Tredje kapitel: Guds frelse: loven og nåden

1949. Mennesket, kalt som det er til salighet, men såret av synden, har behov for Guds frelse. Guds hjelp kommer det i møte i Kristus ved loven som rettleder det, og i nåden som holder det oppe:

Arbeid på deres frelse, i age og ærefrykt. Det er jo Gud som gir dere både viljen og evnen til det, for at hans plan kan bli virkeliggjort (Fil 2, 12-13).

1. artikkel: Moralloven

1950. (53, 1719) Moralloven er et verk av den guddommelige visdom. I bibelsk betydning kan man definere den som faderlig veiledning, Guds pedagogikk. Den peker ut veien for mennesket, de handlingsnormer som fører til den salighet som er lovet; den forbyr det ondes veier som leder bort fra Gud og Hans kjærlighet. Den er på samme tid fast i sine bud og elskelig i sine løfter.

1951. (295, 306, 301) Lov er en regel for adferd, utstedt av rett myndighet med fellesskapets beste for øye. Moralloven bygger på den fornuftsmessige orden mellom skapningene som er fastlagt av Skaperens makt, visdom og godhet, med deres vel og bestemmelse for øye. All lov har i den evige lov sin første og endelige sannhet. Loven blir kunngjort og fastlagt av fornuften som deltagelse i den levende Guds forsyn, alles skaper og gjenløser. "Denne innordning av fornuften er det som kalles lov":166

(Blant alle besjelede vesener) er det bare mennesket som kan rose seg over å ha blitt funnet verdig til å motta en lov fra Gud: det er et levende vesen utrustet med fornuft, satt i stand til å forstå og vite, og det skal styre sin adferd ved å gjøre bruk av sin frihet og sin fornuft, i lydighet mot Ham som har gitt det alt.167

1952. Moralloven gir seg forskjellige uttrykk, og alle er innbyrdes ordnet i forhold til hverandre: den evige lov, alle lovers utspring i Gud; naturloven; den åpenbarte lov som omfatter både den gamle lov og den nye eller evangeliske lov; til sist sivilrettslige lover og Kirkens lover.

1953. (578) Moralloven har i Kristus sin fylde og enhet. Jesus Kristus er i sin person fullkommenhetens vei. Han er målet for loven, for Han alene lærer og gir Guds rettferdighet: "For det er jo Kristus som er lovens oppfyllelse, slik at det er enhver som tror på ham, som får del i rettferdigheten" (Rom 10, 4).

I. Den naturlige morallov

1954. (307, 1776) Mennesket har del i Skaperens visdom og godhet som gir det å være herre over sin handlinger og styre seg selv med det som er sant og godt for øye. Naturloven er uttrykk for den opprinnelige moralsans som setter mennesket i stand til ved fornuften å innse hva godt og ondt er, hva som er sannhet og hva løgn:

Naturloven er skrevet og risset inn i sjelen til alle og enhver, fordi den er menneskets fornuft som befaler å gjøre vel og forbyr å synde. (...) Men den menneskelige fornufts forskrifter ville ikke ha lovs kraft, dersom den ikke var røst og talerør for en høyere fornuft som vårt sinn og vår frihet må adlyde.168

1955. (1787, 396, 2070) Den "guddommelige og naturlige"169 lov viser mennesket den veien det må følge for å handle vel og nå sitt mål. Naturloven knesetter de første og vesentlige påbud som styrer morallivet. Dens hjørnesten er lengsel etter Gud og underkastelse under Ham som gir opphav til og dømmer om alle goder, og likeledes sansen for medmennesker som ens likemenn. Dens fremste påbud fremsettes i de ti bud. Denne loven kalles naturlig, ikke under henvisning til ufornuftige veseners natur, men fordi den fornuft som kunngjør den, er særegen for menneskets natur:

Hvor står disse reglene oppført, om ikke i den lysets bok som kalles sannheten? Der står hver rettferdig lov oppskrevet, derfra går den inn i det menneskets hjerte som oppfyller rettferdigheten, ikke slik at den utvandrer til det, men der setter den sitt merke, på samme måte som et segl som går fra signetring til voks uten å forlate ringen.170

Naturloven er ikke annet enn forstandens lys som Gud har nedlagt i oss; i kraft av den vet vi hva vi skal gjøre, og hva vi skal sky. Gud har gitt dette lys eller denne lov ved skapelsen.171

1956. (2261) Naturloven er til stede i hvert menneskes hjerte og er fastlagt av fornuften. Dens påbud gjelder alle og alle mennesker er underlagt dens autoritet. Den er uttrykk for menneskets verdighet og danner grunnlaget for dets grunnleggende rettigheter og plikter:

Det finnes virkelig en sann lov, nemlig den rette fornuft; den er i samsvar med naturen og finnes i alle mennesker; den er ubevegelig og evig; dens befalinger kaller til å gjøre ens plikt; dens forbud leder bort fra synd. (...) Det er helligbrøde å erstatte den med en lov som strider mot den; det er forbudt å la være å sette i verk om så bare en eneste av dens bestemmelser; når det gjelder å sette den helt ut av kraft, er det ingen som formår det.172

1957. Naturloven kan anvendes på ulike måter; den må gjennomtenkes i forhold til mangfoldet av livsvilkår, alt etter sted, tidsepoke og omstendigheter. Allikevel forblir naturloven, innenfor rammen av de ulike kulturer, som en norm som binder menneskene sammen, og som knesetter felles prinsipper som overskrider uunngåelige forskjeller.

1958. (2072) Naturloven er uforanderlig173 og består uavhengig av historiens irrganger; den forblir uberørt av tankemessige og moralske endringer og fremmer utviklingen av dem. De normer og regler som gjengir den, forblir i alt vesentlig gyldige. Selv om man forkaster endog dens prinsipper, kan man ikke ødelegge den eller fjerne den fra menneskets hjerte. Den dukker stadig på nytt opp i enkeltmennesker og samfunnsliv:

Å stjele straffes visselig av din lov, Herre, og også av den lov som er skrevet inn i menneskets hjerte, og som ikke engang forbrytelsen selv klarer å viske ut.174

1959. (1879) Naturloven, Skaperens gode verk, legger en fast grunnmur som mennesket kan reise moralnormenes byggverk på, normer som skal lede dets valgmuligheter. Den utgjør den moralske grunnvoll som er nødvendig for å kunne bygge fellesskap mellom mennesker. Endelig er den det nødvendige grunnlag for den sivilrettslige lov som bygger på den, enten ved en gjennomtenkning som trekker konklusjoner ut fra naturlovens prinsipper, eller ved positive og juridiske tillegg til den.

1960. (2071, 37) Hva naturloven påbyr, står ikke umiddelbart klart for alle. Slik det nå er, har det syndige menneske behov for nåden og åpenbaringen for at moralske og religiøse sannheter skal kunne kjennes "av alle uten vanskeligheter, med klar visshet og uten svik".175 Naturloven er grunnen som er lagt for den åpenbarte lov og for nåden, lagt av Gud og tilpasset Den Hellige Ånds virke.

II. Den gamle lov

1961. (62) Gud, vår Skaper og Forløser, valgte seg Israel som sitt folk og åpenbarte det sin lov, og slik forberedte Han Kristi komme. Moseloven uttrykker mange sannheter som er tilgjengelige for fornuften. De blir uttrykt og stadfestet innenfor rammen av frelsens pakt.

1962. (2058) Den gamle lov er første stadium i den åpenbarte lov. Dens moralbud sammenfattes i de ti bud. Budene i Dekalogen legger grunnen for menneskets kall, skapt i Guds bilde; de forbyr det som strider mot kjærligheten til Gud og nesten, og påbyr det som er vesentlig for den. Dekalogen er et lys som tilbys hvert menneskes samvittighet for å gi til kjenne for det Guds kall og veier, og for å beskytte det mot det onde:

Gud skrev på lovens stentavler det menneskene ikke leste i sitt hjerte.176

1963. (1610, 2542, 2515) Ifølge den kristne tradisjon er denne hellige,177 åndelige178 og gode179 lov fremdeles ufullkommen. Lik en lærer viser den hva som skal gjøres, men den gir ikke Den Hellige Ånds kraft og nåde til å gjøre det.180 På grunn av synden som den ikke er i stand til å fjerne, forblir den en lov som trellbinder. Ifølge St. Paulus har den særlig til oppgave å anklage for synd og stille synden til skue, den som er en "begjærets lov"181 i menneskets hjerte. Men allikevel forblir loven første etappe på veien mot riket. Den forbereder og gjør folket og den enkelte kristne skikket til å omvende seg og tro på Gud Frelseren. Dens lære forblir for alltid, slik Guds Ord gjør.

1964. (122, 1828) Den gamle lov er en forberedelse til Evangeliet. "Loven er profeti og pedagogikk i det som skal komme".182 Den forutsier og bærer bud om det frigjøringsverket fra synd som fullbyrdes med Kristus, den inneholder bilder, "typoi", symboler for Det Nye Testamente som betegner livet etter Ånden. Loven utfylles til sist av den undervisning som finnes i visdomsbøkene og hos profetene, og som gjør at den peker hen mot den nye pakt og himlenes rike.

Det fantes (...) under den gamle pakt mennesker som eide Den Hellige Ånds kjærlighet og nåde, og som fremfor alt lengtet etter de åndelige og evige løfter, og i dette hørte de inn under den nye lov. På den annen side finnes det under den nye pakt kjødelige mennesker som fremdeles er langt unna den nye lovs fullkommenhet: for å drive dem til dydsgjerninger er det, selv under den nye pakt, nødvendig med frykt for straff og visse timelige løfter. I alle fall, selv om den gamle lov gav bud om kjærlighet, gav den ikke Den Hellige Ånd som "kjærligheten er utgydt i vår hjerter" ved (Rom 5, 5).183

III. Den nye eller Evangeliets lov

1965. (459, 581, 715) Den nye lov eller Evangeliets lov er her nede fullkommenheten av den guddommelige lov, den naturlige og den åpenbarte. Den er Kristi verk og uttrykkes særlig i bergprekenen. Den er også Den Hellige Ånds verk, og gjennom Ham blir den kjærlighetens indre lov: "Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus (...). Jeg vil prege min lov i deres sinn, jeg vil skrive den inn i deres hjerter, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk" (Hebr 8, 8-10).184

1966. (1999) Den nye lov er Den Hellige Ånds nåde som gis de troende ved troen på Kristus. Den virker i kjærligheten, den bruker bergprekenen for å lære oss hva vi skal gjøre, og sakramentene for å gi oss nåde til å gjøre det:

Den som med ærefrykt og oppmerksomhet vil grunne over den preken vår Herre holdt på berget, slik vi leser den i Matteusevangeliet, vil utvilsomt der finne den fullkomne oppskrift på kristent liv. (...) Denne prekenen inneholder alle de påbud som bør lede kristenlivet.185

1967. (577) Evangeliets lov "oppfyller",186 forfiner, overgår og fører den gamle lov til fullkommenhet. I saligprisningene oppfyller den Guds løfter idet den løfter dem opp og retter dem inn mot "himlenes rike". Den rettes til dem som er skikket til å ta imot dette nye håp med tro: de fattige, de ydmyke, de nødlidende, de rene av hjerte, dem som blir forfulgt for Kristi skyld, og slik staker den opp rikets forunderlige veier.

1968. (129, 582) Evangeliets lov oppfyller lovens bud. Herrens preken, så langt fra å oppheve eller forminske den gamle lovs moralbud, trekker frem de skjulte muligheter i den og fremhever nye krav: den legger hele dens guddommelige og menneskelige sannhet for dagen. Han legger ikke til nye, ytre krav, men han renser like til roten for all handling, hjertet, der hvor mennesket velger mellom rent og urent,187 der hvor troen, håpet og kjærligheten dannes, og sammen med dem alle andre dyder. Slik fører Evangeliet loven til dens fylde i etterligning av den himmelske Fars fullkommenhet,188 ved å tilgi fiender og be for forfølgere, slik Guds storsinn maner til.189

1969. (1434) Den nye lov øver gudfryktige gjerninger: almisse, bønn og faste, med tanke på "din Far for hvem intet er skjult", og ikke "for at folk skal legge merke til dem".190 Fadervår er den nye lovs bønn.191

1970. (1696, 1789, 1823) Evangeliets lov medfører å velge mellom "de to veier"192 og å handle i samsvar med Herrens ord;193 den sammenfattes i den gyldne regel: "Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem: der har dere hele loven og profetene" (Matt 7, 12).194

Hele Evangeliets lov innesluttes i Jesu "nye bud" (Joh 13, 34), nemlig å elske hverandre slik Han har elsket oss.195

1971. (1789) I tillegg til Herrens bergpreken kommer apostlenes moralundervisning, slik som Rom 12-15; 1 Kor 12-13; Kol 3-4; Ef 4-5; osv. Denne undervisningen overleverer Herrens lære med apostlenes myndighet, særlig når de fremstiller de dyder som springer ut av troen på Kristus og som kjærligheten besjeler, den som er Den Hellige Ånds fremste gave. "Vis en oppriktig kjærlighet (...). Vær hverandre inderlig hengivne som sanne brødre (...). Vær glade i håpet, utholdende i trengsel, stadig vedholdende i bønnen. Vær hjelpsomme mot de trosfeller som trenger det, og legg vinn på å vise gjestfrihet" (Rom 12, 9-13). Slik undervisning lærer oss også hvordan vi skal forholde oss til samvittighetsspørsmål i lys av vårt forhold til Kristus og Kirken.196

1972. (782, 1828) Den nye lov kalles også kjærlighetens lov fordi den gir oss å handle ved den kjærlighet Den Hellige Ånd inngir, snarere enn av frykt. Den kalles nådens lov fordi den gir nådens kraft til å handle gjennom troen og sakramentene. Den kalles frihetens lov197 fordi den fritar oss fra den gamle lovs rituelle og juridiske overholdelser, gjør oss rede til spontant å handle av kjærlighet, og fører oss fra en tjenerstand "som ikke vet hva hans Herre har fore", til å være en Kristi venn, "for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i" (Joh 15, 15), eller også til å være arvinger.198

1973. (2053, 915) I tillegg til bud inneholder den nye lov også evangeliske råd. Den tradisjonelle sondringen mellom Guds bud og de evangeliske råd foretas med tanke på kjærligheten, kristenlivets fullkommengjørelse. Budene skal holde borte det som er uforenlig med kjærligheten. Rådene har til hensikt å holde borte det som kan legge hindringer i veien for at kjærligheten skal kunne utvikle seg, selv om det ikke strider mot den.199

1974. (2013) De evangeliske råd gir til kjenne den levende fylde av en kjærlighet som aldri slår seg til ro med ikke å gi enda mer. De bekrefter dens drivkraft og oppfordrer oss til åndelig beredskap. Den nye lovs fullkommenhet består i alt vesentlig i budene om kjærlighet til Gud og til nesten. Rådene viser til snarveier og lettere fremkomstmåter, og skal etterleves etter den enkeltes kall:

(Gud) vil ikke at hver enkelt skal etterleve alle råd, men bare de som passer for enhver, alt etter ulikhetene i personer, tidsepoker, omstendigheter og krefter, etter som kjærligheten krever; for det er jo den, alle dyders, alle buds, ja, alle kristne lovers og handlingers dronning, som ordner dem alle etter rang, orden, tid og verd.200

Obraz

Obraz

Obraz