Første kapittel: "Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn"
2083. (367, 199) Jesus sammenfattet menneskets skyldighet overfor Gud med disse ordene: "Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn" (Matt 22, 37).276 I dette ordet gjenlyder det alvorstunge rop: "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én" (Deut 6, 4).
Gud elsket først. Den ene Guds kjærlighet er det som gjenkalles i det første av de "ti ord". De andre budene utvikler så det gjensvar i kjærlighet mennesket kalles til å gi sin Gud.
1. artikkel: Det første bud
Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem (Ex 20, 2-5).277
For så står det skrevet: "Det er Herren din Gud du skal hylde, og ham alene du skal tjene" (Matt 4, 10).
I. "Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene"
2084. (2057, 338) Gud gir seg til kjenne ved å minne om sin allmektige, velvillige og frigjørende gjerning i historien til den Han henvender seg til: "Jeg førte deg ut av Egypt, av trellehuset". Dette første ordet inneholder det første bud i Loven: "Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene (...). Dere skal ikke holde dere til andre guder" (Deut 6, 13-14). Guds første kall og rettferdige krav er at mennesket tar imot Ham og tilber Ham.
2085. (200, 1701) Den ene, sanne Gud åpenbarer først sin herlighet for Israel.278 Åpenbaringen av hva mennesket er kalt til og hva det i sannhet er, er knyttet til åpenbaringen av Gud. Mennesket er kalt til å gjøre Gud kjent ved å handle i samsvar med å være skapt "i Guds bilde og likhet":
Det vil aldri finnes noen annen Gud, Tryfo, og aldri har det funnets noen annen fra evighet (...) enn Han som skapte og ordnet universet. Vi mener ikke at vår Gud er forskjellig fra deres. Han er den samme som den som førte deres fedre ut av Egypt "ved mektig hånd og utstrakt arm". Vi setter ikke vårt håp til noen annen, for det finnes ikke, men til den samme som dere, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.279
2086. (212, 2061) "Det første av budene innbefatter tro, håp og kjærlighet. For den som sier Gud, sier nemlig et vesen som er varig, ubevegelig, alltid den samme, trofast, fullkomment rettferdig. Av dette følger at vi nødvendigvis må godta Hans Ord og ha hel og full tro og tillit til Ham. Han er allmektig, rik på miskunn, uendelig innstilt på å gjøre godt. Hvem skulle kunne la være å sette all sin forhåpning til Ham? Hvem skulle kunne la være å elske Ham ved synet av de skatter av godhet og ømhet Han har overøst oss med? Derfor ordlegger Gud seg i Den Hellige Skrift slik, enten som innledning eller som avslutning på budene: "Jeg er Herren"".280
Troen (1814-1816)
2087. (143) Vårt moralliv har sitt utspring i troen på Gud som åpenbarer sin kjærlighet. Den hellige Paulus taler om "å gi seg inn under (Gud) i tro" (Rom 1, 5; 16, 26) som den fremste skyldighet. Han forklarer at mangel på Gudserkjennelse er utgangspunktet for alle slags moralske villfarelser.281 Vår skyldighet overfor Gud består i å tro på Ham og vitne om Ham.
2088. (157) Det første bud krever av oss at vi nærer og bevarer vår tro med klokskap og årvåkenhet og forkaster alt som står den imot. Det finnes forskjellige måter å synde mot troen på:
Overlagt tvil angående troen ser bort fra eller nekter å holde for sant det som Gud har åpenbart og som Kirken fremlegger. Ufrivillig tvil betegner å nøle med å tro, det vanskelige i å overvinne innvendinger mot troen eller også den engstelighet som stammer fra troens uklarhet. Dersom tvil med vitende og vilje pleies, kan den føre til sinnets forblindelse.
2089. (162, 817) Vantro er å se bort fra den åpenbarte sannhet eller med vilje å nekte å gi den sin tilslutning. "Heresi (kjetteri) er hårdnakket fornektelse etter dåpen av en sannhet som må tros med guddommelig og katolsk tro, eller hårdnakket tvil angående en slik sannhet. Apostasi (frafall) er total forkastelse av den kristne tro. Skisma (splittelse) er å nekte underkastelse under paven eller fellesskap med de Kirkens lemmer som er lydige mot ham".282
Håpet (1817-1821)
2090. (1996) Når Gud åpenbarer seg og kaller på mennesket, kan det ikke fullt ut besvare den guddommelige kjærlighet av egne krefter. Det må håpe at Gud vil gi det evne til å elske Ham igjen, og til å etterleve kjærlighetsbudet. Håp er trygg forventning om Guds velsignelse og det salige syn; det er også frykt for å krenke Hans kjærlighet og nedkalle straff.
2091. (1864) Det første bud rammer også synder mot håpet, nemlig fortvilelse og formastelse:
Ved fortvilelse slutter mennesket å håpe på å motta personlig frelse fra Gud, hjelp til å nå frem til frelsen eller forlatelse for sine synder. Den står i motsetning til Guds godhet, Hans rettferd - for Herren er trofast i sine løfter - og Hans miskunn.
2092. (2732) Av formastelse finnes det to slag. Enten overvurderer mennesket sine egne evner (det håper å kunne frelse seg selv uten hjelp ovenfra), eller det trekker for store veksler på den guddommelige allmakt og miskunn (det håper å få tilgivelse uten omvendelse og gå inn til herligheten uten fortjeneste).
Kjærligheten (1822-1829)
2093. Troen på Guds kjærlighet bærer i seg oppfordring til og krav om å gjengjelde den guddommelige kjærlighet med oppriktig kjærlighet. Det første bud befaler oss å elske Gud over alle ting og skapningen for Hans skyld og på grunn av Ham.283
2094. (2733, 2303) Det er ulike måter å synde mot Guds kjærlighet på: likegyldigheten tar ikke hensyn til eller nekter å ta Guds kjærlighet med i betraktningen; den misakter dens omsorg og benekter dens kraft. Utakknemligheten unnlater eller nekter å anerkjenne Guds kjærlighet og å gjengjelde kjærlighet med kjærlighet. Lunkenhet er å nøle med eller unnlate å gjengjelde den guddommelige kjærlighet, den kan medføre at man nekter å følge kjærlighetens drift. Akedi eller åndelig latskap nekter seg like til den glede som kommer fra Gud, og føler vemmelse ved Guds godhet. Hat mot Gud stammer fra hovmot. Hatet setter seg opp mot Guds kjærlighet, Ham hvis godhet det benekter, og som det mener seg berettiget til å forbanne som den som forbyr synd og ilegger straff.
II. "Ham alene skal du tjene"
2095. (1807) De teologale dyder, tro, håp og kjærlighet, former og besjeler de moralske dyder. Slik får kjærligheten oss til å gi Gud det som vi rettmessig skylder Ham som skapninger. Gudsfrykts dyd gjør oss rede til å innta en slik holdning.
Tilbedelse (2628)
2096. Tilbedelse er den første gjerning gudsfrykts dyd øver. Å tilbe Gud vil si å anerkjenne Ham som Gud, som Skaper og Frelser, Herre og Mester over alt som er til, som uendelig kjærlighet, rik på miskunn. "Det er Herren din Gud du skal hylde, og ham alene du skal tjene" (Luk 4, 8), sier Jesus med et sitat fra Deuteronomium (Deut 6, 13).
2097. (2807) Å tilbe Gud er å erkjenne "skapningens intethet", den som bare er til ved Gud, i ærefrykt og fullstendig underkastelse. Å tilbe Gud er som Maria i Magnificat å lovprise Ham, opphøye Ham og å ydmyke seg selv og bekjenne i takknemlighet at Han har gjort store ting, og at Hans navn er hellig.284 Å tilbe den ene Gud setter mennesket fri fra selvsøken, fra syndens trelldom og verdens avgudsdyrkelse.
Bønn (2558)
2098. (2742) De tros-, håps- og kjærlighetsgjerninger som det første bud befaler, oppfylles i bønnen. Sinnets løftelse mot Gud er uttrykk for vår tilbedelse av Ham: lovprisnings- og takksigelsesbønn, bønn for andre og for oss selv. Bønn er den uomgjengelige forutsetning for å kunne oppfylle Guds bud. "De skulle alltid be og aldri gå trett" (Luk 18, 1).
Offer
2099. (613) Det er rett å bære offer frem for Gud som tegn på tilbedelse og takknemlighet, bønnfallelse og samfunn: "Hver gjerning gjort for å knytte seg til Gud i hellig samfunn og for å bli salig, er et sant offer".285
2100. (2711, 614, 618) For å være sannferdig må det ytre offer uttrykke det åndelige offer: "En sønderbrutt ånd er mitt offer..." (Sal 51, 19.) Den gamle pakts profeter tordnet ofte mot ofringer uten tilsvarende indre holdning286 og uten forbindelse med kjærlighet til nesten.287 Jesus minner om dette ordet hos profeten Hoseas: "Miskunn, ikke ofringer, er det jeg vil ha" (Matt 9, 13; 12, 7).288 Det eneste fullkomne offer er det offer Kristus frembar på korset som en full og hel offergave til Faderens kjærlighet, og til vår frelse.289 Ved å forene oss med Hans offer kan vi gjøre vårt liv til et offer for Gud.
Løfter og løfteavleggelser
2101. (1237, 1064) Ved forskjellige anledninger avlegger den kristne løfter til Gud. Ved dåp og ferming, ekteskap og ordinasjon avlegges det alltid slike. Av personlig fromhet kan den kristne også love Gud å utføre visse handlinger, be visse bønner, gi visse almisser, dra på pilgrimsferd, osv. Troskap mot løfter gitt til Gud er å vise ærefrykt for Guds majestet og kjærlighet til den trofaste Gud.
2102. "Et løfte, det vil si et villet og frivillig løfte til Gud om et mulig og bedre gode, må overholdes i kraft av gudsfryktens dyd".290 Et løfte er en from gjerning hvor en kristen gir seg selv til Gud eller lover Gud å utføre en god gjerning. Når vedkommende oppfyller løftet, gir han Gud det han hadde lovet og viet til Ham. Apostelgjerningene viser at St. Paulus var opptatt av å oppfylle det han hadde lovet.291
2103. (1973, 914) Kirken ser noe forbilledlig i løftet om å leve etter de evangeliske råd:
Kirken, vår Mor, gleder seg over å finne en rekke menn og kvinner i sitt skjød som nærmere slutter seg til Frelserens fornedrelse og tydelig gir den til kjenne for verden ved selv, i Guds barns fulle frihet, å velge fattigdommen og gi avkall på sin egenvilje: for Guds skyld og til egen fullkommengjørelse underkaster de seg, ut over det som er påbudt, et annet menneske, for fullstendigere å forene seg med den lydige Kristus.292
I visse tilfeller kan Kirken, hvor det foreligger rimelig grunn, frita fra avlagte løfter.293
Religionens samfunnsmessige forpliktelse og retten til religionsfrihet
2104. (2467, 851) "Alle mennesker har plikt til å søke sannheten, særlig hva Gud og Hans Kirke angår, og etter å ha funnet den, gi den sin tilslutning og være tro mot den".294 Denne plikten stammer fra "selve menneskenaturen".295 Den står ikke i motsetning til en "oppriktig aktelse" for de ulike religioner som "ikke sjelden gjenspeiler en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker",296 heller ikke til kravet om kjærlighet som driver kristne "til å handle med kjærlighet, klokskap, tålmodighet mot dem som er på villspor eller er uvitende om troen".297
2105. (854, 898) Plikten til å dyrke Gud på sant vis angår mennesket både som individ og som samfunnsvesen. Dette er "den tradisjonelle katolske lære om menneskers moralske forpliktelse overfor den sanne religion og Kristi ene Kirke".298 Kirken, som uten opphør forkynner Evangeliet for menneskene, arbeider for at de skal kunne "gjennomsyre med kristent sinnelag de ulike mentaliteter og livsformer, lover og strukturer i det samfunn de lever i".299 Kristnes samfunnsmessige forpliktelse er å respektere og vekke i hvert enkelt menneske kjærligheten til det som er sant og godt. Den pålegger dem å gi til kjenne den eneste sanne religions gudsdyrkelse, den som står ved lag i den katolske og apostoliske Kirke.300 De kristne er kalt til å være verdens lys.301 Slik stiller Kirken til skue Kristi kongevelde over all skapningen og særlig over det menneskelige samfunn.302
2106. (160, 1782, 1738) "I religiøse saker må ingen tvinges til å handle mot sin samvittighet og heller ikke, innenfor rimelighetens grenser, hindres i å handle etter sin samvittighet, privat og offentlig, individuelt eller sammen med andre.303 Denne retten er tuftet på selve menneskets natur hvis verdighet gjør at den fritt gir sin tilslutning til den guddommelige sannhet som overgår den timelige orden. Derfor "blir den værende selv hos dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og gi den sin tilslutning".304
2107. "Dersom sivilrettslige særretter tilkjennes et gitt religiøst samfunn i statens lovgivning på grunn av de særlige omstendigheter folkene befinner seg i, er det på samme tid påkrevet at retten til frihet i religiøse saker anerkjennes og respekteres for alle borgeres og alle religiøse samfunns vedkommende".305
2108. (1740) Retten til religionsfrihet innebærer hverken moralsk tillatelse til å slutte seg til villfarelse,306 heller ikke en formodentlig rett til å fare vill,307 men en naturgitt menneskerett til sivil frihet, det vil si trygghet mot ytre overgrep i religiøse saker, innenfor rimelighetens grenser, fra de politiske myndigheters side. Denne naturlige rettighet bør anerkjennes i samfunnets lovgivning slik at den der inngår som en borgerrett.308
2109. (2244, 1906) Retten til religionsfrihet kan i seg selv hverken være ubegrenset309 eller bare begrenset av en "offentlig orden", forstått på en positivistisk eller naturalistisk måte.310 De "rimelighetens grenser" som er innebygget i den, må fastlegges i hver enkelt samfunnsmessig situasjon med politisk klokskap, ifølge det som er påkrevet av det felles beste, og stadfestet av sivil myndighet etter "juridiske regler som er i samsvar med den objektive moralske orden".311
