2. artikkel: "Fader vår, du som er i himmelen"

I. "Vi våger i frimodighet å trå nær"

2777. (270) I den romerske liturgi oppfordres den eukaristiske forsamling til å be Fadervår med barns frimodighet; de orientalske liturgier benytter seg av lignende uttrykksmåter og utvikler dem: "å våge i all frimodighet", "gjør oss verdige til". Ved den brennende busk ble det sagt til Moses: "Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg!" (Ex 3, 5). Det var bare Jesus som var i stand til å overstige terskelen til den guddommelige hellighet, Han som "etter å ha brakt oss renselse for våre synder" (Hebr 1, 3), fører oss frem for Faderens åsyn: "Her er jeg med de barn Gud har gitt meg" (Hebr 2, 13):

Bevisstheten om våre trellekår ville få oss til å krype under jorden, vårt jordiske tilholdssted ville oppløses i støv, var det ikke for at selve vår Fars myndighet og Hans Sønns Ånd får oss til å utstøte dette rop: "Abba, Far!" (Rom 8, 15). (...) Når skulle dødelig skrøpelighet kunne våge å kalle Gud sin Far, om det ikke var for at menneskets innerste besjeles av kraft fra det høye, og bare derfor.218

2778. (2828) Denne Åndens kraft som fører oss inn i Herrens bønn, uttrykkes i Østens og Vestens liturgier ved det vakre og typisk kristne uttrykket: parræsía, frimodighet uten baktanke, barnlig tillit, glad visshet, ydmykt vågemot, visshet om å være elsket.219

II. "Far!"

2779. (239) Før vi gjør dette første ropet i Herrens bønn til vårt, er det ikke overflødig å ydmykt rense vårt hjerte for visse falske forestillinger som hører "denne verden" til. Ydmykheten får oss til å innse at "ingen kjenner Faderen unntagen Sønnen, og den Sønnen velger å åpenbare ham for", det vil si "de små" (Matt 11, 25-27). Hjertets renselse angår de bilder av far og mor som stammer fra vår egen og vår kulturs historie, og som virker inn på vårt Gudsforhold. Gud vår Far overstiger den skapte verdens kategorier. Å overføre på Ham, eller mot Ham, våre egne forestillinger på dette området ville være det samme som å lage oss gudebilder til å tilbe eller rive ned. Å be til Faderen er å gå inn i Hans mysterium, slik som Han er, og slik Sønnen har åpenbart Ham for oss:

Uttrykket Gud Fader var aldri blitt åpenbart for noen. Da selveste Moses spurte Gud hvem Han var, var det et annet navn han hørte. For oss er dette navnet blitt åpenbart i Sønnen, for i dette navnet er det nye navn Far underforstått.220

2780. (240) Vi kan påkalle Gud som "Far" fordi Han ble åpenbart for oss av Sønnen, blitt menneske, og fordi Hans Ånd lærer oss å kjenne Ham. Hva mennesket ikke kan fatte, og englemaktene ikke skimte, nemlig Sønnens personlige forhold til Faderen,221 dét gir Sønnens Ånd oss del i, vi som tror at Jesus er Kristus og at vi er født av Gud.222

2781. (2665) Når vi ber til Faderen, har vi samfunn med Ham og med Hans Sønn, Jesus Kristus.223 Det er da vi kjenner Ham og gjenkjenner Ham i en undring som alltid er ny. Det første ordet i Herrens bønn er en tilbedende velsignelse, snarere enn en påkallelse. For det er Guds ære at vi anerkjenner Ham som "Far", sann Gud. Vi sier Ham takk for å ha åpenbart sitt navn for oss, for at Han har gitt oss å tro på det, og for at Hans nærvær bor i oss.

2782. (1267) Vi kan tilbe Faderen fordi Han har latt oss bli født på ny til sitt liv ved å gjøre oss til sine barn i sin enbårne Sønn: ved dåpen innlemmer Han oss i sin Krists legeme, og ved sin Ånds salving som flyter fra hodet til lemmene, gjør Han oss til "krister":

For Gud, som hadde forutbestemt oss til å bli Hans barn, har likedannet oss med Kristi herliggjorte legeme. Fra nå av er det altså med rette, siden dere har del i Kristus, at dere kalles "krister".224

Det nye mennesket, gjenfødt og gitt tilbake til sin Gud av nåde, sier først "Far!", fordi han er blitt sønn.225

2783. (1701) Slik har det seg at ved Herrens bønn åpenbares vi for oss selv samtidig som Faderen åpenbares oss:226

Å menneske, du våget ikke løfte ansiktet mot himmelen, du slo dine øyne ned mot jorden, og plutselig fikk du Kristi nåde: alle dine synder ble deg tilgitt. Fra å være en dårlig tjener ble du en god sønn. (...) Løft altså dine øyne mot Faderen som har gjenløst deg ved sin Sønn og si: Fader vår (...). Men påberop deg ingen særretter. På en særlig måte er Han bare Far for Kristus alene, mens oss har Han skapt. Si derfor også du av nåde: Fader vår, slik at du kan bli verdig til å være Hans sønn.227

2784. (1428, 1997) Den frie gave vi har fått til å være Guds barn, krever av oss stadig omvendelse og nytt levnet. Å be til vår Far skal utvikle i oss to grunnholdninger:

Higen etter og vilje til å være Ham lik. Vi er skapt i Hans bilde, men det er ved nåde at likheten blir gitt oss, og dette krever gjensvar fra vår side.

Vi må huske, når vi kaller Gud "vår Far", at vi skal te oss som Guds barn.228

Dere kan ikke kalle all godhets Gud deres Far dersom dere fremdeles har et grusomt og umenneskelig hjerte; for om det er tilfelle, da er dere ikke lenger merket av den himmelske Fars godhet.229

Vi må uten opphør skue Faderens skjønnhet og fylle vår sjel med den.230

2785. (2562) Et ydmykt og tillitsfullt hjerte får oss til "å bli barna lik" (Matt 18, 3): for det er for "de små" Faderen åpenbarer seg (Matt 11, 25):

Dette er å skue Gud alene, en stor kjærlighetsild. Der smelter sjelen og ødes i hellig elskov, og den samtaler med Gud som med sin egen far, på tomannshånd, i en særskilt fromhetens ømhet.231

Fader vår: dette navn vekker i oss på én og samme tid kjærlighet, ømhet i bønn, (...) og også håp om å få det vi skal til å be om (...). For hva kan Han da avslå av det Hans barn ber om, når Han på forhånd har latt dem bli sine barn?232

III. Fader "vår"

2786. (443) Fader "vår" angår Gud. Fra vår side uttrykker ikke dette pronomenet noe eiendomsforhold, men et helt nytt forhold til Gud.

2787. (782) Når vi sier Fader "vår", anerkjenner vi først at alle Hans kjærlighetsløfter som profetene forkynte, er oppfylt i Kristi nye og evige pakt: vi er blitt "Hans" folk, og fra nå av er Han "vår" Gud. Dette nye forholdet er en gjensidig tilhørighet som gis fritt: det er ved kjærlighet og troskap233 vi skal svare på den "nåde og sannhet" som gis oss i Jesus Kristus (Joh 1, 17).

2788. Siden Herrens bønn er bønnen til Hans folk i de "siste tider", uttrykker dette "vår" også vissheten om det håp vi setter til Guds siste løfte: i det nye Jerusalem skal Han si til den som seirer: "Jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn" (Åp 21, 7).

2789. (245, 253) Når vi ber til Fader "vår", da er det til vår Herres Jesu Kristi Far personlig vi henvender oss. Vi stykker ikke guddommen opp, for Faderen er dens "kilde og opphav", men vi bekjenner på denne måten at Sønnen unnfanges evig av Ham, og at det er fra Ham Den Hellige Ånd utgår. Vi blander heller ikke personene sammen, siden vi bekjenner at vårt samfunn er med Faderen og Hans Sønn, Jesus Kristus, i deres ene Hellige Ånd. Den Hellige Treenighet er av samme vesen og udelelig. Når vi ber til Faderen, tilber og herliggjør vi Ham sammen med Sønnen og Den Hellige Ånd.

2790. (787) Grammatisk betegner "vår" noe som flere har felles. Det finnes bare én Gud, og Han anerkjennes som Far av dem som ved troen på Hans enbårne Sønn er gjenfødt av vann og Ånd.234 Kirken er dette nye fellesskapet mellom Gud og mennesker: forenet med den enbårne Sønn som er blitt "den førstefødte blant en mengde brødre" (Rom 8, 29), har den samfunn med den ene og samme Far, i den ene og samme Hellige Ånd.235 Ved å be til Fader "vår" ber den enkelte døpte innenfor dette samfunnet: "Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn" (Apg 4, 32).

2791. (821) Dette er årsaken til at bønnen til Fader "vår" forblir alle døptes felleseie og en mektig utfordring til dem, til tross for splittelsene mellom kristne. Innenfor det fellesskap som troen på Kristus og dåpen gir, skal de ta del i Jesu bønn om enhet mellom Hans disipler.236

2792. Til sist, dersom vi ber "Fader vår" i sannhet, forlater vi individualismen, for den kjærlighet vi tar imot, setter oss fri fra den. Dette "vår" i begynnelsen av Herrens bønn, på samme måte som "oss" i de fire siste ledd, utelukker ingen. For å kunne si dette i sannhet237 må vi overvinne vår splittelse og våre motsetninger.

2793. (634) Døpte kan ikke be til Fader "vår" uten å bære frem for Ham alle dem Han overgav sin elskede Sønn for. Guds kjærlighet kjenner ingen grenser, vår bønn skal det heller ikke.238 Å be til Fader "vår" åpner for oss omfanget av den kjærlighet Han åpenbarte oss i Kristus: å be sammen med og for alle de mennesker som ennå ikke kjenner Ham, slik at de kan "bli samlet til ett" (jfr. Joh 11, 52). Denne guddommelige omsorg for alle mennesker og for hele skaperverket har besjelet alle de store bønnens kvinner og menn: den skal utvide vår bønn til kjærlighetens favntak når vi våger å si: Fader "vår".

IV. "Du som er i himmelen"

2794. (326) Dette bibelske uttrykket betegner ikke et sted ("rommet"), men en væremåte; ikke Guds fjernhet, men Hans majestet. Vår Far er ikke "et annet sted", Han er "hinsides alt" vi kan forestille oss om Hans hellighet. Det er fordi Han er tre ganger hellig at Han er nær det ydmyke og sønderknuste hjerte:

Det er med rette disse ordene, "Fader vår, du som er i himmelen", brukes om de rettferdiges hjerter, hvor Gud bor som i sitt tempel. Dermed vil også den som ber, lengte etter at den han ber til, skal bo i ham.239

"Himlene" kunne også godt være dem som bærer den himmelske verdens bilde, og som Gud bor og vandrer rundt i.240

2795. (1024) Symbolet med himlene peker mot det paktmysterium vi lever i når vi ber til vår Far. Han er i himlene, de er Hans bolig, og faderhuset er altså vårt "fedreland". Det var fra paktjorden synden drev oss i utlegd,241 og det er til Faderen, til himmelen, hjertets omvendelse lar oss vende tilbake.242 Og det er i Kristus himmel og jord er blitt forsonet,243 for Sønnen "steg ned fra himmelen", alene, og Han tar oss med tilbake dit ved sitt kors, sin oppstandelse og sin himmelferd.244

2796. (1003) Når Kirken ber "Fader vår, du som er i himmelen", bekjenner den at vi er Guds folk som allerede har tatt "sete i himlene med og i Kristus Jesus" (Ef 2, 6), "skjult med Kristus i Gud" (Kol 3, 3), og, på samme tid, "i vår nåværende skikkelse sukker vi lengselsfullt etter å iføre oss vår himmelske" (2 Kor 5, 2):245

De kristne lever i kjødet, men de lever ikke etter kjødet. De tilbringer sitt liv på jorden, men de er borgere i himmelen.246

Obraz

Obraz

Obraz