Tredje kapittel: Å leve i bønn

2697. (1099) Bønn er det nye hjertes liv. Bønnen bør besjele oss hvert eneste øyeblikk. Men vi har det med å glemme Ham som er vårt liv og vårt alt. Derfor er det at de åndelige fedre, etter tradisjonen fra Deuteronomium og profetene, fremhever bønnen som å "komme Gud ihu", uavlatelig å vekke "hjertets hukommelse": "Man skal komme Gud ihu oftere enn man trekker pusten".158 Men man kan ikke be "hver tid og stund" dersom man ikke setter av visse tider hvor man ber med vilje: dette er høydepunktene i kristnes bønn, både i inderlighet og i tid.

2698. (1168, 1174, 2177) Kirkens Tradisjon foreskriver de troende visse bønnerytmer som er ment å nære den stadige bønn. Noen av dem er daglige: morgen- og aftenbønn, før og etter måltidet, tidebønnene. Søndagen, hvor eukaristien er midtpunktet, helligholdes først og fremst ved bønn. Det liturgiske års syklus med sine store fester er pulsslaget i kristnes bønn.

2699. (2563) Herren leder enhver ad de veier og på det vis Han selv finner for godt. Den enkelte troende svarer Ham da også slik hans hjerte er anlagt, og slik hans bønn personlig uttrykker seg. Imidlertid har den kristne tradisjon særlig festet seg ved tre hovedformer hvor bønnelivet kommer til uttrykk: bønn i ord, meditasjon, stille bønn. Disse har ett grunntrekk felles: hjertets rolighet. Denne årvåkenhet i å holde fast på Ordet og å bli i Guds nærvær gjør at dette er tre høydepunkter i bønnelivet.

1. artikkel: Bønnens uttrykksformer

I. Bønn i ord

2700. (1176) Ved sitt Ord taler Gud til mennesket. Vår bønn tar form i ord, enten i sinnet eller uttalt. Men det viktigste er at vårt hjerte holder seg nær til Ham som vi taler til i bønnen. "Om vår bønn skal bli hørt, avhenger ikke av ordenes mengde, men av sjelens inderlighet".159

2701. (2603, 612) Bønn uttrykt i ord er noe grunnleggende i kristenlivet. Til disiplene som undret seg over Mesterens stille bønn, lærte Han en bønn i ord: Fadervår. Ikke bare bad Jesus synagogens liturgiske bønner, men Evangeliene viser oss Ham idet Han hever røsten og uttaler sin personlige bønn, fra jublende velsignelse av Faderen160 til sorgfullheten i Getsemane have.161

2702. (1146) Behovet for å knytte sansene til den indre bønn svarer til noe som vår menneskenatur krever. Vi er kropp og ånd, og vi føler behov for å uttrykke våre følelser utad. Vi må be med hele oss for å gi vår bønn full tyngde.

2703. (2097) Dette behovet er i samsvar med det Gud krever. Gud søker tilbedere i Ånd og Sannhet, og dermed også en bønn som stiger levende opp fra sjelens dyp. Han ønsker også ytre uttrykk som knytter kroppen sammen med den indre bønn, for slike uttrykk bringer Ham den fullkomne æresbevisning fra alt Han har rett til.

2704. En folkemengde ber fremfor alt ved hjelp av bønn uttrykt i ord, fordi slik bønn ytres på fullkomment menneskelig vis. Men heller ikke den mest personlige, "indre" bønn kan se bort fra den bønn som er utformet i ord. Bønnen blir "inderligere" jo mer vi blir oss bevisst "hvem vi taler til".162 Dermed blir bønn i ord den kontemplative bønns første uttrykksform.

II. Meditasjon

2705. (158, 127) Meditasjon er fremfor alt søken. Sinnet søker å forstå kristenlivets "hvorfor" og "hvordan", for å kunne slutte seg til og gi svar på det Herren vil. Her trenges en konsentrasjonsevne som er vanskelig å mestre. Vanligvis benytter man seg av en bok, og for kristne er det ingen mangel på dem: de hellige Skrifter, Evangeliet især, hellige ikoner, dagens eller den liturgiske tids tekster, de åndelige fedres skrifter, bøker om spiritualitet, skaperverkets og historiens store bok, den side som skrives av Gud "idag".

2706. Å grunne over det som leses, fører til at man tilegner seg det ved å sammenholde det med en selv. Og her åpnes en annen bok: livets. Vi går fra tanker til virkelighet. Alt etter ydmykhetens og troens mål oppdager man de svingninger som hjertet står under innflytelse av, og man er i stand til å bedømme dem. Det dreier seg om å gjøre sannheten for å komme til lyset: "Herre, hva vil du jeg skal gjøre?"

2707. (2690, 2664) Meditasjonsmetodene er like forskjellige som de åndelige læremestre er det. En kristen skylder seg selv å ville meditere regelmessig, ellers ligner han de tre første jordsmonn i lignelsen om såmannen.163 Men en metode er bare veiledende; det viktige er, sammen med Den Hellige Ånd, å gå fremover på bønnens eneste vei: Kristus Jesus.

2708. (516, 2678) Meditasjon setter tanker, fantasi, følelser og lengsler i sving. Dette er nødvendig for at trosoverbevisningen skal kunne utdypes, hjertets omvendelse oppvekkes og viljen til å følge Kristus styrkes. Kristen bønn grunner fremfor alt over "Kristi mysterier", slik det skjer i lectio divina eller i rosenkransbønnen. Slik bedende ettertanke er svært verdifull, men den kristnes bønn må strekke seg enda lenger: etter å kjenne Herren Jesus i kjærlighet, etter å bli ett med Ham.

III. Stille bønn

2709. (2562-2564) Hva er stille bønn? Sta. Teresa svarer: "Stille, indre bønn er etter min mening ikke noe annet enn fortrolig, vennskapelig omgang hvor man på tomannshånd samtaler med den Gud man vet seg elsket av".164

Stille bønn søker den "som min sjel elsker" (Høys 1, 7).165 Dette er Jesus, og i Ham, Faderen. Han søkes, for å lengte etter Ham er alltid kjærlighetens begynnelse, og Han søkes i ren tro, en tro som gjør at vi fødes av Ham og lever i Ham. Man kan også meditere i stille bønn, men blikket er likevel rettet mot Herren.

2710. (2726) Å velge tidspunkt og varighet for stille bønn er avhengig av hvor fast man er i sin beslutning om å be. Valget er avslørende for hjertets hemmeligheter. Man samler seg ikke i stille bønn bare når man har tid til overs: man tar seg tid til å være til for Herren, fast besluttet på å ikke frata Ham tid underveis, uansett hvilke prøvelser og hvilken tørke møtet kan by på. Det er ikke alltid mulig å meditere, men det er alltid mulig å samle seg i stille bønn, uansett helsetilstand, arbeidsforhold og følelsesliv. Hjertet er stedet for søken og møte, i fattigdom og i tro.

2711. (1348, 2100) Å gå inn i stille bønn er som å gå inn i den eukaristiske liturgi: å "samle" hjertet, la hele vårt jeg samles, drevet av Den Hellige Ånd, å bo i den Herrens bolig som vi er, vekke troen for å gå inn til Hans nærvær som venter på oss, la maskene falle og vende vårt hjerte om til Herren som har oss kjær, slik at vi kan overgi oss til Ham som en offergave som skal renses og forvandles.

2712. (2822) Stille bønn er Gudsbarnets bønn, bønnen fra den tilgitte synder som går med på å ta imot den kjærlighet han elskes med, og som vil besvare den ved å elske enda mere igjen.166 Men han vet godt at hans gjenkjærlighet er den som Ånden utgyder i hans hjerte, for alt er nåde fra Gud. Stille bønn er å gi seg over, ydmyk og fattig, til Faderens kjærlighetsfulle vilje, i stadig inderligere forening med Hans elskede Sønn.

2713. (2259) Slik er stille bønn det aller enkleste uttrykk for bønnens mysterium. Stille bønn er en gave, en nåde; den kan kun tas imot i ydmykhet og fattigdom. Stille bønn er et paktforhold Gud slutter i vårt dypeste jeg.167 Stille bønn er fellesskap: der danner Den Hellige Treenighet mennesket, Guds bilde, "likt med seg selv".

2714. Stille bønn er også fremfor noe bønnens høydepunkt. I den stille bønn skjenker Faderen oss "kraft ved sin Ånd, så deres indre kan bli styrket, Kristus feste bo i deres hjerter ved troen, og kjærligheten være den grunn dere er rotfestet i" (Ef 3, 16-17).

2715. (1380, 521) Kontemplasjon er troens blikk, festet på Jesus. "Jeg ser på Ham, og Han ser på meg," sa bonden fra Ars, i bønn foran tabernaklet, på sin hellige sogneprests tid. Å gi akt på Ham er å gi avkall på "meg". Hans blikk renser hjertet. Lyset fra Jesu blikk opplyser vårt hjertes øyne; det lærer oss å se alt i lys av Hans sannhet og Hans medlidenhet med alle mennesker. Kontemplasjon vender også blikket mot Kristi livs mysterier. Den formidler "indre kjennskap til Herren" slik at vi kan elske og følge Ham enda mer.168

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

2716. (494) Stille bønn er å lytte til Guds Ord. Å lytte slik er langt fra å være noe passivt, det er troens lydighet, det er tjeneren som uten forbehold tar imot sin Herre, barnet som kjærlig klynger seg til sin Far. Stille bønn er å ta del i det "ja" Sønnen sa da Han var blitt tjener, i det "Fiat" som lød fra Herrens ringe tjenerinne.

2717. (533, 498) Stille bønn er taushet, "tegnet på den kommende verden"169 eller "taus kjærlighet".170 I stille bønn er ikke ordene ytringer, men småkvist som nører opp under kjærlighetens ild. I slik taushet, som det "ytre" menneske ikke kan tåle, sier Faderen oss sitt kjødblevne, lidende, døde og oppstandne Ord, og barnekårets Ånd gir oss å ta del i Jesu bønn.

2718. Stille bønn er å forenes med Kristi bønn i den monn den gjør oss delaktige i Hans mysterium. Kristi mysterium feires av Kirken i eukaristien, og Den Hellige Ånd gjør det levende i den stille bønn, slik at det kan synliggjøres ved kjærlighet i gjerning.

2719. (165, 2730) Stille bønn er kjærlighetsfellesskap som bærer i seg liv for de mange, i den monn den finner seg i å forbli i troens natt. Oppstandelsens påskenatt går gjennom angstens og gravens netter. Dette er de tre intense øyeblikk i Jesu time som Hans Ånd (og ikke "kjødet som er skrøpelig") lar oss gjennomleve i den stille bønn. Vi må gå med på å "våke en time med" Ham.171

Obraz

Obraz

Obraz