3. artikkel: Den Hellige Skrift

I. Kristus - Skriftens eneste Ord

101. I sin godhet og velvilje taler Gud med menneskeord når han åpenbarer seg for menneskene: "For Guds Ord uttrykt på menneskespråk er blitt den menneskelige tale lik, likesom den evige Faders Ord en gang iførte seg menneskers skrøpelige legeme og ble menneskene lik".86

102. (65, 2763, 426-429) I alle Skriftens ord sier Gud i virkeligheten bare ett eneste Ord, sitt enbårne Ord, hvor Han sier alt om seg selv:87

Husk at det er det ene og samme Guds Ord som sies i alle Skrifter, at det er ett og samme Ord alle de hellige forfattere tar i munnen, Ham som i begynnelsen var Gud hos Gud, og som ikke kan deles opp i stavelser fordi Han ikke er tiden underlagt.88

103. (1100, 1184, 1378) Derfor har Kirken alltid æret de guddommelige Skrifter på samme måte som den ærer Herrens Legeme. Uten opphør holder den frem for de troende livets Ord, hentet på Guds Ords og Kristi Legemes alterbord.89

104. I Den Hellige Skrift henter Kirken stadig på nytt næring og styrke,90 for i Skriften hører den ikke bare menneskers ord, men det Skriften i virkeligheten er: Guds Ord.91 "For Faderen, som er i himlene, kommer i de hellige bøker med stor kjærlighet sine sønner i møte, og Han taler med dem".92

II. Den Hellige Skrifts inspirasjon og sannhet

105. Gud er opphav til Den Hellige Skrift. "Det som Gud har åpenbart, og som Den Hellige Skrift inneholder og forelegger, er blitt skrevet ned ved Den Hellige Ånds inspirasjon".

"Den hellige Kirke, vår mor, holder nemlig for hellige og kanoniske, ifølge den apostoliske tro i deres helhet og alle deres deler, bøkene i såvel Det Gamle som Det Nye Testamente, fordi de er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon og dermed har Gud som opphav, og fordi de er blitt overgitt til Kirken som sådanne".93

106. Gud har inspirert de menneskelige forfattere av de hellige bøker. "Til å forfatte de hellige bøker har Gud utvalgt mennesker som i Hans tjeneste skulle bruke sine evner og gaver slik at Gud virket i dem og gjennom dem, og de selv derfor skrev ned alt det, og bare det, som Han selv ville, og gjorde det som forfattere i egentlig forstand".94

107. (702) De inspirerte bøker lærer sant. "Når altså alt det som de inspirerte forfattere, de såkalte hagiografer, slår fast, bør ansees som fastslått av Den Hellige Ånd, blir konsekvensen den at Skriftens bøker må sies å lære urokkelig, trofast og uten feiltagelse den sannhet som Gud med henblikk på vår frelse, har villet ha nedskrevet i disse hellige skrifter".95

108. Kristendommen er imidlertid ikke noen "bokreligion". Kristendommen er Guds Ords religion, "ikke et skrevet og taust ord, men det inkarnerte og levende Ord".96 For at Skriftene ikke skal være døde bokstaver må Kristus, den levende Guds evige Ord, ved Den Hellige Ånd "åpne deres forstand for Skriftene" (Luk 24, 45).

III. Den Hellige Ånd tolker Skriften

109. I Den Hellige Skrift taler Gud til mennesker på menneskers vis. For å tolke Skriften rett må man derfor nøye legge merke til hva de menneskelige forfattere virkelig har villet uttrykke, og hva det er Gud vil si oss gjennom deres ord.97

110. For å finne ut hva forfatterene har villet si, må det tas hensyn til tids- og kulturbestemte betingelser, datidens "litterære genre" såvel som måten å føle, tale og fortelle på. "Sannheten fremsettes og uttrykkes nemlig forskjellig i tekster som i vekslende grad er historiske, profetiske, poetiske, eller også tilhører andre litterære former".98

111. Men siden Den Hellige Skrift er inspirert, finnes det et annet tolkningsprinsipp som er like viktig, og som unngår at Skriften forblir en død bokstav: "Den Hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i".99

Det annet Vatikankonsil setter opp tre kriterier for en tolkning av Skriften som er i samsvar med den Ånd den er inspirert av:100

112. (128, 368) 1) Først og fremst må man ta ta hensyn til "hele Skriftens innhold og enhet". For selv om de bøker Skriften er sammensatt av, er forskjellige, er Skriften allikevel én fordi Guds frelsesplan er én, og i sentrum står Kristus Jesus og Hans hjerte som ble åpnet i Hans påske.101

Kristi hjerte102 betegner Den Hellige Skrift som lærer oss Kristi hjerte å kjenne. Før lidelsen var dette hjertet lukket, fordi Skriften var uklar. Men etter lidelsen ble Skriften åpnet, fordi de som fra da av forstod, nå kan skjønne og skjelne hvordan profetiene skal tolkes.103

113. (81) 2) Dernest må man lese Skriften "i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon". Ifølge et ordtak fra Fedrene kan Skriften leses tydeligere i Kirkens hjerte enn på det pergament den er skrevet på. I Tradisjonen bærer nemlig Kirken det levende minne om Guds Ord, og det er Den Hellige Ånd som gir den den åndelige tolkning av Skriften ("... etter den åndelige mening Ånden skjenker Kirken").104

114. (90) 3) Endelig skal man være oppmerksom på "troens analogi" eller samsvar.105 Med "troens analogi" menes samsvaret mellom trossannhetene seg imellom og med Åpenbaringen som helhet.

Skriftens mening

115. Ifølge en gammel tradisjon kan man tolke Skriften på to måter: den bokstavelige tolkning og den åndelige. Den åndelige kan igjen deles opp i den allegoriske, den moralske og den anagogiske fortolkning. Det dyptliggende samsvar mellom disse fire tolkninger gjør den levende forståelse av Skriften i Kirken rikere:

116. (110) Den bokstavelige tolkning. Dette er den mening Skriftens ord har, slik eksegesen kommer frem til etter riktige fortolkningsregler. "All fortolkning av Den Hellige Skrift bygger på den bokstavelig tolkning".106

117. (1101) Den åndelige tolkning. Siden Guds frelsesplan er én, kan, ikke bare Skriftens tekst, men også den virkelighet og de begivenheter den omtaler, være tegn.

1. Den allegoriske tolkning. Ved å klarlegge den mening begivenhetene har i Kristus, kan vi nå frem til en dypere forståelse av dem. Overgangen gjennom Det Røde Hav er et tegn på Kristi seier, og dermed på dåpen;107
2. Den moralske tolkning. De begivenheter Skriften omtaler, skal lede oss til å handle rett. De er blitt skrevet ned "til advarsel for oss" (1 Kor 10, 11);108
3. Den anagogiske tolkning. Det er også mulig å tolke begivenheter og virkeligheter etter deres evige mening, slik at de løfter oss opp (på gresk: anagoge) til vårt himmelske fedreland. Slik sett er Kirken på jorden et tegn på det himmelske Jerusalem.109

118. Et middelaldervers sammenfatter de fire tolkningsmåter slik:

• Den bokstavelige forteller hva som skjedde,
• den allegoriske hva vi skal tro,
• den moralske hva vi skal gjøre,
• den anagogiske hva vi skal strebe imot109a.

119. (94, 113) "Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i Den Hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide. Alt det som har med tolkningen av Skriften å gjøre, underordnes nemlig i siste instans Kirkens avgjørelse, for det er Kirken som har fått det guddommelige oppdrag og den tjeneste å ta vare på Guds Ord og tolke det".110

Jeg ville ikke tro på Evangeliet om ikke Den katolske kirkes autoritet drev meg til det.111

IV. Skriftenes kanon

120. (1117) Det var den apostoliske Tradisjon som hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle regnes med blant De Hellige Bøker.112 Listen over disse kalles Skriftens "kanon". Den inneholder 46 skrifter i Det Gamle Testamente (45 dersom man regner Jeremias og Klagesangene som én bok) og 27 i Det Nye:113

I Det Gamle Testamente: Genesis, Exdus, Leviticus, Numeri, Deuteronomium (1.-5. Mos), Josva, Dommerne, Rut, de to Samuelsbøker, de to Kongebøker, de to Krønikebøker, Esras og Nehemias, Tobit, Judit, Ester, de to Makkabeerbøker, Job, Salmene, Ordspråkene, Forkynneren, Høysangen, Visdommen, Sirak, Esaias, Jeremias, Klagesangene, Baruk, Esekiel, Daniel, Hoseas, Joel, Amos, Obadias, Jonas, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanias, Haggai, Sakarias, Malakias.

I Det Nye Testamente: Evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes, Apostlenes gjerninger, St. Paulus epistler til Romerne, 1. og 2. brev til Korinterne, til Galaterne, til Efeserne, til Filipperne, til Kolosserne, 1. og 2. brev til Tessalonikerne, 1. og 2. brev til Timoteus, til Titus, til Filemon, brevet til Hebreerne, Jakobs brev, 1. og 2. Petersbrev, Johannes tre brev, Judas brev og Åpenbaringen.

Det Gamle Testamente

121. (1093) Det Gamle Testamente er en umistelig del av Den Hellige Skrift. Dets bøker er inspirert av Gud og av varig verdi, for Den Gamle Pakt er aldri blitt kalt tilbake.

122. (702, 763, 708, 2568) "Hensikten med Det Gamle Testamente var først og fremst å forberede (...) Kristi, den universelle forløsers (...) komme." "Selv om disse bøker inneholder enkelte ufullkomne og forgjengelige elementer", vitner de om hele Guds pedagogikk og frelsende kjærlighet: "de inneholder sublime læresetninger om Gud, en frelsesbringende visdom om menneskelivet og en herlig bønneskatt; og endelig ligger mysteriet om vår frelse skjult i dem".114

123. Kristne holder Det Gamle Testamente i ære som Guds sanne Ord. Kirken har alltid forkastet tanken om vrake Det Gamle Testamente under påskudd av at Det Nye skulle ha gjort det foreldet (markionisme).

Det Nye Testamente

124. "Guds Ord som er Guds kraft til frelse for hver den som tror, fremlegges og virker på enestående vis i Det Nye Testamentets bøker".115 Disse skrifter formidler den guddommelige åpenbarings endegyldige sannhet. Deres sentrum er Jesus Kristus, Guds Sønn blitt menneske, det Han gjorde, lærte og led, Hans herliggjørelse og Kirkens første tid under Den Hellige Ånds virke.116

125. (515) Evangeliene utgjør Skriftenes hjerte, for "de er jo hovedvitnesbyrdet om vår forløsers, det menneskevordne Ords liv og lære".117

126. (76) I tilblivelsen av evangeliene er det mulig å spore tre etapper:

1. Jesu liv og undervisning: Kirken fastholder på det bestemteste at de fire evangelier, "hvis historisitet den hevder uten å nøle, trofast gjengir hva Jesus, Guds Sønn, mens Han levde blant menneskene, sannelig gjorde og lærte til deres evige frelse til den dag han ble opphøyet".
2. Den muntlige overlevering: "Etter Herrens himmelfart overleverte apostlene sine tilhørere det som Jesus hadde sagt og gjort, med denne fullstendigere innsikt som de selv, belært av Kristi herliggjørelse og opplyst av sannhetens Ånd, var nådd frem til."
3. De skrevne evangelier: "Forfatterne av de fire evangelier utførte sitt verk ved å velge blant de mange overleveringer som muntlig eller endog skriftlig allerede forelå, ved å ordne noen av dem i sammendrag eller ved å fremlegge dem med henblikk på de enkelte kirkers situasjon, stadig også i form av forkynnelse, men slik at de alltid meddeler oss om Kristus hva som er sant og uforfalsket".118

127. (1154, 2705) Det firfoldige Evangelium innehar en helt enestående plass i Kirken, noe som bevitnes av de æresbevisninger liturgien omgir det med, og av den tiltrekningskraft det til alle tider har utøvet på helgenene:

Det finnes ingen bedre, dyrebarere eller herligere lære enn Evangeliets. Se og hør hva vår Herre og lærer, Kristus, lærte i ord og gjorde i gjerning.119

Fremfor alt er det Evangeliet som beskjeftiger meg i mine bønnestunder; der finner jeg alt det min stakkers sjel trenger. Stadig oppdager jeg der nytt lys, skjulte og hemmelighetsfulle meninger.120

Enheten mellom Det Gamle og Det Nye Testamente

128. (1094, 489) Allerede i apostolisk tid121 og til stadighet senere i Tradisjonen har Kirken forklart enheten i Guds frelsesplan i de to Testamenter ved hjelp av typologi. I Guds verk i den gamle pakt ser typologien forvarsler om det Han fullbyrdet i tidens fylde, i sin inkarnerte Sønns person.

129. (651, 2055, 1968) Kristne leser altså Det Gamle Testamente i lys av Kristus, død og oppstanden. Ved å lese typologisk oppdager man hvor uuttømmelig innholdet i Det Gamle Testamente er. Men en slik lesemåte må ikke få en til å glemme at Det Gamle Testamente beholder sin egenverdi som åpenbaring, slik vår Herre selv bekrefter.122 Dessuten må Det Nye Testamente også leses i lys av Det Gamle. Den første kristne undervisning i troen støttet seg stadig på det.123 Ifølge et gammelt ordtak er Det Nye Testamente skjult i Det Gamle, mens Det Gamle avdekkes i Det Nye: "Det Nye er skjult i Det Gamle, og i Det Nye avdekkes Det Gamle".124

130. Typologi betyr en dynamisk bevegelse i retning av fullbyrdelsen av den guddommelige frelsesplan, da "Gud blir alt i alle" (1 Kor 15, 28). Patriarkenes kallelse og utferden fra Egypt f. eks., mister intet av sin egenverdi i Guds frelsesplan siden de er mellomstadier i fullbyrdelsen av den.

V. Den Hellige Skrift i Kirkens liv

131. "En slik makt og myndighet ligger i Guds Ord at det virkelig for Kirken er en støtte og en styrke, for Kirkens barn en kraft for troen, en næring for sjelen, en ren og varig kilde til det åndelige liv".125 Derfor skal "adgangen til Den Hellige Skrift åpnes vidt for de kristne".126

132. (94) "Derfor skal bibelstudiet være likesom sjelen i teologien. Ordets tjeneste, og det vil si den pastorale forkynnelse, katekesen og enhver kristendomsopplæring med den liturgiske homilie i første rekke, henter sin sunnhet og varige kraft i de samme Skrifters ord".127

133. (2653, 1792) Kirken "oppfordrer inntrengende hver enkelt kristen (...) til å lære "den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt" (Fil 3, 8) ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter. "For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus" (St. Hieronymus)".128

Bilde

Bilde

Bilde