Forord
"Far, (...) det evige liv, det er å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus" (Joh 17, 3). "Gud, vår Frelser (...) vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannhets erkjennelse" (1 Tim 2, 3-4). "Noe annet navn som vi kan frelses ved, er ikke menneskene gitt på denne jord" (Apg 4, 12) enn Jesu navn.
I. Menneskets liv er å kjenne og elske Gud
1. Gud, som er uendelig fullkommenhet og fullkommen salighet, skapte i frihet mennesket for å gi det del i salighet og liv hos seg, slik Han i sin godhet hadde villet det. Derfor står Han, overalt og til alle tider, mennesket nær. Han kaller på det, hjelper det å søke Ham, kjenne Ham og elske Ham av all sin kraft. Han fører alle mennesker som synden hadde spredt, inn til enheten i sin familie, Kirken. Derfor var det Han sendte sin Sønn som Frelser og Forløser da tidens fylde var kommet. I Ham og ved Ham kaller Han alle mennesker til barnekår i Den Hellige Ånd, for å gjøre dem til arvinger til salighet og liv.
2. For å la kallet lyde over hele jorden sendte Kristus ut de apostler han hadde utvalgt, og gav dem i oppdrag å forkynne Evangeliet: "Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere. Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende" (Matt 28, 19-20). Utstyrt med denne sendelse "gikk apostlene ut og forkynte evangeliet overalt, og Herren selv virket med og bekreftet budskapet gjennom alle de jærtegn som fulgte med" (Mark 16, 20).
3. De som med Guds hjelp hørte Kristi kall og fritt tok imot det, ble så i sin tur drevet av Kristi kjærlighet til å forkynne Det Glade Budskap over hele verden. Denne skatt som apostlene formidlet, er trofast blitt tatt vare på av deres etterfølgere. Alle Kristi troende er kalt til å overgi den fra slektledd til slektledd ved å forkynne troen, ved å leve etter den i broderlig fellesskap og ved å feire den i liturgi og bønn.6
II. Katekese er overlevering av troen
4. Meget tidlig begynte man å kalle katekese all den virksomhet i Kirken som hadde til hensikt å verve disipler, å hjelpe mennesker til tro på at Jesus er Guds Sønn, slik at de ved troen kunne få liv i hans navn, for å fostre dem, lære dem opp i dette liv og slik bygge opp Kristi Legeme.7
5. "Katekese er oppfostring av troen til barn, unge og voksne som særlig omfatter undervisning i den kristne lære på organisk og systematisk vis for å gi en innføring i fylden av det kristne liv".8
6. Katekesen er knyttet til visse sider av Kirkens pastorale oppgave, som den imidlertid ikke skal forveksles med. Disse har med katekese å gjøre, enten som forberedelse til den eller som følge av den: den første forkynnelse av Evangeliet eller misjonsforkynnelse for å vekke troen til live; utforsking av grunner til å tro; erfaringer i det kristne liv; feiring av sakramentene; integrering i det kirkelige fellesskap; apostolisk vitnesbyrd og misjonsvirksomhet.
7. "Katekesen er uoppløselig knyttet til hele Kirkens liv. Ikke bare den geografiske utbredelse og den tallmessige økning, men vel så meget Kirkens indre vekst og dens tilpasning til Guds frelsesplan avhenger av den".9
8. Fornyelsesperiodene i Kirken er også tider da katekesen blomstrer. Slik ser vi i kirkefedrenes storhetstid at hellige biskoper viet en stor del av sin hyrdegjerning til katekese. En St. Kyrill av Jerusalem, en St. Johannes Krysostomos, en St. Ambrosius og en St. Augustin og mange andre fedre har etterlatt seg kateketiske verker av eksemplarisk verdi.
9. Katekettjenesten henter stadig ny kraft i kirkemøtene. Tridentinerkonsilet utgjør her et eksempel som fortjener å fremheves: det gav katekesen en fremtredende plass i sine konstitusjoner og dekreter; det gav opphav til Den Romerske Katekisme som bærer konsilets navn, og som er en fremragende og kort fremstilling av den kristne lære; det fremmet en bemerkelsesverdig organisering av trosundervisningen i Kirken; takket være hellige biskoper og teologer som St. Peter Canisius, St. Karl Borromeus, St. Toribio av Mogrovejo og St. Robert Bellarmin, førte det til at et stort antall katekismer ble utgitt.
10. Det er derfor ikke til å undres over at Kirkens trosundervisning, i kjølvannet av Det annet Vatikankonsil (som pave Paul 6. holdt for å være den moderne tids store katekisme), på nytt har tiltrukket seg oppmerksomhet. "Generelt direktorium for katekesen" fra 1971, bispesynodens sesjoner viet evangelisering (1974) og katekese (1977), de tilsvarende apostoliske ekshortasjoner, "Evangelii nuntiandi" (1975) og "Catechesi tradendæ" (1979), vitner om det. Den ekstraordinære bispesynodes sesjon i 1985 bad om at "det måtte utarbeides en katekisme eller et kompendium av hele den katolske lære om tro og moral".10 Den Hellige Far, Johannes Paul 2., gjorde bispesynodens ønske til sitt og anerkjente at "dette ønske svarer helt til et virkelig behov, både i Kirken som helhet og i de enkelte lokalkirker".11 Han satte alt inn på å imøtekomme synodefedrenes ønske.
III. Mål og målgruppe for denne katekisme
11. Målet for denne katekisme er å gi en samlet og samstemt fremstilling av det vesentlige og grunnleggende innhold i den katolske lære, både i tros- og moralspørsmål, i lys av Det annet Vatikankonsil og hele Kirkens Tradisjon. Dens viktigste kilder er Den Hellige Skrift, de hellige fedre, liturgien og Kirkens læreembede. Den skal tjene som "referansetekst for de katekismer og samlede trosfremstillinger som blir forfattet i de ulike land".12
12. Denne katekisme er først og fremst myntet på dem som har ansvaret for trosundervisningen: i første rekke biskopene, troens lærere og Kirkens hyrder. Den rekkes dem som et redskap til å fylle oppgaven med å undervise Guds folk. Gjennom biskopene vender den seg til dem som skal forfatte katekismer, til prester og kateketer. Den vil også være nyttig lesning for alle andre troende kristne.
IV. Katekismens oppbygning
13. Den måten denne katekismen er bygget opp på, følger den tradisjonelle inndelingen, en fremstilling som bygger på fire "pilarer": trosbekjennelsen ved dåpen (symbolet), troens sakramenter, troslivet (budene), den troendes bønn (Fadervår).
Første del: Trosbekjennelsen
14. De som ved troen og dåpen hører Kristus til, skylder å bekjenne den tro de har mottatt i dåpen, overfor menneskene13. Derfor gir katekismen først en fremstilling av hva den åpenbaring består i som Gud meddeler menneskene, og dernest av troen, som er menneskets svar til Gud (første avsnitt). Symbolet (trosbekjennelsen) sammenfatter de gaver Gud gir mennesket som alle goders opphav, som forløser og som helliggjører - og samler dem rundt dåpens "tre artikler", troen på den ene Gud: Gud Fader den allmektige Skaper; Jesus Kristus, hans Sønn, vår Herre og Frelser; Den Hellige Ånd, i Den Hellige Kirke (annet avsnitt).
Annen del: Troens sakramenter
15. Katekismens annen del viser hvordan Guds frelse, fullbyrdet én gang for alle ved Kristus Jesus og ved Den Hellige Ånd, gjøres nærværende ved de hellige handlinger i Kirkens liturgi (første avsnitt), særlig i de syv sakramenter (annet avsnitt).
Tredje del: Troens liv
16. Katekismens tredje del fremstiller menneskets bestemmelse, skapt som det er i Guds bilde, nemlig saligheten, og de veier som fører til den: et liv i rettsinn og frihet, ved lovens og ved Guds nådes hjelp (første avsnitt); en vandel etter kjærlighetens todelte bud slik det kommer til uttrykk i Guds ti bud (annet avsnitt).
Fjerde del: Bønnen i troens liv
17. Katekismens siste del tar for seg bønnens mening og betydning i den troendes liv (første avsnitt). Den munner ut i en kort kommentar til de syv ledd i Herrens bønn (annet avsnitt), for i dem finner vi summen av de goder vi kan håpe på, og som vår himmelske Far vil gi oss.
V. Praktiske henvisninger for bruken av katekismen
18. Denne katekisme er tenkt som en organisk fremstilling av hele den katolske tro. Den må derfor leses som et hele. Tallhenvisningene i margen (tall i kursiv viser til andre avsnitt som behandler samme spørsmål) samt den tematiske indeks på slutten av boken gjør det mulig å se hvert emne i forbindelse med hele resten av troen.
19. Det forekommer ofte at tekster fra Den Hellige Skrift ikke siteres bokstavelig, men at det bare refereres til dem i noteapparatet (med "jfr."). For en dypere forståelse av slike avsnitt bør man gå til selve tekstene. Disse bibelhenvisningene er et arbeidsredskap for katekesen.
20. Bruken av liten skrift i visse avsnitt viser at det dreier seg om bemerkninger av historisk eller apologetisk karakter, eller at det dreier seg om læremessige tilleggsdrøftinger.
21. Sitater med liten skrift fra patristiske, liturgiske, dogmatiske eller hagiografiske kilder er ment å berike den læremessige fremstillingen. Slike tekster er ofte blitt valgt med henblikk på direkte bruk i katekesen.
22. På slutten av hver temadel vil man finne en serie korte tekster som sammenfatter det vesentlige av det som er blitt sagt. Disse "Kort sagt" har til hensikt å antyde for den lokale katekese hvordan man kan finne uttrykksmåter som både er kortfattede og lette å huske.
VI. Nødvendige tilpasninger
23. Vekten er i denne katekismen lagt på den læremessige fremstilling, da den vil være en hjelp til fordypelse av kunnskapen om troen. Av den grunn stiler den mot en modning av troen, en rotfesting av den i hverdagslivet og en utstråling fra den i vitnesbyrdet.14
24. Ut fra sin målsetning har denne katekisme ikke til hensikt å foreta den tilpasning i fremstillingsmåte og kateketiske metoder som er nødvendige av hensyn til kulturelle forskjeller, aldersforskjeller, ulikheter i åndelig modenhetsgrad og samfunnsmessige og kirkelige situasjoner blant dem trosundervisningen er rettet mot. Slike helt nødvendige tilpasninger må foretas av dertil egnede katekismer og enda mer av dem som underviser:
Den som underviser, må "gjøre seg til alt for alle" (1 Kor 9, 22) for å vinne alle for Jesus Kristus. (...) Fremfor alt må man ikke innbille seg at det bare er en sorts sjeler som er blitt en betrodd, og at det derfor er mulig å undervise og oppfostre alle troende med henblikk på sann fromhet ved hjelp av én og alltid samme metode. Man skal vite at noen er i Jesus Kristus som spedbarn, andre som ungdommer og endelig noen i sin fulle kraft. (...) De som er kalt til å forkynne, må tilpasse det de sier til tilhørernes sinn og fatteevne når de underviser i mysteriene, i troen og i de etiske leveregler.15
Fremfor alt - kjærlighet
25. Som avslutning på denne presentasjonen er det ikke av veien å minne om det pastorale prinsipp som Den Romerske Katekisme knesetter:
Målet for all lære og undervisning må settes inn i den kjærlighet som aldri tar ende. For vel skal man forklare hva som skal tros, håpes eller gjøres, men fremfor alt må man vise Vår Herres kjærlighet slik at alle forstår at enhver moralsk handling som er sant kristen, ikke har annet opphav enn kjærligheten, ei heller noe annet mål.16
