Annet kapittel: "Du skal elske din neste som deg selv"

Jesus sa til sine disipler: "Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre" (Joh 13, 34).

2196. (2822) Som svar på spørsmålet om hvilket bud som er det første i loven, svarte Jesus: "Det første er dette: "Hør, Israel, Herren vår Gud, Herren er én. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din hug og all din kraft". Og det annet er: "Du skal elske din neste som deg selv." Noe større bud enn disse finnes ikke" (Mark 12, 29-31).

Den hellige apostelen Paulus minner om dette: "For ved å elske vår neste, oppfyller vi loven. Disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud der er, de kan jo sammenfattes i dette ene: Du skal elske din neste som deg selv. For kjærligheten gjør ingen urett mot nesten. Så er da hele loven oppfylt i kjærligheten" (Rom 13, 8-10).

4. artikkel: Det fjerde bud

Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg (Ex 20, 12).

Han var lydig mot dem (Luk 2, 51).

Herren Jesus selv minnet om kraften i dette "Guds bud" (Mark 7, 8-13). Apostelen formaner: "Barna må adlyde sine foreldre, for det er rett så. "Du skal hedre din far og din mor", slik lyder det første bud det er knyttet et løfte til: "så det kan gå deg vel og du kan få et langt liv på jorden"" (Ef 6, 1-3).380

2197. (1897) Med det fjerde bud innledes den andre lovtavlen. Dette viser oss kjærlighetens rangorden. Gud ville at nest etter Ham skulle vi ære våre foreldre som vi har livet å takke for, og som gav videre til oss kjennskapen til Gud. Vi har plikt til å akte og ære alle dem som Gud til vårt beste har gitt myndighet.

2198. (2419) Dette budet uttrykkes positivt i form av forpliktelser vi skal oppfylle. Det innvarsler de neste budene som angår særlig aktelse for liv, ekteskap, jordiske goder og ordholdenhet. Det danner noe av grunnlaget for Kirkens sosiallære.

2199. Det fjerde bud vender seg uttrykkelig til barna i forholdet til far og mor, fordi dette forholdet er det mest allmenne. Det angår også slektskapsforhold til andre medlemmer av familien. Det forlanger at det vises aktelse, omsorg og takknemlighet overfor de eldre og forfedrene. Det dekker til sist elevers plikter overfor sin lærer, ansattes plikter overfor sin arbeidsgiver, underordnedes overfor lederne, borgernes overfor fedrelandet og dem som administerer eller styrer det.

Budet innebærer og underforstår de plikter foreldre, oppdragere, lærere, ledere, dommere, styresmakter og alle de som utøver myndighet over andre eller over et samfunn, er underlagt.

2200. (2304) Å overholde det fjerde bud fører belønning med seg: "Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg" (Ex 20, 12; Deut 5, 16).Å akte på dette budet gir, ved siden av åndelige frukter, timelige frukter i form av fred og velstand. Å ikke gi akt på det fører til stor skade for mennesker og samfunn.

I. Familien i Guds plan

Familiens vesen

2201. (1625) Det ekteskapelige samliv er tuftet på ektefellenes samtykke. Ekteskap og familie er ordninger til beste for ektefolkene, for forplantning og barneoppdragelse. Kjærligheten mellom ektefellene og barnefødsler knytter personlige bånd og skaper grunnleggende ansvarsforhold mellom medlemmene av én og samme familie.

2202. (1882) En mann og en kvinne som er knyttet sammen ved ekteskap, utgjør sammen med barna en familie. Denne ordningen går forut for all anerkjennelse av den av offentlig myndighet; den offentlige myndighet tar den til etterretning. Den utgjør den vanlige referanseramme og etter den bedømmes ulike former for slektskapsbånd.

2203. (369) Ved å skape mann og kvinne opprettet Gud den menneskelige familie og gav den dens grunnlov. Familiens medlemmer er likeverdige. Til familiemedlemmenes og samfunnets beste medfører familielivet ulikheter i ansvar, rettigheter og plikter.

Det kristne hjem (1655-1658)

2204. (533) "Det kristne hjem utgjør en særskilt tilkjennegivelse og virkeliggjøring av det kirkelige fellesskap; av den grunn (...) bør den betegnes som huskirke".381 Den er et fellesskap i tro, håp og kjærlighet; den har en enestående betydning for Kirken, slik det fremgår av Det Nye Testamente.382

2205. (1702) Den kristne familie er et samfunn mellom personer, - spor og bilde av Faderens samfunn med Sønnen i Den Hellige Ånd. Forplantning og oppdragelse gjenspeiler Faderens skaperverk. Familien er kalt til å dele Kristi bønn og offer. Daglig bønn og lesning av Guds Ord styrker den i kjærlighet. Det kristne hjem forkynner Evangeliet og misjonerer.

2206. Familiebånd fører til nærhet i følelser, hengivenhet og interesser, noe som særlig næres av gjensidig aktelse. Familien er et fellesskap med særlige rettigheter, som er kalt til å virkeliggjøre "et hjertelig forhold og stor åpenhet mellom ektefellene og et nært samarbeide mellom foreldrene i oppdragelsen av barna".383

II. Familie og samfunn

2207. (1880, 372, 1603) Familien er samfunnslivets urcelle. Den er det naturgitte samfunn hvor mann og kvinne kalles til å gi seg selv hen i kjærlighet og til å gi opphav til liv. Myndighet, stabilitet og det gjensidige forhold innenfor familien danner grunnvollen for frihet, trygghet og brorskap innenfor storsamfunnet. Familien er et fellesskap hvor man fra barnsben av kan lære moralverdier, begynne å gi Gud ære og bruke sin frihet på rett måte. Familieliv er en innføring i samfunnsliv.

2208. Familien må leve slik at dens medlemmer lærer å ha omsorg for og ta seg av unge og eldre, syke, vanføre og fattige. Mange familier ser seg ikke i stand til i påkommende tilfeller å yte slik hjelp. Da må andre mennesker, andre familier og eventuelt samfunnet tre støttende til: "Å se til foreldreløse og enker i deres nød, og bevare seg selv fri for smitte fra denne verden, det er en gudstjeneste som er ren og uplettet i Gud Faders øyne" (Jak 1, 27).

2209. (1883) Familien må støttes og forsvares gjennom passende sosiale tiltak. Når noen familier ikke er i stand til å fylle sine oppgaver, har andre samfunnsinstanser plikt til å hjelpe dem og å støtte opp om familien som institusjon. I kraft av subsidiaritetsprinsippet må høyere samfunnsorganer vokte seg for maktmisbruk og utidig innblanding i familielivet.

2210. Siden familien har en slik betydning for hele samfunnets ve og vel,384 påligger det samfunnet et særlig ansvar for å støtte opp om og styrke ekteskap og familie. De offentlige myndigheter bør anse det som en alvorlig forpliktelse "å erkjenne, beskytte og fremme familiens sanne vesen, verne om den offentlige moral og sørge for velstand og trivsel i hjemmene".385

2211. Politikerne har plikt til å vise familien aktelse, støtte den, og særlig sikre:

frihet til å stifte familie, til å få barn og til å oppdra dem i samsvar med egen moralsk og religiøs overbevisning;
beskyttelse for stabilitet i ekteskapet og familien som institusjon;
frihet til å bekjenne sin tro, til å gi den videre, til å oppdra barna i den ved hjelp av de midler og tiltak som er nødvendige;
privat eiendomsrett, rett til privat initiativ, til arbeid, bolig, og til å utvandre;
rett til medisinsk behandling etter landets lover, rett til eldreomsorg og barnebidrag;
beskyttelse av orden og sunne samfunnsforhold, særlig i forhold til trusler som narkotika, pornografi, alkoholisme osv.
frihet til å danne foreninger sammen med andre familier for på denne måten å være representert overfor sivile myndigheter.386

2212. (225, 1931) Det fjerde bud kaster også lys over andre samfunnsforhold. I våre søsken ser vi barn av våre foreldre; i våre søskenbarn avkom av våre forfedre; i våre medborgere barn av vårt fedreland; i døpte barn av vår Mor, Kirken; i hvert menneske sønn eller datter av Ham som vil kalles "vår Far". På denne måten skjønner vi at vi står i et personlig forhold til vår neste. Nesten er ikke et "enkeltmenneske" innenfor det menneskelige kollektiv; han er "noen" som, fordi vi kjenner hans opprinnelse, har krav på særlig oppmerksomhet og respekt.

2213. (1939) Menneskesamfunn består av personer. Å styre dem godt begrenses ikke til å sikre rettigheter og gjøre sin plikt, og heller ikke til å overholde inngåtte avtaler. Rettferdighet i forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstagere, mellom styresmakter og borgere forutsetter en naturlig velvilje i samsvar med menneskets verdighet, bygget på rettferdighet og brorskap.

III. Familiemedlemmenes plikter

Barnas plikter

2214. (1858) Gud som Far er opphav til menneskelig farskap;387 på dette er aktelse for foreldrene grunnet. Barns aktelse, enten de er mindreårige eller voksne, for far og mor388 næres av den naturlige hengivenhet som stammer fra det bånd som binder dem til hverandre. Slik aktelse er påbudt av Guds bud.389

2215. Respekt for foreldrene (pietas filialis) bygger på takknemlighet overfor dem som ved å gi barna liv, elske dem og arbeide for dem, har satt dem til verden og latt dem vokse - legemlig og i visdom og nåde. "Hedre din far av hele ditt hjerte og glem ikke din mors smerte da hun fødte deg. Husk at det er dine foreldre du kan takke for livet. Hva kan du gi dem igjen for det de har gitt deg?" (Sir 7, 27-28).

2216. (532) Barns aktelse for sine foreldre gir seg til kjenne ved sann føyelighet og lydighet. "Min sønn, hold de bud du fikk av din far, forkast ikke det du har lært av din mor! (...) Når du går, skal de lede deg, når du ligger, skal de verne deg, og når du våkner, skal de tale til deg" (Ordsp 6, 20-22). "En klok sønn hører på sin fars formaning, men spotteren bryr seg ikke om å bli irettesatt" (Ordsp 13, 1).

2217. (1831) All den tid et barn bor hjemme hos foreldrene, må det gjøre alt det foreldrene ber om, som er begrunnet i dets eget eller familiens beste. "Barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for det er Herren kjært" (Kol 3, 20).390 Barn må også adlyde rimelige påbud fra sine oppdragere og fra alle dem som foreldrene har betrodd dem til. Men dersom barnet i sin samvittighet er overbevist om at det moralsk sett er galt å adlyde en slik befaling, skal det ikke gjøre det.

Etter som barna vokser til, skal de forsatt respektere sine foreldre. De skal imøtekomme deres ønsker, gjerne rådspørre dem og bøye seg for rettmessige formaninger fra dem. Lydighet mot foreldrene opphører når barna blir selvstendige, men ikke aktelse. Den vil de alltid skylde dem, for den har sine røtter i gudsfrykt, én av Helligåndens gaver.

2218. Det fjerde bud minner om at barna, når de er blitt voksne, har ansvar for foreldrene. I den monn de kan, må de yte dem materiell og moralsk hjelp i alderdommen, og under sykdom, ensomhet og nød. Jesus minner om denne takknemlighetsgjelden.391

For Herren vil at barn skal ære sin far og har pålagt sønner å lyde sin mor. Den som ærer sin far, gjør opp for sine synder. Den som hedrer sin mor, ligner en som samler skatter. Den som ærer sin far, skal selv bli hedret av sine barn. Når han ber, skal han bli bønnhørt. Den som hedrer sin far, får et langt liv, og den som lyder Herren, ærer sin mor (Sir 3, 2-6).

Min sønn, ta deg av din far når han eldes, og krenk ham ikke så lenge han lever. Bær over med ham om hans åndsevner svikter, forakt ham ikke, du som ennå er sterk og sunn. (...) Den som svikter sin far, er en spotter, og Herren forbanner den som sårer sin mor (Sir 3, 12-13. 16).

2219. Aktelse for foreldre fremmer harmoni i hele familiens samliv og angår også forholdet mellom søsken. Respekt for foreldrene har innflytelse på familien som helhet. "Barnebarn er de gamles krone" (Ordsp 17, 6). "Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet" (Ef 4, 2).

2220. Kristne skylder særlig takknemlighet overfor dem de har mottatt troens gave, dåpens nåde og livet i Kirken fra. Det kan være foreldre, andre familemedlemmer, besteforeldre, sjelesørgere, kateketer, lærere eller venner. "Jeg tenker også på din oppriktige tro, den tro som først bodde i din bestemor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er overbevist om også bor i deg" (2 Tim 1, 5).

Foreldrenes plikter

2221. (1653) Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet begrenses ikke til forplantningen alene, men angår også barnas moralske oppdragelse og åndelige fostring. "Foreldrenes rolle i oppdragelsen er så viktig at det er nesten umulig å erstatte den".392 Foreldres rett og plikt til å oppdra sine barn er grunnleggende og umistelig.393

2222. (494) Foreldre må se på sine barn som Guds barn og respektere dem som mennesker. De oppdrar sine barn til å oppfylle Guds lov ved selv å vise seg lydige mot Faderens vilje, Han som er i himlene.

2223. (1804) Foreldre har førsteansvaret for barnas oppdragelse. De vitner om dette ansvaret først og fremst ved å skape et hjem hvor ømhet, tilgivelse, respekt, trofasthet og uegennyttig tjeneste rår grunnen. Hjemmet er det beste sted for oppdragelse i dyder. Forutsetningen for slik oppdragelse er å lære selvfornektelse, sunt omdømme og selvbeherskelse som alle er forutsetninger for all sann frihet. Foreldrene må lære sine barn å innordne "de fysiske og instinktive sider under de indre og åndelige sider".394 Det påligger foreldrene en alvorlig forpliktelse til å være et godt eksempel for sine barn. Hvis de selv er i stand til å innrømme sine feilgrep overfor barna, vil de bedre kunne veilede og rette på dem:

"Den som elsker sin sønn, bruker ofte riset, så han siden kan få glede av ham" (Sir 30, 1). "Men dere foreldre: Vekk ikke bitterhet og uvilje hos barna, men la hele oppdragelsen, opplæring som rettledning, foregå i Herrens ånd!" (Ef 6, 45.)

2224. (1939) Hjemmet er det naturlige sted for oppdragelse til solidaritet og felles ansvar. Foreldre må lære sine barn å være på vakt overfor den kompromissånd og den oppløsning som truer menneskesamfunn.

2225. (1656) Ved ekteskapssakramentets nåde har foreldrene fått ansvar for og særlig rett til å forkynne Evangeliet for sine barn. Alt mens barna er små, må de føre dem inn i troens mysterier, den tro de er de "første budbærere"395 om for barna. Alt fra barnsben av må de knyttes til Kirkens liv. Familiens måte å leve på kan gi næring til følelser som hele resten av livet forblir et virkelig ansatspunkt og støtte for en levende tro.

2226. (2179) Foreldrene bør begynne oppdragelsen til tro alt fra spedbarnsalder av. Den finner allerede sted når familiemedlemmene hjelper hverandre til å vokse i tro ved å vitne ved et kristent liv i pakt med Evangeliet. Trosundervisningen i familien går forut for, ledsager og beriker andre former for undervisning i troen. Foreldrene har til oppgave å lære barna å be og å bli klar over sitt kall som Gud barn.396 Menigheten er den eukaristiske forsamling og hjertet i kristne familiers liturgiske liv; det er særlig der katekese for barn og foreldre finner sted.

2227. (2013) Barna på sin side bidrar til at foreldrene vokser i hellighet.397 Alle og enhver må storsinnet og utrettelig tilgi hverandre sår, krangel, urettferdighet og mangel på oppmerksomhet. Dette tilsier den gjensidige kjærlighet. Kristi kjærlighet forlanger det.398

2228. Mens barna er små, uttrykkes foreldrenes respekt og kjærlighet først og fremst i den omsorg og oppmerksomhet de vier oppdragelsen av dem, ved å dekke deres fysiske og åndelige behov. Etter som barna vokser til, fører den samme respekt og hengivenhet foreldrene til å oppdra dem til å gjøre bruk av sin fornuft og frihet på rett måte.

2229. Siden foreldrene har det fremste ansvar for barneoppdragelsen, har de rett til å velge en skole for barna som er i samsvar med deres egen overbevisning. Dette er en grunnleggende rettighet. Foreldrene har, i den monn det er mulig, plikt til å velge de skoler som er dem til størst hjelp i deres kristne oppdragergjerning.399 De offentlige myndigheter er forpliktet til å sikre denne foreldreretten og å sørge for at den virkelig kan settes ut i livet.

2230. (1625) Når barna blir voksne, har de plikt og rett til å velge yrke og livsstil. De må ta på seg dette nye ansvaret i et tillitsforhold til foreldrene som de gjerne rådspør og forhører seg hos. Foreldrene må vokte seg for å tvinge barna, enten i valg av yrke eller ektefelle. Denne plikt til tilbakeholdenhet forbyr dem ikke - snarere tvert imot - å bistå barna med kloke råd, særlig når disse har til hensikt å stifte familie.

2231. Noen gifter seg ikke, for å kunne ta seg av foreldre eller søsken, for å kunne vie seg sitt yrke mer helhjertet eller av andre hederlige årsaker. Disse kan yte et stort bidrag til den menneskelige familie.