Annen del: Kirkens syv sakramenter
1210. (1113) Den nye lovs sakramenter er innstiftet av Kristus. De er syv i tallet, det vil si dåpen, fermingen, eukaristien, boten, sykesalvingen, ordinasjonen og ekteskapet. De syv sakramenter berører alle viktige stadier og øyeblikk i det kristne liv: de gir det kristne trosliv fødsel og vekst, helbredelse og sendelse. Slik sett, finnes det en likhet mellom etappene i det naturlige og i det åndelige liv.138
1211. (1374) I samsvar med denne likheten skal vi først ta for oss de tre sakramenter som innvier i kristenlivet (første kapitel), deretter de sakramenter som helbreder (annet kapitel), og til siste de sakramenter som står til tjeneste for de troendes fellesskap og sendelse. Denne rekkefølgen er selvsagt ikke den eneste mulige, men den gjør oss i stand til å se at sakramentene utgjør et organisk hele hvor hvert enkelt sakrament har sin livsviktige plass. Innenfor denne organiske helheten inntar eukaristien en helt enestående plass som "sakramentenes sakrament": "Alle de andre sakramentene er rettet inn mot dette, som mot sitt mål".139
Første kapitel: Sakramentene som innvier i det kristne liv
1212. Hele kristenlivets grunnvoll legges av de sakramenter som fører inn i det, dåpen, fermingen og eukaristien. "Deltagelsen i den guddommelige natur som gis menneskene ved Kristi nåde, innebærer en viss analogi med det naturlige livs tilblivelse, vekst og næring. For de troende som fødes til nytt liv ved dåpen, styrkes nemlig ved fermingens sakrament og mottar i eukaristien det evige livs brød. Ved de sakramenter som fører inn i det kristne liv, får de på denne måten stadig større del i det guddommmelige livs rikdommer og går fremover på veien mot fullkommen kjærlighet".140
1. artikkel: Dåpens sakrament
1213. Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden (vitæ spiritualis ianua), og døren inn til de andre sakramentene. Ved dåpen blir vi satt fri fra syndens makt og gjenfødt som Guds barn, vi blir lemmer på Kristi legeme og innlemmet i Kirken og får del i dens sendelse:141 "Dåpen er gjenfødelsens sakrament ved vannet og i Ordet".142
I. Hva kalles dette sakrament?
1214. (628) Vi kaller det dåp etter den sentrale rite den utføres ved: å døpe (på gresk baptizein) betyr "å dyppe", "å dykke"; "neddykkingen" i vann symboliserer at katekumenen begraves i Kristi død og gjenoppstår sammen med ham143 som en "ny skapning" (2 Kor 5, 17; Gal 6, 15).
1215. (1257) Dette sakramentet kalles også "gjenfødelsens bad, badet til fornyelse i Ånden" (Tit 3, 5), for det betegner og virkeliggjør den fødsel av vann og Ånd, uten hvilken "ingen kan komme inn i Guds rike" (Joh 3, 5).
1216. (1243) "Dette badet kalles opplysning fordi de som tar imot denne undervisning i troen får sinnet opplyst...".144 Den døpte, etter i dåpen å ha mottatt Ordet, "det sanne lys som opplyser alle mennesker" (Joh 1, 9), blir "lysets barn" (1 Tess 5, 5), "etter å ha blitt opplyst" (Heb 10, 32), ja, han blir selv "lys" (Ef 5, 8):
Dåpen er den vakreste og vidunderligste av Guds gaver... Vi kaller den gave, nåde, salving, opplysning, uforgjengelighets drakt, gjenfødelsens bad, segl og alt hva der har høyest pris. "Gave" kalles den fordi den blir gitt dem som intet har å gi igjen; "nåde" fordi den også gis til skyldige; "dåp" fordi synden blir gravlagt i vann; "salving" fordi den er hellig og kongelig (slik de er som er blitt salvet); "opplysning" fordi den er et strålende lys; "drakt" fordi den skjuler vår skam; "bad" fordi den vasker ren; "segl" fordi den bevarer oss og besegler i oss Guds herrevelde.145
II. Dåpen i Guds frelsesplan (oikonomia)
Forvarsler om dåpen i Den Gamle Pakt
1217. I påskenattsliturgien, under velsignelsen av døpevannet, minnes Kirken høytidelig de undergjerninger i frelseshistorien som bar bud om dåpens mysterium:
Allmektige, evige Gud, gjennom din usynlige makt virker du store gjerninger i dine sakramenter. På mangfoldig vis lot du gjennom frelsens historie vannet du skapte, innvarsle dåpens nåde".146
1218. (344, 694) Siden skapelsens morgen har vannet, Guds ydmyke og samtidig så herlige skapning, vært kilde til liv og fruktbarhet. Den Hellige Skrift fremstiller det slik at Guds Ånd "ruget" over vannet:147
Da verden ble til, svevet din Ånd over vannene, og allerede da var det din vilje at vannet skulle tjene til vår helliggjørelse.148
1219. (701, 845) Kirken ser i Noas ark et forvarsel om frelsen i dåpen, for ved arken "ble et lite antall, åtte i alt, frelst ved vannet" (1 Pet 3, 20):
I syndfloden gav du oss et tegn på vår gjenfødelse, og lot synden gå under og det gode gjenoppstå ved det samme element.149
1220. (1010) På samme måte som kildevann symboliserer liv, slik er sjøvann et symbol på død. Derfor kan sjøvann innvarsle korsets mysterium. På denne måten betyr dåpen samfunn med Kristi død.
1221. Det er fremfor alt overfarten over Rødehavet, altså Israels frigjøring fra slaveriet i Egypt, som varsler om den frigjøring dåpen virker:
Du lot Abrahams barn gå tørrskodd gjennom Rødehavet for at de, løst fra Faraos åk, skulle være et bilde på de døptes folk.150
1222. Til sist finner vi et forvarsel om dåpen i overfarten over Jordan, for ved den får Guds folk det lovede land i eie, det land som var lovet Abrahams ætt, et bilde på det evige liv. Løftet om denne salige arvelodd er det som fullbyrdes i Den Nye Pakt.
Kristi dåp
1223. (232) Alle forvarsler i Den Gamle Pakt fullbyrdes i Kristus Jesus. Han begynner sitt offentlige virke etter å ha latt seg døpe av Johannes Døperen i Jordan,151 og etter sin oppstandelse gir han apostlene dette oppdrag: "Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å overholde alt det jeg har befalt dere" (Matt 28, 19-20).152
1224. (536) Vår Herre underkastet seg frivillig Johannes' dåp som var ment for syndere, "for å oppfylle all rettferdighet" (Matt 3, 15). Jesu handling viser hen til hans "fornedrelse" (Fil 2,7). Ånden som svevet over vannene ved den første skapelse, stiger nå ned over Kristus som innledning til nyskapelsen, og Faderen åpenbarer Jesus som "min Sønn som jeg har kjær" (Matt 3, 16-17).
1225. (766) I sin påske åpnet Kristus dåpens kilder for alle mennesker. Han omtalte nemlig den lidelse han skulle lide i Jerusalem som en "dåp" han skulle døpes med (Mark 10, 38).153 Blodet og vannet som rant ut av den korsfestede Jesu gjennomstungne side, er tegn på dåpen og eukaristien, det nye livs sakramenter,154 og fra da av er det mulig "å bli født av vann og Ånd" og dermed komme inn i Guds rike.
Se etter hvor du er døpt, og hvor dåpen kommer fra: fra Kristi kors, i Kristi død. Der er mysteriet: Han led for deg. Det er i ham du er løskjøpt, det er i Ham du er frelst.155
Dåpen i Kirken
1226. (849) Alt fra pinsedag av har Kirken feiret og meddelt den hellige dåp. Peter erklærer overfor mengden, truffet i hjertet av hans forkynnelse: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave" (Apg 2, 38). Apostlene og deres medarbeidere tilbyr dåpen til enhver som tror på Jesus: jøder, gudfryktige og hedninger.156 Dåpen står alltid i forbindelse med troen: "Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst", sier Peter til fangevokteren i Filippi. Deretter fortelles det: "og fangevokteren ble straks døpt med alle sine" (Apg 16, 31-33).
1227. (790) Ifølge den hellige apostel Paulus får den troende i dåpen samfunn med Kristi død, blir gravlagt og oppstår med Ham:
Alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død. Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft (Rom 6, 3-4).157
De døpte har "kledd seg i Kristus" (Gal 3, 27). Ved Den Hellige Ånd er dåpen et bad som renser, helliggjør og rettferdiggjør.158
1228. Dåpen er altså et bad i vann hvor Guds Ords "uforgjengelige sæd" virker til liv.159 St. Augustin sier om dåpen: "Ordet kommer til (det materielle) elementet og sakramentet oppstår".160
III. Hvordan feires dåpens sakrament?
Innvielse til kristent liv
1229. Det å bli kristen skjer siden apostlenes dager ved en gradvis utvikling og en innvielse i etapper. Veien kan tilbakelegges raskt eller langsomt. Den bør imidlertid alltid innebære noen vesentlige elementer: forkynnelse av Ordet, tro på Evangeliet som fører til omvendelse, bekjennelse av troen, dåp, utgydelse av Den Hellige Ånd, adgang til det eukaristiske fellesskap.
1230. (1248) Innvielsen har foregått ytterst forskjellig i århundrenes løp, alt etter de rådende forhold. I Kirkens første århundrer var innvielsestiden svært velutviklet, med et langt katekumentat og en serie med forberedende riter som liturgisk markerte de forskjellige etapper i forberedelsen av katekumenene for til sist å nå frem til den sakramentale feiring av innvielsen i det kristne liv.
1231. (13) Der hvor barnedåp er blitt langt den vanligste form for feiring av dette sakramentet, er den blitt en eneste liturgisk handling som i svært forkortet form har tatt opp i seg de etapper som går forut for dåpen. Det ligger i sakens natur at barnedåp krever et katekumenat etter dåpen. Det dreier seg her ikke bare om behov for opplæring etter dåpen, men om at dåpens nåde nødvendigvis må utfolde seg etterhvert som personen vokser til. Dette skjer i katekismeundervisningen.
1232. (1204) Det annet Vatikankonsil har, for den latinske Kirkes vedkommende, gjeninnført "et katekumenat for voksne, med forskjellige trinn".161 Ritualet finnes i Ordo initiationis christianæ adultorum (1972). Dessuten tillot konsilet at man, "i tillegg til den kristne tradisjons egne (innvielsesriter)", i misjonsland kan "benytte seg av slike innvielsesriter som sees å være i bruk hos hos de enkelte folkeslag, i den monn de lar seg tilpasse kristen skikk".162
1233. (1290) I dag begynner altså, i samtlige latinske og orientalske riter, innvielsen i kristendommen av alle voksne ved inntreden i katekumentatet og når sitt høydepunkt i en samlet feiring av de tre sakramentene dåp, ferming og eukaristi.163 I de orientalske riter begynner den kristne innvielse av barn med dåpen, som umiddelbart påfølges av ferming og eukaristi, mens den i den romerske ritus følges av mange års katekese og avsluttes senere med ferming og eukaristi som kroner innvielsen.164
Feiringen som innvielse i mysteriene (mystagogi)
1234. Meningen med dåpens sakrament og den nåde det formidler, gis tydelig til kjenne i de riter den feires ved. Ved oppmerksomt å følge med i den liturgiske feirings handlinger og ord innføres de troende i de rikdommer dette sakramentet betegner og virkeliggjør i hver enkelt nydøpt.
1235. (617, 2157) Signingen med korsets tegn på begynnelsen av feiringen merker den som skal tilhøre Kristus, med Kristi tegn, og viser til gjenløsningens nåde Kristus vant oss ved sitt kors.
1236. (1122) Forkynnelsen av Guds Ord opplyser med den åpenbarte sannhets lys dåpskandidatene og forsamlingen og vekker det troens gjensvar som er uløselig knyttet til dåpen. Dåpen er nemlig på en særlig måte "troens sakrament", siden den utgjør den sakramentale inngang til troens liv.
1237. (1673, 189) Siden dåpen betyr å bli satt fri fra synden og syndens opphavsmann, djevelen, uttales det én (eller flere) eksorsismer over dåpskandidaten. Han eller hun salves med katekumenolje, eller den forrettende foretar en håndspåleggelse, og kandidaten avsverger uttrykkelig Satan. Etter slik å ha blitt forberedt er vedkommende i stand til å bekjenne den Kirkens tro dåpen "betror" ham eller henne til.165
1238. (1217) Deretter blir døpevannet vigslet ved en epiklesebønn (enten under selve seremonien eller påskenatt). Kirken ber Gud om at Den Hellige Ånds kraft ved Sønnen må stige ned i vannet, slik at de som blir døpt i det, blir "født av vann og Ånd" (Joh 3, 5).
1239. (1214) Deretter følger den vesentlige sakramentale ritus, nemlig selve dåpen i egentlig forstand, som betegner og virkeliggjør død for synden og inngang til Den Hellige Treenighets liv gjennom likedannelse med Kristi påskemysterium. Dåpen utføres mest meningsfullt ved trefoldig neddykking i døpevannet. Men siden antikken har den også kunnet meddeles ved å øse vann tre ganger over kandidatens hode.
1240. I den latinske Kirke ledsages denne trefoldige overøsingen av følgende ord fra den som forretter: "N., jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." I de orientalske liturgier sier presten, mens katekumenen vender seg mot øst: "Guds tjener N. døpes i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Og ved påkallelsen av hver Person i Den Allerhelligste Treenighet dykker han kandidaten under og løfter ham eller henne opp igjen.
1241. (1294, 1574, 783) Salving med hellig krisma, en velluktende olje som er blitt vigslet av biskopen, er tegn på at Den Hellige Ånd blir gitt den nydøpte. Han eller hun er blitt kristen, det vil si "salvet" med Den Hellige Ånd og innlemmet i Kristus som er salvet til prest, profet og konge.166
1242. (1291) I de orientalske Kirkers liturgi utgjør salvingen etter dåpen krismasjonens sakrament (fermingen). I den romerske liturgi innvarsler den enda en salving med krisma som biskopen kommer til å foreta. Dette er fermingens sakrament som så å si bekrefter og fullbyrder dåpssalvingen.
1243. (1216, 2769) Den hvite drakt symboliserer at den døpte har "ikledd seg Kristus" (Gal 3, 27) og er oppstanden med Kristus. Kjerten som tennes fra påskelyset, betyr at Kristus har opplyst neofytten. I Kristus er de døpte "verdens lys" (Matt 5, 14).167
Den nydøpte er nå et Guds Barn i den enbårne Sønn. Han kan be Guds barns bønn, Fader vår.
1244. (1292) Den første eukaristiske kommunion. Neofytten, som er blitt Guds barn og har iført seg brudekjolen, blir nå sluppet inn til "Lammets bryllupsfest" og får det nye livs føde, Kristi legeme og blod. De orientalske Kirker har bevart en klar bevissthet om enheten i den kristne innvielse ved at de gir den hellige kommunion til alle nydøpte og fermede, selv spedbarn, idet de minnes Herrens ord: "La barna komme til meg, og vis dem ikke bort" (Mark 10, 14). Den latinske kirke, som forbeholder adgangen til den hellige kommunion for dem som har nådd skjels år og alder, gir uttrykk for at dåpen åpner for adgang til eukaristien ved å føre barnet frem foran alteret for å be Fadervår.
1245. Feiringen av dåpen avsluttes med en høytidelig velsignelse. Når det dreier seg om dåp av nyfødte, inntar velsignelsen av moren en særlig plass.
IV. Hvem kan motta dåpen?
1246. "Ethvert menneske som ennå ikke er blitt døpt, og bare det, er i stand til å motta dåpen".168
Voksendåp
1247. Helt siden Kirkens begynnelse har dåp av voksne vært det vanligste der hvor Evangeliet nylig er blitt forkynt. Katekumenatet (dåpsforberedelsen) får da en viktig plass. Som innføring i kristen tro og kristent liv skal det forberede på motta Guds gave i dåpen, fermingen og eukaristien.
1248. (1230) Målet med katekumenatet eller forberedelsen av katekumenene er å la deres omvendelse og tro få tid til å modnes, som svar på Guds inngripen og innenfor rammene av et kirkelig fellesskap. Det dreier seg om "en indføring (...) i hele det kristne liv, hvorved disciplene bliver knyttet til Kristus, deres Mester. Katekumenerne må altså (...) indvies i frelsens mysterium, ved at de opøves i en livsvandel efter evangelierne, og de skal ved en række af hellige riter trinvis indføres i troens og liturgiens liv og i Gudsfolkets kærlighedsfællesskab".169
1249. (1259) Katekumenene "er nemlig allerede forbundet med Kirken, de hører allerede til Kristi hus, og ikke så sjældent lever de allerede et liv i tro, håb og kærlighed".170 "Kirken omslutter dem allerede (...) med kjærlighet og omsorg som sine egne barn".171
Barnedåp
1250. (403, 1996) Spedbarn fødes med en fallen menneskenatur som bærer flekken fra den opprinnelige synd, og har derfor også behov for å bli gjenfødt i dåpen172 slik at de kan bli befridd fra mørkemaktene og gå over i Guds barns frihet173 som alle mennesker er kalt til. Det betingelsesløse i frelsens nåde fremtrer særlig tydelig når det dreier seg om dåp av barn. Kirken og foreldrene ville frata barnet den uvurderlige nåde det er å bli Guds barn dersom de ikke lot det døpe kort tid etter fødselen.174
1251. Kristne foreldre innser at denne skikken er i samsvar med deres oppgave å oppfostre det liv som Gud har gitt i deres varetekt.175
1252. Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går tilbake til uminnelige tider. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. årh. av. Helt fra begynnelsen på apostlenes forkynnelse er det imidlertid svært mulig, når hele "hus" ble døpt,176 at man da også døpte barna.177
Tro og dåp
1253. (1123, 168) Dåpen er troens sakrament.178 Men troen trenger de troendes fellesskap. Bare innenfor Kirkens tro kan hver enkelt troende tro. Den tro som er forutsetning for dåpen, er ikke en fullkommen og moden tro, men en ansats som skal utvikle seg. Katekumenen eller hans fadder blir spurt: "Hva søker du i Guds Kirke?" Svar: "Troen."
1254. (2101) Hos alle døpte, enten de nå er barn eller voksne, må troen vokse etter dåpen. Derfor feirer Kirken hvert år påskenatt fornyelsen av dåpsløftene. Forberedelsen til dåpen fører bare frem til det nye livs terskel. Dåpen er kilden til det nye liv i Kristus som hele kristenlivet veller frem fra.
1255. (1311) Foreldrenes hjelp er viktig for at dåpens nåde skal kunne utfolde seg. Dette er også gudfars og gudmors oppgave. De må være trygge troende som både kan og vil bistå den nydøpte, barn eller voksen, på veien gjennom kristenmenneskets liv.179 Deres oppgave er en ekte kirkelig gjerning (officium).180 Hele det kirkelige fellesskap har sin del av ansvaret for at dåpens nåde utfoldes og bevares.
