Tredje kapitel: Jeg tror på Den Hellige Ånd

683. (424, 2670, 152, 249) "Ingen kan si: "Jesus er Herre", uten ved den hellige Ånd" (1 Kor 12, 3). "Gud har inngydt sin Sønns Ånd i våre hjerter, hvor den roper: "Abba! Far!"" (Gal 4, 6). Denne troserkjennelse er bare mulig i Den Hellige Ånd. For å være i forbindelse med Kristus må man først ha blitt rørt ved av Den Hellige Ånd. Det er Han som går forut for oss og vekker troen i oss. Ved dåpen, troens første sakrament, gir Den Hellige Ånd i Kirken oss personlig og inderlig del i det liv som har sitt utspring i Faderen, og som gis oss i Sønnen:

Dåpen gir oss den nye fødsels nåde i Gud Faderen ved Sønnen i Den Hellige Ånd. For de som bærer Guds Ånd, føres til Ordet, det vil si til Sønnen; men Sønnen fører dem frem for Faderen, og Faderen skjenker dem uforgjengelighet. Derfor er det ikke mulig å se Guds Sønn uten Ånden, og uten Sønnen kan ingen nærme seg Faderen, for kunnskap om Faderen, det er Sønnen, og kunnskap om Guds Sønn erverves ved Den Hellige Ånd.1063

684. (236) Den Hellige Ånd er, ved sin nåde, den første til å vekke vår tro og den første i det nye liv som er "å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus" (Joh 17, 3). Han er imidlertid den siste av personene i Den Hellige Treenighet som åpenbares. St. Gregorius av Nasians, "teologen", forklarer denne rekkefølgen ved den guddommelige "tilpasningspedagogikk" (condescendentia):

Det Gamle Testamente forkynte Faderen klart, Sønnen mer utydelig. Det Nye gav Sønnen til kjenne, og antydet Åndens guddom. Nå bor Ånden iblant oss og gir oss en klarere innsikt i seg selv. Det var nemlig ikke klokt åpent å forkynne Sønnen før Faderens guddom ble bekjent, og å føye til Den Hellige Ånd som en ekstra bør, for å bruke et litt våget uttrykk, før Sønnens guddom var anerkjent... Det er skrittvis og gradvis "fra herlighet til herlighet" at Treenighetens lys stråler med stadig sterkere glans.1064

685. (236) Å tro på Den Hellige Ånd er altså å bekjenne at Den Hellige Ånd er én av personene i Den Hellige Treenighet, av samme vesen som Faderen og Sønnen, "som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges".1065 Av den grunn ble Den Hellige Ånds guddommelige mysterium behandlet i Treenighetens "theologia". Her vil vi bare ta opp Den Hellige Ånd innenfor den guddommelige "oikonomia".

686. (258) Den Hellige Ånd virker sammen med Faderen og Sønnen fra begynnelsen til fullendelsen av Guds plan for å frelse oss. Men det er i "de siste tider", som innledes ved Sønnens frelsende inkarnasjon, at Han åpenbares og gis, blir kjent og tatt imot som Person. Og da kan Guds plan, fullbragt i Kristus, "den førstefødte" og hode for det nye skaperverk, ta skikkelse i menneskeslekten ved Ånden som utgydes: Kirken, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv.

8. artikkel: "Jeg tror på Den Hellige Ånd"

687. (243) "Så vet da heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud" (1 Kor 2, 11). Ånden som åpenbarer Gud, lar oss få kjenne Kristus, Guds levende Ord, men sier intet om seg selv. Han som "talte ved profetene", lar oss få høre Faderens Ord. Men Ham selv hører vi ikke. Vi kjenner Ham bare ved den "rørelse" hvor Han åpenbarer Ordet for oss, og gjør oss skikket til å ta imot det i tro. Sannhetens Ånd som "avslører" Kristus for oss, "forkynner intet på egne vegne" (Joh 16, 13). Denne i sannhet guddommelige selvutslettelse forklarer hvorfor "verden ikke kan få" Ham, "fordi den hverken ser eller kjenner ham", mens derimot de som tror på Kristus, kjenner Ham fordi Han bor blant dem (Joh 14, 17).

688. Kirken, det levende samfunn i apostlenes tro som den gir videre, er det sted hvor vi lærer Ånden å kjenne:

  • i Skriftene som Han har inspirert;
  • i Tradisjonen, som kirkefedrene fremdeles så levende vitner om;
  • i Kirkens læreembede som Han bistår;
  • i den sakramentale liturgi med dens ord og symboler, hvor Den Hellige Ånd gir oss samfunn med Kristus;
  • i bønnen hvor Han går i forbønn for oss;
  • i nådegavene og tjenestene som bygger opp Kirken;
  • i det apostoliske liv og misjonen;
  • i helgnenes vitnesbyrd hvor Han gir sin hellighet til kjenne og fører frelsesverket videre.

I. Sønnens og Åndens felles sendelse

689. (245, 254, 485) Han som Faderen har sendt i våre hjerter, Sønnens Ånd,1066 er virkelig Gud. Han er av samme vesen som Faderen og Sønnen, uadskillelig fra dem, såvel i Treenighetens indre liv som i dens kjærlighetsgave til verden. Men når Kirkens tro tilber den livgivende, vesensidentiske og udelelige Treenighet, bekjenner den også Personenes forskjellighet. Når Faderen sender sitt Ord, sender Han også sin Ånde: dette er den felles sendelse hvor Sønnen og Den Hellige Ånd er forskjellige, men uadskillelige. Vel er det Kristus som er den usynlige Guds synlige bilde, men det er Den Hellige Ånd som åpenbarer Ham.

690. (436, 788, 448) Jesus er Kristus, "salvet", fordi Den Hellige Ånd er Hans salving, og alt det som skjer som følge av inkarnasjonen, utledes av denne fylde.1067 Når Kristus til sist blir herliggjort,1068 kan Han så fra Faderen sende Den Hellige Ånd til dem som tror på Ham: Han gir dem del i sin herlighet,1069 det vil si i Den Hellige Ånd som herliggjør Ham.1070 Den felles sendelse utfolder seg fra da av i de barn Faderen har gjort til sine i sin Sønns legeme: barnekårets Ånd sendes for å gjøre dem til ett med Kristus og gi dem å leve i Ham.

Begrepet salving antyder (...) at det ikke er noen avstand mellom Sønnen og Ånden. For på samme måte som hverken fornuft eller sanseinntrykk tilsier at det er noe mellom salven og kroppen, slik er Sønnen umiddelbart forenet med Ånden. Slik har det seg at den som trer i forbindelse med Sønnen gjennom tro, først må møte salven ved berøring, for det er ingen del som ikke er dekket av Ånden. Derfor er det at bekjennelsen av Sønnen som Herre skjer i Den Hellige Ånd for dem som tar imot den, og Ånden kommer dem overalt i møte når de nærmer seg i tro.1071

II. Den Hellige Ånds navn, betegnelser og symboler

Den Hellige Ånds navn

691. "Hellig Ånd" er navnet på Ham vi tilber og forherliger sammen med Faderen og Sønnen. Kirken har tatt imot dette navnet fra Herren og bekjenner det når dens nye barn døpes.1072

Uttrykket "ånd" oversetter det hebraiske ruah som opprinnelig betyr ånde (pust), blest, vind. Jesus benytter seg nettopp av vinden som konkret bilde for å få Nikodemus til å fatte det nye og transcendente i Ham som er Guds ånde personifisert, den guddommelige Ånd (Joh 3, 5-8). På den annen side er Hellig og Ånd guddommelige attributter som er felles for de tre guddommelige Personer. Men når Skriften, liturgien og det teologiske fagspråk knytter disse to uttrykkene sammen, betegner de Den Hellige Ånds uutsigelige Person, uten mulig forveksling med andre betydninger av begrepene "hellig" og "ånd".

Betegnelser på Den Hellige Ånd

692. (1433) Når Jesus varsler og lover Den Hellige Ånds komme, kaller Han Ham "parakletos", - bokstavelig oversatt: "den tilkalte" (ad-vocatus) (Joh 14, 16. 26; 15, 26; 16, 7). "Parakletos" ble vanligvis oversatt med "trøster" (consolator), slik som Jesus var den første trøster.1073 Herren selv kaller Den Hellige Ånd "Sannhetens Ånd" (Joh 16, 13).

693. I tillegg til Hans egentlige navn, som er det som hyppigst forekommer i Apostlenes gjerninger og i Brevene, finner vi hos den hellige Paulus følgende betegnelser: løftets Ånd (Gal 3, 14; Ef 1, 13), barnekårets Ånd (Rom 8, 15; Gal 4, 6), Kristi Ånd (Rom 8, 11), Herrens Ånd (2 Kor 3, 17), Guds Ånd (Rom 8, 9. 14; 15, 19; 1 Kor 6, 11; 7, 40), og hos St. Peter, herlighetens Ånd (1 Pet 4, 14).

Den Hellige Ånds symboler

694. (1218, 2652) Vannet. Vannet symboliserer Den Hellige Ånds handling i dåpen, for etter at Den Hellige Ånd er blitt nedkalt over det, blir det det virksomme, sakramentale tegn på gjenfødelsen. På samme måte som vår første fødsel modnet i fostervann, på samme måte betyr døpevannet på en virkelig måte at vår fødsel til det guddommelige liv finner sted i Den Hellige Ånd. Men "vi ble alle døpt i én Ånd", og det er "den ene og samme Ånd vi har fått å drikke av" (1 Kor 12, 13): Ånden er altså også personlig det levende vann som rant ut av den korsfestede Kristi side1074 som fra sitt kildevell, og som i vårt indre veller frem til evig liv.1075

695. (1293, 436, 1504, 794) Salvingen. Salving med olje er et symbol så betegnende for Den Hellige Ånd at det nesten er blitt ensbetydende med Ham.1076 I den kristne innføringsritus er den det sakramentale tegn i fermingen, som de orientalske Kirker nettopp kaller "krismasjon". Men for å gripe den fulle rekkevidde av salvingen, må vi gå tilbake til Åndens første og fremste salving, salvingen av Jesus. Kristus ("Messias" etter det hebraiske) betyr "salvet" av Guds Ånd. Det fantes Herrens "salvede" i den gamle pakt,1077 først og fremst David.1078 Men Jesus er Guds salvede på en helt enestående måte: den menneskenatur Sønnen tar opp i seg, er fullstendig "salvet av Den Hellige Ånd". Jesus blir innsatt som "Kristus" ved Den Hellige Ånd.1079 Jomfru Maria unnfanger Kristus ved Den Hellige Ånd, som ved fødselen forkynner ved engelen at Han er Kristus,1080 og som driver Simeon til templet for å se Herrens Kristus;1081 det er Han som fyller Kristus,1082 og det er Hans makt som går ut fra Kristus i Hans helbredelser og frelsesgjerninger.1083 Til sist er det Han som reiser Jesus opp fra de døde.1084 Etter å ha blitt innsatt fullt ut som "Kristus" i sin menneskenatur, seierherre over døden,1085 utøser Jesus Den Hellige Ånd i rikt mål, inntil "de hellige", forenet som de er med Guds Sønns menneskenatur, utgjør "den fullkomne mann (...)" som "i seg virkeliggjør Kristi hele fylde" (Ef 4, 13): "den hele Kristus", som St. Augustin kaller Ham.

696. (1127, 2586, 718) Ilden. Mens vannet betegner fødselen og det livets fruktbarhet som Ånden gir, symboliserer ilden nyskaperkraften i Den Hellige Ånds virke. Profeten Elias som "var som en ild, og hans ord flammet som en fakkel" (Sir 48, 1), kalte ved sin bønn ild fra himmelen ned over offeret på Karmelfjellet,1086 et bilde på Den Hellige Ånds ild som omskaper det den rører ved. Johannes Døperen som "skal gå i forveien for Herren, i Elias' 'ånd' og kraft" (Luk 1, 17), forkynner Kristus som den som "skal døpe dere i Hellig Ånd og ild" (Luk 3, 16), den Ånd Jesus taler om når Han sier: "For å sette jorden i brann er jeg kommet, og hvor jeg skulle ønske at ilden alt var tent" (Luk 12, 49). Det er i form av tunger, "som lignet tunger av ild", at Den Hellige Ånd stiger ned over disiplene pinsedags morgen og fyller dem (Apg 2, 3-4). Den åndelige tradisjon fester seg senere ved ildsymbolikken som særlig uttrykksfull for å beskrive Den Hellige Ånds virke:1087 "Slukk ikke Ånden" (1 Tess 5, 19).

697. (484, 554, 659) Skyen og lyset. Disse to symbolene forekommer alltid sammen når Den Hellige Ånd viser seg. I teofaniene i Det Gamle Testamente åpenbarer skyen, snart mørk, snart lysende, den levende og frelsende Gud, samtidig som den skjuler Hans transcendente herlighet: for Moses på Sinaifjellet,1088 i møteteltet1089 og under vandringen i ørkenen;1090 for Salomo ved innvielsen av templet.1091 Disse bildene oppfylles av Kristus i Den Hellige Ånd. Det er Ånden som kommer over Maria og "overskygger" henne slik at hun unnfanger og føder Jesus (Luk 1, 35). På forklarelsens berg er det Han som kommer i "en sky og senket seg over" Jesus, Moses og Elias, Peter, Jakob og Johannes, og "da hørtes det ut fra skyen en røst som sa: "Dette er min sønn, den utvalgte; lytt til ham"" (Luk 9, 34-35). Til sist er det den samme skyen som "tok Jesus bort for deres øyne" på himmelfartsdagen, og som skal åpenbare Menneskesønnen i Hans herlighet den dag Han kommer tilbake.1092

698. (1295-1296, 1121) Seglet er et symbol som ligner på salvingen. Det er nemlig Kristus "Faderen har merket med sitt segl" (Joh 6, 27), og det er i Ham Faderen også merker oss med sitt segl (2 Kor 1, 22; Ef 1, 13; 4, 30). Fordi seglet (sfragis) som symbol viser til den uutslettelige virkning av Den Hellige Ånds salving i dåpens, fermingens og ordinasjonens sakramenter, er det blitt brukt i visse teologiske tradisjoner for å uttrykke den uutslettelige "karakter" (eg. seglavtrykk) som disse tre sakramenter etterlater, og som da heller ikke kan gjentas.

699. (292, 1288, 1300, 1573, 1668) Hånden. Ved å legge hendene på dem helbreder Jeus de syke1093 og velsigner de små barn.1094 I Hans navn gjør apostlene det samme.1095 Ja, det er ved apostlenes håndspåleggelse at Den Hellige Ånd blir gitt.1096 Hebreerbrevet nevner håndspåleggelsen som en del av "grunnvollen" i sin lære.1097 Dette tegnet på den allmektige utgydelse av Den Hellige Ånd har Kirken bevart i sine sakramentale epikleser.

700. (2056) Fingeren. "Det er ved Guds finger (Jesus) driver demoner ut" (Luk 11, 20). Om Guds lov ble skrevet på stentavler "med Guds finger" (Ex 31, 18), da er "brevet fra Kristus", besørget gjennom apostlene, "skrevet (...) med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på menneskehjerter - tavler av kjøtt og blod" (2 Kor 3, 3). I hymnen "Veni, Creator Spiritus" påkalles Den Hellige Ånd som "finger på Faderens høyre hånd".

701. (1219, 535) Duen. Henimot slutten av syndfloden (hvis symbolikk angår dåpen) kommer den duen Noa sendte av gårde, tilbake med en frisk olivengren i nebbet, tegn på at jorden på nytt er beboelig.1098 Når Kristus stiger opp av vannet etter dåpen, stiger Den Hellige Ånd i en dues skikkelse ned over Ham og blir der.1099 Ånden stiger ned i og forblir i de døptes rensede hjerter. I noen kirker blir den hellige eukaristi oppbevart i en dueformet metallbeholder (columbarium) som henger over alteret. Duen som symbol på Den Hellige Ånd er tradisjonell i kristen ikonografi.