Annen del: Den kristne trosbekjennelse - Troens symboler

185. (171, 949) Den som sier: "Jeg tror", sier samtidig: "Jeg gir min tilslutning til det vi tror". Fellesskap i tro krever et felles trosspråk som er normativt for alle, og som forener alle i en felles bekjennelse av troen.

186. Helt fra begynnelsen av uttrykte og gav den apostoliske Kirke videre sin egen tro i knappe formuleringer som var normative for alle.186 Men allerede på et tidlig stadium ønsket Kirken å sammenfatte det vesentlige i troen i vel oppbyggede og gjennomtenkte formuleringer, særlig med tanke på dåpskandidatene:

Denne sammenfatning av troen er ikke uttenkt av mennesker, men alt det viktigste i Skriften er blitt samlet for gi en fullstendig og enhetlig undervisning i troen. Og på samme måte som sennepskornet i et bitte lite frø bærer i seg et stort antall grener, slik inneholder denne sammenfatning av troen i noen få ord hele den sanne fromhets kunnskap som både Det Gamle og Det Nye Testamente inneholder.187

187. Man kaller disse sammenfatningene av troen "trosbekjennelser", fordi de sammenfatter den tro kristne bekjenner. De kalles "Credo" etter det som vanligvis er det første ordet i dem: "Jeg tror". De kalles også "troens symboler".

188. Det greske ordet symbolon betegner halvparten av en gjenstand (f. eks. et segl) som var brutt i to, og som ble brukt som gjenkjennelsestegn. De istykkerbrutte bitene ble satt sammen slik at man kunne identifisere den som hadde det med seg. Troens symbol er derfor et gjenkjennelses- og fellesskapstegn mellom troende. Symbolon betegner deretter en samling, en sammenfatning eller et resymé. Symbolet er altså en sammenfatning av de viktigste trossannheter. Derfor er det det første og grunnleggende utgangspunkt for undervisning i troen.

189. (1237, 232) Den første "trosbekjennelse" finner sted ved dåpen. "Troens symbol" er i første rekke dåpssymbolet. Siden dåpen meddeles "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn" (Matt 28, 19), er de trossannheter som bekjennes ved dåpen, ordnet under henvisning til de tre Personer i Den Hellige Treenighet.

190. Symbolet er altså tredelt: "Først tales det om den første guddommelige Person og det vidunderlige skaperverk; dernest om den annen guddommelig Person og menneskenes forløsningsmysterium; til sist om den tredje guddommelige Person som er kilde og opphav til vår helliggjørelse".188 Dette er "de tre kapitler av vårt segl".189

191. "Disse tre deler er forskjellige, og samtidig knyttet sammen. Etter en sammenligning som fedrene ofte benytter seg av, kaller vi dem artikler (ledd). For på samme måte som våre lemmer er adskilt ved leddene, slik kan man med rette kalle "artikler" (eller "ledd") de deler av troens sannheter som skal tros, særskilt og hver for seg".190 Etter en gammel tradisjon, som er belagt allerede hos St. Ambrosius, er det også vanlig å regne tolv artikler i Credo, slik at tallet på apostler symboliserer hele den apostoliske tro.191

192. Tallrike er de trosbekjennelser eller symboler som gjennom århundrene er blitt satt sammen for å imøtekomme de ulike epokers behov: symbolene til de gamle og apostoliske Kirker,192 symbolet "Quicumque", også kalt det athanasianske,193 enkelte konsilers trosbekjennelser (Toledo,194 Lateranet,195 Lyon,196 Trento197), eller også visse pavers, slik som "Fides Damasi"198 eller "Gudsfolkets Credo" (SPF) av Paul 6. (1968).

193. Ingen av symbolene fra de forskjellige etapper i Kirkens liv kan ansees for å være foreldet eller til liten nytte. De hjelper oss alle, også i dag, til å fatte og fordype oss i den tidløse tro, nettopp gjennom de forskjellige sammenfatninger som er blitt gjort av den.

Blant alle troens symboler er det to som inntar en særstilling i Kirkens liv:

194. Apostlenes symbol, kalt slik fordi det med rette ansees for å være en trofast sammenfatning av apostlenes tro. Dette er Romerkirkens gamle dåpssymbol. Derav dets autoritet: "Dette er symbolet som den romerske Kirke bevarer, den Kirke hvor Peter, den fremste blant apostlene, satt, dit han bragte den felles kjennelse".199

195. (242, 245, 465) Det som kalles symbolet fra Nikea og Konstantinopel, har autoritet fordi det stammer fra de to første økumeniske konsiler (325 og 381). Det er fremdeles felles for alle de store Kirker i Øst og i Vest.

196. Vår fremstilling vil følge Apostlenes symbol, siden det så å si utgjør "den eldste romerske katekisme". Men fremstillingen vil stadig bli utfylt ved henvisninger til symbolet fra Nikea og Konstantinopel, som ofte er fyldigere og mer detaljert.

197. (1064, 1274) La oss, som på den dag da vi ble døpt og hele vårt liv betrodd til "læreregelen" (Rom 6, 17), ta imot det livgivende troens symbol. Å fremsi Credo med tro er å få fellesskap med Gud Fader, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det er også å få fellesskap med hele Kirken som overgir oss troen, og i hvis favn vi tror:

Dette symbol er Åndens seglmerke, det er vårt hjertes betraktning og den vakt som alltid våker, ja, sannelig, det er vår sjeleskatt.200

Første kapitel: Jeg tror på Gud Fader

198. Vår trosbekjennelse begynner med Gud, for Gud er "den første og den siste" (Jes 44, 6), alltings begynnelse og mål. Credo begynner med Gud Fader, fordi Faderen er den første guddommelige Person i Den Allerhelligste Treenighet. Vårt symbol begynner med himmelens og jordens skapelse, fordi skapelsen er begynnelsen og opphavet til alle Guds verker.

1. artikkel: "Jeg tror på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens Skaper"

1. avsnitt: Jeg tror på Gud

199. (2083) "Jeg tror på Gud": det første trosbekjennelsen sier, er også det mest grunnleggende. Hele symbolet taler om Gud, og når det også taler om mennesket og om verden, gjør det så i forbindelse med Gud. Alle artiklene i Credo avhenger av den første, på samme måte som alle budene avledes av det første bud. De andre artiklene lærer oss Gud bedre å kjenne, etter hvert som Han gradvis åpenbarte seg for menneskene. "De troende bekjenner først at de tror på Gud".201

I. "Jeg tror på én Gud"

200. (2085) Med disse ordene begynner symbolet fra Nikea og Konstantinopel. Å bekjenne at Gud er én, grunnet som det er i Guds Åpenbaring i den gamle pakt, er det samme som å bekjenne at Han eksisterer, og er like grunnleggende. Gud er Den Eneste, det er bare én eneste Gud: "Den kristne tro bekjenner at det er bare eksisterer én Gud, én såvel av natur som av vesen og væren".202

201. (2083) Gud åpenbarte seg for Israel, sin utvalgte, som den Ene: "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt" (Deut 6, 4-5). Ved profetene kaller Gud Israel og alle folkeslag til å vende seg til Ham, den Ene: "Vend deg til meg og bli frelst, hele du vide jord! For jeg er Gud, og ingen annen. (...) Hvert kne skal bøye seg for meg, hver tunge skal sverge meg troskap. Om meg skal de si: "Bare hos Herren er frelse og kraft."" (Jes 45, 22-24).203

202. (446, 152, 42) Jesus bekrefter selv at Gud "Herren er én", og at vi skal elske Ham "av hele (vårt) hjerte, av hele (vår) sjel, av all (vår) hug og all (vår) kraft".204 Samtidig antyder Han at Han selv er "Herre".205 Å bekjenne at "Jesus er Herre" er spesifikt kristent. Det strider ikke mot troen på én Gud. Å tro på Den Hellige Ånd, "Herre og livgiver", er ikke å stykke opp den ene Gud:

Vi tror fullt og fast og bekjenner ganske enkelt en eneste er sann Gud, evig, umåtelig og uforanderlig, ufattelig, allmektig og uutsigelig, Fader og Sønn og Hellig Ånd, - tre Personer, men én væren, vesen eller helt usammensatt natur".206

II. Gud åpenbarer sitt navn

203. (2143) Gud åpenbarte seg for Israel, sitt folk, ved å gi sitt navn til kjenne. Navnet uttrykker personens vesen og identitet og meningen med hans liv. Gud har et navn. Han er ikke en upersonlig kraft. Å si sitt navn er å gi seg til kjenne for andre; det er på en måte å utlevere seg selv og gjøre seg tilgjengelig, slik at andre kan lære en å kjenne og kalle på en ved navn.

204. (63) Gud åpenbarte seg gradvis og under forskjellige navn for sitt folk, men det skulle vise seg at det var åpenbaringen av Guds navn for Moses i teofanien i den brennende busk, like før utfarten fra Egypt og paktsslutningen på Sinai, som var den helt grunnleggende åpenbaring i den gamle og i den nye pakt.

Den levende Gud

205. (2575, 268) Gud roper på Moses ut av en busk som brenner uten å brenne opp. Gud sier til Moses: "Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud" (Ex 3, 6). Gud er fedrenes Gud, Han som hadde kalt og ledet patriarkene på deres vandringer. Han er en trofast og miskunnelig Gud som kommer dem i hu og de løfter Han gav. Nå kommer Han for å fri deres etterkommere fra trelldom. Han er den Gud som, hinsides tid og rom, både kan og vil gjøre det, og som setter sin allmakt i verk for å fullføre sin plan.

"Jeg er den som er"

Da sa Moses til Gud: "Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?" Da sa Gud til Moses: "Jeg er den som er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere. (...) Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt" (Ex 3, 13-15).

206. (43) Ved å åpenbare sitt hemmelighetsfulle navn JHVH, "Jeg er den som er" eller "Jeg er den som jeg er" eller "Jeg er den jeg er", sier Gud hvem Han er, og hvilket navn Han skal kalles ved. Dette Guds navn er et mysterium, slik Gud selv er mysterium. Gud åpenbarer sitt navn, men samtidig er det som om Han nekter å si det, og slik uttrykker dette navnet aller best Gud slik Han er, nemlig den som står over alt vi kan fatte eller utsi: Han er "den skjulte Gud" (Jes 45, 15), Hans navn er underfullt207 uutsigelig, og Han er den som kommer menneskene i møte:

207. Gud åpenbarer sitt navn, og samtidig åpenbarer Han sin troskap som varer evig og alltid, i fortiden ("Jeg er dine fedres Gud", Ex 3, 6) som i fremtiden ("Jeg skal være med deg", Ex 3, 12). Gud som åpenbarer sitt navn som "Jeg Er", åpenbarer seg som den Gud som alltid er der, den som alltid er nærværende for å frelse sitt folk.

208. (724, 448, 388) I Guds betagende og hemmelighetfulle nærvær blir mennesket klar over sin litenhet. Ved den brennende busk tar Moses sandalene av seg og dekker sitt ansikt208 i nærvær av Guds hellighet. Ved synet av den trefoldig hellige Guds herlighet roper Esaias ut: "Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper" (Jes 6, 5). Ved synet av Jesu mirakler sier Peter: "Gå vekk fra meg, Herre, synder som jeg er" (Luk 5, 8). Men fordi Gud er hellig, kan Han tilgi det mennesket som kjennes ved sine synder overfor Ham: "Jeg vil ikke følge min brennende vrede (...), for jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere" (Hos 11, 9). Apostelen Johannes kom senere til å si det samme: "Foran hans åsyn skal vi stille vårt hjerte til ro, selv om det fordømmer oss; for Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alle ting" (1 Joh 3, 19-20).

209. (446) Av ærefrykt for Guds hellighet uttaler ikke Israels folk Guds navn. I lesningene fra Den Hellige Skrift blir det åpenbarte navn erstattet med et annet, nemlig "Herren" (Adonai, på gresk Kyrios). Det er under dette navnet Jesu guddom senere bekjennes: "Jesus er Herre."

"En barmhjertig og nådig Gud"

210. (2116, 2577) Etter at Israel hadde syndet og vendt seg bort fra Gud da de tilbad gullkalven,209 bønnhører Gud Moses og sier seg villig til å gå sammen med et slikt troløst folk. Slik viser Han sin kjærlighet.210 Når Moses ber om å få se Guds herlighet, svarer Han: "Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, JHVH" (Ex 33, 18-19). Og Herren går rett foran øynene på Moses og roper: "JHVH, JHVH er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet" (Ex 34, 5-6). Da bekjente Moses at Herren er en Gud som tilgir.211

211. (604) Guds navn, "Jeg Er" eller "Han Er", uttrykker Guds trofasthet som gjør at Han "lar sin miskunn vare i tusen slektledd" (Ex 34, 7), tross menneskenes troløshet og synd, og den straff de egentlig fortjener. Gud åpenbarer at Han er "rik på miskunn" (Ef 2, 4) ved at Han til sist gir sin egen Sønn. Ved å gi sitt liv for å fri oss fra synden åpenbarer Jesus at også Han bærer Guds navn: "Når dere har hevet Menneskesønnen mot det høye, da skal dere forstå at "Jeg er den jeg er"" (Joh 8, 28).

Gud alene ER

212. (42, 469, 2086) Gjennom århundrene utdypet og utla Israels tro de dybder av rikdom som fantes i åpenbaringen av Guds navn. Gud er den eneste Gud, og foruten Ham finnes ingen guder.212 Han transcenderer verden og historien. Det er Han som har skapt himmel og jord: "De skal gå til grunne, men du forblir. De skal slites som et klesplagg (...), men dine dager tar aldri slutt" (Sal 102, 27-28). Hos Ham "finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge" (Jak 1, 17). Han er "Den som er", fra evighet og til evighet, for alltid tro mot seg selv og sine løfter.

213. (41) Åpenbaringen av det uutsigelige navn, "Jeg er den jeg er", viser altså at Gud alene ER. Dette er den mening Septuagintaoversettelsen, og etter den Kirkens Tradisjon, legger i Guds navn, nemlig at Gud er fylden av all væren og all fullkommenhet, uten begynnelse, uten ende. Skapningen har mottatt fra Ham alt de er og alt de har, bare Han er sin egen væren, og av seg selv er Han det Han er.

III. Gud, "Han som Er", er sannhet og kjærlighet

214. (1062) Gud, "Han som Er", åpenbarte seg for Israel som den som er "rik på miskunn og sannhet" (Ex 34, 6). Disse to begrepene gir et samlet uttrykk for den rike skatt som ligger skjult i Guds navn. Gjennom alle sine verk viser Gud sin velvilje, sin godhet, sin nåde, sin kjærlighet; men også sin tilforlatelighet, sin standhaftighet, sin trofasthet, sin sannhet. "Jeg vil synge om din godhet, din trofasthet, for du har herliggjort ditt navn" (Sal 138, 2).213 Han er sannhet, for "Gud er lys, og noe mørke finnes ikke i ham" (1 Joh 1, 5); Han er "kjærlighet", slik apostelen Johannes lærer (1 Joh 4, 8).

Gud er sannhet

215. (2465, 1063, 156, 397) "Summen av ditt ord er sannhet. Din rettferd står til evig tid" (Sal 119, 160). "Ja, Herre Gud, du er Gud, og dine ord skal bli sannhet" (2 Sam 7, 28); derfor er det at Guds løfter alltid går i oppfyllelse.214 Gud er sannheten selv, Hans ord kan aldri svikte. Derfor kan vi tillitsfullt overgi oss til sannheten og trofastheten i Hans ord i alle ting. Da synden og menneskets fall holdt sitt inntog, skyldtes det at fristeren ved løgn sådde tvil om Guds ord, om Hans velvilje og trofasthet.

216. (295, 32) Guds sannhet er Hans visdom som styrer alt i skaperverket og regjerer verden.215 Gud skapte himmel og jord alene,216 og bare Han kan gi sann kunnskap om hvordan alt det skapte forholder seg til Ham.217

217. (851, 2466) Gud er sanndru også når Han åpenbarer seg: den undervisning som kommer fra Gud er "sannhets lov" (Mal 2, 6). Når Han sender sin Sønn til verden, er det "for å vitne om sannheten" (Joh 18, 37): "Vi vet også at Guds Sønn er kommet, og har gitt oss forstand til å erkjenne ham som virkelig er" (1 Joh 5, 20).218

Gud er kjærlighet

218. (295) Gjennom sin historie oppdaget Israel at det kun var en eneste grunn til at Gud hadde åpenbart seg for det og utvalgt det blant alle folkeslag for å være Hans eiendomsfolk, nemlig ren og skjær kjærlighet.219 Og takket være profetene begynte Israel å begripe at det bare er av ren kjærlighet Gud uavlatelig frelser det220 og tilgir det dets troløshet og synd.221

219. (239, 796, 458) Guds kjærlighet til Israel blir sammenlignet med en fars kjærlighet til sin sønn (Hos 11, 1). Denne kjærligheten er sterkere enn en mors kjærlighet til sine barn.222 Gud elsker sitt folk mer enn en ektemann sin hustru;223 det er en kjærlighet som overvinner selv den groveste troløshet,224 ja, som til sist skjenker den kostbareste av alle gaver: "Så høyt elsket Gud verden at han gav sin enbårne sønn" (Joh 3, 16).

220. Guds kjærlighet er "evig" (Jes 54, 8): "For om fjellene viker og haugene vakler, skal min kjærlighet aldri vike fra deg" (Jes 54, 10). "Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunn mot deg vare" (Jer 31, 3).

221. (733, 851, 257) St. Johannes går enda lenger når han hevder: "Gud er kjærlighet" (1 Joh 4, 8. 16): Guds vesen er kjærlighet. Når Gud i tidens fylde sender sin enbårne Sønn og kjærlighetens Ånd, åpenbarer Han sin innerste hemmelighet,225 nemlig at Han selv fra evighet er kjærlig samkvem, Fader, Sønn og Ånd, som Han ønsker å gi oss del i.

IV. Følgene av å tro på én Gud

222. Å tro på den ene Gud og elske Ham av hele seg, har uoverskuelige følger for vårt liv:

223. (400) Det betyr å anerkjenne Guds storhet og velde: "Se, Gud er høy, vi forstår ham ikke" (Job 36, 26). Det er derfor Gud skal "forsynes først".226

224. (2637) Det betyr å leve i stadig takksigelse: siden Gud er én, kommer alt det vi er, og alt det vi har, fra Ham. "Eier du kanskje noe som du ikke har fått i gave?" (1 Kor 4, 7). "Hvorledes skal jeg gjengjelde Herren alt han har gjort for meg?" (Sal 116, 12).

225. (356, 360, 1700, 1934) Det betyr å erkjenne alle menneskers enhet og sanne verdighet: alle mennesker er blitt skapt i Guds "bilde, som et avbilde av" Ham (Gen 1, 26).

226. (339, 2402, 2415) Det betyr å bruke det skapte etter godt skjønn: troen på den ene Gud medfører at vi skal benytte oss av det som ikke er Gud, på en måte som bringer oss nærmere Ham, eller også avstå fra å benytte oss av det, dersom det fjerner oss fra Ham:227

Min Herre og min Gud, ta bort fra meg alt som fjerner meg fra deg. Min Herre og min Gud, gi meg alt som fører meg nærmere deg. Min Herre og min Gud, ta meg bort fra meg selv, så jeg helt kan gi meg til deg.228

227. (313, 2090, 2830, 1723) Det betyr å stole helt og fullt på Gud under alle omstendigheter, også i motgang. Dette kommer på beundringsverdig vis til uttrykk i en bønn av den hl. Teresa av Jesus:

La intet deg engste/la intet deg skremme/Alt forgår/Gud er uforanderlig/Tålmodighet får alt/Den som har Gud/mangler intet/Gud alene er nok.229

Obraz

Obraz

Obraz