Annet kapitel: Den sakramentale feiring av påskemysteriet

1135. Liturgiens katekese forutsetter i første rekke at man har forstått den sakramentale økonomi (første kapitel). I lys av denne kommer det nye i feiringen av den frem i dagen. I dette kapitlet skal det derfor dreie seg om feiringen av Kirkens sakramenter. Gjennom de ulike liturgiske tradisjoner skal vi ta for oss det som er felles i feiringen av de syv sakramenter; det som er særegent for hvert enkelt av dem, vil bli fremstilt senere. Denne grunnkatekese i feiringen av sakramentene vil gi svar på de grunnleggende spørsmål de troende stiller om den:

Hvem feirer?
Hvordan feire?
Når feire?
Hvor feire?

1. artikkel: Å feire Kirkens liturgi

I. Hvem feirer?

1136. (795, 1090) Liturgien "utføres" av "den hele Kristus" (Christus totus). De som nå feirer den hinsides tegn, er allerede med i den himmelske liturgi, der hvor feiringen består i fullt og helt samkvem og fest.

De som feirer den himmelske liturgi (2642)

1137. (662) Den hellige Johannes Åpenbaring som leses i Kirkens liturgi, åpenbarer først for oss "en trone (..) reist i himmelen, og på tronen satt der En" (Åp 4, 2): "Herren" (Jes 6, 1).61 Deretter Lammet som "stod som ofret" (Åp 5, 6):62 den korsfestede og oppstandne Kristus, den eneste yppersteprest i det sanne paktstelt,63 den samme "som ofrer og som ofres, som gir og som gis".64 Til sist "Livets elv, - krystallklar springer den ut fra Guds og Lammets trone" (Åp 22, 1), et av de vakreste bilder på Den Hellige Ånd.65

1138. (335, 1370) De som er "sammenfattet" i Kristus, deltar i lovprisningen av Gud og i fullbyrdelsen av Hans råd: de himmelske makter,66 all skapningen (de fire levende skikkelser), tjenerne for den gamle og den nye pakt (de fireogtyve presbytere), det nye Gudsfolk (de hundreogfireogførti tusen),67 særlig martyrene "som var blitt myrdet for Guds Ords skyld" (Åp 6, 9-11), og den Allhellige Guds Mor (Kvinnen;68 Lammets Brud69) og til sist "en uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles, av mennesker fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål" (Åp 7, 9).

1139. Det er denne himmelske liturgi Ånden og Kirken gir oss å ta del i når vi feirer frelsens mysterium i sakramentene.

De som feirer den sakramentale liturgi

1140. (752, 1348, 1372) Det er hele fellesskapet, Kristi legeme i forening med sitt hode, som feirer. "De liturgiske handlinger er ikke av privat karakter, men feires av Kirken som sådan, den som er "enhetens sakrament"; det vil da si at den feires av det hellige folk, organisk forenet under sine biskoper. Og derfor angår de liturgiske handlinger hele Kirkens legeme, som de gir til kjenne og virker inn på; med hensyn til dens enkelte lemmer, berøres disse av dem på forskjellig vis, alt etter vigsel, funksjon og faktisk deltagelse".70 Derfor, "så ofte som ritene ut fra sin egenart krever en feiring i fellesskap, med de troendes tilstedeværelse og aktive deltagelse, skal det understrekes at en slik feiring er å foretrekke, så langt det er mulig, fremfor en individuell og praktisk talt privat feiring".71

1141. (1120, 1268) Den forsamling som feirer, er fellesskapet av de døpte som "ved sin gjenfødelse og Den Hellige Ånds salving (er) viet til å danne en åndelig bolig og et hellige prestedømme", for "ved i alle deler å handle som kristne mennesker" å bære frem "åndelige offergaver".72 Dette "allmenne prestedømme" er Kristi, den eneste yppersteprests prestedømme som alle Hans lemmer har del i:73

Den hellige Mor Kirken har et stort ønske om at alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien, i pakt med selve dens vesens krav, og slik som det kristne folk - "et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk som Gud kan kalle sitt" (1 Pet 2, 9)74 - har rett og plikt til det i kraft av sin dåp.75

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1142. (1549, 1561) Men "ikke alle har den samme oppgave" (Rom 12, 4). Visse lemmer blir kalt av Gud, i og ved Kirken, til å gå i tjeneste hos felleskapet på en særlig måte. Disse tjenerne blir valgt og vigslet ved ordinasjonens sakrament hvor Den Hellige Ånd gjør dem i stand til å handle i Kristi, i hodets, person for å tjene alle Kirkens lemmer.76 Den vigslede tjener er som "ikonen" av Kristus, ypperstepresten. Siden det er i eukaristien Kirkens sakrament fullt ut kommer til syne, er det ved å føre forsetet under eukaristien at biskopens tjeneste først og fremst gis til kjenne, og i samfunn med ham, prestenes og diakonenes tjenester.

1143. (903, 1672) For å stå til tjeneste for de troendes allmenne prestedømme finnes det også andre særtjenester som ikke er vigslet ved ordinasjonens sakrament, og hvis oppgave fastlegges av biskopene, alt etter liturgiske tradisjoner og pastorale behov. "Også ministranter, lektorer, kommentatorer og sangkor utfører en virkelig liturgisk tjeneste".77

1144. Slik er det hele forsamlingen som er "liturg" i feiringen av sakramentene, hver med sin oppgave, men i "Åndens enhet" som virker i alle. "I den liturgiske feiring har hver enkelt, embedsbærer som legmann, sin oppgave å fylle. Han skal da utføre det som tilkommer ham ut fra sakens natur og de liturgiske regler - utelukkende det, men også alt det".78

II. Hvordan feire?

Tegn og symboler (1333-1340)

1145. (53) En sakramental feiring er gjennomvevet av tegn og symboler. Etter guddommelig frelsespedagogikk har meningen med dem sine røtter i skaperverket og i menneskets kultur; den klargjøres i begivenheter i den gamle pakt og åpenbares fullt ut i Kristi person og virke.

1146. (362, 2702, 1879) Tegn hentet fra menneskenes verden. Tegn og symboler inntar en viktig plass i menneskelivet. Mennesket, som både er et kroppslig og et åndelig vesen, uttrykker og skjelner åndelige realiteter gjennom materielle tegn og symboler. Som sosialt vesen har mennesket behov for tegn og symboler for å kommunisere med andre, gjennom språk, gester og handlinger. På samme måte forholder det seg til Gud.

1147. (299) Gud taler til mennesket gjennom det synlige skaperverk. Det materielle univers trer frem for menneskets forstand slik at det kan lese sporene etter sin skaper i det.79 Lys og mørke, vind og ild, vann og jord, trær og frukter taler om Gud og er tegn både på Hans storhet og Hans nærhet.

1148. Som del av skaperverket kan denne sansbare virkelighet bli det sted hvor Guds helliggjørende gjerning overfor mennesket kommer til uttrykk, og hvor menneskene handler når de dyrker Gud. På samme måte forholder det seg med tegn og symboler i menneskets sosiale liv: å vaske og salve, bryte brød og drikke av samme beger kan uttrykke Guds helliggjørende nærvær og menneskets takknemlighet overfor sin skaper.

1149. (843) Menneskehetens store religioner bærer vitnesbyrd, ofte på en måte som gjør inntrykk, om de religiøse riters kosmiske og symbolske betydning. Kirkens liturgi forutsetter, benytter seg av og helliger enkelte elementer i skaperverket og den menneskelige kultur som den gir den verdighet å være tegn på nåden, på det nye skaperverk i Jesus Kristus.

1150. (1334) Paktens tegn. Det utvalgte folk får fra Gud visse særlige tegn og symboler som preger dets gudstjenesteliv: det dreier seg ikke bare om feiring av den kosmiske syklus eller om sosiale riter, men om tegn på pakten og symboler på de storverk Gud har gjort for sitt folk. Blant slike liturgiske tegn i den gamle pakt kan nevnes: omskjærelse, salving og vigsling av konger og prester, håndspåleggelse, offer og fremfor alt påskefesten. I disse tegnene ser Kirken forvarsel om den nye pakts sakramenter.

1151. (1335) Tegn benyttet av Kristus. Herren Jesus benytter seg ofte av tegn fra skaperverket i sin forkynnelse for å gi Gudsrikets mysterier til kjenne.80 Han utfører helbredelser eller understreker sin forkynnelse ved hjelp av materielle tegn eller symbolhandlinger.81 Han gir ny mening til begivenheter og tegn i den gamle pakt, særlig utferden fra Egypt og påsken,82 for det er Ham selv som menes med disse tegn.

1152. Sakramentale tegn. Fra pinsedag av er det gjennom Kirkens sakramentale tegn Den Hellige Ånd utfører helliggjørelsens verk. Kirkens sakramenter opphever ikke hele den rikdom som finnes i de kosmiske og sosiale symboler, men renser og tar dem opp i seg. Dessuten fullbyrder de den gamle pakts symboler og bilder, de betegner og utvirker Kristi frelsesverk, og de varsler om og foregriper himmelens herlighet.

Ord og handling

1153. (53) En sakramental feiring er et møte mellom Guds barn og deres Far, i Kristus og Den Hellige Ånd, og dette møtet uttrykkes i form av en dialog, ved ord og ved handling. De symbolske handlinger er jo i seg selv talende, men de må ledsages og gjøres levende av Guds Ord og troens gjensvar, slik at Gudsrikets såkorn bærer frukt i godt jordsmonn. De liturgiske handlinger betegner det Guds Ord uttrykker, nemlig på samme tid Guds frie initiativ og folkets troende gjensvar.

1154. (1100, 103) Ordets liturgi er en vesentlig del av de sakramentale feiringer. Det må legges vekt på de tegn Guds Ord omgis av, slik at de troendes tro kan få næring: boken med Guds Ord (lektionarium eller evangeliebok), æresbevisninger (prosesjon, røkelse, lys), stedet det leses fra (ambon), høy og tydelig opplesning, prestens homilie i forlengelse av den, forsamlingens svar (svar, meditasjonssalmer, litanier, trosbekjennelse).

1155. (1127) Det liturgiske ord og den liturgiske handling er ikke bare uadskillelige som tegn og undervisning, de er det også fordi de virkeliggjør det de er tegn på. Den Hellige Ånd gir ikke bare å gripe Guds Ord ved å vekke troen; gjennom sakramentene virkeliggjør Han også de Guds "storverk" Ordet forkynner: Han gjør nærværende og formidler det Faderens verk Hans elskede Sønn har utført.

Sang og musikk

1156. "Den allmenne Kirkes musikalske tradisjon har skapt en uvurderlig skatt. Når ingen annen kunstnerisk uttrykksform har frembragt noe som kan sidestilles med den, skyldes dette først og fremst at kirkesangen, som jo er knyttet til ordene, utgjør en nødvendig og integrerende del av den høytidelige liturgi".83 Å komponere og synge inspirerte salmer, ofte ledsaget av musikkinstrumenter, var allerede i den gamle pakt nært knyttet til de liturgiske feiringer. Kirken fortsetter og videreutvikler denne tradisjonen: "Syng salmer, hymner og Åndens sanger med hverandre! Ja, syng og spill av fullt hjerte for Herren!" (Ef 5, 19)84 "Den som synger, ber dobbelt".85

1157. (2502) Sang og musikk fyller sin rolle som tegn på en mer uttrykksfull måte ved at "kirkemusikken blir helligere, jo nærmere den er knyttet til den liturgiske handling",86 og det ifølge tre grunnkriterier: bønn uttrykt i skjønnhet, full deltagelse fra forsamlingen på de riktige steder, og feiringens høytidelige preg. Dermed har sang og musikk del i det som er målet for ordene og den liturgiske handling: Guds ære og de troendes helliggjørelse:87

Hvor jeg gråt da jeg hørte dine hymner, dine sanger, den søte klang som gjenlød i din Kirke! Hvilke følelser som skyllet opp i meg! De bruste inn gjennom mitt øre og nedfelte sannheten i mitt hjerte. Jeg ble løftet opp av fromme følelser, og tårene rant på mine kinn, men de gjorde meg godt.88

1158. (1201, 1674) Harmonien mellom tegnene (sang, musikk, ord og handling) blir her mer uttrykksfull og fruktbar jo mer den gir uttrykk for den kulturelle rikdom hos det Guds folk som feirer liturgien.89 Derfor "skal den folkelige, religiøse sang fremmes på en forstandig måte, slik at de troendes røst kan lyde både i andakter og i selve de liturgiske handlinger, i samsvar med rubrikkenes regler og forskrifter".90 Men "tekstene til bruk for kirkemusikken skal være overensstemmende med den katolske lære, og skal dessuten aller helst være hentet fra Den Hellige Skrift og liturgiens kilder".91

Hellige bilder (476-477, 2129-2132)

1159. Det hellige bilde, den liturgiske ikon, fremstiller i første rekke Kristus. Det kan ikke fremstille den usynlige og ufattelige Gud; det er Guds Sønns inkarnasjon som innledet en ny "økonomi" i billedbruken:

Tidligere kunne Gud som hverken har legeme eller skikkelse, overhodet ikke fremstilles ved hjelp av bilder. Men nå da Han har latt seg skue i kjødet og har bodd blant mennesker, kan jeg lage et bilde av det jeg har sett av Gud. (...) Med utildekket ansikt skuer vi Herrens herlighet.92

1160. Kristen ikonografi overfører til bilder det Evangeliets budskap som Den Hellige Skrift overleverer ved hjelp av ord. Bilde og ord belyser hverandre gjensidig:

Og endelig erklærer vi at vi bevarer uavkortet alle de kirkelige tradisjoner som er blitt oss overgitt, de være seg skrevne eller uskrevne. Én av disse består i å fremstille bilder. Når disse er i samsvar med Evangeliets budskap, fremmer de troen på Guds sanne og ikke innbilte inkarnasjon og er oss til tilsvarende nytte. For de ting som gjensidig viser til hverandre, har selvsagt samme innhold og samme mening.93

1161. Alle tegn i den liturgiske feiring viser hen mot Kristus: de hellige bilder av Guds hellige Mor og av helgenene likeså. De betegner nemlig Kristus som er herliggjort i dem. De synliggjør den "sky av vitner" (Hebr 12, 1) som fortsatt tar del i verdens frelse, og som vi er forenet med, særlig i den sakramentale feiring. Gjennom deres ikoner er det mennesket "i Guds bilde", endelig forvandlet til "Hans likhet"94 som åpenbares for vår tro, og likedan englene som også er sammenfattet i Kristus:

Siden det nå forholder seg slik, er det som vi går på selve kongeveien når vi følger våre fedres gudelige lære og Den katolske kirkes tradisjon, for vi vet at den stammer fra Den Hellige Ånd som bor i Kirken. Vi fastlegger derfor følgende: på samme måte som når det gjelder bilder av det ærverdige og livgivende kors, skal det vigsles ærverdige og hellige bilder, enten laget med farger, mosaikker eller annet passende materiale i Guds hellige Kirker, på de vigslede kar og på messeklær, på vegger og treplater, i hus og på gater - bilder av vår Herre og Gud og Frelser Jesus Kristus, av vår rene Frue, den hellige Guds Mor, de ærverdige engler og av alle hellige og salige menn.95

1162. (2502) "Bildenes skjønnhet og farger virker opplivende på min bønn. De er en fest for mine øyne, like mye som synet av et landskap ansporer mitt hjerte til å gi Gud ære".96 Å betrakte de hellige bilder samtidig som vi grunner over Guds Ord og synger liturgiske hymner, er noe som inngår i harmonien mellom de liturgiske tegn, slik at det mysterium som feires, risses inn i hjertet og siden gis uttrykk i de troende nye levnet.