7. artikkel: Ekteskapets sakrament

1601. "Ektepakten, hvorved en mann og en kvinne seg imellom oppretter et partnerskap for hele livet, og som etter sin naturlige egenart er innrettet på ektefellenes vel og på frembringelse og oppdragelse av avkom, er av Herren Kristus mellom døpte opphøyet til verdighet av sakrament".569

I. Ekteskapet i Guds plan

1602. (369, 796) Den Hellige Skrift begynner med skapelsen av mann og kvinne i Guds bilde og likhet570 og ender med synet av "Lammets bryllupsfest" (Åp 19, 7. 9). Fra ende til annen taler Skriften om ekteskapet og dets "mysterium", om innstiftelsen av det og den mening Gud gav det, om dets opprinnelse og bestemmelse, de ulike måter det er blitt levd på gjennom hele frelsens historie, de vanskeligheter det har støtt på som følge av synd, og dets fornyelse "i Herren" (1 Kor 7, 39), i den nye pakt mellom Kristus og Kirken.571

Ekteskapet i skaperordningen

1603. (371, 2331, 2210) "Det intime livsfellesskap i kjærlighet [er] Skaperen opphav til og lovgiver for (....) da Gud selv er opphav til ekteskapet (...)".572 Kall til ekteskap er innskrevet i selve mannens og kvinnens natur, slik de er fra Skaperens hånd. Ekteskapet er ikke en rent menneskelig ordning, til tross for de mange endringer det har gjennomgått gjennom århundrene, i ulike kulturer, samfunnsstrukturer og holdninger. Ulikhetene må ikke få oss til å glemme varige fellestrekk. Selv om denne ordningens verdighet ikke bestandig kommer like klart til syne,573 finnes det allikevel i alle kulturer et visst begrep om ekteskapets storhet. "Såvel enkeltmennesket som (...) samfunnet er for sin trivsel meget avhengig av gunstige forhold i det ekteskapelig og familiemessige fellesskap".574

1604. (355) Gud, som skapte mennesket av kjærlighet, kalte det også til kjærlighet, ethvert menneskes grunnleggende og medfødte kall. For mennesket ble skapt i Guds bilde og likhet,575 Han som selv er kjærlighet.576 Etter at Gud hadde skapt mann og kvinne, ble deres gjensidige kjærlighet bilde på den fulle og trofaste kjærlighet Gud elsker mennesket med. I Guds øyne er den god, ja, overmåte god.577 Og kjærligheten som Gud velsignet, skal bli fruktbar og virkeliggjøres i felles forvalteransvar for skapningen: "Gud velsignet dem og sa til dem: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere"" (Gen 1, 28).

1605. (372, 1614) Skriften sier at mann og kvinne er skapt for hverandre: "Det er ikke godt for mannen å være alene". Kvinnen, "kjøtt av hans kjøtt", hans like, hans fortrolige, blir gitt ham som "hjelper"; hun utgjør den "hjelp" som "kommer fra Herren".578 "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett legeme" (Gen 2, 24). At dette betyr at deres to liv nå utgjør en uoppløselig enhet, viste Herren selv da han minte om hva Skaperens vilje var "fra opphavet av": "Altså er de ikke lenger to, men ett legeme" (Matt 19, 6).

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

Ekteskapet i syndens vold

1606. Hvert menneske opplever det onde, både rundt seg og i seg. Det oppleves også i forholdet mellom mann og kvinne. Til alle tider er enheten mellom dem blitt truet av kiv, herskesyke, utroskap, skinnsyke og stridigheter som kan utarte til hat og brudd. Denne uorden kan gi seg større eller mindre utslag, og kan overvinnes mer eller mindre, alt etter kultur, tidsepoke og den enkeltes personlighet, men det virker som den er allmenmenneskelig.

1607. (1849, 400) I følge troen stammer ikke denne uorden, som vi med smerte fastslår, fra mannens og kvinnens natur, heller ikke fra naturen av deres samliv, men fra synden. Den første synd, bruddet med Gud, har som første konsekvens at det opprinnelige fellesskap mellom mann og kvinne går i stykker. Forholdet mellom dem vansires av gjensidige bebreidelser;579 gjensidig tiltrekning, Skaperens egen gave,580 endres til herskesyke og begjær;581 mannens og kvinnes fagre kall til å være fruktbare, bli mange og underlegge seg jorden,582 undergraves av smerten ved å føde og strevet med å skaffe til veie det daglige brød.583

1608. (55) Allikevel blir skaperordningen værende, selv om den er alvorlig forkvaklet. For å helbrede syndens sår har mann og kvinne bruk for den nåde Gud i sin uendelige miskunn aldri har nektet dem.584 Uten denne hjelp kan mann og kvinne aldri makte å virkeliggjøre den forening av deres liv Gud "i opphavet" skapte dem for.

Ekteskapet i Moselovens skole

1609. (410) I sin miskunn lot ikke Gud det syndige menneske fare. Den straff synden førte med seg, "med smerte skal du føde" (Gen 3, 16), "i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød" (Gen 3, 19), er samtidig botemidler som setter grenser for syndens herjing. Etter syndefallet er ekteskapet en hjelp til å motvirke egenhet, selviskhet og selvsøken, og til å åpne seg for andre, hjelpe hverandre og gi av seg selv.

1610. (1963, 2387) Moralsk bevissthet om at ekteskapet er ett og uoppløselig, utvikles i den gamle lovs skole. Patriarkenes og kongenes flergifte ble ennå ikke uttrykkelig forkastet. Allikevel har den loven som ble gitt til Moses, til hensikt å beskytte kvinnen mot mannens vilkårlige råderett, selv om den også, etter Herrens ord, bærer preg av å være blitt gitt "for deres hårde hjerters skyld". Derfor var det Moses tillot å sende hustruen fra seg.585

1611. (219, 2380, 2361) Profetene så på pakten mellom Gud og Israel som en ektepakt i trofast kjærlighet mellom to,586 og slik gjorde de det utvalgte folks bevissthet rede til bedre å fatte at ekteskapet er ett og uoppløselig.587 Ruts og Tobits bøker vitner på en rørende måte om en høy oppfatning av ekteskapet, om troskap og ømhet mellom ektefeller. I Høysangen har Tradisjonen alltid sett et enestående uttrykk for menneskelig kjærlighet, i den utstrekning den er en avglans av Guds kjærlighet, en kjærlighet "sterk som døden" som "ingen vannflom slukker" (Høys 8, 6-7).

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

Ekteskapet i Herren

1612. (521) Ektepakten mellom Gud og Hans folk Israel forberedte den nye og evige pakt hvor Guds Sønn ved å bli menneske og gi sitt liv på sett og vis forenet seg med hele menneskeslekten som ble frelst ved Ham,588 og dermed gjorde i stand til "Lammets bryllup" (Åp 19, 7. 9).

1613. På begynnelsen av sitt offentlige virke gjør Jesus - på sin Mors forespørsel - sitt første tegn under et bryllup.589 Kirken tillegger Jesu nærvær ved bryllupet i Kana stor betydning. Den ser i det en bekreftelse på at ekteskapet er godt, og et varsel om at fra nå av skal ekteskapet være et virksomt tegn på Kristi nærvær.

1614. (2336, 2382) I sin forkynnelse lærte Jesus uten tvetydighet hva den opprinnelige mening med forbundet mellom mann og kvinne er, slik Skaperen i opphavet ville det: tillatelsen som Moses gav, til å sende bort sin hustru, var en innrømmelse overfor hjertets forherdelse;590 ektepakten mellom mann og kvinne er uoppløselig: Gud selv har opprettet den: "Det som Gud har sammenføyd, har mennesket ikke lov til å adskille" (Matt 19, 6).

1615. (2364, 1642) Denne utvetydige innprentingen av at ekteskapsbåndet er uoppløselig, skapte forvirring og inntrykk av å være et ugjennomførlig krav.591 Men likevel påla ikke Jesus ektefeller et åk det var umulig og for tungt å bære,592 tyngre enn Moseloven. Han kom for å gjenopprette den opprinnelige skaperordning som var blitt forkvaklet av synden, og det er Han selv som gir styrke og nåde til å leve i ekteskap under Gudsrikets nye synsvinkel. Det er ved å følge Kristus, gi avkall på seg selv og ta opp sitt kors593 at ektefellene kan "forstå"594 ekteskapets opprinnelige mening og leve etter den med Kristi hjelp. Det kristne ekteskaps nåde er en frukt av Kristi kors, kilde til alt kristenliv.

1616. Det er dette apostelen Paulus får oss til å forstå når han sier: "Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken ved å ofre seg for dens skyld, for å hellige den" (Ef 5, 25-26). Og han legger til: "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og knytte seg til sin hustru, og de to skal bli ett legeme. Disse ordene rommer et stort mysterium, - jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken" (Ef 5, 31-32).

1617. (796) Alt kristenliv bærer preg av den ekteskapelige kjærlighet mellom Kristus og Kirken. Allerede dåpen, innlemmelsen i Guds folk, er et brudemysterium: den utgjør så å si brudens bad595 før bryllupsmåltidet, som er eukaristien. Det kristne ekteskap blir dermed et virksomt tegn, sakrament for pakten mellom Kristus og Kirken. Fordi det betegner og meddeler nåde, er ekteskapet mellom døpte et sant sakrament i den nye pakt.596

Jomfruelighet for himmelrikets skyld

1618. (2232, 1579) Kristus er midtpunktet i alt kristenliv. Båndet til Ham går foran alle familiebånd og samfunnsbånd.597 Helt fra Kirkens begynnelse av har det funnets menn og kvinner som har gitt avkall på det store gode ekteskapet er, for å følge Lammet overalt hvor det går,598 for å innstille seg på det som hører Herren til, på å være Ham til lags,599 for å gå Brudgommen i møte som kommer.600 Kristus selv oppfordret enkelte til å følge seg på den måten Han selv er forbilde på:

Det finnes gjeldinger som er født slik fra morsliv av, og det finnes gjeldinger som er blitt gjeldet av mennesker, og det finnes gjeldinger som har gjeldet seg selv for himlenes rikes skyld. Måtte den som kan forstå, forstå (Matt 19, 12).

1619. (922-924) Jomfruelighet for himlenes rikes skyld er en utfoldelse av dåpens nåde, et mektig tegn på at båndet til Kristus er sterkere enn alt annet, på forventningen om Hans gjenkomst, og også et tegn på at ekteskapet er en virkelighet som tilhører denne verden, den som forgår.601

1620. (2349) Begge, både ekteskapets sakrament og jomfruelighet for himlenes rikes skyld, stammer fra Herren selv. Det er Han som gir begge mening, og som gir den nåde som trengs for å leve i dem i samsvar med Hans vilje.602 Ærbødighet for jomfruelighet for Gudsrikets skyld603 og kristen forståelse av ekteskapet er gjensidig forbundet med hverandre og støtter hverandre:

Å rakke ned på ekteskapet er på samme tid å krenke jomfruelighetens ære; å prise det er å øke den beundring jomfruelighet har krav på. (...) For det som bare synes å være et gode fordi det sammenlignes med et onde, kan umulig være et sant gode, men det som er enda bedre enn noe som utvilsomt er godt, er det høyeste gode.604

II. Feiringen av ekteskapet

1621. (1323, 1368) I den latinske ritus feires ekteskapet mellom to katolikker vanligvis under den hellige messe, på grunn av det bånd som binder alle sakramentene til Kristi påskemysterium.605 I eukaristien finner minnet om den nye paktsslutning sted, hvor Kristus for alltid forenet seg med Kirken, sin elskede brud som Han gav sitt liv for.606 Det er derfor riktig at ektefolkene besegler sitt samtykke til å gi seg til hverandre ved å skjenke hverandre sitt liv, gjennom å forene sin gave med Kristi offergave for Kirken som blir nærværende i det eukaristiske offer, og ved å motta eukaristien, slik at de, ved å motta det samme Kristi legeme og det samme Kristi blod, "blir ett legeme" i Kristus.607

1622. (1422) "Som sakramental helliggjørelseshandling må den liturgiske feiring av bryllupet (...) i seg selv være gyldig, verdig og fruktbringende".608 De fremtidige ektefolk bør derfor forberede seg på bryllupsfeiringen ved å motta botens sakrament.

1623. I den latinske tradisjon er det ektefolkene som meddeler hverandre ekteskapets sakrament, som tjenere for Kristi nåde, ved å gi sitt samtykke i nærvær av Kirken. I de orientalske kirkers tradisjoner er det prester (biskoper eller prester) som bevitner brudeparets gjensidige samtykke,608a men for sakramentets gyldighet er deres velsignelse også nødvendig.608b

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1624. (736) De ulike liturgier inneholder et rikt mangfold av velsignelses- og epiklesebønner hvor Guds nåde og velsignelse nedbes over brudeparet, især over bruden. I epiklesen i dette sakramentet mottar ektefolkene Den Hellige Ånd som samfunn i kjærligheten mellom Kristus og Kirken.609 Det er Han som er seglet på deres ektepakt, kilden som aldri tørker ut for deres kjærlighet, kraften deres troskap fornyes ved.

III. Samtykket til ekteskap

1625. (1734) Ektepakten inngås mellom en døpt mann og en døpt kvinne, som er fri til å inngå ekteskap, og som frivillig gir sitt samtykke. "Å være fri" betyr:

ikke å handle under tvang;
ikke være hindret av noen naturlov eller kirkelov.

1626. (2201) Kirken mener at det er det gjensidige samtykket brudefolkene gir hverandre, som er det uunnværlig element "som gjør ekteskapet".610 Uten samtykke intet ekteskap.

1627. Samtykket består i "en menneskeverdig handling hvor ektefolkene gjensidig gir seg til og tar imot hverandre":611 "Jeg tar deg til ekte".612 Dette samtykket som binder brudefolkene til hverandre, fullbyrdes ved at de to "blir ett legeme".613

1628. (1735) Samtykket må være en viljesakt fra begges side, fri fra tvang eller alvorlig ytre frykt.614 Ingen menneskelig makt kan tre i et slikt samtykkes sted.615 Uten frihet er ekteskapet ugyldig.

1629. Dette er årsaken (samt andre årsaker som gjør at intet ekteskap er blitt inngått)616 til at Kirken, etter at saken er blitt fremlagt for rettmessig kirkelig domstol, kan kjenne "ekteskapet intet", det vil si at det aldri har funnets noe ekteskap. I slike tilfeller er partene fri til å gifte seg, på betingelse av at de overholder de naturlige forpliktelser et tidligere samliv har ført til.617

1630. Presten (eller diakonen) som medvirker under feiringen av ekteskapet, tar imot brudefolkenes samtykke og gir dem Kirkens velsignelse. Den geistliges (og vitnenes) nærvær er synlig uttrykk for at ekteskapet angår Kirken.

1631. (1069, 1537, 2365) Dette er grunnen til at Kirken vanligvis krever av sine troende at ekteskap inngås etter den kirkelig form.618 Flere grunner bidrar til å forklare denne bestemmelsen:

den sakramentale inngåelse av ekteskapet er en liturgisk handling. Dermed bør den feires i Kirkens offentlige liturgi;
ekteskapet fører inn i en kirkelig ordo (stand), det medfører rettigheter og plikter innenfor Kirken, ektefolkene imellom og overfor barna;
siden ekteskapet er en livsform innenfor Kirken, må man ha sikkerhet for at det er blitt inngått (derav kravet om vitner);
samtykket gitt i full offentlighet, beskytter ja-ordet, som er blitt gitt én gang for alle, og hjelper til å forbli trofast mot det.

1632. (2206, 2350) Ekteskapsforberedelsen er av største betydning, slik at brudefolkene kan gi sitt ja fritt og i full bevissthet om sitt ansvar, og for at ektepakten kan bygge på trygg og varig menneskelig og kristen grunn:

Den beste forberedelse er foreldres og familiers forbilde og oppdragelse.

Sjelesørgernes og den kristne menighets rolle som "Guds familie" er uunnværlig for at ekteskapets og familiens menneskelige og kristne verdier skal kunne føres videre,619 ikke minst i våre dager da mange unge har erfaring med splittede familier som ikke på tilstrekkelig måte er i stand til å ivareta denne innføringen:

Ungdommen skal i rett tid, og fremfor alt i selve hjemmet, få den hensiktsmessige opplæring de har behov for i den ekteskapelige kjærlighets verdighet, oppgave og fullbyrdelse. Når de er oppdratt til kyskhet, vil de, når tiden er inne, lettere kunne gifte seg etter en sømmelig forlovelsestid.620

Blandede ekteskap og ulikhet i gudsdyrkelse ("disparitas cultus")

1633. I mange land er det ganske vanlig med blandede ekteskap (mellom en katolikk og en døpt ikke-katolikk). Disse krever særlig oppmerksomhet fra ektefellenes og sjelesørgernes side; i tilfelle ekteskap med ulikhet i gudsdyrkelse (disparitas cultus) (mellom en katolikk og en ikke-døpt) er enda større påpasselighet påkrevet.

1634. (817) Forskjell i kirketilhørighet mellom ektefeller utgjør ikke noen uoverstigelig hindring for ekteskap når de er i stand til å dele det de har tatt imot fra hvert sitt kirkesamfunn, og å lære av hverandre hvordan hver av dem opplever sin trofasthet mot Kristus. Men vanskelighetene med blandede ekteskap skal heller ikke undervurderes. De skyldes den kjensgjerning at splittelsen mellom kristne ennå ikke er overvunnet. Ektefellene kan komme til å oppleve splittelsens tragedie innenfor hjemmets fire vegger. Forskjell i gudsdyrkelse kan ytterligere forsterke disse vanskelighetene. Ulikheter i synet på tro, ja, også i synet på ekteskapet, men også ulik religiøs mentalitet kan bli kilde til spenninger i ekteskapet, særlig angående barneoppdragelsen. Da kan fristelsen til religiøs likegyldighet fort melde seg.

1635. Ifølge gjeldende rett innenfor den latinske Kirke må et blandet ekteskap inngås med uttrykkelig tillatelse fra kirkelig myndighet for å være lovlig.621 I tilfelle disparitas cultus må det foreligge uttrykkelig fritak fra forhindringen for at ekteskapet skal være gyldig.622 Slik tillatelse eller slikt fritak forutsetter at partene er kjent med og ikke utelukker målet med ekteskapet og de vesentlige kjennetegn ved det, samt at den katolske part bekrefter sine forpliktelser, som den ikke-katolske part er blitt gjort kjent med, til å bevare sin tro og sikre at barna blir døpt og oppdradd i Den katolske kirke.623

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1636. (821) I mange deler av verden har det, takket være den økumeniske dialog, lykkes angjeldende kirkesamfunn å få i stand felles sjelesorg for blandede ekteskap. Den har til oppgave å hjelpe ektefellene til å leve i sin spesielle livssituasjon i lys av troen. Den skal også hjelpe dem til å overvinne spenninger mellom de forpliktelser de har mot hverandre, og de forpliktelser de har overfor sine respektive kirkesamfunn. Den skal oppmuntre til å utvikle det som de har felles i troen, og til å bære over med det som skiller dem ad.

1637. I ekteskap med ulikhet i gudsdyrkelse påligger det den katolske part en særlig oppgave: "For den hedenske ektemann helliges gjennom hustruen, og den hedenske hustru gjennom sin troende ektemann" (1 Kor 7, 14). Det er en stor glede for den kristne ektefelle og for Kirken dersom denne "helliggjørelsen" fører til at den andre frivillig omvender seg til den kristne tro.624 Oppriktig ekteskapelig kjærlighet, ydmyk og tålmodig etterlevelse av familielivets dyder og utholdende bønn kan forberede den vantro ektefelle på å ta imot omvendelsens nåde.