4. artikkel: "pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet"

571. (1067) Kristi påskemysterium, Hans kors og oppstandelse, er selve kjernen i Det Glade Budskap apostlene, og Kirken etter dem, skal forkynne for verden. Guds frelsesplan er fullbyrdet "én for alle" (Hebr 9, 26) ved Hans Sønns Jesu Kristi soningsdød.

572. (599) Kirken forblir tro mot den "utlegning av alle Skriftene" Jesus foretok både før og etter påsken: "Skulle ikke Messias nettopp gjennomgå alt dette, for på den måten å gå inn til sin herlighet?" (Luk 24, 26-27. 44-45). Jesus led på den historisk betingede måten Han gjorde, fordi Han ble "forkastet av folkets eldste, av yppersteprestene og de lovkyndige" (Mark 8, 31) som utleverte Ham "til hedningene, til å bli hånet, pisket og korsfestet" (Matt 20, 19).

573. (158) Troen kan altså forsøke å granske omstendighetene omkring Jesu død, trofast overlevert av Evangeliene793 og belyst av andre historiske kilder, for bedre å forstå meningen med gjenløsningen.

1. avsnitt: Jesus og Israel

574. (530, 591) Helt fra begynnelsen på Jesu offentlige virksomhet ble en del fariseere og Herodestilhengere, sammen med prester og lovkyndige, enige seg i mellom om å få Ham ryddet av veien.794 På grunn av visse sider ved Hans virksomhet - demonutdrivelser,795 syndstilgivelse,796 helbredelser på sabbaten,797 uvanlig fortolkning av lovens renhetsforskrifter,798 omgang med tolloppkrevere og offentlige syndere799 - var det noen som av vrangvilje mistenkte Ham for å være besatt.800 Han beskyldtes for gudsbespottelse801 og for å være en falsk profet,802 - religiøse forbrytelser som loven forutså dødsstraff ved stening for.803

575. (993) Mangt og mye i det Jesus sa og gjorde var altså et "tegn det skal stå strid om" (Luk 2, 34) hva de religiøse myndigheter i Jerusalem angikk, dem Johannesevangeliet ofte kaller "jødene",804 mer enn for vanlige mennesker i Guds folk.805 Nå var ikke Hans forhold til fariseerne utelukkende av polemisk art. Det er noen fariseere som advarer Ham om de farer som lurer.806 Jesus priser noen av dem, slik som den lovkyndige i Mark 12, 34, og Han spiser flere ganger hos fariseere. Jesus stadfester de lærer som var særegne for denne religiøse eliten i Gudsfolket: de dødes oppstandelse, fromhetsformer som almisse, faste og bønn, skikken å tiltale Gud som Far, den sentrale stilling de tilskrev budet om kjærlighet til Gud og nesten.

576. For mange i Israel virket det som om Jesus handlet i strid med det utvalgte folks grunnpillarer:

• lydighet mot samtlige av lovens skrevne bud, og for fariseernes vedkommende, slik de var blitt utlagt i den muntlige tradisjon;
• Jerusalemstemplets sentrale stilling som det hellige sted hvor Gud bor på en særlig måte;
• troen på den ene Gud hvis herlighet intet menneske kan ha del i.

I. Jesus og loven

577. (1965, 1967) Jesus kom med en høytidelig advarsel på begynnelsen av Bergprekenen hvor Han la frem den lov Gud hadde gitt på Sinai ved den første paktsslutning i lys av den nye pakts nåde:

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Og sannelig, det står fast: ikke en tøddel, ikke et komma av loven skal forgå, før himmel og jord forgår, - før alt er skjedd. Og derfor - den som lar hånt om selv det aller ringeste av budene, og lar menneskene ta lære av det, han skal også regnes for den ringeste i himlenes rike. Men den som følger budene, såvel i handling som i lære, han skal regnes for stor i himlenes rike (Matt 5, 17-19).

578. (1953) Jesus, Israels Messias, altså den største i himlenes rike, skyldte å oppfylle loven ved å overholde den i sin helhet, like til det minste av budene, etter hva Han selv sier. Han er til og med den eneste som har kunnet gjøre dette fullt ut. Jødene, etter hva de selv innrømmer, har aldri kunnet oppfylle loven fullkomment, uten å bryte det aller minste bud. Det er derfor Israels barn ber Gud om tilgivelse for sine overtredelser av loven hvert år på forsoningsdagen. For loven utgjør en helhet, slik St. Jakob minner om: "For den som feiler på ett enkelt punkt, han gjør seg skyldig overfor hele loven, selv om han holder hele resten av budene" (Jak 2, 10).

579. Prinsippet om overholdelsen av loven i sin helhet, ikke bare etter lovens bokstav, men også etter dens ånd, var fariseerne kjært. Ved å holde det opp for Israel førte de mange jøder på Jesu tid til ytterliggående religiøs nidkjærhet. Så sant denne nidkjærheten ikke fløt ut i "hyklerisk" kasuistikk, kunne den ikke annet enn forberede folket på den uhørte måten Gud nå grep inn på, ved å la den ene rettferdige oppfylle hele loven i synderes sted.

580. (527) Bare den guddommelige lovgiver selv, født under loven i Sønnens person,807 var i stand til fullt ut å oppfylle loven. Hos Jesus er ikke loven lenger skrevet på stentavler, men i tjenerens "hjerte" (Jer 31, 33), Han som, fordi Han "med troskap fører retten ut" (Jes 42, 3), er blitt gjort "til en pakt for folkene" (Jes 42, 6). Jesus oppfyller loven like til å ta på seg "lovens forbannelse" (Gal 3, 13), den forbannelse som rammer alle dem "som ikke holder seg til alt det som står skrevet i lovens bok" (Gal 3, 10), for "en død har funnet sted for å sone misgjerningene fra den første pakt" (Hebr 9, 15).

581. (2054) For jødene og deres åndelige ledere fremstod Jesus som en "rabbi".808 Han argumenterte ofte innenfor rammene av den rabbinske lovtolkning.809 Men på samme tid kunne ikke Jesus annet enn støte de lovkyndige, for Han fremla ikke bare sin tolkning ved siden av deres, men "han talte som en mann med myndighet, og ikke som deres lovkyndige" (Mark 7, 28-29). I Ham er det det samme Guds Ord som lød på Sinai og gav Moses den skrevne lov, som nå på nytt lyder på saligprisningenes berg.810 Dette Ordet opphever ikke loven, men oppfyller den ved på guddommelig vis å gi den dens endelige fortolkning: "Dere har hørt at det er sagt til deres forfedre (...), men jeg sier dere" (Matt 5, 33-34). Med samme guddommelige myndighet setter Han til side visse av fariseernes "menneskelige tradisjoner" (Mark 7, 8) som "opphever Guds bud" (Mark 7, 13).

582. (368, 548, 2173) Jesus gikk enda lenger da Han oppfylte lovens bestemmelser om ren og uren mat, og som har slik betydning i jødisk dagligliv, ved å avsløre dens "pedagogiske"811 betydning med sin guddommelige fortolkning: "Ingenting av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent (...) - slik slo han fast at all mat var ren. Men det som kommer ut av et menneske, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskenes hjerter, kommer de onde tankene" (Mark 7, 18-21). Ved å gi loven dens endelige tolkning med guddommelig myndighet bak, kom Jesus i strid med enkelte lovkyndige som ikke fant å kunne godta Hans måte å tolke den på, selv om den ble støttet opp under ved de jærtegn som fulgte med.812 Dette gjelder særlig spørsmålet om sabbaten: Jesus minner om, ofte med rabbinske argumenter,813 at sabbatshvilen ikke brytes ved den tjeneste for Gud814 og nesten815 Hans helbredelser er.

II. Jesus og templet

583. (529, 534) Som profetene før Ham gav Jesus uttrykk for den aller største ærbødighet for templet i Jerusalem. Han ble fremstilt der av Josef og Maria førti dager etter fødselen.816 I tolvårsalderen bestemmer Han seg for å bli i templet, for å minne foreldrene om at Han må være der Hans Far er.817 Han gikk opp til det hvert år, i det minste til påske, under sitt skjulte liv;818 da Han var trådt frem offentlig, ble Hans virke regelmessig skandert av pilegrimsferder til Jerusalem ved de store jødiske høytider.819

584. (2599) Jesus gikk opp til templet som til det sted hvor man på en særlig måte kunne møte Gud. Templet er for Ham Hans Fars hus, et bønnens hus, og Han harmes over at den ytre del av tempelplassen er blitt en markedsplass.820 Når Han jager kremmerne bort fra templet, er det av nidkjær kjærlighet til Faderen: ""Gjør ikke min Fars hus til en kremmerbod." Og disiplene mintes noe som står skrevet: "Iver for ditt hus skal fortære meg"(Sal 69, 10)." (Joh 2, 16-17). Også etter oppstandelsen bevarte apostlene en religiøs ærefrykt for templet.821

585. Like før Han gikk til sin lidelse, hadde imidlertid Jesus forutsagt at dette strålende byggverket ville bli lagt øde, at det ikke vil bli sten tilbake på sten igjen av det.822 Dette var et varsel om de siste tider som ble innledet ved Hans påske.823 Men denne profetien kan ha blitt fordreid av falske vitner under forhøret hos ypperstepresten,824 og ble slengt Ham i ansiktet da Han hang på korset.825

586. (797, 1179) Jesus var langt fra fiendtlig innstilt mot templet.826 Det var der Han gav det vesentlige av sin undervisning,827 og Han ønsket å betale skatt til det, noe Han tok Peter med på,828 ham som Han nettopp hadde gjort til grunnvoll for sin fremtidige Kirke.829 Ja, mer enn det: Han identifiserte seg med templet og fremstilte seg selv som Guds endelige bolig blant menneskene.830 Derfor er det at Hans legemlige død831 er et forvarsel om templets ødeleggelse som viser at en ny tidsalder i frelseshistorien har begynt: "Det kommer en tid da det hverken er på dette fjellet eller i Jerusalem at dere skal tilbe Faderen" (Joh 4, 21).832

III. Jesus og Israels tro på den ene Gud og Frelser

587. Om loven og templet i Jerusalem var årsak til at det "stod strid om833" Jesus fra Israels religiøse myndigheters side, var det allikevel Hans del i syndefrelsen - guddomsverket fremfor noe - som for dem var den virkelige anstøtssten.834

588. (545) Jesus sjokkerte fariseerne ved å spise sammen med tolloppkrevere og syndere, like fortrolig som med dem.835 Mot dem "som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på andre" (Luk 18, 9),836 sa Jesus: "Det er ikke de rettferdige jeg er kommet for, men for å kalle synderne til omvendelse" (Luk 5, 32). Han gikk enda lenger ved å si fariseerne rett opp i ansiktet at siden alle har syndet,837 er de som tror seg uten behov for frelse, forblindet.838

589. (431, 1441, 432) Jesus var spesielt anstøtelig fordi Han sammenlignet sin egen miskunnsomme opptreden overfor syndere med Guds egen holdning til dem.839 Han gikk til og med så langt som til å antyde at siden Han delte bord med syndere,840 lot Han dem komme inn til det messianske bryllupsmåltid.841 Men det var særlig ved å tilgi synder Jesus stilte de religiøse myndigheter i Israel overfor et dilemma. For kunne de ikke redselsslagne med rette si: "For hvem kan tilgi synder, uten én: Gud?" Enten spotter Jesus Gud når Han tilgir synder, for i så fall gjør Han seg lik Gud,842 eller så taler Han sant og gjør Guds navn nærværende og åpenbarer det.843

590. (253) Bare Jesu persons guddommelige identitet kan rettferdiggjøre krav så absolutte som dette: "Den som ikke er med meg, er mot meg" (Matt 12, 30); og på samme måte når Han sier at i Ham er det "mer enn Jonas, (...) mer enn Salomo" (Matt 12, 41-42), "mer enn templet" (Matt 12, 6); eller når Han minner om at David kaller Messias (det vil si Ham selv) sin Herre;844 og igjen når Han sier: "Jeg er, før Abraham var" (Joh 8, 58); og: "Faderen og jeg er ett" (Joh 10, 30).

591. (526, 574) Jesus forlangte av de religiøse myndigheter i Jerusalem at de skulle tro Ham fordi Han gjorde Faderens verk.845 Men denne trosakten forutsatte å dø fra seg selv for å kunne "fødes ovenfra" (Joh 3, 7), draget av Guds nåde.846 Et slikt krav om omvendelse, sammenholdt med så overraskende en oppfyllelse av løftene,847 gjør det mulig å forstå hvordan Sanhedrin kunne begå det tragiske misgrep å anse at Jesus var skyldig til å dø som gudsbespotter.848 Rådsherrene handlet både av "uvitenhet",849 "hjertets forherdelse" (Mark 3, 5) og av "vantro" (Rom 11, 20).

Bilde

Bilde

Bilde