[45.] I det ovenstående har vi vist dere, ærverdige brødre, hvem som er kalt til å bidra i løsningen av det viktige sosiale spørsmålet, og hvordan denne medvirkningen skal iverksettes.
Måtte enhver som er kalt, legge hånden på verket, og det uten nøling, for at det onde, som allerede har vokst så mye, ikke skal bli enda vanskeligere å lege på grunn av forsømmelse. La statsmakten gjennom lover og forskrifter gå foran, la arbeiderne, hvis skjebne det gjelder, representere sine interesser på en lovlig måte. Siden religionen, som Vi har sagt i begynnelsen, alene kan gi en fullkommen indre hjelp mot de mislige forhold, la den overbevisningen stadig få mer og mer fremgang, at det først og fremst handler om å gjenopplive det kristne sinnelaget og den kristne moral, uten hvilke alle vise og lovende tiltak ville være ute av stand til å bringe sann frelse.
Når det gjelder Kirken, vil den ikke et øyeblikk unnlate å gi sin allsidige støtte. Dens virksomhet vil være desto mer effektiv, jo større frihet den gis når det gjelder sine bevegelser. Måtte særlig de, som har ansvaret for statenes velferd, ha dette for øye.
Måtte alle medlemmer av geistligheten vie sin fulle kraft og hele iver til denne store oppgaven; måtte de, under deres ledelse og etter deres eksempel, ærverdige brødre, utrettelig forkynne og minne alle samfunnsgrupper om det hellige evangeliums grunnleggende prinsipper; måtte de med alle midler som står til deres disposisjon arbeide for folkets velferd, men fremfor alt bevare den gjensidige kjærligheten, alle dyders dronning og herskerinne, og tenne denne i både høye og lave. Frelsen må ventes fra kjærlighetens fulle virksomhet, nemlig den kristne kjærlighet, som er selve essensen av de evangeliske bud, som alltid er beredt til å ofre seg for sin nestes frelse, som er den sterkeste og mest virkningsfulle motgiften mot verdens stolthet og egoisme, og hvis guddommelige bilde og virkning apostelen Paulus har fremstilt med disse ord: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den søker ikke sitt eget, den utholder alt og tåler alt.»[34]
Som et tegn på den guddommelige velsignelse og et bevis på Vår velvilje meddeler Vi dere kjærlighetsfullt, ærverdige brødre, deres geistlighet og folk den apostoliske velsignelse.
Gitt i Roma ved St. Peter den 15. mai 1891, i Vårt pontifikats fjortende år.
Leo PP. XIII
Noter
[34] 1 Kor 13,4; 7.
Originaltekst
Slik ble teksten trykket i St. Olafs Trykkeris utgivelse anno 1891. Teksten over er tilpasset norsk språknorm anno 2025.
Slutning.
[45.] I ovenstaaende har Vi vist eder, ærværdige brødre, hvem der er kaldet til medvirkning i henseende til løsningen af det vigtige sociale spørgsmaal, og hvorledes denne medvirkning skal iverksættes. — Maatte enhver, som er kaldet, lægge haanden paa verket, og det uden tøven, forat ondet, som allerede er vokset saare meget, ikke skal blive endnu vanskeligere at læge paa grund af forsømmelse. Lad statsstyrelsen ved love og forordninger gaa foran, lad arbeiderne, om hvis skjæbne det dreier sig, repræsentere sine interesser paa en lovlig maade; og eftersom religionen, hvad Vi har sagt i begyndelsen, alene er i stand til at yde en fuldkommen indre hjælp overfor de mislige forhold, lad da den overbevisning stedse vinde mere og mere fremgang, at det fremforalt kommer an paa at gjenoplive det kristelige sindelag og de kristelige seder, uden hvilke alle nok saa vise og lovende forholdsregler vilde være ude af stand til at tilveiebringe sand frelse.
Hvad kirken angaar, da vil den intet øieblik lade savne sin alsidige hjælp. Dens virksomhed vil være desto virksommere, jo større frihed der forundes den i henseende til sine bevægelser. Maatte navnlig de, i hvis hænder staternes velfærd er lagt, have dette for øie.
Maatte alle geistlighedens medlemmer hellige denne store opgave sin fulde kraft og sin hele iver; maatte de under eders ledelse og efter eders eksempel, ærværdige brødre, utrættelig forkynde og indskjærpe alle stænder det hellige evangeliums grundsætninger; maatte de med alle midler, som staar til deres raadighed, arbeide paa folkets velfærd, men fremforalt bevare indbyrdes kjærligheden, alle dyders herskerinde og dronning, og antænde den hos andre, baade høie og lave. Man maa jo vente sig frelsen af kjærlighedens fulde virksomhed, nemlig af hin kristelige kjærlighed, som er det korte indbegreb af de evangeliske bud, som stedse er beredt til at opofre sig selv for næstens frelse, som er den kraftigste og mest heldbringende modgift overfor verdens hovmod og egoisme, og hvis guddommelige billede og virsomhed apostlen Paulus har fremstillet med de ord: “Kjærligheden er langmodig, den er velvillig; den søger ikke sit eget, den fordrager alt, taaler alt”.[34]
Som et pant paa den guddommelige velsignelse og et bevis paa Vor velvilje meddeler Vi eder, ærværdige brødre, eders geistlighed og folk kjærlighedsfuldt den apostoliske velsignelse.
Givet i Rom ved St. Peter den 17de mai 1891, i Vort pontifikats fjortende aar.
Leo P. P. XIII.