[36.] Endelig kan og skal også arbeidsgivere og arbeidere selv medvirke til en heldig løsning av spørsmålet ved hjelp av tiltak og institusjoner, for så mye som mulig å gjøre en ende på nøden og bidra til å nærme den ene klasse til den andre. Her hører foreninger til gjensidig støtte, private ordninger som yter hjelp til arbeideren og hans familie ved plutselige ulykkestilfeller eller ved sykdom og dødsfall; institusjoner som gir barn, unge eller også voksne rettslig vern. Men den første plass i denne sammenheng inntar arbeiderforeningene, under hvis formål alt det øvrige på en viss måte hører hjemme. I tidligere kapitler har håndverker- og arbeiderlaug lenge utført en nyttig virksomhet. De skaffet ikke bare sine medlemmer betydelige fordeler, men bidro også mye til utviklingen av håndverket og industrien, som historien vitner om. I en tid som den nåværende, med sin forandrede livsstil, kan de gamle laugene naturligvis ikke gjenoppstå i sin tidligere form; de nye skikkene, fremskrittet på vitenskapens og dannelsens område, det økte behovet for midler til livsopphold, stiller alle andre krav. Men det er nødvendig at laugsvesenet tilpasses dagens krav, samtidig som den gamle ånden som før levendegjorde det, beholdes. Det er svært gledelig at flere og flere foreninger av ethvert slag oppstår i vår tid, enten de er dannet av arbeidere alene eller av arbeidere og arbeidsgivere, og man kan bare ønske at de stadig må vokse både i antall og indre styrke. Selv om vi allerede gjentatte ganger har omtalt arbeiderforeninger, vil vi likevel her mer inngående påpeke hvor tidsmessige og berettigede de er, og knytte til dette nødvendige anmerkninger om deres organisering og de mål de bør holde fast ved.
[37.] Det er de personlige kreftenes begrensning som stadig oppmuntrer mennesket til å forene seg med andre til gjensidig hjelp og støtte. «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.»[27] Slik sier Den hellige skrift. Og igjen: «En krenket bror er en befestet by.»[28] På samme måte som denne naturlige driften til fellesskap fører menneskene inn i statsfellesskap, oppmuntrer den dem også til å inngå ulike slags forbindelser med andre mennesker. Selv om det ikke er fullkomne samfunn som oppstår ved slike foreninger, er de likevel ekte samfunn. På mange måter skiller de seg fra statssamfunnet. Statens formål omfatter alle undersåtter, fordi det sikter til det allmenne offentlige vel, og alle har rett til å nyte alle dets fordeler; og staten betegnes nettopp derfor som «samfunnet», fordi man, for å bruke den hellige Thomas’ ord, «forener menneskene til dannelsen av et samfunn».[29] De selskapene derimot, som dannes i statens skjød, kalles private, fordi deres nærmeste mål er det private gode, særlig sine medlemmers beste. «Et privat selskap», sier den hellige Thomas, «er det som forfølger et privat mål; et slikt er for eksempel når to eller tre slutter seg sammen for å gjennomføre en handelsvirksomhet.»[30]
[38.] Selv om disse private samfunn eksisterer innenfor statssamfunnet og på en måte utgjør en del av det, har staten likevel ikke ubetinget fullmakt til å forby deres tilværelse. De hviler på naturrettens grunnlag, og naturretten kan staten ikke endre; det er snarere dens oppgave å sørge for at den blir anerkjent. Forbyr en stat likevel slike selskapers dannelse, handler den mot sitt eget prinsipp, siden den selv, akkurat som de private samfunn blant statens undersåtter, ene og alene springer ut av menneskenes naturlige drift til gjensidig fellesskap. Selvfølgelig er staten i mange enkelte tilfeller fullt berettiget til å gå imot foreninger; når de for eksempel har formål som åpenbart er rettet mot urett og usømmelighet eller på annen måte mot det offentlige vel. Har staten rett til å hindre opprettelsen av slike foreninger og til å oppløse eksisterende, påhviler det samtidig staten strengt å holde seg unna ethvert inngrep i undersåtters rettigheter. Under påskudd av å ivareta de offentlige interesser, må den under ingen omstendighet la seg forlede til tiltak som ledsages av noen form for urettferdighet. Statens lover og forskrifter krever bare lydighet så lenge de er i samsvar med fornuften, og derfor også med Guds evige lov.[31]
Kirkelige foreninger
[39.] Vi har her mange forskjellige selskaper, foreninger og ordenssamfunn for øye, som i tidligere kapitler er omtalt som grunnlagt på Kirkens grunnvoll, stiftelser som springer ut av Kirkens og dens barns fromme sinnelag. Fortiden, helt frem til vår tid, vitner om all den velsignelse disse har brakt. Deres formåls moralske karakter gjør det klart for enhver fornuftig person at de har en naturlig og ubestridelig rett til å eksistere. Men fordi de av natur er religiøse, er det bare Kirken som har myndighet over dem. Regjeringene har ingen rett over disse samfunnene og er spesielt ikke bemyndiget til å overta deres ytre administrasjon; de skylder dem snarere respekt og beskyttelse. Det er deres plikt å beskytte dem mot urett. Dessverre har vi, særlig i nyere tid, vært vitne til helt andre forhold. Mange steder har den verdslige myndighet handlet urettferdig og krenkende mot disse foreningene, fratatt dem juridisk status og rettigheter, og på en urettferdig måte berøvet dem deres formue. Men ikke bare Kirken har uavhendelige rettigheter over disse eiendelene, også stifterne og giverne som bestemte at midlene skulle gå til disse fromme formålene, samt de som skulle nyte godt av disse stiftelsene. Vi kan derfor ikke unnlate å protestere mot disse urettferdige og skadelige plyndringene. Det er særlig trist at det føres krig mot katolske menns fredelige og allsidig gavnlige foreninger, samtidig som man forkynner at foreningsfrihet er en allmenn og lovlig rett, og at denne friheten gis i videst mulig grad til religionsfiendtlige og statsfarlige foreninger.
[40.] De mest forskjellige selskaper og foreninger dukker opp i dag, særlig blant arbeiderkretsene, i langt større antall enn tidligere. Det skal her ikke undersøkes hvor de har sitt opphav, hvilket formål de har, eller hvordan de sprer seg. Men vi må henvise til den generelle, faktabaserte oppfatning at mange av disse foreningene styres av en hemmelig ledelse og har institusjoner som ikke er i samsvar med religionens og statens beste; at de søker å skape et slags arbeidsmonopol, og at de prøver å tvinge bort de ærlige arbeidere som nekter å slutte seg til dem, ved å sette dem i vanskeligheter og nød. Derfor stilles kristne arbeidere overfor valget: enten å bli medlemmer av foreninger som truer deres tro, eller selv å danne foreninger for med samlet kraft å bekjempe dette urettferdige undertrykkelsessystemet. Alle som ønsker å bevare menneskehetens høyeste goder må anse det siste som høyst tidsriktig og ønskelig.
Katolske foreninger
[41.] Med klar erkjennelse av tidens krav beskjeftiger en rekke katolske menn seg med studiet av det sosiale spørsmålet, og de fortjener den høyeste ros for den oppofrelse de legger i å oppsøke og prøve midler som gradvis kan forbedre de arbeidende klassers vilkår. Vi ser dem ta seg av de bestående mislige forhold og av familienes og de enkelte individers materielle stilling. De arbeider for at rimelighet og rettferdighet må gjøre seg gjeldende i det gjensidige forholdet mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren. De søker på en anerkjennelsesverdig måte å styrke hos begge parter pliktfølelsen og lydigheten overfor evangeliets hellige forskrifter; det er jo nettopp disse guddommelige forskrifter som med makt setter en grense for nytelsessyken og utskeielsene, og til tross for samfunnsklassers ulikhet opprettholder et fredelig, gjensidig forhold mellom dem. Fremragende menn samles til møter for å rådføre seg om fremgangsmåten til fordel for arbeiderne og for å bringe løsningen av det økonomiske livets foreliggende vanskelige spørsmål nærmere. Andre steder er det rosverdige anstrengelser for å organisere arbeiderne i foreninger og bistå dem med råd og dåd med sikte på å sikre dem fast og anstendig arbeid. Biskopene oppmuntrer til hele denne virksomheten og gir den støtte ved sin autoritet. På biskopenes vegne deltar dyktige medlemmer av verdens- og ordensgeistligheten i den religiøse ledelsen av disse foreningene. Det mangler heller ikke på velstående katolikker som med stolthet gjør seg til arbeidernes velgjørere og kolleger, og som gir betydelige pengegaver til opprettelsen og utbredelsen av foreninger; de garanterer dermed arbeidstakeren som deltar i dem et regelmessig og tilstrekkelig underhold, ja, gjør det til og med mulig for ham å sette av en liten kapital til alderdommen, slik at han på dette området frigjøres fra bekymringer. Det trenger ikke å nevnes hvilken nytte denne mangfoldige og ivrige virksomheten allerede har frembragt. Vi nærer på bakgrunn av dette de beste håp for fremtiden, forutsatt at disse foreningenes antall økes og at de blir organisert på en fornuftig måte. Staten burde yte dem sin beskyttelse, men i deres indre anliggender bør den ikke gjøre inngrep; inngrep utenfra er meget lett til ødeleggelse for et liv som må utgå innenfra, fra sitt eget prinsipp.
Foreningsrett
[42.] Forsiktighet og klokskap er uunngåelig nødvendige for å opprettholde den nødvendige indre enhet og harmoni. Når altså foreningsretten er en rett som tilkommer statens borgere, noe som i virkeligheten er tilfelle, må det også være uhindret tillatt for disse foreningene å gi sine vedtekter og ordninger den formen som svarer til deres formål. Det er umulig å foreskrive en form som kan gjelde for alle disse foreningenes institusjoner; de avhenger altfor mye av folkets lynne, erfaringene, handelens utbredelse, de forskjellige arbeidernes art og fordelaktighet, og av mange andre omstendigheter som må tas i betraktning. Ved grunnleggelsen og ledelsen av disse foreningene kommer det først og fremst an på å beholde deres formål for øye, og sørge for at vedtektene og hele virksomheten tjener til å oppnå dette formålet; og formålet er å ha og fremme arbeidernes fysiske og åndelige stilling. Det religiøse elementet må tjene som grunnlag for foreningenes ordninger. Medlemmenes religiøsitet skal være det viktigste mål, og derfor må den kristne tro gjennomtrenge hele organisasjonen. Ellers ville foreningen snart miste sitt opprinnelige preg; den ville stille seg på linje med de forbund som utelukker religion fra sine rekker. Men hva gagner det arbeideren at han høster stor fordel i foreningen når det gjelder hans jordiske velferd, når hans sjel settes i fare på grunn av mangel på åndelig næring? «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»[32] Kristus, vår Herre, har vist oss et kjennetegn som skiller hedninger fra kristne, da han sa: «Alt dette er folkeslagene opptatt av. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»[33] Siden disse foreningene altså har Guds rike som siste mål, må de sørge for å fremme arbeidernes religiøse undervisning. Uvitenhet i trosspørsmål, den økende mangelen på kjennskap til pliktene mot Gud og nesten må bekjempes ved hjelp av passende undervisning. Man må sørge for grundig opplysning om tidens villfarelser og de falske slutninger som trosfiender drar, og gi veiledning og advarsler mot forførelsens fristelser. Man må vekke hos medlemmene respekt for gudsfrykt og den offentlige gudstjenesten; særlig må man holde dem til den religiøse høytideligheten på søn- og helligdager. Man lærer arbeideren å ære og elske Guds kirke som vår felles mor, å holde dens bud og på en verdig måte dra nytte av dens nådemidler, sakramentene, som renser sjelene med et guddommelig åndedrag og fyller dem med dyd.
Foreningsvesenets religiøse grunnlag
[43.] Har foreningen på denne måten tatt religionen som fundament, er allerede retningen gitt for fastsettelsen av foreningsmedlemmenes gjensidige forhold. I samsvar med formålet bør embetene fordeles slik at enigheten ikke trues av altfor stor ulikhet mellom personene. Man bør også strebe etter på forhånd å forhindre alle klager over medlemmers urett, ved klart og innsiktsfullt å fastsette forretningsgangen. Felleskassen må forvaltes på en samvittighetsfull måte. Hjelpen som gis den enkelte, bør avgjøres ut fra et reelt behov. Som et viktig mål må overensstemmelsen mellom arbeiderne og arbeidsgiverne når det gjelder rettigheter og plikter gjelde. For at gjensidige tvister mellom begge parter kan bli avgjort, bør det opprettes utvalg av ulastelige og erfarne menn, hvis voldgiftskjennelser har avgjørende gyldighet; det ville være meget ønskelig at disse voldgiftsrettene besto av representanter både for arbeidsgiverne og arbeiderne, og at medlemmene av arbeiderforeningene i kraft av vedtektene var forpliktet til å henvende seg til dem. En hovedinnsats må videre rettes mot at medlemmene aldri mangler arbeid, og at det finnes en felles kasse hvorfra den enkelte får støtte når arbeidet stanser, eller i sykdomstilfeller, alderdom og ved ulykkestilfeller.
Dersom slike bestemmelser overholdes, vil det uten tvil være oppnådd mye når det gjelder å oppheve de uheldige forholdene, i det minste de mest påtrengende, og de katolske arbeiderforeningene vil uten tvil kunne utgjøre en sterk brekkstang for fremme av den offentlige velferden. Fortiden gir også på mange områder et blikk inn i fremtiden. De samme fenomener gjentar seg under tiders og nasjoners omveltninger ofte, med en forunderlig likhet, fordi verdensløpet er underordnet Guds forsyn, som etter evige planer tilpasser alt og bringer alt til å tjene sitt høyeste formål. — Det er kjent at man i de første århundrene bebreidet kristendommen for at dens tilhengere stort sett var fattige folk som levde av sine henders arbeid. Men disse fattige, disse ringeaktede, tilkjempet seg gradvis seg de rikes og mektiges gunst. De var et eksempel for verden i arbeidssomhet, fredsommelighet, rettskaffenhet og særlig broderlig kjærlighet. Overfor dette livsvandels velfunderte vitnesbyrd forsvant fordommene, stilnet de hatefulle anklager, og den hedenske vantro måtte gradvis trekke seg tilbake for den kristne sannhets strålende lys.
[44.] I våre dager er arbeiderspørsmålet gjenstand for mye strid. Det ligger i statens høyeste interesse at denne striden må finne en fredelig og lovmessig løsning. Men en riktig løsning av spørsmålet vil bringes nærmere ved hjelp av de kristeligsinnede arbeiderne, når disse i velorganiserte foreninger og under god ledelse følger den samme vei som oldtidens kristne gikk overfor den mektige hedenske verden, til sin egen og samfunnets frelse. For hvor sterk fordommenes og lidenskapenes makt enn er, vil den offentlige gunst, der en ødelagt vilje ikke har sløvet følelsen for rett og sannhet, til slutt gå til menn som har skrevet flid, måtehold og disiplin på sitt banner; man vil ta parti for arbeidere som setter rettferdighet og rett over profitt, og alvorlig plikttroskap over alle andre hensyn.
Utbredelsen av disse arbeiderforeningene vil også komme de arbeiderne til gode som har oppgitt troen og moralen, og gjøre deres tilbakevending til bedre holdninger lettere. De kjenner jo selv på mange måter i sitt indre hvor hardt de blir behandlet av pengegriske herrer, og at de kun blir vurdert etter hvor mye profitt de bringer. Det er heller ikke skjult for dem at det i foreningene de har sluttet seg til, i stedet for gjensidig respekt og kjærlighet, bare hersker splid, som alltid følger med samvittighetsløs og vantro fattigdom. Hvor mange av disse ulykkelige, som er både fysisk utmattet og åndelig motløse, nærer ikke ønsket om å unndra seg denne nedverdigende trelldommen; men de tør det ikke, enten det er skam eller frykt for fattigdom som holder dem tilbake. Til alle disse kunne de katolske arbeiderforeningene bringe stor hjelp, dersom de ville invitere de vaklende, etter at hindringene er overvunnet, til sine møter og gi den angerfulle tilbakevendende beskyttelse og vise ham brorskapsfull omtanke.
Noter
[27] Fork 4,9–12.
[28] Ordsp 18,19.
[29] Contra impugnantes Dei cultum et religionem.
[30] Ibid.
[31] «Den menneskelige lov har en sann lovs karakter», lærer den hellige Thomas, «for så vidt som den stemmer overens med fornuften; slik betraktet er den åpenbart avledet fra den evige lov. Men for så vidt som den avviker fra fornuftens orden, kalles den en urettferdig lov og har ikke lovens karakter, men snarere voldens» (Summa theol. I-II, q. 13, a. 3).
[32] Matt 16,26.
[33] Matt 6,32; 33.
Originaltekst
Slik ble teksten trykket i St. Olafs Trykkeris utgivelse anno 1891. Teksten over er tilpasset norsk språknorm anno 2025.
Foreninger.
[36.] Endelig kan og skal ogsaa arbeidsherrerne og arbeiderne selv medvirke til en heldig løsning af spørgsmaalet ved hjælp af forholdsregler og institutioner, for saa meget som mulig at gjøre en ende paa nøden og at hjælpe til at nærme den ene klasse til den anden. Herhen hører foreninger til gjensidig understøttelse, private foranstaltninger til ydelse af hjælp til arbeideren og hans familie ved pludselige ulykkestilfælde eller i tilfælde af sygdom og dødsfald; institutioner, som yder børn, ungdommelige personer eller ogsaa voksne retsgyldigt vern. Men den første plads i denne henseende indtager arbeiderforeningerne, under hvis formaal alt det øvrige paa en vis maade henhører. I forbigangne titler har haandverker- og arbeiderkorporationer længe udfoldet en gavnlig virksomhed. De forskaffede ikke blot sine medlemmer betydelige fordele, men bidrog ogsaa meget til haandverkets og industriens udvikling, hvorom historien vidner. I en tid som den nuværende med sin forandrede levemaade kan de gamle lauge naturligvis ikke kaldes tillive igjen i sin tidligere skikkelse; de nye skikke, fremskridtet paa videnskabens og dannelsens omraade, de forhøiede livsfornødenheder, det stiller altsammen andre fordringer. Men det er nødvendigt, at korporationsvæsenet tilpasses nutidens krav, under bibeholdelsen af den gamle aand, som forhen oplivede det. Det er meget glædeligt, at flere og flere foreninger af enhver slags opstaar i vor tid, hvad enten de nu er dannede af arbeidere alene eller af arbeidere og arbeidsgivere, og man kan kun nære ønsket om, at de stedse maa vokse baade i henseende til antal og til indre kraft. Endskjønt Vi allerede gjentagne gange har talt om arbeiderforeninger, vil Vi dog her udførligere fremsætte, hvor tidssvarende og berettigede de er, idet Vi dertil knytter det nødvendige angaaende deres indretning og de maal, som de bør fastholde.
[37.] Det er de personlige kræfters begrænsning, som stedse tilskynder mennesket til af sig selv at forene sig med andre til gjensidig hjælp og understøttelse. “Det er bedre, at to er sammen, end at en staar alene; de har fordel af sin forbindelse. Falder den ene, bliver han opreist af den anden. Ve den, som er ene! Naar han falder, er der ingen anden til at opreise ham.”[27] Saaledes taler den hl. skrift. Og atter: “En broder, som bliver understøttet af en broder, er som en fast stad.”[28] Ligesom denne naturlige drift til fællesskab altsaa fører menneskene til statssamliv, saaledes tilskynder den dem ogsaa til at indgaa de mest forskjelligartede forbindelser med andre mennesker. Endskjøndt det just ikke er fuldkomne samfund, som opstaar ved saadanne foreninger, saa er de dog sande samfund. I mange henseender adskiller de sig fra statssamfundet. Statens formaal omfatter alle undersaatter, thi det sigter til det almene offentlige vel, og alle har ret til at nyde alle dets fordele; og staten betegnes netop derfor som ‘samfundet’, fordi i samme, for at tale med den hl. Thomas, ‘forener menneskene sig til dannelsen af et samfund’.[29] Hine selskaber derimod, som danner sig i statens skjød, kaldes private, fordi deres nærmeste formaal er den private gavn, navnlig sine medlemmers gavn. “Et privat selskab”, siger den hl. Thomas, “er det, som forfølger et privat maal; et saadant er f. eks. tilstede, naar to eller tre slutter sig sammen til gjennemførelse af en handelsforretning”.[30]
[38.] Selv om nu disse private samfund bestaar indenfor statssamfundet og paa en vis maade udgjøre en del af det, saa har staten dog ikke slet og ret fuldmagt til at forbyde deres tilværelse. De hviler paa naturrettens grundlag, og naturretten kan staten ikke forandre, det er meget mere dens opgave, at forskaffe den anerkjendelse. Forbyder en stat alligevel saadanne selskabers dannelse, saa handler den imod sit eget princip, eftersom den jo selv, ganske ligesom de private samfund imellem statens undersaatter, ene og alene udspringer af menneskenes naturlige drift til gjensidig forbindelse. Tilvisse er staten i mange enkelte tilfælde fuldtud berettiget til at gaa frem imod foreninger; naar de f. eks. har formaal, som aabenlyst er rettede imod ret og sedelighed eller paa anden maade imod det offentlige vel. Har staten ret til at hindre oprettelsen af saadanne foreninger og at opløse bestaaende, saa paahviler det paa den anden side strengt staten, at gaa af veien for ethvert indgreb i undersaatternes rettigheder. Under paaskud af, at drage den nødvendige omsorg for de offentlige interesser, tør den paa ingen maade lade sig forlede til skridt, som er ledsagede af nogensomhelst uretfærdighed. Thi statens love og anordninger har kun indre krav paa lydighed, forsaavidt de er i overensstemmelse med fornuften og netop derfor ogsaa med Guds evige lov.[31]
Kirkelige foreninger.
[39.] Vi har her de mangehaande selskaber, foreninger og geistlige ordenssamfund for øie, som i tidligere titler er udsprungne paa kirkens grund, stiftelser, der er fremgaaede af kirkens og af dens børns fromme sindelag. Fortiden lige ned til vore dage vidner om al den velsignelse, som de har bragt. Deres formaals sedelige karakter siger allerede den blotte fornuft, at de har en naturlig og ubestridelig ret til at bestaa. Men for saa vidt som de af naturen er religiøse, har kirken alene at befale over dem. Regjeringerne har ingensomhelst rettighed over dem og er navnlig ikke bemyndigede til at tilegne sig deres ydre forvaltning; de skylder dem tvertimod agtelse og beskyttelse; det er deres pligt at træde i skranken for dem, for i givet tilfælde at hindre uretfærdighed imod dem. Desværre har Vi: navnlig i den sidste tid, været vidne til ganske andre ting. Paa mange steder er den verdslige øvrighed traadt op imod disse korporationer med uretfærdige og krænkende forholdsregler, har bernvet dem en juridisk persons stilling og rettigheder, har paa en lumpen maade berøvet dem deres formue. Men overfor denne formue havde ikke alene kirken uafhændelige rettigheder, men ogsaa stifterne og velgjørerne, som havde bestemt sine bidrag til hine fromme formaal, og endelig hine, til hvis gavn disse stiftelser var oprettede. Vi kan derfor heller ikke undlade, at protestere imod hine uretfærdige og fordervelige udplyndringer. En bedrøvelig omstændighed er det navnlig her, at der erklæres krig overfor katholske mænds fredelige og alsidig gavnlige foreninger, paa samme tid, som der bliver forkyndt, at foreningsfrihed er et almindeligt loveligt gode, og brugen af denne frihed i videste omfang tilstaaes religionsfiendtlige og statsfarlige foreninger.
[40.] De mest forskjelligartede selskaber og foreninger optræder i vore dage, navnlig i arbeiderkredsene, langt talrigere end forhen. Det skal her ikke undersøges, hvorfra de har sin oprindelse, hvilket formaal de har, paa hvilken maade de udbreder sig. Men vi maa henvise til den almindelige, paa kjendsgjerninger støttede mening, at saare mange blandt disse foreninger adlyder en fælles hemmelig bestyrelse og har institutioner, som ikke svarer til religionens og statens vel; at de gaar ud paa at bringe et slags arbeidsmonopol i sine hænder, og at styrte de karakterfaste arbeidere, som vægrer sig ved at slutte sig til dem, i forlegenhed og nød. Derfor ser kristeligsindede arbeidere sig stillede overfor valget, enten at blive medlemmer af foreninger: som bringer deres religion i fare, eller ogsaa paa sin side at grundlægge foreninger, for med forenede kræfter at bekjæmpe dette skjendige undertrykkelsessystem. Enhver, som ikke ønsker at se menneskeslegtens høieste goder satte paa spil, maa anse det sidste for at være i høi grad tidssvarende og ønskeligt.
Katholske foreninger.
[41.] Med klar erkjendelse af tidens fordringer beskjæftiger en række katholske mænd sig med studiet af det sociale spørgsmaal, og de fortjener den høieste ros for den opofrelse, hvormed de opsøger og prøver midlerne, som lidt efter lidt kan forbedre de arbeidende klassers vilkaar. Vi ser dem tage sig af de bestaaende mislige forhold og af familiernes og de enkelte individers materiele stilling. De arbeider paa, at billighed og retfærdighed maa gjøre sig gjældende i det gjensidige forhold imellem arbeidsgiveren og arbeideren. De søger paa en anerkjendelsesværdig maade at styrke hos begge parter pligtfølelsen og lydigheden overfor evangeliets hellige forskrifter; det er jo netop disse guddommelige forskrifter; som med magt drager en grænse for nydelsessygen og umaadeligheden og, trods samfundsstændernes ulighed, opretholder et fredeligt, gjensidigt forhold imellem dem. Udmerkede mænd kommer sammen til møder, for at raadslaa om fremgangsmaaden til gunst for arbeiderne og for at bringe løsningen af det økonomiske livs forhaandenværende vanskelige spørgsmaal nærmere. Andetsteds er der rosværdige bestræbelser for at organisere arbeiderne i foreninger og at staa dem bi med raad og daad i det øiemed, at sikre dem stadigt og anstændigt arbeide. Biskoperne opmuntrer til hele denne virksomhed og yder den en støtte ved sin autoritet. I biskoperne navn deltager dygtige medlemmer af verdens- og ordensgeistligheden i den religiøse ledelse af disse foreninger. Det skorter heller ikke paa formuende katholiker, som med høimodighed gjør sig til de arbeidende strenders velyndere og kolleger, og som yder anseelige pengegaver til oprettelsen og udbredelsen af foreninger; de garanterer dermed arbeideren, som tager del i dem, et regelmæssigt og til tilstrækkeligt underhold, ja gjør ham det endog muligt, at lægge en liden kapital tilside for alderdommen, saa at han i den retning fritages for bekymringer. Det behøver ikke at omtales, hvilken nytte denne mangesidige og ivrige virksomhed allerede har stiftet. Vi nærer i betragtning heraf de bedste forhaabninger for fremtiden, saafremt disse foreningers antal forøges og de bliver organiserede paa en fornuftig maade. Staten burde yde dem sin beskyttelse, men i deres indre anliggender tør den ikke gjøre indgreb; indgreb af fremmed art er meget let til ødelæggelse for et liv, som maa udgaa indefra, fra sit eget princip.
Associationsret.
[42.] Agtsomhefd og klogskab er uundgaaelig nødvendige til opretholdelsen af den nødvendige indre enhed og harmoni. Naar altsaa associationsretten er en ret, som tilkommer statens borgere, hvad der i virkeligheden er tilfældet, saa maa det ogsaa være disse foreninger uhindret tilladt, at give sine statuter og indretninger den form, som svarer til deres formaal. Det er en umulighed at foreskrive en form, som kan være gjældende for alle disse foreningers institutioner; dertil afhænger de formeget af folkekarakteren, af erfaringerne, af handelens udstrækning·, af de forskjellige arbeiders art og fordelagtighed og af mange andre omstændigheder, som maa tages i betragtning. Det kommer ved grundlæggelsen og ledelsen af disse foreninger fremfor alt an paa, at beholde deres formaal for øie og at drage omsorg for, at statuterne og hele virksomheden tjener til dette formaals opnaaelse; og formaalet er, at have og fremme arbeidernes legemlige og aandelige stilling. Det religiøse element maa tjene til grundlag for foreningernes indretninger. Medlemmernes religiøsitet skal være det vigtigste maal, og derfor maa den kristelige tro gjennemtrenge hele organisationen. Ellers vilde foreningen snart tabe sit oprindelige præg; den vilde stille sig i lige linje med hine forbund, som udelukker religionen fra sine kredse. Men hvad gavner det arbeideren, at han høster nok saa stor fordel i foreningen i henseende til sin jordiske velfærd, naar hans sag bringes i fare af mangel paa aandelig næring? “Hvad gavner det mennesket, at han vinder den hele verden, men lider skade paa sin sjæl?”[32] Kristus, vor herre, har vist os et kjendetegn, som adskiller hedninger fra kristne, idet Han sagde: “Efter alt saadant søger hedningerne. Søg først Guds rige og hans retfærdighed, saa skal og alle disse ting tillægges eder.”[33] Idet disse foreninger altsaa har Guds rige til sidste maal, skal de drage omsorg for at fremme arbeidernes religiøse undervisning. Uvidenheden i trossager, den voksende ukjendskab til pligterne mod Gud og næsten maa bekjæmpes ved hjælp af passende undervisninger. Man maa sørge for en grundig oplysning angaaende tidens vildfarelser og de falske slutninger, som troens fiender drager, og for belæring og advarsler overfor forførelsens lokkemidler. Man maa opvække hos medlemmerne høiagtelse for gudsfrygt og den offentlige gudstjeneste; navnlig maa man holde dem til den religiøse høitideligholdelse af søn- og festdagene. Man lære arbeideren at ære og elske Guds kirke som den fælles moder, at holde dens bud og paa en værdig maade at drage nytte af dens naademidler, sakramenterne, som renser sjælene ved et guddomeligt aandepust og opfylder dem med dyd.
Foreningsvæsenets religiøse grundlag.
[43.] Har foreningen paa denne maade taget religionen til fundament, saa er allerede dermed retningen givet for fastsættelsen af foreningsmedlemmernes gjensidige forhold. Svarende til formaalet bør embederne fordeles paa en saadan maade, at enigheden ikke trues ved en altfor stor ulighed mellem personerne. Man bør ogsaa bestræbe sig for i forveien at afskjære alle klagemaal over medlemmers forurettelse, ved klart og insigtsfuldt at fastsætte forretningsgangen. Den fælles kasse maa forvaltes paa en samvittighedsfuld maade. Hjælpen, som ydes den enkelte, bør bestemmes efter den sande trang. Som et vigtigt maal maa overensstemmelsen mellem arbeiderne og arbeidgiverne i henseende til rettigheder og pligter gjælde. Forat gjensidige anker rnellem begge partier kan blive afgjorte, bør der dannes udvalg af ulastelige og erfarne mænd, hvis voldgiftskjendelser har afgjørende gyldighed; det vilde være meget ønskeligt, om disse voldgiftsretter bestod af repræsentanter baade for arbeidsgiverne og for arbeiderne, og at medlemmerne af arbeiderforeningerne i kraft af statuterne var forpligtede til at henvende sig til dem. En hovedbestræbelse maa fremdeles sigte til, at medlemmerne aldrig mangler arbeide, og at der er en fælles kasse tilstede, hvorfra de enkelte faar understøttelse, naar arbeidet standser, eller i sygdomstilfælde, i alderdommen og ved ulykkestilfrelde.
Saafremt saadanne bestemmelser bliver overholdte, vil der uden tvil være opnaaet meget i henseende til ophrevelsen af de mislige forhold, ialtfald i henseende til de mest trykkende, og de katholske arbeiderforeninger vil uden tvil kunne afgive en kraftig løftestang til fremme af den offentlige velfærd. Fortiden tillader i mange henseender ogsaa paa vort omraade et blik ind i fremtiden. De samme fremtoninger gjentager sig under tidernes og nationernes omskiftelser ofte, med en vidunderlig lighed, fordi verdensomløbet er underordnet Guds forsyn, som efter evige planer tilpasser alt og bringer alt til at tjene dets høieste formaal.
Det er en bekjendt sag, at man i de første aarhundreder bebreidede kristendommen, at dens tilhængere for størstedelen var fattige folk. som levede af sine hænders arbeide. Men disse fattige, disse ringe agtede tilkjæmpede sig lidt efter lidt de riges og mægtiges gunst. De var et skuespil for verden i henseende til arbeidssomhed: fredsommelighed, retskaffenhed og navnlig broderlig kjærlighed. Overfor dette deres livsvandels veltalende vidnesbyrd forsvandt fordommene, forstummede de hadefulde anklager, og den hedenske vantro maatte lidt efter lidt trække sig tilbage fra den kristne sandheds straalende lys.
[44.] I vore dage er arbeiderspørgsmaalet en gjenstand for megen strid. Det ligger i statens høieste interesse, at denne strid maa finde en fredelig og lovmæssig løsning. Men en rigtig løsning af spørgsmaalet vil blive bragt nærmere ved hjælp af de kristeligsindede arbeidere, naar disse i velorganiserede foreninger og under vis ledelse slaar ind paa den samme vei, ad hvilken oldtidens kristne er vandrede overfor den mægtige hedenske verden til sin egen og samfundets frelse. Thi hvor sterk fordommenes og lidenskabernes magt end er, saa vil den offentlige gunst, hvor en fordærvet vilje ikke har sløvet følelsen for ret og sandhed, dog tilsidst blive mænd tildel, som har skrevet flid, maadeholdenhed og tugt paa sin fane; man vil tage parti for arbeidere, som sætter billighed og ret over vinding, og alvorlig pligttroskab over alle andre hensyn.
Udbredelsen af disse arbeiderforeninger vil ogsaa komme hine arbeidere tilgode, som har opofret troen og sedeligheden, og letteliggjøre deres tilbagevenden til bedre følelser. De føler jo selv paa mange maader i sit indre, hvor haardt de bliver behandlede af pengegriske herrer, og at de kun bliver takserede efter størrelsen af den vinding, som de bringer dem. Det er heller ikke skjult for dem, at der i de foreninger, hvortil de har sluttet sig, i stedet for gjensidig agtelse og kjærlighed kun hersker tvedragt, som jo altid optræder sammen med samvittighedsløs og vantro fattigdom. Hvor mange blandt disse ulykkelige, som er legemlig brudte og aandelige modløse, nærer ikke ønsket om at unddrage sig for denne nedværdigende trældom; men de vover det ikke, hvad enten det nu er skam eller frygt for fattigdom, som holder dem tilbage. Til alle disse kunde de katholske arbeiderforeninger bringe stor hjælp, naar de nemlig vilde indbyde de vaklende, efterat hindringerne er overvundne, til sine møder og yde den angerfuldt tilbagevendende beskyttelse og vise ham broderlig deltagelse.