ENCYKLIKA FRA HANS HELLIGHET PAVE PAUL VI
til biskoper, prester, ordensgeistlige, troende og alle mennesker av god vilje,
OM FOLKENES UTVIKLING
Det sosiale spørsmål er idag et verdensproblem
(1. Folkenes utvikling.) Kirken følger med oppmerksomhet folkenes utvikling, og særlig de folk som streber efter å frigjøre seg fra sult, elendighet, endemiske sykdommer og uvitenhet: – de som vil oppnå en større andel i sivilisasjonens goder, en mer dynamisk utnyttelse av sine menneskelige kvaliteter og som målbevisst arbeider for sin fulle utfoldelse. I sporet av Vatikanets annet økumeniske konsil forplikter en fornyet bevissthet om evangeliets fordringer Kirken til å stille seg til rådighet for menneskene for å hjelpe dem til erkjennelsen av dette alvorlige problems fulle dimensjoner og overbevise dem om den påtrengende nødvendighet av en solidarisk innsats ved dette avgjørende vendepunkt i menneskehetens historie.
(2. Pavenes sosiale lære.) Våre forgjengere har gjennom sine store encyklikaer – Leo XIII: Rerum Novarum,[1] Pius XI: Quadragesimo Anno,[2] Johannes XXIII: Mater et Magistra[3] og Pacem in terris[4] for ikke å tale om Pius XII’s budskap til verden – aldri unndratt seg sitt embeds ansvar når det gjelder å kaste evangeliets lys over tidens sosiale spørsmål.
(3. Den store kjensgjerning.) Den store kjensgjerning idag, som alle bør komme til erkjennelsen av, er at det sosiale spørsmål har fått verdensomfang. Johannes XXIII erklærte det uten omsvøp,[6] og konsilet ga det gjenklang i sin pastorale konstitusjon om Kirken i verden av idag.[7] Dette budskap er alvorlig og det haster med å føre det ut i livet. Sultens folk utfordrer på det eftertrykkeligste overflodens folk. Kirken gripes dypt av dette nødrop og den oppfordrer enhver til å reagere med nestekjærlighet på appellen fra en bror.
(4. Våre reiser.) Før Vår opphøyelse til paveverdigheten, ga to reiser – en til Latinamerika (1960) og en til Afrika (1962) – Oss direkte kontakt med de smertelige problemer som knuger verdensdeler rike på liv og håp. Innsatt i det embede som gir faderansvar for alle, har Vi under nye reiser til Det hellige land og India, kunnet konstatere med egne øyne og umiddelbart berøre de meget alvorlige vanskeligheter som hjemsøker folk med en gammel sivilisasjon når de må kjempe med utviklingsproblemet. Mens Det annet Vatikankonsil ble holdt i Rom, tillot gunstige omstendigheter at Vi henvendte oss direkte til De Forente Nasjoners hovedforsamling. Overfor dette veldige forum gjorde Vi Oss til talsmann for de fattige folk.
(5. Fred og rettferd.) Endelig har Vi ganske nylig, i Vår trang til å komme konsilets ønsker i møte og konkretisere Den hellige stols bidrag til utviklingslandenes store sak, sett det som Vår plikt å opprette blant Kirkens sentralorganer en pavelig kommisjon med det oppdrag å «vekke hele Guds folk til full erkjennelse om den innsats vår samtid forlanger av det, med henblikk på å fremme de fattige folks vekst, styrke den sosiale rettferd nasjonene innbyrdes, og yte de mindre utviklede blant dem hjelp, så de selv, til egen fordel, kan ta hand om sin fremtid».[8]
Rettferd og fred er både kommisjonens navn og dens program. Vi tror at dette program kan og bør finne oppslutning så vel blant våre katolske sønner og kristne brødre, som hos alle mennesker av god vilje. Derfor er det til alle at Vi idag retter denne alvorlige appell om en samlet innsats for menneskets fulle utvikling og menneskehetens solidariske utvikling.
Noter
[1] Acta Leonis XIII, bd. XI (1892), s. 97—148.
[2] Acta Apostolicae Sedis (AAS) 23 (1931), s. 177—228.
[3] AAS 53 (1961), s. 401—464.
[4] AAS 55 (1963), s. 257—304.
[5] Jfr. særlig Radiobudskap av 1. juni 1941, ved 50-årsminnet om Rerum Novarum i AAS 33 (1941), s. 195—205; Radiobudskap julen 1942, i AAS 3 5 (1943), s. 9—24; tale til en gruppe arbeidere på årsdagen for Rerum Novarum, 14. mai 1953, i AAS 45 (1953), s. 402—408.
[6] Encyklikaen Mater et Magistra 15. mai 1961, AAS 53 (1961), s. 440.
[7] Kirken i verden av idag [Gaudium et spes], St. Olav Forlag, nr. 63—72, s. 97—108.
[8] Motu proprio Catholicam Christi Ecclesiam, 6. januar 1967, AAS 59 (1967), s. 27.