Rundskrivelsen (encyklikaen) «Populorum Progressio» av 26. mars 1967, inngår i den pavelige læretradisjon som i løpet av det siste hundreår har vært fremkalt ved en stadig hurtigere utvikling av en verden i forvandlingens tegn. Kirkens samfunnstenkning har imidlertid fått en ny retning gjennom først Johannes XXIII’s store encyklikaer og dernest Det II. Vatikankonsils konstitusjon «Gaudium et spes». En kan si at Kirkens lære tidligere ofte falt for fristelsen til å utlede den jordiske virkelighet av den kristne åpenbaring. Derfor kunne en med rette innvende at den var for preget av en viss idealisme, og en tilsvarende sviktende sans for de krefter som faktisk bestemmer det sosiale liv. Dette perspektiv er nå blitt snudd helt om: Kirken samler først sin oppmerksomhet om «Tegn i tiden», studerer menneskenes sosiale streben og søker å avklare deres problemer i Åpenbaringens lys.
Pave Paul Vl’s nye encyklika er således inspirert av arbeidet og forskningen til alle dem som siden siste verdenskrig har søkt løsninger på vår tids enorme problem: De fattige folks og nasjoners underutvikling. Nærmere bestemt er den vurdering som pave Paul her gjør til sin egen, og foreslår i Kirkens navn ikke bare for katolske og andre kristne, men til «alle mennesker av god vilje», inspirert av arbeidet til to franske sosialøkonomer med verdensry: pater Louis-Joseph Lebret og professor François Perroux. Som de første påviste de at underutviklingen ikke bare var et økonomisk problem, og at utviklingen bare kunne bli harmonisk ved å utvikle hele mennesket og alle mennesker.
Det er imidlertid ikke vanskelig å gjenkjenne pave Pauls personlige særpreg når han taler om den angst og bekymring som verdenssituasjonen idag må vekke, og når han foreslår en omhyggelig, likevektig og nyansert undersøkelse av de fattige lands situasjon efter av-koloniseringen, av industrialiseringens og planøkonomiens rolle, av det økonomiske fremskritts dobbeltsidige virkninger og av det moderne menneskes positive vurdering av arbeidet. Vi møter klarsynet og hjertelaget hos en mann som personlig har møtt nøden i utviklingslandene, men også motet hos en religiøs leder som ikke nøler med å unnsi de priviligertes egoisme. Paul Vl’s rundskrivelse, som bygger på et grundig studium av underutviklingens vesen, foreslår en vei til fremskritt og til nødens avskaffelse, med en mer menneskeliggjort verden som det egentlige mål. Ut over sultens og elendighetens hjertetyngende spørsmål er underutviklingen et uttrykk for dette tragiske problem: En menneskehet ute av stand til å innfri sine rettmessige håp til livet. Utviklingen av de underutviklede folk og områder kan derfor ikke reduseres til et spørsmål om økonomisk hjelp, hvor viktig denne hjelp enn er i seg seiv. Det er en ny humanisme, som gjør utviklingslandenes vanskeligheter til et alment verdensanliggende, det i virkeligheten dreier seg om, og som alene kan vise veien. Med sin «kyndighet i det som angår mennesket» angir Kirken gjennom sin øverste myndighet bare ett siktepunkt, den «lever med i menneskenes høyeste streben og håp, den lider ved å se dem uforløste og den ønsker å hjelpe dem til deres fulle utfoldelse. Derfor tilbyr Kirken dem sitt eget eie: Et helhetssyn over mennesket og menneskeheten» (13).
I dette følger Kirken den vei Kristus selv har vist menneskene, og åpenbarer Guds frelse ved å tjene menneskene.
Denne omsorg for mennesket kommer først til uttrykk i selve måten å analysere underutviklingen på: Underutvikling er en hindring for menneskets utfoldelse av sine iboende egenskaper og sin bestemmelse. Menneskene vil idag virkeliggjøre seg selv som helt og fullt mennesker, dvs. «de vil gjøre mer, vite mer, ha mer, for å være mer» (6). Det originale ved denne formulering fortjener oppmerksomhet. Troende kristne har altfor ofte, ut fra sin sans for storheten ved kallet til å være «Guds barn», undervurdert det legitime og nødvendige i menneskenes streben efter å virkeliggjøre en større menneskelighet gjennom bedringen av de materielle kår. Kirken avviser materialismen – nå som tidligere. Men det er ikke materialisme å få del i de materielle goder som gjør det mulig for alle å være helt og fullt menneske. Materialisme er «altoppslukende trang efter å ha», i motsetning til «en større væren» (19).
Rundskrivelsen nøyer seg ikke med å være en human refleksjon over dagens verden. Gjennom en dyptgående teologisk betraktning anskuer den menneskenes utvikling, «for alle og enhver overgangen fra mindre menneskelige til mer menneskelige forhold» (20) som en virkeliggjørelse av Guds plan. Den humanisme som her settes ut i livet er ikke lukket omkring seg selv og sitt. Den når sitt høydepunkt i erkjennelsen av overordnede verdier som rettferd og fred. Den sprenger sine grenser i en humanisme større enn mennesket, når mennesket åpner seg for troen som en Guds gave, og trer inn i «enheten i Kristi kjærlighet» (21). Den humanisme som Paul VI legger frem for menneskene av idag er tillit til mennesket, som «forblir, uansett de påvirkninger han er utsatt for, sin lykkes eller sitt nederlags første smed» (15). Men denne tillit til mennesket hviler helt og holdent på troen på Gud: «Riktignok kan mennesket organisere verden uten Gud, men uten Gud kan det til syvende og sist bare organisere den mot mennesket» (42). Troen er ikke fremmed for vår søken efter «en ny humanisme, som setter mennesket istand til å finne tilbake til seg selv, ved berikelse gjennom høytstående verdier som kjærlighet, vennskap, bønn og kontemplasjon» (20).
Underutviklingen er samtidig et personlig og et kollektivt problem. Det er ikke bare hvert enkelt menneske, men folkene som masser som er innestengte i «et tragisk dilemma: enten bevare nedarvede institusjoner og forestillinger, men gi avkall på fremskrittet, eller oppta en fremmed sivilisasjon og teknikk, men avskrive sammen med fortidens tradisjoner hele dens rike menneskelige arv» (10). Utviklingen er derfor et foretagende for fellesskapet: «Alle mennesker, og ikke bare noen enkelte, er kalt til denne fulle utfoldelse» (17), en utfoldelse paven sammenfatter i disse ord av Paulus: «den fulle skikkelse i Kristus» (32).
Som fellesskaps-foretagende må utviklingen av de underutviklede folk organiseres, og her merker vi igjen den omsorg for mennesket som preger alle pavens refleksjoner. Det er en økonomi som ikke underordner seg profittens lov, men som virkelig tjener mennesket og dets vel, han tilsikter. Derfor blir den økonomiske liberalismen igjen strengt fordømt, og Paul VI kritiserer klart og skarpt misbrukene av den private eiendomsrett og av det private næringsliv, når disse ikke vil innordne seg i tjenesten av det felles gode. Han fastslår videre at arbeidet umulig kan bli delaktighet i Guds skapergjerning – dvs. en virkelig menneskelig gjerning – medmindre det utføres under menneskelige vilkår, i frihet og med forstand. Den økonomiske planlegning må ikke reduseres til et rent teknisk spørsmål, men være et uttrykk for den menneskelige fornuft, som gjør økonomien og teknikken til en tjeneste av mennesket.
Reduserer vi Paul VI’s læreskrift til en filosofisk betraktning over den moderne humanisme, eller til en teologisk betraktning over menneskets kall i verden idag, går vi glipp av dets egentlige mening. Paven trekker dristig opp et konkret handlingsmønster, et program. Han appellerer til alle godviljens mennesker, så vel blant de styrende som blant de mange som på privat basis har engasjert seg i hjelpen til utviklingslandene. Han kommer igjen tilbake til problemet om handelsforbindelsene mellom landene og om opprettelsen av et verdensfond til beste for de som skal hjelpes. Et avsnitt i rundskrivelsen som fastslår nødvendigheten av opplysning og forholdsregler når det gjelder befolkningsoverskuddet har særskilt interesse. Mange vil uten tvil stille seg kritisk til den tilbakeholdenhet Paul VI viser på dette område. Men det påligger jo også Kirken å forsvare mennesket og dets fundamentale rettigheter mot overskudds-landenes egoisme, som ofte søker å løse underutviklingens verdensomspennende problem uten å røre ved sin egen priviligerte økonomi og velstand.
Det er således en omvendelse til en altomfattende nestekjærlighet og universell brorskapsfølelse pave Paul foreskriver. De priviligerte folk og deres styresmakter blir minnet om sitt ansvar – at de må harmonisere sin egen vekst i velstand med fremskrittet hos de nødstedte. Den solidaritet som langsomt er grodd frem innenfor de enkelte land må idag utvides til verdenssammenhengen: «Den lov som før i tiden gjaldt for våre nærmeste, må idag gjøres gjeldende for samtlige verdens nødlidende» (49).
Ut over dette statenes engasjement, må hvert enkelt menneske i våre velutviklede land tre ut av sin uforstyrrede og behagelige velferd, som forøvrig, også den, ennå savner hel og full menneskelig utfoldelse. Det er hver og en av oss som må måle vår tro på Gud eller vår livsfilosofi på den økonomiske liberalismes urettferdighet, maktpolitikkens undertrykkelser, nasjonalismens egoisme og rasehatets umenneskelighet. Enhver må overveie i sin samvittighet hvordan han bruker Guds gåver og hvordan han bidrar til at ikke bare hans nærmeste neste, men mennesket i verdensmålestokk finner sin utfoldelse. Det er hvert eneste menneske pave Paul oppfordrer til å forstå, at «utviklingen er fredens nye navn» (87), og trekke de nødvendige konsekvenser for sitt eget liv og for sin delaktighet i verdens vekst til full utvikling – det enkelte menneskes såvel som hele menneskehetens.
Bernard Delplanque.