(43. Innledning.) Menneskets fulle utvikling forutsetter menneskehetens solidariske utvikling. Dette uttalte Vi i Bombay: «Mennesket skal møtes med mennesket, nasjoner skal komme hverandre i møte som søsken, som Guds barn. Det er i denne atmosfære av gjensidig forståelse og vennskap, i dette hellige samfunn, at vi også bør begynne å arbeide i fellesskap for å bygge hele menneskehetens fremtid».[47] Derfor foreslo Vi at en skulle finne frem til konkrete og praktiske former for organisasjon og samarbeid, for å samordne alle tilgjengelige ressurser og derved virkeliggjøre et sant fellesskap mellom alle nasjoner.
(44. Fellesskap mellom folkene.) Dette ansvar hviler i første rekke på de bedrestilte. Deres forpliktelser har sitt utspring i det menneskelige og overnaturlige fellesskap, og kan forståes under en tredobbelt synsvinkel: – solidaritetsansvaret, uttrykt ved den hjelp som de rike land skal yte utviklingslandene; ansvaret for sosial rettferdighet, uttrykt ved gjenopprettelsen av de nå haltende handelsforbindelser mellom de sterkere og svakere folk; – kravet om altomfattende nestekjærlighet, uttrykt gjennom arbeidet for å skape en verden som er mer menneskelig for alle, der alle skal kunne gi og ta imot, uten at den enes fremgang betyr en hindring for den annens utvikling. Spørsmålet er tungtveiende, for den moderne sivilisasjons fremtid avhenger av det.
I. Hjelpen til de svake.
(45. Kampen mot sulten.) «Sett at en bror eller søster ikke har klær på kroppen og ikke mat for dagen. Om nå en av dere sier til dem: «Farvel! Kle dere godt og spis dere mette!» men ikke gir dem det kroppen trenger, – hva nytter det?».[48] Idag kan ingen lenger leve i uvitenhet om hvordan i hele verdensdeler, utallige menn og kvinner pines av sult, utallige barn underernæres så mange dør tidlig, mens mange andres legemsvekst og åndsutvikling undergraves, så store områder derved blir prisgitt den mest deprimerende motløshet.
(46. Idag.) Inntrengende appeller er allerede gått ut. Johannes XXIII’s oppfordring er blitt varmt mottatt.[49] Selv har Vi tatt den opp igjen i vårt julebudskap fra 1963,[50] og atter, til fordel for India, i 1966.[51] Kampanjen mot sulten, lansert av den internasjonale Food and Agriculture Organisation (FAO) og støttet av Den hellige stol, har fått en storstilet oppslutning. Vår egen Caritas internationalis virker overalt, og mange katolikker, ansporet av Våre brødre i bispeverdigheten, gir rundhåndet og går selv med liv og sjel inn for å hjelpe de nødlidende. På den måten utvider de stadig mer kretsen av dem de kaller sin «neste».
(47. Morgendagen.) Imidlertid vil hverken dette, eller de eksisterende private eller offentlige investeringer, gaver og bevilgede lån, strekke til. Det gjelder ikke alene å overvinne sulten eller fordrive fattigdommen. Kampen mot nøden, hvor presserende og nødvendig den enn er, monner ikke. Det gjelder å bygge en verden hvor ethvert menneske, uansett forskjellen i rase, religion og nasjonalitet, kan leve et fullt ut menneskelig liv, frigjort fra avhengighetsforhold som skyldes mennesker eller den gjenstridige natur; – en verden hvor frihet ikke bare er et tomt ord og hvor den fattige Lazarus kan sette seg ved samme bord som den rike.[52] Dette krever av den sistnevnte en stor gavmildhet, mange offer og fornyede anstrengelser. La enhver lytte til sin samvittighets røst, som har fått en ny klang i vår tid. Er han beredt til å støtte med sine bidrag de tiltak og de hjelpeprosjekter som organiseres til fordel for de fattige? Kan han betale høyere skatter så myndighetene kan øke innsatsen for utviklingen? Vil han betale mer for importprodukter for å skaffe produsentene en rettferdigere fortjeneste? Er han rede til selv å dra ut, om så skal være, hvis han er ung, for å bidra til veksten hos de unge nasjoner?
(48. Solidaritetsansvar.) Det menneskelige solidaritetsansvar gjelder også for folkene: «de utviklede nasjoner har en avgjort forpliktelse til å komme utviklingslandene til hjelp».[53] Konsilets lære må settes ut i livet. Det er normalt at en gitt befolkning selv blir de første som nyter godt av forsynets gaver og av sitt eget arbeids frukter. Men intet folk er dermed berettiget til å beholde sine rikdommer bare til eget forbruk. Ethvert folk bør produsere mer og bedre, både for å skaffe sine egne en virkelig menneskeverdig levestandard, og dessuten for å bidra til menneskehetens solidariske utvikling. Overfor de underutviklede lands tiltagende armod bør det betraktes som normalt, at et avansert land ofrer en del av sin produksjon for å tilfredsstille deres behov. Det er dessuten normalt at det utdanner veiledere, ingeniører, teknikere og vitenskapsmenn som kan stille sin fagkunnskap og sin kompetanse i deres tjeneste.
(49. Det overflødige.) Her må det gjentas: de rike lands overflod bør komme de fattige land til gode. Den lov som før i tiden gjaldt for våre nærmeste, må idag gjøres gjeldende for samtlige verdens nødlidende. De rike vil forøvrig bli de første til å nyte godt av det. I motsatt fall, kan deres vedvarende griskhet ikke medføre annet enn å nedkalle Guds dom og de fattiges vrede over dem, med uoverskuelige konsekvenser. Innesluttet i sin egoisme risikerer sivilisasjoner som idag står blomstrende, å rokke ved sine høyeste verdier, dersom de oppgir viljen til å være mer, til fordel for begjæret efter å ha mer. Lignelsen om den rike mann hvis gods hadde innbragt ham meget og som ikke visste hvor han skulle finne plass til avlingen, ville passe på dem: «Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg».[54]
(50. Programmer.) Skal disse anstrengelser bli helt ut effektive, må de ikke forbli spredte og isolerte; ennå mindre må de motarbeide hverandre, utfra makt- eller prestisje-hensyn. Situasjonen krever samordnede programmer. Et program er i virkeligheten noe mere og bedre enn en tilfeldig hjelp, avhengig av den enkeltes gode intensjoner. Det forutsetter, som Vi allerede har sagt, grundige forstudier, en klar målsetting, valg av midler, og en samlet innsats, skal det svare til de aktuelle behov og de overskuelige krav. Ja, det går til med ut over rammen for den økonomiske vekst og den sosiale fremgang, for å gi selve foretagendet dets mening og verdi. Ved å tilrettelegge verden, hjelper det mennesket til dets fulle verd.
(51. Et verdensfond.) En bør gå ennå lenger. I Bombay foreslo Vi opprettelsen av et Verdensfond, basert på en del av militærutgiftene, for å komme de mest forsømte til hjelp.[55] Det som gjelder for den umiddelbare kamp mot nøden har også gyldighet på utviklingsplanet. Bare et samarbeid i verdensmålestokk med et felles fond som sitt symbol og sitt redskap, gir mulighet for å overvinne en ørkesløs kappestrid og vekke tillive en nyttig og fredelig utveksling mellom alle folk.
(52. Fordelene ved et verdensfond.) Selvsagt kan bilaterale eller multilaterale overenskomster opprettholdes. De gjør det mulig å avløse kolonialismens avhengighetsforhold og bitterhet med lykkelige vennskapsforhold basert på juridisk og politisk likestilling. Som ledd i et samarbeidsprogram på verdensplanet ville de imidlertid bli befridd for enhver mistanke. Mottagernes mistro ville reduseres. Mottagerne vil ha mindre grunn til å frykte visse ytringer, maskert som finansiell støtte eller teknisk hjelp, for det som går under navn av neo-kolonialisme, og som ytrer seg under form av politisk press og økonomisk overhøyhet, med det mål å forsvare eller opprette et rådende herredømme.
(53. Verdensfondets presserende karakter.) Hvem vil ikke forøvrig innse at et slikt fond vil gjøre det lettere å sette tilside midler fra visse former for ødselhet, – resultatet av frykt eller hovmot? Når så mange mennesker sulter, når så mange familier lider nød, når så mange mennesker lever nedsunket i uvitenhet, når så mange skoler, sykehus og skikkelige beboelseshus venter på å bli bygget, blir alt offentlig eller privat sløseri, alle personlige eller nasjonale utgifter til prestisjeformål, all form for utmattende rustningskappløp, en utålelig forargelse. Vi føler oss forpliktet til å ta til orde mot dette. Måtte de ansvarlige lytte til oss før det blir for sent
(54. Innlede en dialog.) Dermed fremstår nødvendigheten av at den dialog mellom alle, som Vi uttrykte ønsket om i Vår første encyklika, Ecelesiam Suam,[56] kommer igang. Denne dialog mellom de som forsyner midlene, og de som nyter godt av dem, vil gjøre det mulig å avpasse tilførselen ikke bare efter den ene parts gavmildhet og tilbøyeligheter, men også ut fra den annen parts reelle behov og muligheter for anvendelse. Utviklingslandene risikerer dermed ikke lenger å nedtynges av en gjeld, hvis forpliktelser sluker størstedelen av deres nettofortjeneste. Rentesats og lånevilkår kunne ordnes på en måte som var antagelig for begge parter, idet de rene gaver, rentefrie lån, eller lån med ubetydelig rente, og avbetalingsfristen ble tilpasset hverandre. Overfor dem som skaffet finansmidlene, kunne en gi garantier for deres anvendelse i samsvar med den avtalte plan og for effektivt bruk, for det gjelder ikke å begunstige de dovne eller snylterne. Mottagerlandene kunne kreve at en ikke blandet seg inn i deres politikk og ikke forstyrret deres samfunnsstruktur. Som uavhengige stater tilkommer det dem selv å styre sine egne anliggender, bestemme sin politikk og fritt stile mot den samfunnsform de ønsker. Med andre ord, en bør etablere et frivillig samarbeid, der begge parter kan delta på en effektiv måte og stå på like fot, med sikte på å bygge en mer menneskelig verden.
(55. Dens nødvendighet.) Oppgaven kan virke uoverkommelig i de områder hvor omsorgen for det daglige utkomme legger beslag på hele tilværelsen hos familier, som forøvrig er ute av stand til å forestille seg et arbeid som kan berede dem en mindre kummerlig fremtid. Ikke desto mindre er det nettopp disse menn og kvinner som skal hjelpes, og oppmuntres til selv å virke for sin egen utvikling og gradvis skaffe seg midlene til å gjennomføre den. Dette felles foretagende vil utvilsomt kreve en samlet innsats, med mot og utholdenhet. Men enhver må føle seg forvisset om at det gjelder livet for de fattige nasjoner, det gjelder borgerfreden i utviklingslandene og freden i verden i det hele.
II. Rettskaffenheten i handelssamkvemmet.
(56.) De ofte betydelige anstrengelser som ydes på det finansielle og tekniske plan for å hjelpe utviklingslandene ville være nytteløse om resultatene ble delvis opphevet gjennom virkningen av handelssamkvemmet mellom rike og fattige land. Tilliten hos de sistnevnte ville rokkes, dersom de fikk inntrykk av at det som ble gitt med den ene hand ble tatt bort med den andre.
(57. Økende forskyvning.) De sterkt industrialiserte land eksporterer således for det meste tilvirkede produkter, mens en svakere utviklet økonomi bare er istand til å selge landbruksprodukter og råstoffer. Takket være den tekniske utvikling, øker de første hurtig i verdi og finner et tilstrekkelig marked. Råproduktene fra de underutviklede land derimot, så langt fra å få del i denne progressive verdiøkning, er underlagt omfattende og plutselige prissvingninger. Dette fører til store vanskeligheter for de svakt industrialiserte land, når de må stole på sin eksport for å sikre balanse i økonomien og føre sitt utviklingsprogram ut i livet. De fattige nasjoner forblir like fattige, og de rike blir stadig rikere.
(58. Liberalismen strekker ikke til.) Dette innebærer at frihandelsprinsippet ikke lenger kan råde grunnen alene i internasjonalt handelssamkvem. Når partene ikke står altfor ulikt i økonomisk styrkeforhold, eier det riktignok innlysende fordeler; det blir en spore til fremgang og en belønning for anstrengelsene. Dette er årsaken til at utviklede land ser i frihandelsprinsippet en rettferdig ordning. Men dette holder ikke lenger stikk når forholdene land og land imellom blir for ulike. De priser som «fritt» oppstår på markedet kan føre til konsekvenser som strider mot all rettferdighet. Det må erkjennes, at det er selve grunnprinsippet om liberalismen som norm for økonomisk bytte som her trekkes i tvil.
(59. Kontrakters rettferdighet på internasjonal basis.) Leo XIII’s lære i Rerum Novarum bevarer fremdeles sin gyldighet. Når partene står altfor ulikt, er ikke deres samtykke tilstrekkelig til å garantere kontraktens rettferdighet. Prinsippet om det frie samtykke fortsetter å være underlagt naturrettens krav.[57] Det som gjaldt for den enkeltes rettmessige lønn, bekreftes også for internasjonale kontrakters vedkommende. En økonomi basert på bytte kan ikke lenger støtte seg utelukkende til loven om fri konkurranse, som altfor ofte fører til økonomisk diktatur. Frihandelens praksis er bare rettferdig når den underlegges den sosiale rettferdighets krav.
(60. Nødvendige forholdsregler.) De utviklede land har forøvrig selv forstått dette, og gjennom hensiktsmessige tiltak prøver de å gjenopprette innenfor sin økonomi en likevekt som konkurransen overlatt til seg selv, er tilbøyelig til å undergrave. Slik støtter de ofte sitt landbruk gjennom visse offer som pålegges mer favoriserte økonomiske sektorer. På samme vis vil deres finans-, skatte- og sosialpolitikk ta sikte på å gi konkurrerende industrier i ulik blomstring mest mulig like sjanser, for å støtte handelsforbindelsene som utvikler seg mellom dem, særlig innenfor et felles-marked.
(61. Internasjonale overenskomster.) En kan ikke anvende to målestokker. Det som gjelder i nasjonaløkonomien og som aksepteres mellom utviklede land, gjelder også for handelssamkvemmet mellom rike og fattige land. Uten å avskaffe konkurranse-markedet, bør dette holdes innenfor de grenser som gjør det rettferdig og moralsk, og dermed menneskelig. I handelen mellom land med utviklet økonomi og land med underutviklet økonomi, er forholdene for uensartede og graden av virkelig frihet for ulik. Den sosiale rettferdighet krever at den internasjonale handel i menneskelighetens og rettferdighetens navn gjenskaper ihvertfall en viss likhet i mulighetene. Dette er et mål på lang sikt. Men for å nå frem til det, bør en allerede nå skape en virkelig likestilling i drøftelser og underhandlinger. Her igjen ville internasjonale overenskomster av tilstrekkelig stort omfang vise sin nytte. Disse kunne fremsette generelle normer med sikte på å regulere visse priser, garantere visse produksjoner og støtte opp om visse begynnende industrier. Hvem innser ikke at en slik felles innsats for øket rettferdighet i handelssamkvemmet mellom folkene ville tilføre utviklingslandene en positiv hjelp, med både umiddelbare og varige følger?
(62. Hindringer som må overvinnes.) Også andre hindringer står ennå i veien for en rettferdigere verden, der alles solidaritet finner mer konkret uttrykk. Vi sikter til nasjonalismen og rasefordommene. Det er naturlig at nasjoner som nylig har oppnådd politisk uavhengighet, er sterkt på vakt for å verne om en nasjonal enhet, som ennå ikke har fått festne seg. Det er også naturlig at nasjoner av gammel kultur er stolte over den arv som de har mottatt fra sin historie. Men disse berettigede følelser bør heves opp til en universell nestekjærlighet, som omfatter alle medlemmer av den menneskelige familie. Nasjonalismen isolerer folkene fra deres sanne interesser. Den er særlig skadelig der hvor svakheten i nasjonaløkonomien tvertom krever at anstrengelser, kunnskaper og pengemidler samordnes for å sette utviklingsprogrammene ut i livet og øke kultur- og handelssamkvemmet.
(63. Rasefordommer.) Rasefordommene er ikke et særmerke for de unge nasjoner, hvor de somme tider skjuler seg under rivaliteten mellom klaner og politiske partier, til stor skade for rettsordenen og til fare for borgerfreden. Under kolonitiden herjet rasefordommene mellom kolonisatorene og de innfødte. De hindret en fruktbar gjensidig forståelse og ble opphav til megen bitterhet på grunn av virkelig urett. De er fremdeles en hindring for samarbeidet mellom de mindre heldig stillede nasjoner og en kilde til splittelse og hat i disse staters midte, som når enkeltpersoner og familier, i strid med den menneskelige persons ukrenkelige rettigheter, ser seg urettferdig underlagt et unntagelsesregime på grunn av sin rase eller sin farve.
(64. Mot en mer solidarisk verden.) En slik situasjon, tynget av så mange trusler for fremtiden, smerter Oss dypt. Vi bevarer imidlertid håpet om at et dypere følt behov for samarbeid, en skjerpet forståelse for solidaritet, til slutt vil overvinne misforståelsene og egoismen. Vi håper at de land hvis utvikling er nådd mindre langt, vil vite å benytte sitt naboforhold til å organisere seg innbyrdes, innenfor større territorier, soner for samlet utvikling, etablere felles programmer, samordne investeringene, fordele produksjonsmulighetene og igangsette byttehandel. Vi håper dessuten at en nødvendig omorganisering vil tillate de multilaterale og internasjonale organisasjoner å åpne veier som kan sette de enda underutviklede folk istand til å komme seg ut av det uføre de synes å sitte fast i, så de selv, i pakt med sin egenart, kan finne midlene til egen sosial og menneskelig fremgang.
(65. Folkene arbeider på sin fremtid). For det er dithen en må komme. En stadig mer virksom solidaritet på verdensplanet bør sette folkene istand til selv å skape sin fremtid. Fortiden har altfor ofte vært preget av nasjonenes innbyrdes maktforhold; måtte dagen komme da internasjonale forhold kjennetegnes ved gjensidig respekt og vennskap, ved innbyrdes avhengighet i samarbeidet, og ved et felles fremskritt under den enkeltes ansvar. De yngre eller svakere folk krever å få ta aktivt del i oppbygningen av en bedre verden, der den enkeltes kall og rettigheter respekteres mer. Denne appell er berettiget; det påligger hver enkelt å høre den og gi den svar.
III. Nestekjærlighet som omfatter alle.
(66.) Verden er syk. Sykdommen består ikke så meget i en uttørring av ressursene eller i enkeltes monopol på disse, som i mangelen på brorskapsfølelse mennesker og folk imellom.
(67. Gjestfrihetens ansvar.) Vi kan ikke nok insistere på den plikt til å vise seg gjestfri – i solidaritetsansvaret for mennesker og i kristen nestekjærlighet – som påhviler både familiene og kulturorganisasjonene i de hjelpende land. En bør øke antallet på hjem til å ta imot de som kommer, og særlig de unge. For det første vil dette trygge dem mot den ensomhet, forlatthet og angst, som knekker deres moralske ryggrad. Men det vil også verne dem mot uheldige konsekvenser av deres situasjon, hvor de ikke kan unngå å sammenligne den ekstreme fattigdom i deres hjemland med den luksus og det sløseri som omgir dem. Dessuten utsettes de dermed ikke for samfunnsfarlige ideologier og for fristelsen til aggressivitet, som kan overvelde dem ved tanken på en så stor «ufortjenet nød».[58] Endelig kan de, når de blir tatt imot med varme, som brødre, der finne eksemplet på et sunt liv, aktelsen for en ekte og effektiv kristen nestekjærlighet og respekten for de åndelige verdier.
(68. De unge studenters krise.) Det er sårt å tenke på at mange unge som kommer til mer avanserte land for å få de kunnskaper, den dyktighet og kultur som setter dem istand til å tjene sitt fedreland, samtidig som de erverver seg en høytstående utdannelse, altfor ofte mister aktelsen for de åndsverdier, som ofte eksisterte som en verdifull arv innenfor de sivilisasjoner de vokste opp i.
(69. Fremmed-arbeiderne.) Den samme gjestfrihet skylder en de emigrerte arbeidere, som ofte lever under umenneskelige forhold, mens de sparer inn av sin lønn for å gi en handsrekning til sine familier, som lever i nødskår på fedrenejorden.
(70. Sosial samvittighet.) Vårt annet råd gjelder de som i forretningsøyemed drar til land som nylig er blitt tilgjengelige for industrialisering: – industrifolk, forretningsfolk, ledere eller representanter for større foretagender. De er ofte ikke blottet for sosial samvittighet i sitt hjemland, men hvorfor skulle de vende tilbake til individualismens umenneskelige prinsipper når de virker i mindre utviklede land? Deres ledende stilling bør tvertom anspore dem til å bli opphavsmenn for den sosiale og menneskelige utvikling, der hvor deres forretninger har plasert dem. Selve deres organisatoriske innsikt burde inspirere dem til å finne metoder for å opphjelpe de innfødtes arbeid, utdanne kvalifiserte arbeidere, forme ingeniører og ledere, gi spillerom for deres initiativ og oppta dem gradvis i de høyeste stillinger, så de forberedes til å overta sin del av ansvaret for ledelsen i en nær fremtid. Måtte i det minste rettferdigheten bestandig regjere forholdet mellom ledere og underordnede. Måtte forholdet fastlegges gjennom faste kontrakter med gjensidige forpliktelser. Og måtte ingen, i hvilken situasjon han så befinner seg, urettmessig bli underkastet vilkårlighet.
(71. I oppdrag til utviklingslandene.) Vi ser til Vår glede at fler og fler eksperter sendes i utviklingsoppdrag av internasjonale, bilaterale eller private organisasjoner: «de skal komme som medhjelpere og medarbeidere og ikke som herskere».[59] En befolkning legger raskt merke til om de som kommer for å hjelpe den gjør dette i hengivenhet eller ikke, om det skjer bare med innførelsen av en teknikk, eller med menneskenes fulle utfoldelse for øyet. Deres budskap risikerer å lyde for døve ører om det ikke ikles nestekjærligheten.
(72. Ekspertenes egenskaper.) Den nødvendige tekniske kompetanse bør altså ledsages av ekte tegn på uselvisk kjærlighet. Ekspertene selv – befridd for alt nasjonalt hovmot og endog utseendet av rasefordommer – bør lære å virke i nært samarbeid med alle. De vet at deres kompetanse ikke gir dem overlegenhet på alle områder. Den sivilisasjon de er sprunget ut av, inneholder nok opplegg til en universell humanisme, men den er hverken den eneste eller den enerådende, og den kan ikke innføres uten tilpasning. Det bør ligge representantene for disse ekspertgrupper på hjertet å oppdage både historien, opp bygningen og kulturrikdommene i det landet som tar imot dem. Da vil det skje en utveksling til berikelse for begge sivilisasjoner.
(73. Utveksling mellom sivilisasjoner.) Både når det gjelder sivilisasjoner og enkeltpersoner, skaper en oppriktig dialog brorskapsfølelse. Utviklingsforetagendet kommer til å sveise folkene sammen i gjennomføringen av prosjekter gjennom felles anstrengelser, dersom samtlige – fra regjeringer og deres representanter, like til den mest beskjedne ekspert – beveges av nestekjærlighet og et oppriktig ønske om å bygge en sivilisasjon basert på alles solidaritet. En dialog sentret om mennesket og ikke om varer eller teknikk, vil da kunne innledes. Den vil bære frukt, dersom den kan gi dem som nyter godt av den mulighet for å høynes og åndeliggjøres; – dersom teknikeme tar på seg vervet som folkeoppdragere og dersom utdannelsen de gir, preges av et så høyt åndelig og moralsk nivå, at den sikrer ikke bare den økonomiske, men også den menneskelige utvikling. Når hjelpeperioden er over, vil band som er knyttet på denne måte, fortsatt vare ved. Hvem innser ikke hvor verdifulle de kan bli for verdensfreden?
(74. En appell til de unge.) Mange unge har allerede med iver og begeistring sluttet opp om Pius Xll’s appell om å skape et misjonerende legfolk.[60] Tallrike er også de som spontant har stilt seg til rådighet for offisielle eller private organisasjoner, som samarbeider med utviklingslandene. Vi gleder Oss over å høre at i noen land kan militærtjenesten avtjenes for en del som «sosial tjeneste», dvs. tjeneste som sådan. Vi gir disse tiltak og den gode vilje som de er blitt møtt med, Vår velsignelse. Måtte de som påberoper seg Kristus høre hans appell: «For jeg var sulten og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg å drikke; jeg var hjemløs, og dere tok dere av meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere kom til meg».[61] Ingen kan føle seg likegyldig overfor skjebnen til våre brødre, som ennå lever nedsunket i elendighet, som ofre for uvitenhet og utrygge kår. Liksom Kristi eget hjerte, skal den kristnes hjerte lide med i denne nød: «Jeg ynkes inderlig over dette folk».[62]
(75. Bønn og handling.) Alles oppriktige bønn bør stige opp mot den Allmektige, for at menneskeheten skal erkjenne så store onder og arbeide med forstand og utholdenhet på å avskaffe dem. Enhver bør la denne bønn ledsages av et besluttsomt engasjement i kampen mot underutviklingen såvidt hans krefter og muligheter tillater det. Måtte enkeltpersoner, samfunnsgrupper og nasjoner rekke hverandre hånden som brødre, så den sterke kan hjelpe den svake i utviklingen, og bidra til den med hele sin kompetanse, sin begeistring og sin uselviske kjærlighet. Den som beveges av sann nestekjærlighet er, mer enn noen annen, skarpsindig når det gjelder å avdekke nødens årsaker, finne frem til metoder for å bekjempe dem og besluttsomt overvinne dem. Som fredsstifter «fortsetter han på sin vei, og utbrer glede og lys og nåde i menneskehjerter over hele Jordens overflate, idet han lar dem oppdage ansiktene til brødre og venner, langt utover landegrensene».[63]
Utvikling er fredens nye navn.
(76. Konklusjon.) De altfor store økonomiske, sosiale og kulturelle ulikheter mellom folkene er opphav til spenning og strid, og de setter freden i fare. Som Vi sa til konsilfedrene ved tilbakekomsten fra Vårt fredsbesøk i FN: «Utviklingsfolkenes stilling bør bli gjenstand for vår betraktning, eller la Oss heller si: vår kjærlighet til de fattige i verden – og de er talløse – bør bli mer oppmerksom, mer aktiv og mer generøs».[64] Å ta opp kampen mot nød og urett betyr å fremme, samtidig med en bedring i kårene, alles menneskelige og åndelige vekst, og dermed menneskehetens felles beste. Freden kan ikke reduseres alene til et fravær av krig, til resultatet av en stadig prekær maktbalanse. Den bygges dag for dag, i arbeidet for å skape en orden villet av Gud, der det råder fullkommen rettferd menneskene imellom.[65]
(77. Bryte isolasjonen.) Som skapere av sin egen utvikling er folkene selv de første til å bære ansvaret for den. Men de har ikke mulighet for å virkeliggjøre den i isolasjon. Regionaloverenskomster mellom de svakere folk til gjensidig støtte, bredere overenskomster for å komme dem til hjelp, mer vidtrekkende avtaler mellom den ene og den annen part for å samordne programmene, er milepelene på den vei som går gjennom utvikling til fred.
(78. Mot en effektiv autoritet pa verdensplanet.) Dette internasjonale samarbeid i verdensperspektiv krever institusjoner som kan bane veien for det, samordne og styre det, ja, efterhvert etablere en fast juridisk orden som er alment anerkjent. Av hele Vårt hjerte oppmuntrer Vi de organisasjoner som har gått inn for dette samarbeid i utviklingens tjeneste, og Vi ønsker at deres myndighet vil vokse. «Deres kall», sa Vi til De Forente Nasjoners representanter i New York, er å gjøre til brødre, ikke bare noen utvalgte folk, men alle folkeslag (. . .). Hvem innser ikke nødvendigheten av at det gradvis blir opprettet en autoritet på verdensbasis, som er istand til å handle effektivt på det juridiske og politiske plan?».[66]
(79. Et begrunnet håp om en bedre verden.) Enkelte vil betrakte slike forhåpninger som utopiske. Men det kunne tenkes at deres realisme er for kortsynt, og at de ikke evner å oppdage dynamikken i en verden som vil leve i større brorskap og som, til tross for sin uvitenhet, sine feil, ja, sine synder, sine tilbakefall i barbari og sine lange frafall fra frelsens vei, allikevel kanskje uten engang å være klar over det – langsomt nærmer seg sin Skaper. Denne vei mot en større menneskelighet krever anstrengelser og offer. Men endog lidelsen, når den aksepteres ut fra nestekjærlighet, bidrar til fremgang for hele den menneskelige familie. De kristne vet at delaktigheten i Kristi offer hjelper til oppbygningen av Kristi Legeme i dets fylde: – Guds folk forsamlet.[67]
(80. Alle er solidariske.) På denne vandring er vi alle solidariske. Overfor alle har Vi villet slå fast hvor meget som står på spill og hvor presserende oppgaven som venter oss egentlig er. Handlingens time har nå slått. Så mange uskyldige barns liv, så mange ulykkelige familiers adgang til menneskelige kår, selve verdensfreden og sivilisasjonens fremtid står på spill. Alle mennesker og alle folk må nå ta opp sitt ansvar.
Noter
[47] Tale til representanter for de ikke-kristne religioner, 3. desember 1964, AAS 57 (1965), s. 132.
[48] Jakobs brev, 11, 15—16.
[49] Jfr. Mater et magistra, AAS 53 (1961), s. 440 o.flg.
[50] Jfr. AAS 5 6 (1964), s. 57—5 8.
[51] Jfr. Encicliche e Discorsi di Paolo VI, bd. IX, Roma, Ed. Paoline, 1966, s. 132—136; «Documentation Catholique», bd. 43, Paris 1966, spalte 403—406.
[52] Jfr. Luk. XVI, 19—31.
[53] Kirken i verden av idag [Gaudium et spes], nr. 86, § 3, s. 128.
[54] Luk. XII, 20.
[55] Budskap til verden, meddelt verdenspressen 4. desember 1964. Jfr. AAS 57 (1965), s. 135.
[56] Jfr. AAS 56 (1964), s. 639 o.flg.
[57] Jfr. Acta Leonis XIII, bd. XI (1892), s. 131.
[58] Sammesteds, s. 98.
[59] Kirken i verden av idag, nr. 85, § 2, s. 127.
[60] Jfr. Encyklikaen Fidei Donum, 21. april 1957, AAS 49 (1957), s. 246.
[61] Matth. XXV, 35—36.
[62] Mark. VIII, 2.
[63] Tale av Johannes XXIII ved mottagelsen av Balzan-prisen 10. mai 1963, AAS 55 (1963), s. 455.
[64] AAS 57 (1965), s. 896.
[65] Jfr. encyklikaen Pacem in terris, 11. april 1963, AAS 55 (1963), s. 301
[66] AAS 57 (1965), s. 880.
[67] Jfr. Efes. IV, 12; Lumen Gentium, nr. 13.