I. Problemets karakter.
(6. Menneskenes lengsler.) Menneskene av idag streber efter å frigjøre seg fra nød, de søker tryggere levevilkår, helbred og sikre arbeidsforhold. De vil ha større del i ansvaret, være fri fra all undertrykkelse og beskyttet mot forhold som krenker menneskeverdet. De vil ha mer utdannelse. Kort sagt: de vil gjøre mer, vite mer, ha mer, for å være mer. Imidlertid er et stort antall blant dem dømt til å leve under forhold som gjør et så rettferdig ønske illusorisk. – Forøvrig erfarer de folk som nylig har oppnådd nasjonal uavhengighet nødvendigheten av å forene denne politiske frihet med en høvelig og uavhengig sosial og økonomisk vekst, så deres borgere sikres full menneskelig utfoldelse og kan innta den plass som tilkommer dem i nasjonenes forsamling.
(7. Kolonisering og kolonialisme.) I forhold til oppgavens omfang og akutte karakter er nok ressursene utilstrekkelige, men de mangler ikke. Det bør riktignok innrømmes at kolonimaktene ofte har søkt egen fordel, makt eller prestisje, og at de har efterlatt seg en prekær økonomisk situasjon, avhengig for eksempel av én enkelt produksjonssektor, hvis markedspriser er underlagt plutselige og store svingninger. Imidlertid, selv når en medgir en viss kolonialismes forgåelser og deres følger, bør en samtidig uttrykke sin anerkjennelse av de gode egenskapene hos kolonisatorene og det de har oppnådd. De har bragt med seg sin viten og sin teknikk og efterlatt seg gavnlige resultater av sitt opphold. Selv om den er utilstrekkelig, eksisterer dog en etablert struktur, som har trengt tilbake uvitenhet og sykdom, skapt nyttige forbindelser og forbedret levevilkårene.
(8. Tiltagende ulikevekt.) Når dette er sagt og anerkjent, forblir det bare så altfor sant at denne utrustning er åpenbart utilstrekkelig for å binde an med den moderne økonomis harde virkelighet. Overlatt til seg selv, vil den automatisk føre verden til en forverring og ikke til en reduksjon av forskjellen i levestandard; de rike folk kan glede seg over et raskt oppsving, mens de fattige utvikler seg langsomt. Misforholdet tiltar. Noen produserer et overskudd på matvarer som savnes bittert hos andre, mens eksportmulighetene hos disse siste blir usikre.
(9. Mot en klarere erkjennelse.) De sosiale konflikter har samtidig fått verdensomfang. Den heftige uro som har grepet om seg hos de fattige lag i de land som industrialiseres, sprer seg nå til land med langt overveiende jordbruksøkonomi. Bøndene blir nå også klar over sin «ufortjente nød».[9] I tillegg kommer forargelsen over de iøynefallende skiller ikke bare i nytelsen av livets goder, men ennå mer i maktens utøvelse. Mens et regjerende fåtall visse steder kan glede seg over en forfinet kultur, har resten av befolkningen, som lever fattig og spredt, «knapt nok mulighet for å påta seg et ansvar og handle fritt, fordi deres livs- og arbeidsvilkår ikke er menneskeverdige».[10]
(10. Motsetning mellom sivilisasjoner.) Dertil kommer at sammenstøtet mellom de tradisjonsbundne sivilisasjoner og den industrielle sivilisasjons nydannelser sprenger den struktur som ikke tilpasser seg de nye vilkår. Selv om denne samfunnsramme kunne være tilstivnet, var den allikevel en uunnværlig støtte for individets og familiens liv; – de gamle forblir den tro, mens de unge frigjør seg fra den, som fra en unyttig hemsko, for begjærlig å vende seg mot nye samfunnsformer. Slik tilspisses konflikten mellom generasjonene ved et tragisk dilemma: enten bevare nedarvede institusjoner og forestillinger, men gi av kall på fremskrittet, eller oppta en fremmed sivilisasjon og teknikk, men avskrive sammen med fortidens tradisjoner hele dens rike menneskelige arv. I virkeligheten svekkes altfor ofte fortidens moralske, åndelige og religiøse grunnlag uten at integrasjonen i denne nye verden dermed sikres.
(11. Konklusjon.) I denne forvirring blir fristelsen desto sterkere til å la seg rive med av messianske visjoner, som lover meget, men skaper illusjoner. Det må være klart for alle hvilke farer disse fører med seg for en voldsom folkereaksjon, for uroligheter og en dragning til totalitære ideologier.
II. Kirken og utviklingen.
(12. Misjonærenes gjerning.) Kirken har aldri forsømt å bidra til den menneskelige høyning av de folk som den har meddelt troen på Kristus, i troskap mot sin guddommelige opphavsmanns lære og forbilde, han som ga forkynnelsen av det glade budskap for de fattige som tegn på sin misjon.[11] Kirkens misjonærer har ikke bare reist kirker, men pleiehjem og sykehus, skoler og universiteter. De lærte de innfødte hvordan de best skulle utnytte deres naturrikdommer og de forsvarte dem ofte mot de fremmedes griskhet. Deres gjerning, forsåvidt som den var menneskeverk, var ikke fullkommen, og noen kom av og til i fare for å blande litt av hvert av tenkesett og livsvaner fra hjemlandet inn i forkynnelsen av det sanne evangeliebudskap. Men de forsto også å hegne om og fremme de lokale institusjoner. Mange steder har de vært blant foregangsmennene både i materiell fremgang og kulturell utvikling. Det kan være nok å minne om pater Charles de Foucauld, han som for sin nestekjærlighet ble æret med navnet «alle menneskers bror», og som forfattet en verdifull ordbok over tuaregsproget. Vi føler det som en plikt å hedre både disse altfor ofte upåaktede forløpere som ble drevet av Kristi kjærlighet, og deres efterfølgere og jevnbyrdige som ennå idag fortsetter å tjene uegennyttig og generøst dem som de forkynner evangeliet for.
(13. Kirken og verden.) Imidlertid strekker ikke lenger lokale og isolerte tiltak til. Verdenssituasjonen idag krever en samlet aksjon basert på et klart helhetssyn over alle økonomiske, sosiale, kulturelle og åndelige faktorer. Kirken har, med sin kyndighet i det som angår mennesket, men uten noensomhelst fordring på å blande seg inn i statenes politikk, «bare ett mål: under ledelse av Den Hellige Ånd å fortsette Kristi verk, han som kom til verden for å vidne om sannheten, for å frelse, ikke for å dømme, for å tjene, ikke for åla seg tjene».[12] Kirken er stiftet for å legge grunnen til himlenes rike allerede her nede og ikke for å vinne seg noen jordisk makt. Den hevder klart at de to områder er adskilte, på samme måte som de to myndigheter, den kirkelige og den sivile, er uavhengige på hvert sitt felt.[13] Men fordi Kirken lever i historien, bør den «granske tidens tegn og tyde dem i evangeliets lys».[14] Kirken lever med i menneskenes høyeste streben og håp, den lider ved å se dem uforløste og den ønsker å hjelpe dem til deres fulle utfoldelse. Derfor tilbyr Kirken dem sitt eget eie: et helhetssyn over mennesket og menneskeheten.
Et kristent syn på utviklingen.
(14.) Utviklingen kan ikke reduseres til en rent økonomisk vekst. Skal den være sann, må den også være altomfattende, dvs. fremme ethvert menneske og hele mennesket. Som en fremstående ekspert meget riktig har understreket: «vi godtar ikke skillet mellom den økonomiske og den menneskelige faktor, mellom utviklingen og de sivilisasjoner der den inntreffer. Det som teller for vårt vedkommende er mennesket – hvert menneske, hver gruppe mennesker, like til hele menneskeheten».[15]
(15. Et kall til utvikling.) Ethvert menneske er, i samsvar med Guds vilje, kalt til å utvikle seg, for alt liv er også kall. Helt fra fødselen av har alle fått spiren til en rekke anlegg og egenskaper som skal bære frukt. Deres utvikling, som resultat av miljøets dannelse og av personlige anstrengelser, setter enhver istand til å orientere seg mot det mål Skaperen setter ham. Utrustet med forstand og frihet er han ansvarlig såvel for sin vekst som for sin frelse. Enhver kan bli hjulpet, eller eventuelt, hemmet, av de som oppdrar ham og omgir ham. Men han forblir, uansett de påvirkninger han er utsatt for, sin lykkes eller sitt nederlags første smed. Gjennom forstandens eller viljens blotte innsats, kan enhver bli mer menneske, mer verd, være mer.
(16. Personlig forpliktelse –) Denne vekst er forøvrig ikke overlatt den enkeltes valg. På samme måte som hele skaperverket er rettet mot sin Skaper, er også den åndelige skapning forpliktet til spontant å rette sitt liv mot Gud, som er sannhetens grunn og det høyeste gode. Slik utgjør menneskets vekst liksom et konsentrat av våre forpliktelser. Ja, dette samspillet mellom vår natur, og en personlig og ansvarsbevisst handling som beriker den, peker også ut over seg selv. Innlemmet i Kristus opplever mennesket en ny utvikling mot en høyere menneskelighet, som gir ham hans største fullendelse. Dette er den personlige utviklings høyeste mål.
(17. – og samfunnsplikt.) Ethvert menneske er imidlertid lem i et samfunn. Han tilhører hele menneskeslekten. Alle mennesker og ikke bare noen enkelte, er kalt til denne fulle utfoldelse. Sivilisasjoner oppstår, vokser og dør. Men som bølgene ved flo siger stadig lenger innover stranden, slik skrider menneskeheten fremover på historiens vei. Vi som er arvtagere efter tidligere generasjoner og som nyter godt av våre samtidiges virke, har forpliktelser mot alle, og vi har ikke lov til å se bort fra dem som efter oss vil utvide den menneskelige families krets. Solidariteten mellom alle, som er en kjensgjerning og som vi nyter godt av, fører også med seg et ansvar.
(18. Verdimålestokk.) Denne personlige og samfunnsmessige vekst ville undergraves dersom den sanne verdiskala ble svekket. Trangen til å skaffe seg det fornødne er legitim og arbeidet for å oppnå det er en plikt: «hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete».[16] Men ervervelsen av timelige goder kan føre til griskhet og til begjær efter stadig økende gods og innflytelse. Griskheten hos individer, familier og nasjoner kan gripe om seg både hos dem som er dårligere stilt og hos de rike, og trekke med seg en kvelende materialisme.
(19. Ambivalent utvikling.) Det å ha mer er derfor, hverken for folk eller for enkeltpersoner, noe endelig mål. All vekst forblir ambivalent. Den er forutsetningen for at mennesket skal utfolde seg, men den sperrer ham inne som i et fengsel så snart den blir hans høyeste gode og hindrer ham i å skue videre. Da blir hjerter og sinn harde, og menneskene søker ikke lenger sammen i nestekjærlig het, men ut fra nyttehensyn, som igjen snart nok skaper motsetninger og splittelser. Den altoppslukende trang efter å ha blir dermed en hindring for større væren, og for dennes virkelige storhet. Både hos nasjoner og individer er griskheten det mest slående tegn på moralsk underutvikling.
(20. Mot menneskeligere forhold.) Skal utviklingen føres videre, kreves ikke bare flere og flere teknikere, men i ennå høyere grad menn med et helhetssyn og evnen til å se i dybden, og som vil skape en ny humanisme. Denne humanisme skal sette mennesket istand til å finne tilbake til seg selv, ved berikelse gjennom høytstående verdier som kjærlighet, vennskap, bønn og kontemplasjon.[17] Slik vil den sanne utvikling kunne nå sitt fulle mål, – en utvikling som for alle og enhver betyr overgangen fra mindre menneskelige til mer menneskelige forhold.
(21. Idealet vi skal frem til.) På minussiden teller de materielle savn hos dem som mangler det nødvendigste, og den moralske svikt hos dem som er lemlestet av sin egoisme. Til minussiden hører også trykkende samfunnsforhold, om de nå skyldes misbruk av eiendom eller misbruk av makt, utnyttelse av arbeidere eller urett i forretningstransaksjoner. På plussiden må regnes oppstigningen fra nød til besiddelse av det fornødne, seieren over sosiale onder, utvidelsen av kunnskapsmengden, delaktighet i kulturen. Positivt er også den økende erkjennelse av andres menneskeverd, forståelsen for det å være «fattig i ånden»,[18] samarbeidet for det felles beste, viljen til fred. Positive faktorer er dessuten menneskets erkjennelse av de høyeste verdier og av Gud, som er deres utspring og endemål. Positive faktorer er endelig og fremforalt, troen – Guds gave til godviljen i mennesket, og enheten i Kristi kjær lighet. Denne kaller alle til å få sønnekår i den levende Guds liv, han som er Fader til alle mennesker.
III. Oppgaven som venter.
Denne verdens goder tilhører alle mennesker.
(22.) «Oppfyll jorden og legg den under dere».[19] Allerede på sin første side forteller Bibelen oss at hele skaperverket er til for mennesket. Han har til oppdrag å høyne det gjennom sitt opplyste virke og gjennom sitt arbeid likesom fullbyrde skaperverket ved å ta det i sin tjeneste. Siden jorden er skapt for å skaffe enhver hans levebrød og redskapene til hans fremgang, har ethvert menneske følgelig rett til å finne det han trenger der. Det siste konsil har minnet om dette: «Jorden og alt hva den omfatter, er ment av Gud å skulle tjene alle mennesker og alle folkeslag, så de skapte ting blir tilgjengelige for alle, med samme rett, under rettferdighetens tilsyn og kjærlighetens inspirasjon».[20] Alle andre rettigheter, hvilke de nå måtte være, innbefattet eiendomsretten og retten til fritt å drive handel, er underlagt denne rett. De skal derfor ikke hemme, men tvert om lette dens virkeliggjørelse, og det er en både alvorlig og presserende sosial plikt å føre dem tilbake til deres egentlige bestemmelse.
(23. Eiendom.) «Den som har verdens gods og ser sin bror ha trarig og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?».[21] Som kjent har kirkefedrene med stor fasthet pekt på hvilken holdning de som eier skal innta overfor de trengende: «det er ikke med ditt eget gods», erklærer i denne sammenheng den hellige Ambrosius, «at du øver gavmildhet mot den fattige. Du gir ham tilbake det som tilhører ham. For det som er gitt i fellesskap til alles bruk, det er det du tilraner deg. Jorden er overgitt alle mennesker og ikke bare de rike».[22] Det innebærer, at for ingens vedkommende utgjør den private eiendom en absolutt og betingelsesløs rettighet. Ingen er berettiget til å beholde utelukkende til eget bruk det som går ut over hans eget behov, når andre mangler det fornødne. Kort sagt: «ifølge kirkefedrenes og de store teologers lære, bør eiendomsretten aldri utøves på bekostning av den felles nytte». Oppstår det en konflikt «mellom private rettigheter og fundamentale samfunnskrav», tilkommer det de offentlige myndigheter «å forsøke å løse den, med deltagelse av enkeltpersonene og de sosiale grupper».[23]
(24. Inntektenes anvendelse.) I visse tilfeller krever altså hensynet til det felles beste ekspropriasjon, hvis enkelte eiendommer på grunn av sitt omfang, sin dårlige eller manglende utnyttelse, på grunn av nøden som derav følger for folket, og den betydelige skade for landets interesser, er en hindring for den felles velstand. Dette har konsilet erklært tydelig,[24] og tilsvarende klart hevdet at de disponible inntekter ikke bør overlates til menneskenes forgodtbefinnende alene, og at egoistiske pengespekulasjoner bør bannlyses. Dermed er det ikke lenger mulig å godta at borgere som har fått omfattende inntekter fra nasjonale kilder og virksomheter overfører en betydelig del av disse til utlandet, alene til egen fordel og uten tanke for den åpenlyse urett de derved volder sitt eget land.[25]
Industrialiseringen.
(25.) Opprettelsen av industrien – et nødvendig ledd i den økonomiske vekst og det menneskelige fremskritt – er både faktor i utviklingen og tegn på den. Ved en utrettelig innsats av intelligens og arbeidsvilje bemektiger mennesket seg litt efter litt naturens hemmeligheter, og gjør den beste bruk av dens rikdommer. Samtidig som mennesket gir sin tilværelse faste livsformer, utvikler det forskertrangen og oppfinnsomheten, viljen til å ta veloverveide sjanser, dristig foretagsomhet, rikt initiativ og ansvarsbevissthet.
(26. Liberal kapitalisme.) Dessverre har et system etablert seg i disse nye samfunnsforhold, som har betraktet utbyttet som den økonomiske fremgangs viktigste drivkraft, konkurransen som økonomiens høyeste lov, den private eiendomsrett til produksjonsmidlene som en absolutt rett, uten begrensning eller tilsvarende sosiale forpliktelser. Denne hemningsløse liberalisme har ført til et diktatur som Pius XI med rette fordømte som opphav til «pengenes internasjonale imperialisme».[26] Slike misbruk kan ikke nok bebreides, idet det atter må sies at økonomien er til for å tjene mennesket.[27] Men om det er sant at en viss form for kapitalisme har vært kilde til altfor megen lidelse, urett og innbyrdes strid med varige skadevirkninger, ville det være galt å belaste selve industrialiseringen med de onder som skyldes det ulykkelige system som ledsaget den. Tvert imot bør en i rettferdighetens navn erkjenne hvilken uunnværlig støtte arbeidets organisasjon og den industrielle utvikling har bragt utviklingsforetagendet.
(27. Arbeidet.) Selv om det til tider har hersket en overdreven forherligelse av arbeidet, forblir det sant at dette er villet og velsignet av Gud. Skapt i hans bilde «skal mennesket samarbeide med Skaperen til skaperverkets fullendelse, og i sin tur prege jorden med det åndsmerke han selv har mottatt».[28] Gud har utstyrt mennesket med forstand, fantasi og følsomhet, og har derved gitt ham mulighet til å «fullbyrde» sitt verk. Enhver arbeider, om han er kunstner eller handverker, entreprenør, fabrikkarbeider eller bonde, er en skaper. Arbeideren preger inn sitt merke i et materiale som øver motstand, og han erverver seg samtidig utholdenhet, skarpsinn og oppfinnsomhet. Når dertil arbeidet skjer i fellesskap – i delt håp, lidelse, ærgjerrighet og glede – forenes viljene, sinnene åpnes og hjertene føyes sammen. Under arbeidet finner menneskene hverandre som brødre.
(28. Dets tvetydighet.) Arbeidet er ambivalent; det lover penger, nytelser og makt, det frister noen til egoisme og andre til opprør, men samtidig utvikler det også yrkesansvaret, pliktfølelsen og nestekjærligheten. Med en større vitenskapelighet og en bedre organisasjon, risikerer arbeidet å gjøre den utførende til en tjener og degradere ham som menneske; for arbeidet er bare menneskelig hvis det innebærer forstand og frihet. Johannes XXIII har erklært at det haster med å gi arbeideren hans verdighet tilbake ved å gjøre ham virkelig delaktig i det felles foretagende: «en bør søke å gjøre bedriften til et fellesskap mellom personer omfattende hele personalets status, dets relasjoner innbyrdes og dets oppgaver».[30] Menneskenes, og især de kristnes, arbeid, har videre til oppgave å bidra til å skape den overnaturlige verden.[31] Denne forblir ufullendt inntil vi alle i fellesskap oppnår å danne det fullkomne Menneske, omtalt av Paulus: «som er vokst opp til det fulle mål av Kristi fylde».[32]
Det haster med å løse oppgaven.
(29.) Det haster! Altfor mange mennesker lider og skillet blir stadig større mellom fremgangen hos enkelte og stillstanden eller tilbakegangen hos andre. Men oppgaven må gjennomføres harmonisk for ikke å forstyrre den nødvendige likevekt. En improvisert landbruksreform kan forfeile sitt mål. En forhastet industrialisering kan skade et livsmønster som ennå er nødvendig, og dermed føre til sosiale ulykker som går ut over menneskelige verdier.
(30. Fristelsen til bruk av vold.) Det finnes utvilsomt situasjoner der uretten er himmelropende. Når hele befolkninger, som ikke eier det nødtørftigste, lever i en slik avhengighet at alt initiativ og ansvar, enhver mulighet for kulturelt fremskritt og delaktighet i sosialt og politisk liv blir nektet dem, er fristelsen stor til å forkaste slike over grep mot menneskeverdet med vold.
(31. Revolusjon.) Men erfaringen viser at revolusjonære oppstander – unntatt der hvor et klart og vedvarende tyranni undergraver landets vel og de fundamentale menneskerettigheter på en alvorlig og farlig måte – bare fører til ny urett, ny ulikevekt og nye katastrofer. Et avgjort onde bekjempes ikke ved å fremkalle en større ulykke i dets sted.
(32. Reform.) La oss ikke bli misforstått. Den nåværende situasjon skal modig møtes og eksisterende urett bekjempes og overvinnes. Utviklingen krever dristige omstillinger og gjennomgripende fornyelser. Presserende reformer bør straks iverksettes. Det påligger enhver å gjøre sin innsats uten baktanke. Det gjelder særlig dem som gjennom sin utdannelse, sin posisjon, sin innflytelse, har store virkemuligheter. La dem foregå med et uselvisk eksempel og bidra fra egne ressurser, slik flere av våre brødre i bispeverdigheten har gjort.[33] På den måte imøte kommer de menneskenes forventninger og viser seg tro mot Guds Ånd, for: «Evangeliet virker nå som før som en surdeig i menneskenes hjerter, for å styrke deres ufravikelige krav om å virkeliggjøre sitt menneskeverd».[34]
Program og planlegning.
(33.) Det enkelte initiativ alene og selve konkurransens virkninger er ikke nok til å sikre utviklingen et godt utfall. En må ikke risikere at de rikes rikdommer og de mektiges innflytelse bare øker, mens nøden hos de fattige og de undertryktes tvangskår tvert om skjerpes. Det kreves der for planlegningsprogrammer for å «oppmuntre, stimulere, koordinere, komplettere og integrere»[35] innsatsen hos den enkelte og hos de samordnende instanser. Det er de offentlige myndigheters oppgave å velge og sette igjennom de fjerne og nære mål, såvel som midlene for å nå dem, og det er myndighetene som skal stimulere alle krefter til denne felles innsats. Men de må vise omsorg for å engasjere de private tiltak og de foreliggende instanser i denne oppgåven. Således kan de unngå faren ved en fullstendig kollektivisering eller en vilkårlig planlegning, som strider mot friheten og utøvelsen av menneskets grunnrettigheter.
(34. I menneskets tjeneste.) Ethvert program, selv om det er beregnet på å øke produksjonen, finner til syvende og sist sin berettigelse i å tjene den menneskelige person. Det er til for å utligne forskjeller, bekjempe diskriminering, fri mennesket fra trykkende forhold, gjøre det istand til selv å ta hand om sin materielle fremgang, sin moralske utvikling, sin åndelige utfoldelse. Utviklingen i seg selv innebærer i virkeligheten en like stor omsorg for den sosiale fremgang som for den økonomiske vekst. Det er ikke tilstrekkelig å øke den felles rikdom for å oppnå en rettferdig fordeling. Det er ikke tilstrekkelig å fremme teknikken forat jorden skal bli et mer menneskelig sted å bo. Forgjengernes feil bør tjene til advarsel for dem som befinner seg underveis i utviklingen, om hvilke farer en må unngå på dette område. Morgendagens teknokrati kan føre til onder som er like meget å frykte som gårsdagens liberalisme. Økonomi og teknikk har ingen mening utenom det menneske som de skal tjene. Og mennesket blir bare helt ut menneske når det, som herre over sine handlinger og med evne til å vurdere dem, selv blir opphavsmann til sin egen utvikling i samsvar med den natur det har fått av Skaperen, så det fritt aksepterer denne utviklings iboende muligheter og fordringer.
(35. Mot analfabetismen.) En kan tilmed hevde at den økonomiske vekst avhenger i første omgang av det sosiale fremskritt. Derfor er også den grunnleggende utdannelse den første målsetning i en utviklingsplan. Savnet av opplysning er i virkeligheten ikke mindre nedstemmende enn sulten efter noe å ernære seg med. En analfabet er ikke annet enn et sinn som er underernært. Det å kunne lese og skrive, oppnå en yrkesopplæring, betyr å gjenvinne sin selvtillit og oppdage at en kan utvikle seg i takt med andre mennesker. Som Vi uttalte i Vårt budskap til UNESCO-kongressen i Teheran i 1965, er det å lære å lese og skrive for mennesket «en nøkkelfaktor både for den sosiale integrering og for menneskets berikelse; for samfunnet er det et enestående redskap til økonomisk vekst og til utvikling».[36] Derfor gleder Vi oss over det gode arbeid som er blitt utrettet på dette område gjennom privat initiativ, de offentlige organer og de internasjonale organisasjoner. Det er disse som først har lagt grunnen for utviklingen for de har gjort mennesket istand til selv å bære ansvaret for den.
(36. Familien.) Mennesket er bare seg selv i sitt samfunnsmiljø, der familien spiller en avgjørende rolle. Til visse tider og på enkelte steder har denne rolle vært overdrevet, som når den har gjort seg gjeldende på bekostning av enkeltpersonens grunnleggende rettigheter. Utviklingslandenes gamle samfunnsstruktur, som ofte er altfor stiv og slett organisert, bevarer dog sin nødvendighet ennå en stund fremover, selv om det gradvis bør løses litt på dens overdrevne maktstilling. Men den naturlige familie, monogam og varig, slik den ble unnfanget efter Guds plan[37] og slik kristendommen har helliget den, bør forbli «stedet hvor flere generasjoner møtes og hjelper hverandre frem til en dypere livsforståelse i full respekt for både individenes rettigheter og felleslivets krav».[38]
(37. Befolkningstilveksten.) Riktignok bidrar altfor ofte en rask befolkningstilvekst til ytterligere utviklingsproble mer. Befolkningstallet øker fortere enn de tilgjengelige ressurser så en stenges tilsynelatende inne i et uføre. Fristelsen blir dermed stor til å begrense befolkningsveksten ved radikale forholdsregler. De offentlige myndigheter kan utvilsomt, innenfor sitt kompetanseområde, gripe inn ved å fremme en hensiktsmessig opplysningsvirksomhet og passende forholdsregler, under forutsetning av at disse stemmer overens med moralens krav og respekterer ekteparets rettmessige frihet. Uten den ukrenkelige rett til ekteskap og til å føre slekten videre, kan det ikke eksistere noe menneskeverd. Det er i siste instans foreldrene som med fullt overblikk skal bestemme hvor mange barn de vil ha, i bevisstheten om sitt ansvar overfor Gud, overfor dem selv og de barn de allerede har bragt til verden, og overfor det samfunn der de virkelig hører hjemme, og i overensstemmelse med kravene til en samvittighet som Guds lov, tolket og bestyrket ved tilliten til ham, opplyser.[39]
(38. Yrkesorganisasjoner.) Innenfor utviklingsprosjektets ramme får ofte mennesket, som har sitt egentlige livsmiljø i familien, hjelp av yrkesorganisasjoner. Deres oppgave er nok å fremme medlemmenes interesser, men de har også et stort ansvar overfor den innsats i utdannelsen de samtidig kan og bør øve. Gjennom sin opplysnings- og opplæringsvirksomhet, kan de utrette meget når det gjelder å utvikle hos alle forståelsen for det felles beste og de forpliktelser den medfører for den enkelte.
(39. En berettiget pluralisme.) Ethvert samfunnsprogram innebærer et tankesystem. Den kristne kan ikke akseptere et slikt tiltak bygget på en materialistisk eller ate istisk filosofi, som hverken respekterer livets religiøse bestemmelse mot sitt endemål eller menneskets frihet og verdighet. Men forutsatt at disse verdier er sikret, er det berettiget og på mange måter nyttig, å ha flere yrkes- og fagorganisasjoner, hvis dette verner om friheten og stimulerer en sunn konkurranse. Av oppriktig hjerte uttrykker Vi Vår anerkjennelse overfor dem som her uegennyttig arbeider for å tjene sine brødre.
(40. Kulturell fremgang.) I tillegg til yrkesorganisasjonene virker dessuten de kulturelle institusjoner. De spiller en ikke ringere rolle for utviklingens suksess. «Verdens fremtid ville være i alvorlig fare hvis der ikke i vår tid fremsto mennesker begavet med visdom», erklærer konsilet med alvor, og det føyer til: «flere nasjoner, som økonomisk sett er fattige, men som er rike på visdom, vil kunne være til stor hjelp for andre».[40] Ethvert land, om det er rikt eller fattig, eier en sivilisasjon nedarvet fra forfedrene; det kan være institusjoner tilpasset de jordiske behov eller høyere uttrykk – om de er kunstneriske, intellektuelle eller religiøse – for åndens liv. Når disse siste eier sann menneskelig verdi, ville det bety et alvorlig misgrep å gi avkall på dem til fordel for de jordiske institusjoner. Et folk som samtykket i dette, ville dermed tape det beste i seg selv. Det ville dermed for å leve, ofre det som gir livet mening. Kristi forkynnelse kan også anvendes på folkene: «hva tjener det menneske om han så vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?».[41]
(41. Materialismens fristelse.) De fattige nasjoner kan aldri være nok på vakt mot denne fristelse som kommer til dem fra de rike folk. De sistnevnte bringer altfor ofte med seg ikke alene mønsteret for sin fremgang i teknisk og kulturell sivilisasjon, men samtidig eksemplet på en virksomhet hovedsaklig beregnet på oppnåelsen av materiell velstand. Denne siste utelukker ikke i og for seg åndsvirksomheten. Tvertimot, kan denne, «frigjort fra det skaptes herredømme, lettere løftes opp til dyrkelsen og beskuelsen av Skaperen».[42] Men ikke desto mindre, «kan selve den moderne sivilisasjon, – riktignok ikke i seg selv, men fordi den i for høy grad er engasjert i jordiske spørsmål, – ofte gjøre adgangen til Gud vanskeligere».[43] Folkene i utviklingslandene bør derfor vite å treffe et valg innenfor det som blir dem tilbudt. De skal vurdere og forkaste de fiktive goder, som kan føre til en degradering av menneskeidealet, men de skal oppta de sunne og positive verdier, for å utvikle dem sammen med sin egen arv, i overensstemmelse med sin egenart.
Mot en fullverdig humanisme.
(42. Konklusjon.) Det gjelder å fremme en fullverdig humanisme.[44] Dette innebærer den fulle utvikling av det hele menneske og av alle mennesker. En snever humanisme, stengt for åndsverdiene og for Gud som er deres kilde, har tilsynelatende mulighet for å seire. Riktignok kan mennesket organisere verden uten Gud, men «uten Gud kan det til syvende og sist bare organisere den mot mennesket. En humanisme som er begrenset bare til seg selv blir en umenneskelig humanisme».[45] Derfor eksisterer en sann humanisme bare når den står åpen mot det Absolutte, i erkjennelsen av det kall som gir menneskelivet dets egent lige mening. Mennesket, så langt fra selv å representere den endelige verdinorm, kan bare utfolde seg ved å strebe utover seg selv. Som Pascal så treffende bemerker: «Mennesket overgår uendelig mennesket».[46]
Noter
[9] Encyklikaen Rerum Novarum av 15. mai 1891, Acta Leonis XIII, bd. XI (1892), s. 98.
[10] Kirken i verden av idag [Gaudium et spes], nr. 63, § 3, s. 98.
[11] Lukas VII, 22.
[12] Kirken i verden av idag, nr. 3, § 2, s. 17.
[13] Encyklikaen Immortale Dei, 1. november 1885, Acta Leonis XIII, bd. V (1885), s. 127.
[14] Kirken i verden av idag, nr. 4, § 1, s. 18.
[15] L.-J. Lebret, O.P.: «Dynamique concréte du dévéloppement», Paris, Economie et Humanisme, Les Editions Ouvriéres, 1961, s. 28.
[16] 2. Tessal. III, 10.
[17] Jfr. for eks. Jacques Maritain: «Les conditions spirituelles du progrés et de la paix» i «Rencontre des cultures à I’UNESCO sous le signe du Concile oecuménique Vatican II», Paris, Marne, 1966, s. 66.
[21] 1. Johannes, III, 17.
[22] De Nabuthe, c. 12, nr. 53, PL. 14, 747. Jfr. J.-R. Palanque: «Saint Ambroise et I’empire romain», Paris, de Boccard, 1933, s. 336 o.flg.
[23] Brev til «Semaine Sociale» i Brest, i «L’homme et la révolution urbaine», Lyon, «Chronique sociale», 1965, s. 8 og 9.
[24] Kirken i verden av idag, nr. 71, § 6, s. 107.
[25] Sammesteds, nr. 65, § 3, s. 100.
[26] Encyklikaen Quadragesimo Anno, 15. mai 1931, AAS 23 (1931), s. 212.
[27] Jfr. for eks. Colin Clark: «The conditions of economic progress», 3. utg., London, Macmillan & Co., New York, St. Martins Press, 1960, s. 3—6.
[28] Brev til «Semaine Sociale» i Lyon, i «Le travail et les travailleurs dans la société moderne», Lyon, Chronique Sociale, 1965, s. 6.
[29] Jfr. for eks. M.-D. Chenu, O.P.: «Pour une théologie du travail», Paris, Editions du Seuil, 1955.
[30] Mater et Magistra, AAS 53 (1961), s. 423.
[31] Jfr. for eks. O. von Nell-Breuning, S.J.: «Wirtschaft und Gesellschaft», bd. 1: «Grundfragen», Freiburg, Herder, 1956, s. 183—184.
[32] Efes. IV, 13.
[33] Jfr. for eks. Mgr. M. Larrain Errazuriz (biskop av Talca, Chile, president for det latin-amerikanske bisperåd CELAM): «Lettre pastorale sur le dévéloppement et la paix», Paris, Pax Christi, 1965.
[34] Kirken i verden av idag, nr. 26, § 4, s. 44.
[35] Mater et Magistra, AAS 5 3 (1961), s. 414.
[36] «L’Osservatore Romano» 11. september 1965; «Documentation Catholique», bd. 62, Paris 1965, spalte 1674—1675
[37] Matth. XIX, 6.
[38] Kirken i verden av idag, nr. 52, § 2, s. 80.
[39] Sammesteds, nr. 50—51 (og note 14), ss. 77—80; nr. 87, §2 og 3, ss. 130—131.
[40] Sammesteds, nr. 15, § 3, s. 31.
[41] Matth. XVI, 26.
[42] Kirken i verden av idag, nr. 57, § 4, ss. 87—88.
[43] Sammesteds, nr. 19, § 2, s. 35.
[44] Jfr. for eks. Jacques Maritain: «L’humanisme integral», Paris, Aubier, 1936.
[45] Henri de Lubac S.J.: «Le drame de l’humanisme athée», 3. utg., Paris, Spes, 1945, s. 10.
[46] «Pensées», Brunschvicg-utgaven nr. 434. Jfr. M. Zundel: «L’homme passe l’homme», Kairo, Editions du lien, 1944.