49. Med en hymne fra det 8./9. århundre har Kirken gjennom mer enn tusen år hilst Maria, Herrens mor, som «Havets stjerne»: Ave maris stella. Menneskelivet er en reise. Mot hvilket mål? Hvordan finner vi livets vei? Livet er som en seilas på historiens ofte dunkle og stormfulle hav, der vi speider etter stjernene, som viser oss vei. De sanne stjerner i vårt liv er slike mennesker som forstod å leve et rettskaffent liv. De er håpets lys. Jesus Kristus er ganske visst selve lyset, solen, som har steget opp over alt historiens mørke. Men for å finne ham trenger vi også de nære lys – mennesker som gir oss lys av hans lys og dermed leder oss på vår vei. Og hvilket menneske kan mer enn Maria være håpets stjerne for oss – hun som med sitt ja åpnet døren for Gud selv til vår verden; hun som ble en levende paktskiste, der Gud ble menneske av kjøtt og blod, ble en av oss, og «oppslo sin bolig blant oss» (jf. Joh 1,14)?
50. Derfor roper vi til henne: Hellige Maria, du var en av de ydmyke og store sjeler i Israel, du ventet – som Simeon – «på Israels trøst» (Lk 2,25), håpet som Hanna på «Jerusalems befrielse» (Lk 2,38). Du levde i intim kontakt med Israels hellige skrifter, som talte om håpet – om det løfte som Abraham og hans ætt hadde fått i eie (jf. Lk 1,55). Derfor forstår vi at du ble fylt av hellig forskrekkelse da Guds engel trådte inn til deg og sa at du skulle føde ham som Israel håpet på, ham som verden ventet på. Ved deg, ved ditt ja, skulle årtuseners håp bli til virkelighet, tre inn i denne verden og i dens historie. Du bøyde deg for dette store oppdrag og sa ja: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Lk 1,38). Da du i hellig glede skyndte deg over fjellene i Judea til din kusine Elisabet, ble du til et bilde på den Kirke som skulle komme, den som bærer verdens håp i sitt skjød over historiens fjell. Men du kjente ikke bare den glede som du i ditt Magnificat med ord og sang har gitt kommende århundrer del i, du kjente også profetenes mørke ord om Guds tjeners lidelse i denne verden. Englenes herlighet lyste over fødselen i stallen i Betlehem, de brakte hyrdene det glade budskap. Men samtidig var det bare så altfor tydelig at Gud er fattig i denne verden. Oldingen Simeon talte til deg om sverdet som skulle gjennombore ditt hjerte (jf. Lk 22,35), om at din sønn skulle bli et tegn som det ville stå strid om i denne verden. Da Jesu offentlige gjerning begynte, måtte du tre til side så en ny familie kunne bli til, den familie han var kommet for å stifte og som skulle vokse frem fra dem som hørte hans ord og rettet seg etter det (jf. Lk 11,27 f). Den første perioden av Jesu gjerning var herlig og preget av stor glede, allikevel må du allerede i synagogen i Nasaret ha erfart sannheten i ordet om «et tegn til strid» (jf. Lk 4,2 8ff). Du opplevde hvordan fiendtlighet og avvisning tiltok og gjorde seg stadig mer gjeldende overfor Jesus like til Korsets time, da du måtte se Verdens Frelser, Davids arvtager, Guds Sønn dø som en mislykket eksistens, forhånet, side om side med forbrytere. Da sa Jesus til deg: «Kvinne, der står din sønn» (Joh 19,26). Fra korset fikk du et nytt oppdrag. Fra korset ble du mor på en ny måte: Mor for alle dem som tror på din sønn Jesus og vil følge ham. Smertens sverd gjennomboret ditt hjerte. Døde håpet? Var verden for bestandig blitt uten lys, og livet uten mål? I denne timen lyttet du sikkert i ditt indre på ny til engelens ord ved bebudelsen, hørte hvordan han møtte din forskrekkelse: «Frykt ikke, Maria» (Lk 1,30). Hvor ofte hadde ikke Herren, din sønn, sagt det samme til sine disipler: Frykt ikke! I natten på Golgata hørte du i ditt hjerte disse ordene på ny. Like før han ble forrådt, sa han til sine disipler: «Fatt mot! Jeg har overvunnet verden» (Joh 16,33). «La ikke angst og uro ta motet fra dere; frykt ikke!» (Joh 14,27). «Frykt ikke, Maria!» I timen i Nasaret hadde engelen også sagt til deg: «Aldri skal hans herredømme ta ende» (Lk 1,33). Var det til ende, før det hadde begynt? Nei, ved korset ble du i kraft av Jesu egne ord de troendes mor. I denne troen, som også i påskelørdagens mørke forble en håpets visshet, gikk du påskemorgen i møte. Gleden over oppstandelsen beveget ditt hjerte og forenet deg nå på en ny måte med disiplene, som var kalt til å bli Jesu familie gjennom troen. Slik stod du i sentrum for fellesskapet av troende som i dagene etter Jesu himmelfart alle som én bad om Den hellige Ånds gave (Apg 1,14) og som så mottok den på pinsedagen. Jesu «rike» var annerledes enn menneskene hadde kunnet forestille seg. Det begynte i denne timen, og dette «rike» skal aldri ta ende. Slik står du fortsatt midt iblant disiplene som deres mor, som håpets mor. Hellige Maria, Guds mor, vår mor, lær oss å tro og håpe og elske med deg. Vis oss veien til hans rike. Havets stjerne, lys for oss og led oss på vår vei!
Gitt i Roma, Peterskirken, den 30. november, på festen for den hellige apostel Andreas, i året 2007, det tredje i mitt pontifikat.
BENEDICTUS PP. XVI