I. Bønnen som en skole i håp
32. Bønnen er et første og viktig «sted» for den som vil lære å håpe. Når ingen hører på meg lenger, lytter Gud fortsatt til meg. Når jeg ikke lenger kan snakke med noen, ikke kan appellere til noen – kan jeg alltid tale med Gud. Når ingen kan hjelpe meg lenger – når det dreier seg om et behov eller en forventning som overgår det mennesker kan håpe Han kan hjelpe meg.[25] Når jeg er støtt ut i total ensomhet: Den som ber, er aldri helt alene. Den uforglemmelige kardinal Nguyen Van Thuan, som tilbrakte tretten år i fengsel, derav ni i enecelle, har etterlatt oss en dyrebar liten bok: Håpets bønner. Tretten år i fangenskap, i en situasjon som tilsynelatende var totalt håpløs. Men han lyttet til Gud og kunne tale med ham. Dette gav ham et stadig sterkere håp som etter frigivelsen inspirerte ham til å bli et vitne om håpet for mennesker over hele verden – om det store håp, som ikke svinner bort selv i ensomhetens netter.
33. Augustin gir en meget vakker fremstilling av den dype sammenheng mellom bønn og håp i en preken over Johannes’ første brev. Han definerer bønnen som trening for lengselen. Mennesket er skapt for det store – for Gud selv, for å bli fylt av ham. Men vårt hjerte er for trangt for det store som er tiltenkt oss. Det må utvides. «Når Gud utsetter sin gave [av seg selv], styrker han vår lengsel; med lengselen utvider han vår sjel; når han utvider sjelen, gjør han den mer mottagelig [for ham].» Augustin henviser til den hellige Paulus, som sier om seg selv at han strekker seg etter det som ligger foran ham (jf. Fil 3,13). Han bruker så et meget vakkert bilde for å beskrive hvordan det menneskelige hjerte blir utvidet og forberedt. «Forestill deg at Gud vil fylle deg med honning [et bilde for Guds kjærlighet og godhet]. Men hvor vil du gjøre av honningen hvis du er fylt av eddik?» Karet, dvs. hjertet, må først bli utvidet og så renset: befris for eddik og eddiksmak. Det koster arbeid, det koster lidelse, men bare slik blir vi egnet for det vi er bestemt til.[26] Selv om Augustin bare taler med rene ord om vår mottagelighet for Gud, blir det allikevel helt klart at menneskene i dette arbeidet hvor de befrir seg fra eddik og eddiksmak, ikke bare blir mottagelige for Gud, men at de også blir åpne for de andre. For det er bare når vi blir Guds barn, at vi kan være hos vår felles Far. Å be vil ikke si å stige ut av historien og trekke seg tilbake i sin egen lykkes lille private krok. Når vi ber riktig, gjennomgår vi en indre renselse som gjør oss åpne for Gud og dermed også åpne for menneskene. Når vi ber, må vi lære hva vi virkelig kan be Gud om – hva som er Gud verdig. Vi må lære at vi ikke kan be mot andre. Vi må lære at vi ikke har lov til å be om overfladiske og behagelige ting som vi ønsker oss nettopp nå – de uriktige små forhåpningene som fører oss bort fra Gud. Vi må rense våre ønsker og håp. Vi må fri oss fra de stilltiende løgner som vi fører oss selv bak lyset med. Gud gjennomskuer dem, og konfrontasjonen med Gud tvinger menneskene til selv å erkjenne dem. «Hvem vet hvor ofte han feiler? Forlat meg mine skjulte synder,» ber salmisten (Salm 19[18],13). Det rettferdiggjør og frelser meg ikke at jeg ikke innser min skyld, at jeg har en illusjon om at jeg er uskyldig, for det er min egen skyld at min samvittighet er blitt avstumpet, at jeg er ute av stand til å identifisere det onde i meg som det onde det er. Hvis det ikke finnes noen Gud, må jeg kanskje flykte inn i slike løgner, fordi det ikke finnes noen som kan tilgi meg, ingen som er en sann målestokk. Men møtet med Gud vekker min samvittighet, slik at den ikke lenger er preget av egenrettferdighet og bare er et speilbilde av meg selv og av de av mine samtidige som påvirker min tankegang, men blir lydhør for selve det «Gode».
34. For at bønnen skal ha denne rensende kraft må den på den ene side være helt personlig, en konfrontasjon mellom mitt jeg og Gud, den levende Gud. Men på den annen side må den også alltid la seg lede og opplyse av Kirkens og de helliges store bønner, av den liturgiske bønn, der Herren alltid på ny lærer oss å be riktig. Kardinal Nguyen Van Thuan forteller i sin bok om åndelige øvelser at det fantes lange perioder i hans liv da han ikke var i stand til å be, og da han klynget seg til Kirkens bønner: Fadervår, Ave Maria og de liturgiske bønner.[27] Det må alltid finnes en slik forening av det felles og det personlige i bønnen. Da kan vi tale med Gud, da taler Gud til oss. Da blir vi lutret, slik at vi blir åpne for Gud og i stand til å tjene menneskene. Slik blir vi i stand til å ta imot det store håp, og vi blir håpets tjenere for de andre: Håp i ordets kristne betydning er alltid også håp for de andre. Og det er et aktivt håp, der vi kjemper for å hindre at tingene får en «pervers ende». Det er et aktivt håp også i den betydning at vi holder verden åpen for Gud. Bare slik fortsetter det å være et virkelig menneskelig håp.
II. Gjerning og lidelse som «steder» for å lære å håpe
35. Alle menneskets alvorlige og rettsindige gjerninger er håp som fullbyrdes. Fremfor alt i den mening at vi gjennom dem forsøker å realisere våre små og store håp: løse den ene eller den annen oppgave som er viktig for vår videre vei gjennom livet; gjøre en innsats for å bidra til at verden blir litt lysere og menneskeligere, og slik at dørene åpner seg mot fremtiden. Men vår daglige innsats for vårt eget videre liv og vårt arbeid for verdens fremtid tretter oss ut eller slår om i fanatisme hvis vi ikke blir opplyst av det store håp som ikke slukkes av uhell i de små ting eller av et sammenbrudd i saker av historisk betydning. Hvis vi ikke kan håpe på mer enn det som til enhver tid er faktisk oppnåelig, og på det som de rådende politiske og økonomiske krefter gir løfter om, blir vårt liv snart uten håp. Det er viktig å vite at jeg alltid kan fortsette å håpe, selv om jeg tilsynelatende ikke kan forvente meg mer for mitt liv eller for den periode av historien som jeg lever i. Bare et stort og trygt håp om at mitt personlige liv og historien som helhet tross alle feilslag blir båret av en uforgjengelig kjærlighetens kraft som gir dem mening og betydning, bare et slikt håp kan skjenke oss mot til å handle og til å gå videre. Vi kan ganske visst ikke selv «bygge» Guds rike – det vi bygger, vil alltid forbli et menneskets rike, med alle de begrensninger som ligger i den menneskelige natur. Guds rike er en gave, og nettopp derfor er det stort og vakkert og et svar på vårt håp. Og vi kan – for å holde oss til den klassiske terminologi – ikke «fortjene» himmelen gjennom våre gjerningen Det er alltid mer enn det vi fortjener, akkurat som det å bli elsket aldri er «fortjent», men alltid en gave. Men selv om vi er fullt klar over at himmelen har et større verd enn det vi kan fortjene, er det allikevel også sant at våre gjetninger ikke er likegyldige for Gud, og derfor ikke likegyldige for historiens forløp. Vi kan åpne oss selv og verden for Gud: for sannheten, kjærligheten, det gode. Det er dette de hellige gjorde, de som, som «Guds medarbeidere» bidro til verdens frelse (jf. 1 Kor 3,9; 1 Tess 3,2). Vi kan befri vårt liv og verden for forgiftninger og forurensninger som er i stand til å ødelegge vår samtid og fremtiden. Vi kan avdekke skapningens kilder og holde dem rene og dermed behandle den skapning vi mottar som en gave, slik dens indre natur og dens bestemmelse krever. Dette er meningsfylt også hvis vi ytre sett ikke oppnår noe, eller hvis vi tilsynelatende er avmektige overfor fiendtlige krefter. Slik er altså vår gjerning en kilde til håp for oss og for de andre; men samtidig er det det store håp på Guds løfter som både i gode og onde tider gir oss mot og styrer vår adferd.
36. Lidelsen hører med til den menneskelige eksistens, akkurat som det å handle. Dette er en følge av på den ene side vår endelighet, og på den annen side av den mengde av skyld som har hopet seg opp gjennom historien og som ennå i dag vokser uten opphør. Selvsagt må man gjøre alt for å redusere lidelsen: i den grad det er mulig hindre at uskyldige lider; lindre smerter; gi hjelp til å overvinne psykiske lidelser. Både rettferdighet og kjærlighet krever dette; det hører med blant de fundamentale fordringer til et kristent liv og til ethvert virkelig menneskelig liv. I kampen mot den fysiske lidelse har man gjort store fremskritt; de uskyldiges lidelse og også den psykiske lidelse har snarere tiltatt i de siste årtier. Ja, vi må gjøre alt for å få bukt med lidelsen, men vi kan ikke helt fordrive den fra verden – simpelthen fordi vi ikke kan ryste av oss vår endelighet og fordi ingen av oss er i stand til å ta bort det ondes makt, skyldens makt, fra verden, denne er fortsatt – det ser vi – en kilde til lidelse. Det kunne bare Gud: Bare en Gud som selv trer inn i historien, blir menneske og lider i historien. Vi vet at denne Gud finnes og at det derfor finnes en makt i verden «som tar bort verdens synd» (Joh 1,29). Fordi vi tror at det finnes en slik makt, ser vi et håp i historien om at verden skal bli leget. Men det er nettopp et håp og ennå ingen fullendelse; et håp som gir oss mot til å stille oss på det godes side også der hvor det synes formålsløst fordi vi vet at skyldens makt fortsatt vil være fryktelig til stede i historiens ytre gang.
37. La oss vende tilbake til vårt tema. Vi kan forsøke å begrense lidelsen, å bekjempe den, men vi kan ikke fjerne den fra verden. Nettopp når vi forsøker å unngå lidelsen, forsøker å holde oss borte fra alt som kan innebære lidelse, når vi vil bli forskånet for sannhetens, kjærlighetens og det godes trengsler og smerte, driver vi inn i et tomt liv der det kanskje knapt finnes smerte, men desto mer en uklar følelse av meningsløshet og ensomhet. Vi blir ikke helbredet ved å unnvike lidelsen, ved å flykte fra lidelsen, men derimot ved å være i stand til å ta imot lidelsen og modnes i den, finne mening i den gjennom en forening med Kristus som led med uendelig kjærlighet. I denne sammenheng vil jeg gjerne sitere noen setninger i et brev fra den vietnamesiske martyr Paul Le-Bao-Thin (d. 1857). Her ser vi hvordan lidelsen forvandles gjennom et håp som springer ut av troen, «Jeg, Paulus, i fangenskap for Kristi navns skyld, vil la dere få høre om de trengsler som jeg her hver dag er utsatt for, for at dere skal bli oppflammet av den guddommelige kjærlighets ild og lovprise Gud sammen med meg: Evig varer hans miskunn (jf. Salm 136 [135]). Dette fangehullet er et sant bilde på helvete: I tillegg til grusomme torturredskaper av alle slag, som fotjern, jernkjettinger og rep, kommer hat, hevn, baktalelse, utuktige ord, falske beskyldninger, tarveligheter, mened, forbannelser og dertil angst og sørgmodighet. Gud, som befridde de tre unge guttene fra ildovnen, er meg alltid nær. Han har også befridd meg fra disse trengslene og forvandlet dem til noe livsalig: Evig varer hans miskunn. Midt oppe i disse pinslene som pleier å bøye og knekke andre, er jeg takket være Guds nåde full av glede og munterhet, for jeg er ikke alene, nei, Kristus er med meg [...] Hvordan skal jeg utholde et slikt grufullt syn, hver dag tåle å måtte se at herskere, mandariner og deres drabanter forbanner ditt hellige navn, du som troner over kjeruber og serafer (jf. Salm 80 [79],2)? Se, hedningene tramper på ditt kors. Hvor er din herlighet? Når jeg ser alt dette, blir jeg oppflammet av din kjærlighets ild, og vil helst bli lemlestet for å dø som et vitnesbyrd om min kjærlighet til deg. Herre, vis din makt! Kom meg til hjelp og frels meg, for at din kraft kan bli åpenbart og forherliget for alle folkeslag i min avmakt [...] Kjære brødre, når dere hører alt dette, fryd dere da og syng i evig takk til Gud, han som er opphav til alt godt, og pris ham med meg: Evig varer hans miskunn [...] Jeg skriver alt dette til dere, for at deres og min tro skal bli ett. Mens stormen raser, kaster jeg mitt anker ved Guds trone: et levende håp, som bor i mitt hjerte ...»[28] Dette er et brev fra «helvete». Her avsløres all en konsentrasjonsleirs gru, hvordan de lidelser som tyrannene påfører sine ofre, utløser det onde i ofrene selv, slik at de i sin tur blir redskaper for bødlenes grusomhet. Dette er et brev fra «helvete», men det åpenbarer også sannheten i salmens ord: «Farer jeg opp til himmelen, så er du der, reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der [...] Sier jeg: Mørke skjul meg [...] da er mørket ikke mørkt for deg, natten blir som den klare dag» (Salm 139 [138],8–12; jf. også Salm 23 [22],4). Kristus er steget ned i «dødsriket», og er derfor hos dem som er kastet dit ned, og forvandler mørket til lys for dem. Lidelsen, pinslene, er fortsatt grusomme og nesten ikke til å bære. Men håpets stjerne er steget opp – hjertets anker finner feste ved Guds trone. Det onde i mennesket blir ikke sluppet fri, det er lyset som seirer: Lidelsen blir – selv om den fortsatt er lidelse – til lovsang.
38. Vårt forhold til lidelsen og til den som lider, er et helt vesentlig kriterium for vår menneskelighet. Det gjelder både for den enkelte og for samfunnet. Et samfunn som ikke kan akseptere de lidende og ikke kan hjelpe i med-lidelse, som ikke kan dele og bære lidelsen, er et grusomt og umenneskelig samfunn. Men samfunnet kan ikke akseptere de lidende og bære dem i deres lidelse hvis ikke de enkelte individer er i stand til dette, og den enkelte kan på den annen side ikke ta imot de andres lidelse hvis han ikke selv er i stand til å finne en mening i lidelsen, en vei til renselse og modning, en håpets vei. For når jeg aksepterer den andre, som lider, betyr det at jeg gjør hans lidelse til min, at den også blir min lidelse. Men nettopp fordi lidelsen nå er blitt en delt lidelse, der også en annen er til stede, trenger kjærlighetens lys inn i denne lidelsen. Det latinske ordet consolatio, trøst, uttrykker dette på en vakker måte, det gir en forestilling om å «være hos» i ensomheten, som dermed ikke lenger er noen ensomhet. Vår evne til å akseptere lidelsen av kjærlighet til det gode, til sannhet og rettferdighet, er et vesentlig kriterium for vår menneskelighet, for når mitt velbefinnende, min trygghet til syvende og sist er viktigere enn sannheten og rettferdigheten, da råder den sterkestes makt; da hersker vold og løgn. Sannheten, rettferdigheten må telle mer enn min bekvemlighet og fysiske integritet, ellers blir selve mitt liv til en løgn. Også vårt ja til kjærligheten er en kilde til lidelse, fordi kjærligheten krever at vi alltid på ny trer ut av oss selv, at vi lar oss beskjære og såre. Kjærligheten kan ikke eksistere uten en slik smertelig selvfornektelse, ellers blir den til ren egoisme og opphører dermed å være kjærlighet.
39. Lide med den andre og for de andre; lide for sannhetens og rettferdighetens skyld; lide av kjærlighet og for å bli et menneske som virkelig elsker – det er grunnleggende elementer i vår menneskelighet; å gi avkall på dem ville være ødeleggende for mennesket selv. Men igjen blir spørsmålet: Er vi i stand til dette? Er den andre viktig nok til at jeg skal lide for hans skyld? Er sannheten så viktig for meg at den er lidelsen verd? Og innebærer kjærligheten et så stort løfte at det rettferdiggjør at jeg gir meg selv? Opp gjennom menneskehetens historie er det nettopp den kristne tro som har æren av å oppvekke en ny og dypere evne til disse former for lidelse som er avgjørende for menneskets menneskelighet. Den kristne tro har vist oss at sannhet, rettferdighet, kjærlighet ikke bare er idealer, men håndfaste realiteter. For den har vist oss at Gud, som er selve sannheten og kjærligheten, ville lide for oss og med oss. Bernhard av Clairvaux har gitt et pregnant uttrykk for denne tanken: «Impassibilis est Deus, sed non incompassibilis»[29] – Gud kan ikke lide, men han kan lide med. Mennesket har et så stort verd for Gud at han selv ble menneske, for å kunne lide med menneskene, helt konkret i kjøtt og blod, slik det åpenbares for oss i Jesu lidelseshistorie. Fra da av finnes det i all menneskelig lidelse en som lider med oss, en som bærer med oss; fra da av finnes det i enhver lidelse en con-solatio, vi blir trøstet av Guds medlidende kjærlighet, og dermed lyser håpets stjerne frem. Men i våre mangfoldige lidelser og prøvelser har vi selvsagt behov også for de små og store håp – om et hyggelig besøk, om at indre og ytre sår skal bli leget, om at en krise skal få en god løsning osv. Ved mindre prøvelser kan slike former for håp også være tilstrekkelige. Men i virkelig store prøvelser, der jeg må ta en definitiv beslutning om å sette sannheten foran mitt eget velbefinnende, min egen karriere og eiendom, blir vissheten om det sanne, store håp som vi har talt om, en nødvendighet. Derfor har vi også behov for vitnene, martyrene, som gav seg selv fullt ut, for at de, dag etter dag, kan vise oss veien. Vi trenger dem også ved dagliglivets små valg for å foretrekke det gode fremfor det bekvemme – for at vi skal forstå at det er nettopp slik vi virkelig kan leve vårt liv. La oss si det enda en gang: Evnen til å lide for sannhetens skyld er en målestokk for vår menneskelighet. Men denne evnen til å lide er avhengig av hvilken form og hvilket omfang det håp har som vi bærer i oss og som vi bygger på. Helgenene kunne gjøre den store reisen gjennom den menneskelige tilværelse som Kristus har gjort før oss, fordi de var oppfylt av et stort håp.
40. Her vil jeg gjerne innskyte en liten bemerkning som ikke er uten relevans for hverdagslivet. Tanken om å «ofre» dagliglivets små plager, som stadig på ny treffer oss som mer eller mindre irriterende nålestikk, og dermed gi dem en mening, er en form for fromhet som kanskje blir mindre praktisert i dag, men som var meget utbredt for ikke så lenge siden. Det fantes sikkert noe overdrevent og kanskje usunt i en slik fromhet, men det er et spørsmål om den ikke også, når alt kommer til alt, inneholdt noe vesentlig, noe som kunne være til hjelp. Hva vil det si å «ofre» noe? De som gjorde dette, var overbevist om at de kunne føye sine små plager til Kristi store med-lidelse, slik at disse på en måte ble del av den dyrebare medlidenhet som menneskeheten har behov for. Slik kunne også hverdagslivets små ubehageligheter få en mening og bidra til det godes, kjærlighetens økonomi i menneskeheten. Kanskje vi allikevel skulle spørre oss om det ikke kunne være meningsfylt å ta opp igjen denne skikken.
III. Dommen som «sted» for å lære og for å praktisere håpet
41. I Kirkens store Credo slutter den sentrale delen, som behandler Kristi mysterium, fra hans evige fødsel av Faderen og hans fødsel inn i tiden av jomfru Maria over kors og oppstandelse helt frem til hans gjenkomst, med ordene: «Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde». Like fra de eldste tider har utsikten til en dom satt sitt preg på de kristnes dagligliv, som et kriterium for deres liv her og nå, som et kall til deres samvittighet og samtidig som et håp om Guds rettferdighet. Troen på Kristus har aldri bare rettet blikket bakover, eller bare mot det høye, men alltid også fremover, mot den rettferdighetens time som Herren gjentatte ganger har bebudet. Dette blikket mot fremtiden har gitt kristendommen dens kraft i nuet. De kristne kirkebygningene, som skulle synliggjøre Kristustroens kosmiske og historiske bredde, ble gjerne utformet slik at Herren som kom tilbake som konge, var avbildet på østsiden – som et bilde på håpet; mens den siste dom – et bilde på vårt ansvar for våre liv – så ned mot de troende på vestsiden og fulgte dem på veien ut i hverdagen. Etter hvert som ikonografien utviklet seg, ble for øvrig det truende og uhyggelige ved dommen stadig mer fremtredende. Den var åpenbart mer fascinerende for kunstnerne enn håpets herlighet, som nok altfor ofte ble overskygget av trusselen.
42. I moderne tid blir tanken på den siste dom avbleket: Den kristne tro blir individualistisk og dreier seg først og fremst om den enkelte troendes sjelefrelse; verdenshistorien blir i stedet i stor utstrekning betraktet ut fra fremskrittstanken. Allikevel er ikke det vesentlige innhold i forventningen om en dom simpelthen forsvunnet, men den har riktignok nå fått en helt annen form. Det 19. og 20. århundres ateisme er ifølge sin opprinnelse og sin målsetning en moralisme: en protest mot urettferdighetene i verden og i verdenshistorien. En verden som er preget av så meget urettferdighet, av uskyldiges lidelse og av maktarroganse, kan ikke være skapt av en god Gud. Den Gud som hadde ansvaret for en slik verden, ville ikke være noen rettferdig, og slett ikke noen god Gud. Man må i moralens navn avvise en slik Gud. Siden det ikke eksisterte noen Gud som skapte rettferdighet, så det ut som om mennesket selv var kalt til å skape rettferdighet. Selv om protesten mot Gud er forståelig, lidelsene i denne verden tatt i betraktning, så er påstanden om at menneskeheten kan og må gjøre noe som ingen Gud gjør eller kan gjøre, arrogant og fundamentalt usann. Det er ingen tilfeldighet at denne tanken ble årsak til enorme grusomheter og krenkelser av rettferdigheten, det er tvert imot en konsekvens av tankens iboende usannhet. En verden som må skape sin egen rettferdighet, er en verden uten håp. Ingen og intet kan ta ansvaret for århundrers lidelse. Ingen og intet kan garantere at ikke maktkynismen, uansett hvilken ideologisk forkledning den måtte opptre i, fortsetter å dominere verden. Dette er grunnen til at Frankfurter-skolens store tenkere, Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, var like kritiske både til ateismen og teismen. Horkheimer avviste radikalt muligheten for at det kunne finnes noen dennesidig erstatning for Gud, men samtidig avviste han også bildet av en god og rettferdig Gud. Han radikaliserer det gammeltestamentlige billedforbud til det ytterste og taler om en «lengsel etter det helt andre», som forblir utilnærmelig – et lengselsskrik inn i verdenshistorien. Også Adorno avviste konsekvent ethvert bilde, og dermed altså også «bildet» av en Gud som elsker. Men han understreket også stadig på ny denne «negative» dialektikk og sa at rettferdigheten, en virkelig rettferdighet, ville kreve en verden «der ikke bare den eksisterende lidelse var avskaffet, men hvor også det ugjenkallelig forgangne ble kalt tilbake».[30] Men det ville – uttrykt i positive og derfor for ham inadekvate symboler – si at det ikke kan finnes noen rettferdighet uten at de døde blir vekket opp. Men dette ville innebære «kjødets oppstandelse, noe som er totalt fremmed for idealismen, for den absolutte ånds rike».[31]
43. Også den kristne kan og må stadig lære av den strenge avvisning av bilder som kommer til uttrykk i Guds første bud (jf. 2 Mos 20,4). Det fjerde Laterankonsil understreket sannheten i den negative teologi. Det sa uttrykkelig at uansett hvor stor likhet man måtte kunne påvise mellom Skaperen og skapningen, så vil det alltid være en enda større ulikhet mellom dem.[32] Allikevel kan ikke billedløsheten gå så langt for den troende at han – som Horkheimer og Adorno – ender opp med et nei til begge teser, til teisme og ateisme. Gud har selv gitt seg et «bilde»: i Kristus som ble menneske. I ham, den Korsfestede, blir avvisningen av falske gudsbilder total. Nå viser Gud sitt eget ansikt nettopp i den lidendes skikkelse, i ham som selv deler menneskets gudsforlatte kår. Denne uskyldig lidende har gitt oss et trygt håp: Det finnes en Gud, og Gud er i stand til å skape rettferdighet på en måte som vi ikke kan tenke oss, men som vi allikevel får ane i troen. Ja, det finnes en kjødets oppstandelse.[33] Det finnes rettferdighet.[34] Det finnes en «tilbakekallelse» av tidligere lidelse, en gjenopprettelse som bringer rettferdigheten tilbake. Derfor er troen på den siste dom først og fremst og aller mest et håp – stridighetene i de siste århundrer har med tydelighet vist at vi må ha dette håpet. Jeg er overbevist om at spørsmålet om rettferdighet er det egentlige eller i alle fall det sterkeste argument for troen på det evige liv. Et rent individuelt behov for en oppfyllelse som ikke er oss forunt i dette liv, for den udødelige kjærlighet som vi venter på, er utvilsomt en viktig grunn til å tro at mennesket er bestemt for evigheten; men at Kristus må komme tilbake, og at det må finnes et nytt liv, blir først helt innlysende fordi uretten umulig kan være historiens siste ord.
44. Det tjener ikke til noe å protestere mot Gud i rettferdighetens navn. En verden uten Gud er en verden uten håp (Ef 2,12). Bare Gud kan skape rettferdighet. Og troen gir oss visshet om at han gjør det. Bildet av den siste dom er ikke først og fremst et skrekkbilde, men et bilde av håpet, for oss kanskje til og med det avgjørende bilde av håpet. Men er det ikke allikevel også et bilde fylt av frykt? Jeg ville si: et bilde som maner oss til ansvar; med andre ord et bilde av den frykt den hellige Hilarius taler om når han sier at all vår frykt springer ut av kjærligheten.35 Gud er rettferdighet og skaper rettferdighet. Det er vår trøst og vårt håp. Men i hans rettferdighet er samtidig nåde. Det vet vi når vi vender blikket mot den korsfestede og oppstandne Kristus. Rettferdighet og nåde må begge sees i sitt rette innbyrdes forhold. Nåden sletter ikke ut rettferdigheten. Den gjør ikke uretten til rett. Den er ikke en svamp som visker ut alt, slik at alt hva man har gjort på jorden, til slutt får samme verd. Dostojevskij, for eksempel, protesterte med rette mot en slik himmel og mot en slik nåde i Brødrene Karamasov. Ugjerningsmennene sitter ikke til sist uten noen forskjell side om side med ofrene ved bryllupsmåltidet, som om ingen ting var skjedd. Her vil jeg gjerne sitere en passasje i en tekst av Platon, som uttrykker en forutanelse om den rettferdige dom. Den er i mange henseender sann og frelsende også for den kristne. Han taler – riktignok i mytologiske bilder, men sannheten kommer tydelig frem – om at sjelene til slutt vil stå nakne fremfor dommeren. Nå teller det ikke lenger hva de var en gang i historien, men bare hva de i sannhet er. «Da har han (dommeren) kanskje sjelen til en [...] konge eller hersker foran seg og finner ikke noe sunt hos den. Han ser at den er sønderrevet og full av arr, som stammer fra mened og urettferdighet [...] og alt er blitt forvridd av løgn og hovmod, og ingenting er rett fordi den har utviklet seg uten sannhet. Han ser hvordan egenmektighet, vellevnet, overmot og utsvevelser har brakt den i uorden og fylt den med styggedom. Når han ser dette, sender han den straks til fangehullet, der den skal lide en fortjent straff [...] Men undertiden ser han en helt annerledes sjel foran seg, en som har ført et fromt og ærlig liv [...]; han fryder seg over den og sender den bestemt til de saliges øyer.»[36] I lignelsen om den rike mann og Lasarus (Lk 16,19–31) advarer Jesus oss med et bilde av en sjel som er så ødelagt av overmot og vellevnet at den selv har skapt en uoverstigelig avgrunn mellom seg og den fattige; en avgrunn som sperrer den inne i materielle nytelser, som får den til å glemme sin neste og miste evnen til å elske. Dette blir nå til en brennende tørst som ikke lenger kan slukkes. Vi må her være oppmerksomme på at Jesus i denne lignelsen ikke taler om vår definitive skjebne etter den siste dom, men tar opp en forestilling som man blant annet finner i tidlig jødedom, nemlig om en mellomtilstand mellom død og oppstandelse, før den endelige dom er avsagt.
45. Denne tidlige jødiske tanken om en mellomtilstand innebærer en forestilling om at sjelene ikke bare befinner seg i en foreløpig forvaring, men at de allerede blir straffet, slik lignelsen om den rike mann viser, eller at de allerede gleder seg over foreløpige former for salighet. Videre finnes det her en forestilling om at det i denne mellomtilstanden kan forekomme renselser og helbredelser som gjør sjelen moden for fellesskapet med Gud. Urkirken overtok disse forestillingene, som i den vestlige Kirke etter hvert utviklet seg til læren om skjærsilden. Vi behøver ikke her å gå inn på denne utviklingens kompliserte historikk; det er nok å spørre hva det virkelig dreier seg om. I og med døden blir vårt livsvalg definitivt – vårt liv står fremfor Dommeren. Det valg som har utviklet seg gjennom hele vårt liv, kan ha ulike former. Det kan finnes mennesker som helt har ødelagt sin vilje til sannhet og sin evne til kjærlighet; mennesker i hvis indre alt er blitt løgn; mennesker som har levet for hatet og undertrykt all kjærlighet i seg selv. Dette er en forferdelig tanke, men en del skikkelser nettopp i vår historie lar oss på en skremmende måte ane slike profiler. I slike mennesker ville det ikke være noe mer å helbrede, det gode ville være ugjenkallelig ødelagt: Det er dette vi mener med ordet helvete.[37] På den annen side kan det finnes helt rene mennesker, som fullt ut har latt seg gjennomtrenge av Gud, og som derfor er totalt åpne for sin neste – mennesker hvor samfunnet med Gud allerede er bestemmende for hele deres eksistens, og når de går til Gud, blir det bare en fullbyrdelse av det de allerede er.[38]
46. Men hverken det ene eller det andre er etter vår erfaring noe normaltilfelle i menneskelivet. Hos de aller fleste – det må vi anta – finnes det dypest i deres vesen en siste og innerste åpenhet for sannheten, for kjærligheten, for Gud. Men i livets konkrete valg blir denne tildekket av stadig nye kompromisser med det onde – renheten er overdekket av meget smuss, men tørsten etter renhet eksisterer og dukker stadig på ny frem over alt det tarvelige og forblir nærværende i sjelen. Hva skjer med slike mennesker når de trer frem for dommeren? Er alt det urene som de har dynget opp gjennom sitt liv, plutselig likegyldig? Eller hva kan ellers skje? I Første korinterbrev gir den hellige Paulus oss en forestilling om hvordan Guds dom rammer menneskene på ulike måter avhengig av den enkelte persons spesielle situasjon. Han gjør det med bilder som på en måte skal uttrykke det usynlige, uten at vi kan omdanne disse bildene til begreper – simpelthen fordi vi ikke kan se inn i den verden som er hinsides døden, og ikke har noen erfaring om den. Paulus begynner med å si at den kristne eksistens er bygget på én felles grunnvoll: Jesus Kristus. Denne grunnvollen kan ikke rokkes. Hvis vi har holdt fast ved denne grunnvollen, og bygget vårt liv på den, da vet vi at den ikke kan bli tatt fra oss, heller ikke i døden. Paulus fortsetter: «Og hva man enn bygger videre med – gull, sølv eller edelstener, tre, høy eller halm – så skal hver enkelts verk bli brakt frem i lyset; det skal avsløres på den store Dag. For den opprinner i ild, og med ild skal det da prøves hva verket duger. Hvis da byggverket blir stående, skal byggmesteren få sin lønn; men hvis verket blir fortært av ilden, blir tapet hans. Dog, selv skal han bli frelst – men som gjennom en brann» (3,12–15). I denne teksten viser det seg i ethvert fall at menneskets frelse kan få forskjellig form; at meget av det vi har bygget opp, kan brenne ned; at vi for å bli frelst må gå gjennom en «brann» for å bli definitivt i stand til å møte Gud og sitte til bords ved det evige bryllupsmåltid.
47. Noen nyere teologer mener at ilden som fortærer og samtidig frelser, er Kristus, Dommeren og Frelseren. Møtet med ham er det avgjørende element i dommen. Under hans blikk smelter all usannhet bort. Det er møtet med ham som brenner oss, forvandler oss og setter oss fri så vi blir den vi egentlig er. Da kan det vise seg at det vi har bygget opp gjennom livet, er bare tørr halm og tomt skryt som smuldrer bort. Men i smerten i dette møtet, der det urene og syke i våre liv blir åpenbart, der finnes frelsen. Når han retter sitt blikk mot oss, når hans hjerte rører ved oss, da blir vi helbredet, da gjennomgår vi en, riktignok smertefull, forvandling, «som gjennom en brann». Men det er en salig smerte, der hans kjærlighets hellige kraft gjennomtrenger oss som ild, slik at vi endelig blir helt ut oss selv, og dermed helt ut Guds. Slik blir det også synlig hvordan rettferdighet og nåde går opp i hverandre: Det er ikke uten betydning hvordan vi lever, men smusset som har besudlet oss, varer ikke evig, i alle fall ikke hvis vi har fortsatt å søke mot Kristus, mot sannheten og kjærligheten. Dette smusset ble faktisk brent bort allerede i Kristi lidelse. I dommens øyeblikk opplever vi og tar imot hans kjærlighet som er større enn alt det onde i verden og i oss. Kjærlighetens smerte blir vår frelse og vår glede. Det er klart at vi ikke kan måle «varigheten» av denne ild som forvandler, med vår verdens tidsbegreper. Det forvandlende «øyeblikk» i dette møtet unndrar seg jordiske tidsmål – det er hjertets tid, tiden for vår «overgang» til et samfunn med Gud i Kristi legeme[39] Guds dom er håp, både fordi den er rettferdighet og fordi den er nåde. Hvis den bare var nåde som gjorde alt jordisk betydningsløst, ville Gud fortsatt skylde oss et svar på spørsmålet om rettferdighet – det avgjørende spørsmål for oss i forhold til historien og til Gud selv. Hvis den bare var rettferdighet, kunne den ikke unngå å skremme oss. Guds inkarnasjon i Kristus har forenet disse to – dom og nåde – så tett at det skapes rettferdighet: Vi arbeider alle på vår frelse «i age og ærefrykt» (Fil 2,12). Allikevel gir nåden oss alle lov til å håpe og til å gå tillitsfullt i møte med den dommer vi kjenner som vår «talsmann», parakletos (jf. 1 Joh 2,1).
48. Enda et motiv må nevnes her, fordi det er av betydning for hvordan vi praktiserer det kristne håp. Allerede i tidlig jødedom finnes den tanken at man kan komme de avdøde til hjelp med bønn i deres mellomtilstand (f.eks. 2 Makk 12,38–45; 1. årh. f. Kr.). De kristne overtok uten videre en tilsvarende praksis, og den er felles for Øst- og Vestkirken. Østkirken kjenner ikke sjelenes rensende og sonende lidelse i det «hinsidige», derimot kjenner den ulike grader av salighet og også av lidelse i mellomtilstanden. Men takket være eukaristien, bønn og almisser kan vi skjenke de avdødes sjeler «trøst og lindring». Troen på at kjærligheten kan nå helt inn i det hinsidige, at det er mulig å gi og ta fra begge sider hvis vår hengivenhet varer ved utover dødens grense, det har vært en fundamental overbevisning i kristenheten gjennom alle århundrer og er i dag fortsatt en trøstefull erfaring. Hvem føler ikke et behov for å gi sine kjære avdøde, som er gått foran til det hinsidige, et tegn på godhet og takknemlighet eller også for å be dem om tilgivelse? Men så kan man spørre seg: Hvis «skjærsilden» simpelthen består i å bli brent ren i møtet med den dømmende og frelsende Herre, hvordan kan da en tredje person gripe hjelpende inn, selv om han står den andre meget nær? Når vi stiller oss et slikt spørsmål, må vi huske på at intet menneske er en lukket monade. Våre liv griper inn i hverandre, de er knyttet sammen gjennom ulike gjensidige påvirkninger. Ingen lever alene. Ingen synder alene. Ingen blir frelst alene. Andres liv flyter uavlatelig over i mitt liv: i det jeg tenker, sier, gjør, realiserer. Og omvendt flyter mitt liv uavlatelig over i de andres liv: i det onde som i det gode. Derfor er min bønn for den andre ikke noe som er fremmed for ham, ikke noe utvendig, selv ikke etter døden. Fordi våre liv er flettet sammen, kan min takk til ham, min bønn for ham, spille en liten rolle i hans renselse. Og i denne sammenheng behøver vi ikke å omregne den jordiske tid til Guds tid: I sjelenes samfunn overskrides den rent jordiske tid. Det er aldri for sent å røre ved den andres hjerte, det er aldri nytteløst. Slik tydeliggjøres enda en gang et viktig element i det kristne begrep «håp». Vårt håp er i sitt vesen alltid også håp for de andre; bare slik er det virkelig håp også for meg selv.[40] Som kristne må vi aldri bare spørre oss: Hvordan kan jeg frelse meg selv? Vi må også spørre: Hva kan jeg gjøre for at de andre skal bli frelst og for at håpets stjerne kan stige opp for dem? Da har jeg gjort mest også for min egen frelse.
Noter
[25] Jf. Den Katolske Kirkes katekisme, nr. 2657.
[26] Jf. In 1 Joannis 4,6: PL 35, 2008f.
[27] Hoffnung, die uns trägt, Freiburg 2001, 121 f.
[28] Romersk breviar, lesningsofficiet, 24. november.
[29] Sermones in Cant., Serm 26,5: PL 183, 906.
[30] Negative Dialektik (1966), tredje del, III, 11, i: Gesammelte Schriften VI, Frankfurt am Main 1973, 395.
[31] Ibid. Annen del, 207.
[32] DS 806.
[33] Jf. Den Katolske Kirkes katekisme, nr. 988–1004.
[34] Jf. ibid., nr. 1040.
[35] Jf. Tractatus super Psalmos, Ps 127, 1–3: CSEL 22, 628–630.
[36] Gorgias 525a–526c.
[37] Jf. Den Katolske Kirkes katekisme, nr. 1033–1037.
[38] Jf. ibid., nr. 1023–1029.
[39] Jf. Den Katolske Kirkes katekisme, nr. 1030–1032.
[40] Jf. Den Katolske Kirkes katekisme, nr. 1032.