De såkalte Gorkum-martyrene var en gruppe på nitten prester og ordensbrødre som ble hengt i 1572 av militante kalvinister i Brielle (nå Den Briel) i provinsen Zuid-Holland i Nederland. Gruppen besto av elleve fransiskanere fra ordenens sidegren Observantene (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs), som nå er del av fransiskanernes hovedgren (OFM) (Minderbroeders), som kom fra klosteret i Gorkum (Gorinchen, Gornichen, Gorcomium; nå Gorinchem) i provinsen Zuid-Holland i Nederland, hvorav ni var prester og to legbrødre, i tillegg til tre sekularprester (wereldheren) og en augustinerkorherre (augustijner koorheer). Til disse femten kom senere en dominikaner (predikheer), to premonstratensere (norbertinere) og enda en sekularprest.
Gorkum-martyrene kalles offisielt «Den hellige Nikolas Pieck og hans ledsagere». De er:
- Nikolas Pieck, prest OFMObs (Nikolaus, Nicolaus; nl: Nicolaas, Claes) (Pick, Pik, Pichius, Pickius, Picchius) (1534-72), født i Gorkum i 1534, fra rundt 1568 guardian i klosteret i Arkelstraat i Gorkum.
- Hieronymus van Weert, prest OFMObs (nl: Jeronymus, Jeroen) (Werdanus) (ca 1522-1572), født rundt 1522 i Weert, rundt to mil sørøst for Eindhoven i Limburg i Nederland, sogneprest i Goirle og fra 1570 viseguardian i klosteret i Gorkum.
- Theodor van der Eem, prest OFMObs (Theodoricus, Theodorus, Dietrich; nl: Dirk, Diederik, Dirck) (av Embden, Emdenus) (ca 1499-1572), født i Amersfoort, kapellan for en kommunitet av fransiskanske tertiarsøstre i Gorkum.
- Nikasius Janssen van Heeze, prest OFMObs (Nicasius, Nicaise) (1522-72), født i 1522 på slottet Heeze, få kilometer sørøst for Eindhoven i Noord-Brabant i Nederland.
- Villehad av Danmark, prest OFMObs (Willehadus, Willehad, Wilhade; dk: Villads) (de Dania, de Deen) (1482-1572), født i 1482 i Holsten i Danmark (nå Holstein i Tyskland). Flyktet fra reformasjonen i Danmark, England og Skottland og endte i Gorkum.
- Godfred van Melveren, prest OFMObs (Godefridus, Godfried, Godefrid Coart; nl: Govaert) (av Mervel, av Merveille, Mervellanus) (1512-72), født i 1512 i Melveren, i dag en del av Sint-Truiden/Saint-Trond i provinsen Limburg i regionen Flandern i Belgia. v. Mervel. Sakristan i fransiskanerklosteret i Gorkum
- Antonius van Weert, prest OFMObs (de Werta, av Werden, Werdanus) (ca 1522-72), født rundt 1522 i Weert, rundt to mil sørøst for Eindhoven i Limburg i Nederland.
- Antonius van Hoornaar, prest OFMObs (d’Hoornaert, av Hornaire) (d. 1572), født på ukjent tidspunkt i landsbyen Hoornaar nær Gorkum i Zuid-Holland.
- Frans de Roye, prest OFMObs (Franciscus, François) (da Rove, de Rauga, Rodes) (1549-72), født i 1549 i Brussel/Bruxelles i det nåværende Belgia. Han var den yngste martyren med sine 23 år.
- Peter van Assche, legbror OFMObs (Pieter, Petrus) (van der Slagmolen d’Assche, d’Assche van der Slagmolen, av Asca) (1530-72), født i 1530 i landsbyen Assche i Brabant.
- Kornelius van Wijk, legbror OFMObs (nl: Cornelius, Cornelis) (1548-72), født i 1548 i en landsby som nå heter Wijk-bij-Duurstede i provinsen Utrecht. Han var den nest yngste, 24 år gammel.
- Leonard van Veghel (Leonhard, Leonardus; nl: Lenaert) (van Vechel, van Wichel, Vechelius, Vecchelius) (1527-72), født rundt 1527 i 's-Hertogenbosch (fr: Bois-le-Duc) i Noord-Brabant i Nederland, sekularprest og fra 1566 sogneprest i den store Johanneskirken (Sint-Janskerk) i Gorkum.
- Nikolas Janssen Poppel (Nikolaus, Nicolaus; nl: Claes) (1532-72), født i 1532 i den lille landsbyen Poppel ved Weelde ved Antwerpen i dagens Belgia, sekularprest, kapellan i Johanneskirken i Gorkum.
- Godfred van Duynen (Godfried, Godefridus, Gottfried) (ca 1502-72), sekularprest, født rundt 1502 i Gorkum, arbeidet i en årrekke som sogneprest i en by i Nord-Frankrike, levde som pensjonert prest i Gorkum.
- Johannes Lenaerts van Oosterwijk, prest og augustinerkorherre CRV (nl: Jan, Joannes) [Lenaertsz] (van Oisterwijk, av Osterwik, Ostervicanus, Osterwicanus) (ca 1504-72), født rundt 1504 i Oosterwijk (nå Oisterwijk) i provinsen Noord-Brabant i Nederland, kapellan for augustinske nonner (beginere) i Gorkum.
- Johannes av Köln, prest OP (Ioannes, Joannes, Johan, Jan (Ioannes Coloniensis; nl: van Keulen van Hoornaar, van Hoornaer) (ca 1500-72), født rundt 1500 i Köln i den nåværende delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland, sogneprest i Hoornaar ved Gorkum.
- Hadrian Janssen van Hilvarenbeek, prest OPraem (Adrian, Hadrianus; nl: Adriaan Janszen) (Becanus) (1528-72), født i 1528 i Hilvarenbeek i Noord-Brabant i Nederland, premonstratenser i klosteret i Middelburg, fra påsken 1572 sogneprest i Monster, en landsby nær munningen av Maas. Adrianus v. Hilvarenbeek.
- Jakob Lacops, prest OPraem (Iacobus, Jacques) (Lacoupe, Lacop Lacobs) (1541-72), født i 1841 i byen Oudenaarde i den belgiske provinsen Øst-Flandern, premonstratenser i Middelburg, assistent i et nabosogn til Monster, deretter kapellan i Monster.
- Andreas Wouters, sekularprest (nl: Andries) (Woutersz, Walter, Waltherus) (ca 1542-72), født rundt 1542 i landsbyen Heinenoord (Heinort) i Oud-Beijerland i provinsen Zuid-Holland i Nederland, sogneprest i hjembyen. Han levde sammen med en kvinne.
På den tiden raste opprøret mot den legitime herskeren i Nederlandene, kongen av Spania, og kanskje en like sterk kamp mot den romerske kirken. Mange brukte kampen for landets uavhengighet som et middel til å berike seg selv og ta en barbarisk hevn for overgrep som hadde skjedd under den nåværende administrasjonen. Blant de mange var sjøtiggerne, et merkelig sammensurium av fattige adelsmenn og kjøpmenn og kalvinistiske flyktninger, arbeidsledige håndverkere, fiskere og båtfolk og bortløpne geistlige, eventyrere og kjeltringer. Tiggergjengene, ledet av banditter og frafalne, drev sjørøveri for å tjene til livets opphold, og det var hovedsakelig prester og munker som ble rammet.
Riktignok led de gjentatte ganger blodige nederlag, blant annet for guvernøren i Bossu, men de kom tilbake igjen og foretok plutselige angrep på kystbyer, spanske handelsmenn og lignende. Vanligvis samlet de sine tropper i engelsk farvann, og foretok sine raids derfra, utstyrt med fribrev fra prins Willem av Oranien (1533-84), den spanske kongens guvernør i Nederlandene, som snart hadde oppdaget en mektig alliert i dem, ettersom den hæren han hadde samlet i Tyskland, ble bundet opp mot hertugen av Alva, som var sendt av kong Filip II. Han oppnådde ingen suksess, og hæren ble til slutt oppløst på nytt på grunn av mangel på penger.
Willem I, prins av Oranien (1533-84), også kjent som Willem de Zwijger (Vilhelm den tause), men oftest kjent som Vilhelm av Oranien (nl: Willem van Oranje), var lederen for den hollandske oppstanden mot de spanske habsburgerne som var starten på den såkalte Åttiårskrigen (1568-1648) som resulterte i formelle uavhengighet for De forente provinsene (senere Nederland) i 1648. Han var født i huset Nassau som greve av Nassau-Dillenburg. Han ble prins av Oranien i 1544 og dermed grunnleggeren av huset Oranien-Nassau og stamfar for det nederlandske kongehuset. Han tjente opprinnelig habsburgerne, men spanjolenes forfølgelse av de tyske protestantene fikk ham til å slutte seg til det hollandske opprøret. Han ledet hollenderne til flere suksesser i kampen mot spanjolene. Han ble lyst fredløs av den spanske kongen i 1580, og i 1584 ble han snikmyrdet i Delft.
Så var disse sjøtiggerne hederlige krigere for Nederlands uavhengighets sak? På ingen måte, de var først og fremst pirater av verste slag, en antisosial gjeng drevet av grådighet og hevn. De nybakte sjørøverne var rekruttert fra den fattige adelen, fra poldergutter og menn (polder var det gjenvunne landet under havnivå), forbitrete arbeidere og bortløpne geistlige, og i 1566 tok de navnet tiggere (geuzen) som en hedersbetegnelse, og de anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner» (Gueux de mer). Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen med dem til lovløse røverbander, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. Tiggerne ble ikke bare drevet av grådighet, men også av et kraftig hat mot den katolske religion. Opprøret mot Spania var også et opprør mot Roma. Den reformerte ånd som grep om seg blant piratene, førte spesielt til overgrepene mot alt «papistisk».
En alvorlig tilbakeslag syntes å ramme dem da dronning Elisabeth I av England ønsket å komme på bedre fot med sin tidligere svoger kong Filip av Spania (1556-98), som var gift (1554-58) med Elisabeths halvsøster, den katolske dronning Maria I Tudor (1553-58) («Bloody Mary»). Elisabeth I forbød sjøtiggerne å oppholde seg i engelsk farvann, noe som tvang deres flåte under kommando av admiral og greve Willem van der Marck, greve av Lummen/Lumey i belgisk Limburg, til å seile til den nederlandske kysten, hvor de ankom i en desperat tilstand, nesten uten mat.
Admiral van der Marck bestemte seg deretter for å våge et dristig slag i form av et forsøk på å bemektige seg Den Briel. På sin side hadde sjøtiggerne reformatorene i landet, som hadde mange tilhengere i Den Briel. Kanskje spekulerte van der Marck i å få deres hjelp, og godt hjulpet av støtte fra forrædere i byen, lyktes han faktisk i å overmanne denne befestede byen og gjøre den til utgangspunkt for videre virksomhet.
For den 1. april 1572, tirsdag i Den stille uke, kom det kort tid etter middag en flåte av tyve ukjente skip til syne ved munningen av elven Maas på høyde med festningsbyen Brielle i provinsen Zuid-Holland. Mannskapet spurte den lokale ferjemannen, som var nysgjerrig på hvem de var, om det var spanske soldater i byen. Etter hans negative svar, sendte de ham til byens magistrat (stadsmagistraat) med krav om at de skulle åpne portene for tilhengerne av prinsen av Oranien. Byens fedre i Brielle forsto umiddelbart at de måtte forholde seg til de fryktede sjøtiggerne, og de overga seg uten kamp.
I den erobrede byen Brielle og overalt hvor det oransje-hvit-blåe flagget vaiet, så man dette raskt. I kirkene ble statuene slått i stykker og kastet på bålet, altrene ble brutt ned og alt av verdi ble plyndret, vievannskar ble skjendet og messeklær revet opp og tilgriset. Sognekirkene Sinte-Catherijne og Sint-Pieter på Maarland ble ombygd for kjetterske gudstjenester. Spesielt fikk presteskapet unngjelde. I St Elisabeth-klosteret tok tiggere en munk som var ute av stand til å flykte i tide, skar av ham ørene og spikret det ene på kirkedøren og det andre på porten. Hendrik Bogaert, sogneprest i Hellevloetsluis, hang på en stang med avkuttede fingertupper og tær og med ansikt og nakke gjennomboret.
Vlissingen, Veere, Enkhuizen, Hoorn, Leiden og Haarlem var snart i hendene på sjøtiggerne, og Dordrecht ble overmannet av dem i andre halvdel av juni 1572. Gorkum fryktet at de ville lide samme skjebne som det nærliggende Dordrecht. Gorkum lå en dagsreise fra Brielle, seksti kilometer inn i landet. Nyheten om erobringen av festningsbyen og grusomhetene som ble begått der, spredte seg raskt. De katolske prestene i Gorkum var fullstendig klar over alvoret i situasjonen og den overhengende faren. Den tause fransiskanerpateren Nikasius Heeze hadde flere år tidligere spådd «at det var en ny forfølgelse i vente, så forferdelig at katolikkene ville måtte gjemme seg i huler og skoger for å unnslippe de morderiske kjetterne». Hans medbror Hieronymus van Weert var mindre stille av natur, og han klaget over myndighetenes pliktforsømmelser: «Ingen bryr seg lenger om å beskytte religionen. Kjetterne lever fritt, de lar dem holde på. Trosetterforskningen sover».
En slik lunkenhet kan sogneprest Leonard Veghel som ble utnevnt i Gorkum i 1566, absolutt ikke bebreides for. for han forkynte mye og ivrig mot den nye doktrinen. På påskedag 1572 sa han under sin preken: «Borgere av Gorkum, kjetterne er nå herrer i Brielle. Det er stor frykt for at de vil komme hit. Her i kirken, under min tjeneste, er det noen som har solgt oss allerede på forhånd, og det eneste som gjenstår, er å utlevere oss til våre fiender. Jeg forutser at disse problemene vil skape martyrer, men jeg er redd for at jeg er uverdig for en så stor herlighet. Tross alt, ingen er en martyr med mindre han har opparbeidet seg et godt og velsignet liv».
Raskt satte bekymrede slektninger de geistlige under press for å flykte i tide. For eksempel fikk kapellan Nikolas Poppel besøk av sin gamle far, som kom helt fra Weelde for å overtale sønnen til å forlate byen Gorkum. Men p. Nikolas ønsket ikke å forlate sin flokk i en tid da de hadde størst behov, så han siterte sin herre: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt 10,37). Nikolas’ far dro tilbake alene med tårer i øynene, men dypt i sitt hjerte var han umåtelig stolt av sin sønn. I samme ånd forble alle prestene i Gorkum på sin post og ventet på den kalken som Herren ville gi dem å drikke.
Hertugen av Alva residerte i Brussel da han fikk vite nyheten om Brielles fall. Han bestemte seg for å forsterke den strategiske havnebyen Vlissingen ved munningen av Westerschelde. Men de spanske troppene som ankom på påskedag, fikk ikke tillatelse til å komme inn i byen, for folk var opprørt og forhindret byens magistrat fra å åpne portene. Og umiddelbart viste det seg at det nederlandske opprøret fra begynnelsen ble støttet av fremmede makter: «Nå har det også strømmet til utenlandske tropper: Tseraerts, en adelsmann fra Brabant, kom som guvernør fordi prinsen av Oranien med vallonske og oversjøiske franske tropper kom fra Frankrike; britiske tropper seilte ut med sin regjerings medviten og ligger i byen» (Pieter Geyl: Geschiedenis van de Nederlandse stam, Amsterdam/Antwerpen, 1961). Den utenlandske bistanden var anti-spansk, men også anti-katolsk: franskmennene var hugenotter fra La Rochelle, mens de engelske adlød Elizabeth I.
Vlissingens overgang til prinsen av Oraniens side fikk følge av flere byer i Holland og Zeeland, hvor de kalvinistiske opprørerne ble stadig sterkere. Et nøye planlagt mesterstykke var da hertugen av Alva helt uventet ble angrepet av Lodewijk av Nassau, prinsen av Oraniens bror, i Bergen/Mons i Henegouwen/Hainaut, i den sørlige delen av Nederland. Deretter begynte det opprør på alle kanter. Hertugen av Alva som hadde samlet tropper for å rense Holland og Zeeland, vendte seg brått mot den sørlige grensebyen på grunn av trusselen mot Brussel, og kontakten med de franske hugenotter veide tyngre enn forsvaret av havnene. Nord kunne vente og ta sin sjanse. Mens hertugen av Alva beleiret Bergen og Lodewijk av Nassau forgjeves forsøkte å redde byen, falt i Holland den ene byen etter den andre til prinsen av Oranien: den 19. juni Oudewater, den 20. juni Hoorn, den 21. juni Gouda, den 23. juni Alkmaar og den 25. juni Dordrecht. Scenariet for «frigjøringen» var den samme overalt: en gjeng sjøtiggere gikk inn gjennom de åpne byportene og begynte umiddelbart jakten på prestene. For eksempel led fransiskanerpatrene i Alkmaar martyrdøden.
En av martyrenes viktigste ledere var Leonard av Veghel (Lenaert), en god teolog som i 1572 var sogneprest i Gorkum. Sogneprest Leonard forsto at beleiringen ikke bare tok sikte på å befri befolkningen fra Alvas pinefull vold og tyranni, men at også den katolske tro ville bli overfalt hos hans sognebarn. Etter at han hadde oppfordret folk til å være lojale mot Kirken og kongen, brakte han de hellige kar til borgen i byen. Han uttalte flere ganger fra prekestolen at han lurte på om han ville beholde livet. Mentaliteten hos hans sognebarn ga ham en permanent tristhet.
Gorkum trengte ikke å vente lenge på sin skjebne. De hadde bare tyve soldater under kommando av lensmannen Caspar Turk. Borgerskapets mot hadde falt til et svært lavt nivå, og det var dessuten svært mange tilhengere av reformasjonen innenfor Gorkums murer. De hadde en gang dukket opp bevæpnet i p. Leonards sognekirke, for hans iver i å forkynne den katolske tros sannheter var en torn i øyet på dem.
De katolske lederne frykte det verste av sjøtiggerne, så de trakk seg tilbake til borgen i Gorkum, som ble ledet av den lojalistiske lensmannen. Kapellan Poppel brakte også sakramentet i sikkerhet. Men til slutt nektet han og sogneprest Veghel å forlate sin flokk, og fransiskanerne under ledelse av sin guardian ønsket å bo i sitt kloster i Arkelstraat. Grytidlig om morgenen den 26. juni feiret p. Nikolas Poppel for siste gang messen i St Martin. Da det deretter viste seg at tidevannet hadde snudd og at ingen av deres medborgere fortsatt lyttet til dem, ble sekularprestene overtalt til å søke tilflukt i borgen. Fransiskanerne brakte sin kirkeskatt og klosterets bibliotek til borgen,
Guardian Pieck kalte i mellomtiden sine brødre sammen. Han visste at de fleste sto sterk i troen som eiketrær, men det var noen få uføre som skulle gis mulighet til å redde seg selv fra livsfare og samtidig opprettholde troen og løftene. Derfor dro også han i spissen for sin kommunitet til borgen. Han selv ville ha foretrukket å bli værende, men han hadde ansvaret for deres frelse. Hvor mye det enn kostet ham, måtte han bo hos brødrene for å styrke dem og forberede dem på å gå dit det var nødvendig.
Kort tid etter middag, klokken ett torsdag ettermiddag den 26. juni, kapitulerte byens magistrat. Byporten ble åpnet av innbyggerne, og sjøtiggerne marsjerte til byens rådhus ledet av en viss Marijn Brant, en tidligere lekterskipper som var gjort til sjøtiggerkaptein. Til de sammenstimlete publikummerne kunngjorde han det nye regimet. Han ba dem om å sverge troskap til kongen og hans guvernør i Nederlandene, Willem av Nassau, prins av Oranien, om modig å motstå tyrannen Alva og å holde seg til det rene evangeliet. Selv i øyeblikkets spenning så folk lett tvetydigheten i denne eden. Det som plaget dem, var at de i ett åndedrag skulle sverge troskap til kongen og til hans motstander prinsen, og «Det rene evangeliet» hadde en lei bismak. Marijn Brant ropte: «Vive le Gueux!», og folket svarte med én røst: «Vive le Gueux!»
Den lille besetningen på borgen bød på langvarig motstand, men de måtte til slutt gi opp mot en syv ganger så stor overmakt. Lensmannen innså at han ikke hadde nok soldater og at borgen var i for dårlig stand til å tåle et angrep fra sjøtiggerne. De tok i tillegg kontrollen over byens kanoner, som raskt kunne avgjøre kampen i deres favør. Caspar Turk slo imidlertid det siste angrepet fra Marijn Brant tilbake fra Det blå tårnet, som var siste skanse, med en så kraftig motstand at befalhaveren for sjøtiggerne gikk med på forhandlinger og sverget under ed på at alle som var i festningen, skulle bevare livet og få fritt leide dersom Det blå tårnet overga seg. Byens forsvarere overga seg til sjøtiggerne på denne betingelsen, men straks heretikerne hadde full kontroll over byen, hadde de glemt sine løfter om prestene. For en sjøtiggers ord betydde svært lite. Ikke før hadde Det blå tårnet blitt okkupert av hans menn, så beordret Brant at alle som var tilstede, skulle tas med til den store salen, og da de hadde samlet deg der, kastet Brants menn seg over prestene. Med overgivelsen av Det blå tårnet begynte Gorkum-martyrenes martyrium. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å ta hevn, så de bestemte seg for å arrestere byens prester og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.
Byens råd møttes også i et rom ved siden av og satte opp en liste med navnene på gode katolikker. I strid med Brants ord ble Caspar Turk tatt til fange med sin kone og barn. To legfolk, Aert de Coninck og Dirk Bommer, ble drept i Gorkum. Da sistnevntes sønn var på vei til galgen, møtte han en jente som spurte ham om han ville gifte seg med henne, og han ble da satt fri i henhold til en gammel lov.
I borgen ble de geistlige skilt fra de katolske lekfolkene, arrestert og drevet sammen inn i et rom hvor det var høye stiger og tau for å gjøre dem redde for at de ville bli hengt øyeblikkelig. Men de fremtidige martyrene undertrykte stille sin frykt og ba stille. De rasende bødlene jagde dem da til borgens underjordiske fangehull, hvor de våket gjennom en forferdelig natt. Femten av martyrene, det vil si de elleve fransiskanerne, augustinerkorherren og de tre sekularprestene, satt fengslet der mellom 26. juni og 6. juli 1572.
Noen av dem hadde lett kunnet unngå døden, ettersom innflytelsesrike og rike slektninger gikk i forbønn for dem, som Leonard av Veghel og Nikolas Pieck. Men begge valgte å bli værende for å styrke sine brødre. Spesielt p. Pieck, som var fra Gorkum, måtte fra fredag den 27. juni til de siste øyeblikkene av hans liv, motstå presset fra sine brødre, som ikke lot noe være ugjort for å holde ham i live. Selv prøvde de å bevege guardianen til å gjøre innrømmelser eller skinninnrømmelser overfor sjøtiggerne. Men troshelten sto modig imot disse prøvelsene.
Samme dag ble han spesielt plukket ut og brutalt torturert. Noen fulle sjøtiggere kom plutselig inn og krevde en påstått skatt som papistene måtte ha gjemt et sted. «Jeg er klar», sa en stemme, og Leonard Veghel kom frem og kastet seg på kne, klar til å bli den første til å gå i døden. «Ikke blod, men sølv og gull!» skrek piratene og skjøv ham til side. En av dem skjøv frem p. Nikolas Poppel, kapellanen i Gorkum: «Penger og gull, papist, eller livet ditt!» Ingen svar. Sjøtiggeren pekte med en ladd pistol på sitt offer. «Hei, hvor er nå din slangemunn? Og du har skrytt av at du ville dø for din religion?» Kapellanen svarte: «Ja, jeg ønsker å dø for den katolske tro, og fremfor alt for læren om at Jesus Kristus virkelig er til stede i sakramentet under skinn av brød og vin». Deretter sa han høyt: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd!»
Den nitti år gamle p. Villehad hørte visstnok en av sjøtiggernes skriftemål, og banditten spurte: «Hva har du å svare på mitt skriftemål?» Den gamle mannen svarte: «Jeg vil be til Gud for deg». Da overfalt mannen ham og slo ham med knyttnevene med ville slag i ansiktet. Ved hvert slag gjentok p. Villehad: «Deo gratias! (Gud være lovet!)». Ni netter skulle denne korsveien vare, og ingen av martyrene ble spart.
Etter at de kjetterske bandittene hadde dratt, fikk p. Nikolas Pieck bevisstheten tilbake, for han hadde bare besvimt. Så snart han var i stand til å snakke igjen, kom det ingen klage over hans lepper, men han uttalte at tilsynelatende var døden i galgen ikke på langt nær så vanskelig som han hadde trodd. Han forutså allerede slutten og ønsket å styrke sine brødre. Han erklærte at i forsvar for troen var han rede til å gjennomgå den samme mishandlingen igjen, og til og med en enda verre behandling, hvis det behaget Gud, og så ofte som det behaget Gud. «For lidelsene her er ikke verdige til sammenligning med den herlighet som kommer til å bli åpenbart for oss».
Dagen etter ble det gjort flere forsøk på å få dem til å falle fra sin katolske tro. Soldatene behandlet dem grusomt, og de ble hånet og mishandlet, delvis på grunn av forakt for deres religion, men også for å finne ut hvor kirkesølvet var gjemt. Den gamle augustinerkorherren Johannes Lenaerts var så svak at han knapt kunne stå, men alle bar sitt martyrium med tålmodighet. Kalvinistene startet en diskusjon med dem om eukaristien og pavens primat. Men heretikerne fant seg snart trengt opp i et hjørne av de klare bevisene som ble lagt frem av guardianen og hans brødre. De håpet i det minste å kunne overtale en av legbrødrene, den unge hellige Kornelius van Wijk, men han svarte ganske enkelt at han var i overensstemmelse med alt hans guardian hadde sagt.
Mandag den 30. juni ble to sivile, som var personlige fiender av sjøtiggerne, henrettet. På oppfordring fra mange av sogneprest Leonard Veghels venner i byen fikk de frigitt ham og hentet ham ut fra fengselet for å bistå de to dødsdømte katolske legmenn med sakramentene i deres siste øyeblikk før de ble henrettet ved henging. Etter den urettferdige henrettelsen begynte de nye herskerne å føle misnøyen blant tilskuerne og hvor mye sympati som gikk presten. Stemningen i byen lot til å svinge litt til fordel for fangene. Marijn Brant fikk p. Leonard brakt til rådhuset og lovet ham midlertidig frihet på en betingelse, at han ville holde en passende preken i kirken den 2. juli på festen for Marias gjesting (nå 31. mai). De håpet på at den gode mannen i mellomtiden hadde blitt så skremt av de siste dagenes behandling, at han ville forkynne i favør av den nye doktrinen.
I dagene i frihet oppmuntret han sine sognebarn. Disse tre dagene i frihet var som bestemt av forsynet, fordi det var derfor historien om hva som skjedde i borgen i Gorkum, har blitt kjent for oss, inkludert de ulike typer tortur martyrer måtte tåle. Sjøtiggerne håpet å spre den historien at presten hadde falt fra den gamle troen og derfor blitt satt fri. Men Leonard Veghel så en mulighet for at han enda en gang offentlig kunne forkynne sannheten i den katolske religion.
Umiddelbart etter prekenen kom p. Leonards søster Maria og ba ham om å komme til deres eldre mor i ‘s-Hertogenbosch (Den Bosch), som var dødelig syk. Hans søster og hans venner oppnådde fritt leide for ham til for å besøke moren. Uforstyrret forlot han og søsteren byen og krysset elven Merwede til Woudrichem i provinsen Noord-Brabant, hvor han ventet til hestene var klare, mens han rolig ba sitt breviar. Men ikke før hadde han forlatt Gorkum, før hans fiender spredte ærekrenkende rykter om at han var dratt for å oppdatere spanjolene om hva som skjedde i byen. Mens han satt i Woudrichem og leste sitt breviar, kjørte en gjeng kjeltringer forbi, og de ropte «forræder!» og angrep ham. Det frie leidet han hadde fått av Marijn Brant, ble ganske enkelt fratatt ham, og han ble sammen med sin søster slept tilbake til Gorkum. Det ble han omringet av en rasende opphisset mengde, som ga en nedrig og injurierende forklaring på tilstedeværelsen av hans søster og overøste ham med spott og fornærmelser. Hans sønnlige kjærlighet ble kalt forræderi, hans kyskhet ble bakvasket, og hans kropp ble overøst med slag og spark. Deretter ble sogneprest Leonard av Veghel igjen satt i fengsel sammen med de andre fangene.
I mellomtiden forsøkte slektninger av p. Nikolas Pieck, spesielt hans to brødre, på alle vis å oppnå hans løslatelse. Sjøtiggerne sa at alle ville bli satt fri hvis de ville avsverge troen på paven som Kirkens overhode. Men alle nektet igjen, og guardianen erklærte: «Jeg vil ikke forlate fengselet dersom ikke mine medbrødre der følger med meg, og selv om det var bare en som ble holdt tilbake, og han var den ubetydeligste av dem alle, ville jeg bli igjen her sammen med ham». Da p. Nikolas’ brødre erklærte at man kunne gi avkall på pavens primat uten å fornekte Gud, viste han dem at den som atskiller seg fra paven, atskiller seg fra Kirken, og at den som forsaker Kirken, forsaker Kristus Herren. Deretter sa han med hellige trosiver: «Jeg ville heller lide døden for Guds ære enn å avvike fra den katolske tro med den minste hårsbredd».
Da hele presteskapet i Gorkum ble fengslet, overtok den hellige dominikanerpateren Johannes av Köln (nl: Keulen),, som var sogneprest i Hoornaar fem kilometer fra Gorkum, de forefallende oppgavene som dåp og de siste sakramenter. Han dro gjentatte ganger i skytteltrafikk frem og tilbake mellom Gorkum og Hoornaar, helt til han ble fanget av sjøtiggerne og fengslet sammen med de andre den 3. juli. Der traff p. Leonard ham da han ble fengslet på nytt. Den halvt forvirrede Godfred van Duynen var også der igjen. Brant hadde satt fri denne gamle mannen, men da soldatene tok ham til porten, møtte de en mann fra Gorkum som spurte dem hva de gjorde. De sa: «Denne stakkars idioten skal settes på frifot». Den andre svarte: «En idiot? Han hadde vett nok til å lage Gud, så da vil han også ha vett nok til å bli hengt». Det var nok til å få sjøtiggerne til å snu med sitt offer. Gud ville ikke at han skulle gå glipp av martyrkronen. «Å lage Gud» henviser til læren om Kristi virkelige nærvær i eukaristien. Når presten under den hellige messe sier den eukaristiske bønn og forvandlingsordene over brød og vin, forvandler brød og vin seg til Jesu legeme og blod. I katolsk teologi kalles dette realpresens.
Til Gorkum kom apostaten Jan Omal, tidligere katolsk prest og kannik i kapittelet i Liège/Luik (Lüttich), som på grunn av ambisjoner var gått over til kalvinistene og nå var «justisminister» for den grusomme kommandanten for Watergeuzen, admiral Willem van der Marck (1542-78), greve av Lummen/Lumey i belgisk Limburg, som vanligvis bare ble kalt Lumey. Han var kjent for sitt hat mot katolisismen. Jan Omal skulle erobre Zaltbommel i provinsen Gelderland, men han ble slått hardt tilbake med et tap på seksti av hans menn. Full av sinne vendte han den 3. juli tilbake til Gorkum, hvor han fikk høre av noen tilhengere at borgerskapet var misfornøyde og ville rette en forespørsel til prins Willem av Oranien, slik at Marijn Brants løfter ved overgivelsen av borgen skulle etterkommes i sin helhet. Dermed virket det som om sjøtiggernes bytte skulle unnslippe. Men Jan Omal bestemte seg for å unngå dette ved å fjerne de fangede papistene i stillhet fra Gorkum og bringe dem nærmere kysten til Brielle, hvor Lumey hadde sitt hovedkvarter.
Mot slutten av kvelden lørdag den 5. juli kom den fryktede terrortimen, og fulle sjøtiggere stormet nok en gang inn fengselskjelleren og rev av fangene ytterklærne så de sto der i undertrøyene. De som motsatte seg behandlingen eller protesterte, ble slått. Rundt midnatt bega fangene og deres voktere seg på vei. Byen skulle ikke få vite at deres prester var utvist, fordi de ikke ønsket mer sympati og risiko. I tillegg til de femten opprinnelige martyrene, elleve fransiskanere, en augustinerkorherre og tre sekularprester, samt dominikaneren Johannes av Köln som var kommet til senere, inkluderte gruppen også fransiskanerpateren Willem av Liège, kannik Pontus de Huyter og den sekstenårige fransiskanske novisen Hendrik.
Disse nitten fangene ble brakt ombord på en lekter som lå klar og skulle ta dem til Dordrecht på elven Maas. Fangene ble plassert i lasterommet. Sannsynligvis fordi alt dette ikke var ille nok for dem, ble de underveis flyttet over til en gammel muslinglekter, som stanket forferdelig av bedervede muslinger. Natten var kald og plaget dem like mye som den uutholdelig lukten. Klokken ni om morgenen søndag den 6. juli kom de frem til Dordrecht, hvor fangene ble fremvist for nysgjerrige bak et seil mot betaling, og der kom mobben for å se prestene og øse fornærmelser over dem av hjertens lyst. Klokken tre om ettermiddagen fortsatte reisen til Den Briel, hvor de ankom grytidlig på morgenen mandag den 7. juli. Martyrene måtte bli værende ombord.
Fangene hadde gjort alle forberedelser i tilfelle de skulle bli hengt. Men dette var bare et grusomt spill. Det samme gjaldt deres ferd gjennom byen, hvor Lumey ikke nektet seg den sadistiske gleden ved å slå martyrene som en slavedriver, slik at deres nakne skuldre og nakke snart var helt hovne og dekket av blod. Først etter en ny flom av skjellsord ga admiralen ordre om å bringe dem til fengselet i Den Briel. Det befant seg i et tårn med tre etasjer, som alle i høyeste grad var trange og skitne. Den nederste etasjen var en grotte som var som en pestkloakk og fløt av avføring, for der samlet all skitten fra de to øvre etasjene seg. Martyrene ble kastet i denne kloakken. Men lidelsens kalk var ennå ikke blitt tømt til bunnen.
Da de ble kastet i fangehullet, satt det fra før fire andre prester der, to premonstratensere og to sekularprester. De to premonstratenserne var Hadrian van Hilvarenbeek og Jakob Lacops. De tilhørte klosteret Middelburg, men var stasjonert i landsbyen Monster for å drive sjelesorg der. Om natten mellom den 6. og den 7. juli ble de lokket fra prestegården av sjøtiggere og tatt med til Brielle med båt. Underveis ble sjøtiggerne tørste, og spurte fiskere som dro forbi om de ville bytte til seg en prest for en tønne øl, men de avslo denne handelen. De to sekularprestene var Andreas Wouters, sogneprest av Heinenoord som hadde levd et lite oppbyggelig liv, og Andreas Bonders, sogneprest i Maasdam (Maesdam). Disse fire geistlige var fanget av sjøtiggerne i raid og brakt til fengselet den 7. juli. Dermed var det i alt 23 ofre for sjøtiggerne som var samlet i det trange fangehullet.
Jakob Lacops var en mann av ekstraordinære talenter og elskelige karaktertrekk, slik at alle likte ham. Dette var kanskje grunnen til at han falt i stolthet og la bort sin munkedrakt. Selv ble han kalvinistisk predikant og skrev en spottende pamflett mot ærbødighet for de hellige. Men ganske snart snakket samvittigheten, og allerede etter noen måneder var han tilbake i Moderkirkens skjød og brente egenhendig sin pamflett, som aldri så dagens lys. Han ble deretter kapellan i Monster, hvor hans eldre bror var sogneprest. Broren døde kort tid etterpå og ble etterfulgt som sogneprest av Hadrian van Hilvarenbeek.
Klokken tre om ettermiddagen den 7. juli ble alle fangene drevet til rådhuset, hvor de ble avhørt i nærvær av admiralen, nesten utelukkende om sin tro. Han førsøkte igjen å bringe dem til frafall, og det føyelige redskapet han brukte, var den frafalne presten Jan Omal. Han brukte alle sine krefter til å forsøke gjennom hån, spott og mishandling av alle slag å få disse Guds tjenere til å gi opp fellesskapet med Den apostoliske Stol. Hensikten var å sette deres tro på prøve, fordi for sjøtiggerne var «en frafallen prest bedre enn en død prest». Fangene ble tilbudt friheten om de fornektet den katolske tro på Alterets Sakrament.
Alle var beundringsverdig faste i sin tro, men sjøtiggerne la merke til at tre av dem nølte. Det var kannik Pontus de Huyter, sogneprest Andreas Bonders fra Maasdam og den fransiskanske novisen bror Hendrik. Umiddelbart ble de tre skilt fra resten og gitt bedre behandling i et alt for velbegrunnet håp om deres fullstendige frafall. Igjen kunne man takke forsynet, fordi uten dette frafallet ville historien om de andres martyrium aldri ha blitt kjent, for Pontus de Huyter, en lærd mann og historiker, men også bror Hendrik, som var vitner til martyrenes siste øyeblikk, var senere i stand til å gi svært verdifull informasjon.
Nå kom det brev til admiralen fra magistratene i Gorkum, som klaget på arrestasjonen av prestene, som var i strid med det som ble lovet i forhandlingene om overgivelse. Det kom også brev fra prins Willem av Oranien, lederen for de anti-spanske styrkene, som ga ordre om at fangene skulle løslates, men denne ordren ignorerte admiralen. Samtidig fortsatte brødrene Pieck med ekte nederlandsk egenrådighet sin aktivitet for å få satt fri sin bror, fransiskanernes guardian. De ønsket å få Nikolas Pieck til å fornekte paven, som Lumey hadde sagt var nok til å gi dem frihet. På brødrene Piecks anmodning ble seks av martyrene, Nikolas Pieck, Leonard av Veghel, Hieronymus av Weert, Godfred van Melveren, Hadrian van Hilvarenbeek og Jakob Lacops, ført til rådhuset for å gjennomgå et nytt forhør om ettermiddagen tirsdag den 8. juli. De som sto for avhøret, var den frafalne sognepresten i Den Briel, Andries Cornelissen, og en viss Corstenz Cornelis, en båteier og ivrig kjetter. Libertatis Primitiae – frihetens første frukter, lød innskriften på rådhuset i Den Briel, hvor de ble avhørt.
Cornelissen prøvde å snakke i en fortrolig tone med martyrene og holdt opp for dem resultatet av deres egenrådighet – en sikker død – og oppfordret dem til å oppgi sin lydighet til paven. Men med stor entusiasme avviste Nikolas Pieck ham, og Leonard av Veghel erklærte at han ikke kunne begripe at de ønsket å bringe dem til frafall av frykt for døden. Noe annet ville det være hvis de kunne overbevise dem om at katolisismen ikke var Kristi rene lære. Dette gjorde at Cornelissen ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i en teologisk debatt. Sjøtiggerne bestemte at debatten skulle fokusere på et enkelt punkt: paven. Hvis de fikk patrene Pieck og Veghel så langt at de vil bryte sin lydighet mot paven – Antikrist for Lumey og hans kumpaner – ville det være slått en bresje i prestenes motstand. Av de to predikantene fra den nye læren var det Andries Cornelissen sto for snakkingen, mens den andre, Cornelis Corstenz, ikke visste noe bedre enn hele tiden å rope ut: «Heng dem opp!» Hensikten var å snakke ned de romerske geistlige og fornærme dem. Noe som ikke fungerte.
Og Nikolas Pieck la til: «Aksepterer du evangeliet? Fra hvem fikk du det? Hvem har lært deg at et evangelium er av apostelen Matteus, et annet skrevet av Johannes?» Andries Cornelissen ble stille, fordi han var fullstendig klar over at hans to utspørrere hadde drevet ham inn i et hjørne. For det eneste svaret på dette spørsmålet var: «Den hellige kirken og paven». Alle tilstedeværende var synlig flaue. Tilskuere begynte å blande seg inn og spørre sin egen Andries hånlig om han allerede var svar skyldig. Med et ulykkelig ansikt bemerket han: «Du forstår sikkert hvor de vil? De vil at jeg skal si at Guds Ord har kommet til oss gjennom tradisjonen med sitt idol, anti-Krist, den romerske paven». Leonard av Veghel svarte: «Ettersom vi skulle debattere om Skriftene, som du foreslo, og som vi i oppfølgingen av det ønsket kilder, må likevel først etablert, at det som finnes i Det gamle testamente er den hellige skrift og Guds Ord?» Nå grep tilskuerne inn, for de innså at deres predikant har tapt.
Hieronymus av Weert ble fortsatt følt på tennene, samt de to norbertinerne og sannsynligvis kapellanen Nikolas Poppel. Alle andre «anklagede» svarte like stolt. Admiralen selv ble opphisset over den elskverdigheten og strålende bekjennelsen som den fremdeles ungdommelige og vakre Jakob Lacops ga av Det hellige sakrament, og prøvde på alle måter å bevege ham til frafall. Men den tidligere overløperen var nå et eksempel på en usvikelig og trofast tro. Alle fangene var urokkelige i sin tro. Admiralen fór opp i sinne, og under forbannelser ble prestene drevet ut av «rettssalen». Også dette avhøret var som bestemt av forsynet, fordi det beviste noe som senere skulle vise seg, nemlig at martyrene i sannhet skulle lide døden for den hellige tro. De trengte bare å være utro på ett eneste punkt, så ville de ha reddet livet. I stedet valgte de å bli sanne martyrer for sin tro. Den triste, men også ærerike slutten nærmet seg.
Om kvelden den 8. juli satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi. Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste synder, for å være rene.
Like etter midnatt natten mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende bjelker.
Da den mektige stemmen tidde, trodde noen hyklere med en kalvinistisk predikant i spissen at dette var et gunstig øyeblikk for å foreta et siste angrep på troen hos de yngste bekjennerne. Men de fant formidable motstandere i Leonard av Veghel, Nikolas Poppel, viseguardian Hieronymus van Weert og Nikasius av Heeze. Bare én av dem, den unge bror Hendrik, begynte å nøle. Han var en av dem som helt fra begynnelsen av fangenskapet hadde følt en stor angst og frykt for tortur og død. Og da den unge mannen sto der i låven under bjelkene, hvor det nakne liket av hans guardian hang og bevegde seg i kramper, følte han en usigelig frykt for døden som overmannet hele hans sjel. Bødlene la merke til dette like godt som hans medbrødre, og mens de sistnevnte ropte til ham: «Ha mot og tillit», brukte den kalvinistiske predikanten alle sine krefter for å bringe ham til frafall. Bror Hendrik ble spurt om hvor gammel han var, og han svarte at han var seksten år gammel, og dermed syntes bødlene synd på hans skjebne. Knapt hadde han gjort seg skyldig i en svakhet, eller han bukket under for predikantens insistering og byttet bort sin tro for friheten. Umiddelbart løslot de ham og brakte ham ut fra låven. Nå var det tyve fanger igjen, hvorav en allerede var hengt..
I samme øyeblikk som unge Hendrik falt fra, klatret viseguardian Hieronymus opp stigen, og da han sto øverst i den, trengte en kalvinist seg frem og hyklet medlidenhet med ham mens han spottet den salige Jomfru, den hellige Peter og andre hellige og bønnfalt ham om ikke lenger å stole på Maria eller paven, men på Gud alene. Da p. Hieronymus så morderen av sin bror Hendriks sjel foran seg, klarte han ikke å holde seg og sa: «Døden gjør meg ikke redd, men jeg er dypt irritert over det misbruket av vår novises svakhet dere tillater dere. Vik bak meg, ditt krek, vik bak meg, du Satans tjener!» Og ved disse ordene ga han i heftig og rettferdig harme fristeren et voldsomt spark i magen fra toppen av stigen. Det traff så godt at predikanten falt ned og rullet rundt på bakken.
I det øyeblikket fikk den kalvinistiske predikanten øye på den blå-hvite tatoveringen av et kors på viseguardianens nakne kropp. Han ga da ordre om at det skulle skjæres bort før han ble hengt. Bødlene overfalt p. Hieronymus som ville dyr og skar av ham tatoveringen, og det skjedde ikke alt for forsiktig. Da begynte Hieronymus’ hender og føtter å skjelve, og de fryktet at han ikke kunne finne veien til galgen. Han var den andre som ble hengt etter guardianen, dryppende av blod. Til siste øyeblikk fortsatte han å be og formane sine brødre, og under stadige anrop av de helligste navn Jesus og Maria oppga han sin ånd.
Sogneprest Leonard av Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen, tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham, leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom, fokuserte han mest på stigen som han klatret på.
Denne slående forestillingen rørte igjen bødlene. «Nei,» sa de til hverandre: «La oss ikke henge denne mannen, han er uskyldig, la ham gå». Den hellige gamle mannen hørte at hans bødler, beveget av medlidenhet, ønsket å sette ham fri. «Nei, nei,» svarte han umiddelbart og fortsatte å klatre oppover på stigen, «ingen nåde, skynd dere å forene meg med mine brødre». De innvilget hans begjæring. Da tauet snørte seg rundt halsen hans, sa han: «Jeg ser himmelen åpen». Og litt senere hørte de ham hviske: «Hvis jeg har gjort noe galt mot noen, ber jeg deg, å elskede Gud, at du må tilgi meg».
Femten martyrer hang nå ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av onsdag den 9. juli 1572 i Brielle.
Skjebnen til de fire frafalne skulle bli ulik. Kannik Pontus de Huyter og den unge bror Hendrik angret dypt sitt frafall og gjorde bot i et kloster i et liv i ydmykhet og anger. De døde senere i Den katolske kirkes skjød, mens de to andre frafalne snart led en voldelig død. Fransiskanerpresten Willem av Liège kastet seg ut i alle laster og ble allerede samme år (1572) hengt som tyv. Alle bødlene fikk nesten uten unntak en dårlig og trist slutt på livet.
Dette urettferdige blodbadet hadde imidlertid ikke fått stillet raseriet til troens forbitrede fiender. Så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut til torvlåven. Da var p. Nikasius fortsatt i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle.
Sjøtiggerne skjendet de døde på uhørt vis. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær, tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser og viste dem frem i triumf i byen.
Om natten for deres død viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble de funnet 43 år senere. Rundt samme tid viste martyrene seg også for Matthias van Est, en onkel av Rutger og William, denne gang i sine jordiske klær. Kort tid etter kom de første rapportene om mirakuløse helbredelser gjennom martyrenes forbønn.
Prins Willem av Oranien var rasende over at sjøtiggerne hadde utført denne feige handlingen i strid med hans uttrykkelige ordre. Tiggernes ansvarlige sjef, admiral Lumey, var etter å ha erobret Zuid-Holland og tatt kontrollen over Noord-Holland og Zeeland, den 20. juni 1572 blitt utnevnt til stattholder av Holland og som en konsekvens generalkaptein, det vil si militær øverstkommanderende i de erobrede territoriene. Men han ble avsatt av prinsen i 1573, og i 1576 ble han utvist fra Nederlandene av prinsen. Han skal ha deltatt og tapt i slaget ved Gembloux mot spanjolene. Han dro tilbake til sitt hjemland, fyrstebispedømmet Liège, hvor han døde den 1. mai 1578 i sin residens på Mont-Saint-Martin, enten etter å ha blitt bitt av en rabiessmittet hund eller etter å ha blitt forgiftet mens han satt i fengsel.
Om de nitten Gorkum-martyrene har vi en bemerkelsesverdig god dokumentasjon. Først og fremst gjelder det verk av to direkte øyenvitner, Rutger van Est og Pontus de Huyter som begge bodde i Gorkum på den tiden. Rutger van Est, som var en overbevist katolikk, ble den 27. juni 1572 fengslet i borgen sammen med sin onkel Nikolas Pieck. Men han klarte å rømme, og deretter samlet han all mulig informasjon om de drepte prestene. Om deres lidelseshistorie skrev han et dikt på tretti strofer. Pontus de Huyter som var kannik i Gorkum og delte martyrenes lidelsesvei inntil han falt fra kort tid før henrettelsen, skrev om deres martyrium på rim.
Da Rutger van Est døde i 1592, etterlot han sitt materiale til sin bror Willem Hessels van Est (Gulielmus Estius) (1542-1613), professor i teologi i Douai, som skrev historien. Allerede i 1572 skrev Willem et brev til en venn i Köln, hvor han gjenga hele beretningen om martyriet. Dette brevet ble publisert i 1572 i metropolen ved Rhinen uten kjennskap til forfatteren, men trykt som en pamflett, som gjorde Gorkum-martyrene viden kjent. Da Vilhelm van Est var blitt professor i teologi i Douai og berømt for sine skrifter, ga han i 1603 i Douai ut standardverket om martyrene: Historiae Martyrum Gorcomiensium, basert på brorens notater. Vilhelm døde i 1613 som kansler ved universitetet i Douai. Raissinsan nevner ham den 20. september blant de salige, men bollandistene har ham blant de Praetermissi («utelatte»). En undersøkelse av fakta ved en kirkelig domstol i 1619 viste at hans bok, basert på vitnesbyrd fra mange vitner og nitid forskning, fullt tilsvarte den historiske sannheten. I tillegg var Historiae Martyrum Batavicorum av Petrus Opmeer fra 1595 en viktig kilde om martyrene.
En busk med nitten hvite blomster sies å ha sprunget opp på stedet for deres martyrium. Mange mirakler har blitt tilskrevet deres forbønn, spesielt helbredelser av brokk. Først i 1616, under en tolvårig våpenhvile mellom Spania og de Forente provinser, turte to fransiskanerpatre å grave opp martyrenes jordiske rester, og i hemmelighet ble de overført til de belgiske provinsene, som ble regnet som et sikrere hvilested. I en kort periode ble de oppbevart i kirken Sainte-Gudule (nå co-katedralen Sint-Michiels-en Sint-Goedele/Saints-Michel et Gudule) i Brussel, hovedstaden i de spanske Nederlandene, men den 18. juni 1618 ble de høytidelig overført til klosteret til fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum (Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec), en reformgren av fransiskanerordenens observant-gren, og skrinlagt der.
I 1619 ble en autentisk beretning om de mer enn 34 miraklene som var skjedd gjennom disse martyrenes forbønn, sendt til Roma. Tolv av dem ble presentert for Rituskongregasjonen, som nøyde seg med å undersøke to av dem nærmere. Martyrenes forbønn viste seg spesielt virksom mot indre sykdommer, vel fordi Gud spesielt ville forherlige de delene av martyrene som var blitt mest mishandlet. Etter translasjonen av deres relikvier vokste deres kult enda mer, og opptegnelser om de mange miraklene som var skjedd ved deres forbønn og relikvier, ble publisert av bollandistene. Prosessen for deres saligkåring tok lang tid på grunn av vanskeligheter med å samle inn korrekt informasjon, noe som var et resultat av den fortsatt rådende forfølgelsen av Kirken i Nederland.
Gorkum-martyrene ble høytidelig saligkåret som martyrer den 24. november 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76), og han la til at man straks kunne gå i gang med en prosess for deres helligkåring. Denne fulgte kort tid etter at det katolske hierarkiet var restaurert i Nederland (1853). Men den skjedde mot de nederlandske biskopenes uttrykte ønske, for de ønsket fred på den fronten og kalte helligkåringen en provokasjon som ikke kom fra dem. Helligkåringen skjedde endelig på den høytideligste måte av den salige pave Pius IX (1846-78) den 29. juni 1867, angivelig på 1800-årsdagen for de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus’ martyrdød.
Allerede den 3. februar 1748 var det gitt tillatelse til deres kult i det tyske bispedømmet Freising, hvor festen for de hellige Leonardus Vechelius og ledsagere, martyrer i Gorkum i Holland, ble feiret den 9. juli. I den nederlandske kirkeprovinsen feires også festen for de hellige martyrene av Gorkum hvert år den 9. juli, årsdagen for martyriene. Deres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er også 9. juli:
Briélæ ad Mosam apud Bátavos, pássio sanctórum mártyrum Nicolái Pieck, presbýteri, et sociórum decem ex Ordine Fratrum Minórum et octo e clero diœcesáno vel regulári,2 qui, ob tuéndam doctrínam de præséntia Christi in Eucharísta et Ecclésiæ Románæ auctoritátem a calviniánis vária ludíbria et torménta perpéssi, tandem láqueo suspénsi agónem consummárunt.
I Brielle ved Maas i Nederland, lidelsen til de hellige martyrene Nikolas Pieck, prest, og ti ledsagere fra fransiskanerordenen og åtte sekularprester eller ordensprester, som for å forsvare mot kalvinistene doktrinen om Kristi realpresens i eukaristien og den romerske Kirkens autoritet, led spott og tortur av ulike slag, og fullførte sitt martyrium ved å bli hengt.
2 Quorum nómina: sancti Hieronymus de Weert, Theodoricus van der Eem, Nicasius de Heeze, Willehadus de Dania, Godefridus de Melveren Coart, Antonius de Hoornaert, Antonius de Werta et Franciscus de Rauga, presbyteri ex Ordine Fratrum Minorum, necnon Petrus d’Assche van der Slagmolen et Cornelius de Dorestado, religiosi ex eodem Ordine; Ioannes Lenaerts, canonicus regularis Sancti Augustini; Ioannes Coloniensis, presbyter ex Ordine Prædicatorum; Hadrianus de Hilvarenbeek, Iacobus Lacops, presbyteri ex Ordine Præmonstratensium; Leonardus Vechel, Nicolaus Poppel, Godefridus van Duynen, Andreas Wouters, presbyteri.
Bispedømmet Haarlem, som inkluderte Den Briel, gjennomførte utgravninger på martyrmarken rundt 1873. Den 9. juli 1880 ble et pilegrimskapell vigslet der, og interessen for martyrene ble sterkere. Nederland hadde få nasjonale helgener, for i tillegg til de hellige Willibrord (658-739) og Bonifatius (ca 675-754), som var angelsaksiske og ikke virkelige nederlandske helgener, var det bare den hellige Lidwina av Schiedam (1380-1433). Det oppsto brorskap som begynte å organisere valfarter. I 1901 fantes det allerede 34 brorskap for Gorkum-martyrene. I 1889 grunnla for eksempel biskop Caspar Josefus Martinus Bottemanne av Haarlem (1883-1903) Brorskapet av martyrene fra Gorkum. Målet med dette brorskapet var å ære martyrene og deres standhaftighet i bekjennelsen av den hellige tro, samt å be om deres energiske forbønn for at troen skulle bevares og utvides og for konverteringen av ikke-katolikker i landet.
400-årsdagen for martyriet ble offisielt markert i 1972. I tillegg til kardinal Bernardus Johannes Alfrink (1900-87) og den protestantiske presten Marga Klompé (1912-86) (Nederlands første kvinnelige prest) var også dronning Juliana (1948-80; d. 2004) til stede, noe som var en gest av forsoning. Hun gjorde det dermed godt igjen etter at hennes bestefar, pavehateren kong Willem III (1849-90), hadde sviktet under 300-årsjubileet.
De nitten martyrene er skytshelgener for misjonsselskapet «China» i Weert. Ved gjenopprettelsen av fransiskanernes nederlandske provins i 1853, ble Gorkum-martyrene utropt til deres skytshelgener. Alle blir avbildet i sine respektive antrekk og med en løkke rundt halsen, noen ganger med kalk eller monstransen i hånden, et tegn på deres tro på eukaristien. En bok av Daniel de Lange: De Martelaren van Gorkum, Utrecht/Antwerpen, Spectrum, 1954, forteller deres historie. Den nyeste boken om Gorkum-martyrene, rikt illustrert, er av Ben Hartmann: De Martelaren van Gorcum volgens het getuigenis van Gulielmus Estius geschreven in 1572, Oegstgeest, Colomba, 2009.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Delaney (1), Bunson, Index99, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, newsaints.faithweb.com, soul-candy.info, nl.crc-resurrection.org, rkk.nl, hofkerk.nl, ommegang.be, frenkerd.blaah.net, franciscan-sfo.org, stpiusx.nl, Brosjyre fra Sint-Niklaaskerk (Beurs) i Brussel - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. oktober 2001