Den hellige Bonifatius ble født som Winfrid (Wynfrith) rundt 672/73 (senest 675) i kongeriket Wessex i England, sannsynligvis i eller nær ved Crediton (Crediodunum, Kirton) i Devonshire i Englands sørvestre hjørne. Han kom fra en rik og adelig familie av selveiende bønder. De var av saksisk opprinnelse, og Winfrid følte seg også hele sitt liv som sakser. Alt som barn var han fylt av tanken på å vie sitt liv til Gud, og han skal ikke engang ha vært fem år gammel da han bestemte seg for å bli munk, etter å ha hørt på noen munker som var på besøk i hjemmet. Verken med det gode eller med det onde kunne faren få plukket ut av ham disse «grillene» – guttens lengsel etter klosterlivet ble bare sterkere. Til slutt var det ingen annen råd enn å la Winfrid få begynne på klosterskole da han så vidt var syv år gammel. Skolen var i klosteret i Adescancastre, som lå hvor den nåværende byen Exeter ligger.
Ungdomstiden ble i tillegg til fromme botsøvelser brukt til grundige studier under abbed Wolfhard. Da han var ferdig med sin læretid, ble han som fjortenåring selv benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) under den lærde abbed Winbert i Nhutscelle (i dag Nursling) ved Southampton i Hampshire i bispedømmet Winchester. Han gjorde stor fremgang i studiene og utmerket seg særlig gjennom sin dype forståelse av Skriften. Han var også velutdannet i historie, grammatikk, retorikk og poesi.
Etter å ha fullført sine studier, avla han sine monastiske løfter og ble utnevnt til forstander for klosterskolen. Han synes å ha vært en inspirert lærer og populær hos studentene. Han utga bibelkommentarer og samlet den første skrevne latinske grammatikk i England, og i tillegg ga han ut noen dikt og akrostikon i den hellige Aldhelms stil.
Hans ry spredte seg snart utenfor klostermurene, og kopier av forelesningsnotater ble spredt vidt omkring. Fra alle kanter strømmet vitebegjærlige elever til den avholdte læreren, som hadde en slik velsignet evne til å forene mildhet og fasthet, og som var et levende forbilde på kyskhet og oppofrende menneskekjærlighet for alle som kom i berøring med ham. Han ble presteviet som trettiåring rundt 715. Han ble valgt av kong Ine (Ina) av Wessex (688-726) og hans synode til å være deres legat til erkebiskop Bertwald av Canterbury (693-731).
Hadde Winfrid blitt i England, ville en lovende karriere ligge åpen for ham. Men i stedet lengtet han etter enda større oppgaver, å bli misjonær og forkynne evangeliet for sine stammefrender på den andre siden av Nordsjøen, som ennå var hedninger. Etter mange anmodninger gikk hans abbed motvillig med på dette.
Våren 716 gikk Winfrid om bord i et skip i London sammen med to ledsagere og seilte over til Duurstede i Friesland. Tidligere forsøk fra de hellige Wilfrid og Willibrord på å kristne friserne, disse trassige, frihetselskende havets sønner, hadde hatt liten virkning på grunn av politiske forhold. Dessuten hadde friserne under sin konge Radbod nettopp slått frankerne, fordrevet misjonærene og revet kirkene, for de ville ikke ha noe med religionen til den forhatte fienden å gjøre. Radbod sa at han ikke var klar til «å dra til himmelen sammen med en håndfull tiggere». Han sa også at han foretrakk å være i helvete sammen med sine forfedre fremfor i himmelen uten dem.
Bonifatius bestemte seg for å følge Herrens råd til profeten Jeremias om ikke å så blant torner (Jer 4,3), så allerede høsten 716 reiste han tilbake til Nursling. Etter Winberts død sent i 717 forsøkte de andre munkene å beholde Winfrid i klosteret ved å velge ham til abbed, men han avslo valget fordi han var sikker på at Gud kalte ham til misjonsmarken, og han fikk biskop Daniel av Winchester til å overtale munkene til å velge en annen.
Våren 718 forlot Winfrid sitt hjemland for godt for å forkynne evangeliet for de hedenske stammer i Tyskland. Men han skulle alltid føle hjemlengsel til det engelske klosterlivet og sin kultur. Fra villmarken skrev han snart hjem og ba dem sende ham den hellige apostelen Peters brev, skrevet med gullbokstaver. Rhinland og Bayern hadde blitt kristent før Bonifatius' tid, og enkeltstående misjonærer hadde trengt inn i andre deler av landet. For å skaffe seg støtte, bestemte Bonifatius seg for først å dra til Roma for å stille seg under pavens beskyttelse. Han hadde med et åpent anbefalelsesbrev til konger, fyrster, biskoper, abbeder og prester, samt et privat brev til paven.
Høsten 718 kom Bonifatius til Roma. Den hellige pave Gregor II (715-31) viste varm interesse for hans planer om å utbre den katolske kirkes lære og derved utvide pavens egen maktsfære, så den 15. mai 719 ga han Winfrid misjonsoppdraget. I et brev fikk han apostolisk fullmakt til å forkynne kristendommen for friserne og sakserne på Rhinens høyre bredd i pavens navn. I tvilsomme situasjoner skulle han alltid henvende seg direkte til paven som sin høyeste øvrighet. Etter gammel skikk, og som tegn på det inderlige forhold som på denne måten var oppstått mellom Winfrid og den romerske kirken, ga Gregor ham navn etter navnet på helgenen dagen før utsendelsen, den hellige martyren Bonifatius av Tarsus, og alltid siden brukte Winfrid navnet Bonifatius.
Full av håp dro Bonifatius fra Roma, krysset Alpene og dro gjennom Bayern. Der fant han at Kirken var blomstrende, med en rekke klostre og kirker. I Alemannia, som han krysset på vei til Thüringen, fant han lignende forhold. Thüringen ble av Roma betraktet som kristent, og Bonifatius' misjon var ment som en autorisert reformator. Men han fant landet i en dårlig forfatning. Den hellige Kilian hadde arbeidet der, men uten suksess, og i 689 hadde han lidd martyrdøden sammen med sine medhjelpere Kolonat og Totnan. Både hertug Gosbert og senere hans sønn, Hethan II, som begge var omvendt av Kilian, var også blitt myrdet, og mange av deres opprørske undersåtter hadde falt tilbake til hedendommen eller til en blanding av kristendom og avgudsdyrkelse. Selv om Bonifatius klarte å omvende noen, hadde han ikke den suksessen han forventet.
Da han i 719 hørte at friserkongen Radbod var død, dro han igjen til Friesland som medhjelper til den aldrende Willibrord, som var biskop av Utrecht. Der ble han i tre år og forkynte med stor suksess. Mange kristne som hadde falt fra under Radbods forfølgelser, ble brakt tilbake, og tusenvis av hedninger aksepterte troen. Men da Willibrord ville ha ham til sin koadjutor og etterfølger, avslo han, med den begrunnelse at hans oppdrag fra paven var generelt og ikke knyttet til ett bestemt bispedømme. Fordi han fryktet for at han skulle tvinges til å gi etter, reiste han fra Friesland. På veien til Hessen stanset han i klosteret Pfalzel (Palatiolum) nær Trier, som var grunnlagt av den hellige abbedissen Adela av Pfalzel. Hennes intelligente sønnesønn Gregor var ofte på besøk hos sin farmor i Pfalzel. Da gutten leste latin flytende, fikk han til nonnenes glede lese bordbønnen ved måltidene.
Også da Bonifatius var på besøk, leste Gregor teksten på latin, men da Bonifatius spurte om han kunne forklare den på folkespråket til dem som ikke kunne latin, var den oppgaven for stor for ham. Da reiste den angelsaksiske gjesten seg og forklarte for ham og nonnene evangelieteksten de hadde hørt, og han la til en preken om nødvendigheten og fruktene av et apostolisk og dydig liv. Dette gjorde han på en så varm og overbevisende måte at Gregors hjerte ble fylt av entusiasme. Han erklærte straks at han aktet å bli med Bonifatius, og ikke noe kunne få ham fra dette. Han ble disippel og med tiden en nær medarbeider av Bonifatius, som det ble sagt at elsket ham som en sønn. Han delte hans arbeid og prøvelser, fulgte ham på alle hans misjonsreiser og lærte av ham hellighetens hemmelighet.
Da Bonifatius kom til Hessen, grunnla han klosteret Amanaburch (i dag Amöneburg ved Marburg), et slags misjonssenter hvor innfødte prester skulle utdannes. Han skrev også en rapport til paven, og pave Gregor II svarte at han ønsket å treffe Bonifatius personlig. Derfor dro han til Roma for andre gang og la veien gjennom Frankrike og Burgund. Etter suksessen for hans arbeid i Bayern, Thüringen og Hessen, og for at han skulle kunne drive misjonsarbeidet med større kraft, konsekrerte paven ham den 30. november 722 til misjonsbiskop for Germania.
Paven utstyrte ham med et introduksjonsbrev til frankernes hushovmester (major domus) og reelle hersker Karl Martell (716-41), som kunne gi Bonifatius beskyttelse på sine reiser og gjøre ham i stand til å fortsette sitt arbeid med suksess. Dette brevet presenterte Bonifatius personlig til Karl Martell på sin hjemreise til Tyskland. Paven påla Bonifatius en ed som bandt ham direkte til Roma, og Gregor ga ham nå full støtte og korresponderte regelmessig med ham. Som et resultat av pavens innflytelse ble de romerske liturgiske skikkene overalt adoptert av den unge germanske kirken.
Bonifatius dro tilbake til Øvre Hessen, hvor han reparerte skadene som var skjedd under hans fravær, da mange hadde glidd tilbake til hedendommen. Overalt tildelte han fermingens sakrament. Deretter dro han til Nedre Hessen for å fortsette sitt arbeid. Dialektene til de germanske stammene i Nordvest-Europa synes å ha vært svært nær det språket som ble snakket i England på den tiden, og det virker ikke som Bonifatius hadde noen problemer med å gjøre seg forstått. Han fordrev Wotan (Odin) og andre gamle guder og gjorde de hedenske hov om til kristne gudshus.
Den mest berømte hendelsen, som trolig fant sted i 723, er fra Geismar nær Fritzlar i Nedre Hessen. Der sto det på toppen av fjellet Gudenberg en urgammel kjempeeik som hedningene æret og hadde viet til krigsguden Donar (Tor). Bonifatius skjønte at hvis han kunne statuere et eksempel her, ville det virke mer overbevisende på disse enkle naturbarna enn all verdens prekener. Derfor tok han en øks for å hogge ned eika, og hedningene ventet spent på at Tor skulle slynge sin lynstråle og straffe denne dumdristige presten. Men etter de første hoggene ble eika delt i fire deler og falt til bakken. Eika var åpenbart ikke råtten, siden Bonifatius bygde et kapell av tømmeret fra eika og viet det til apostelen Peter. Denne hendelsen ble betraktet som et mirakel og førte til masseomvendelse.
Da Hessen var blitt et kristent land, fortsatte Bonifatius sitt misjonsarbeid i Thüringen og utryddet etter hvert hedendommen også der. Han grunnla et kloster i Ohrdruf nær Gotha for å tjene som et misjonssenter for Thüringen. Mange nye munke- og nonneklostre ble grunnlagt, delvis bemannet av engelske munker og nonner. Disse utviklet seg til sentre både for kristendommen og sivilisasjonen, blant dem var Amöneburg samt Fritzlar ved elva Eder i Hessen. Han grunnla også de store klostrene Reichenau (724), Murbach (728), Tauberbischofsheim, Kitzingen og Ochsenfurt.
Da den hellige pave Gregor III (731-41) i 731 kom på Peters stol, sendte han Bonifatius palliet og utnevnte den snart sekstiårige misjonæren til erkebiskop med myndighet til å etablere bispedømmer og konsekrere biskoper som Kirkens leder og pavens stedfortreder, missus Sancti Petri. Den nye kirkeprovinsen omfattet størstedelen av det germanske området under frankisk herredømme øst for Rhinen, unntatt Alemannia og Bayern. Han grunnla nye klostre i Erfurt, Würzburg og Eichstätt.
Etter Bonifatius' tredje opphold i Roma (737-38) ga pave Gregor III ham oppdrag som Den apostoliske Stols legat (Legatus Germanicus) å organisere kirken i Bayern, Alemannia, Hessen og Thüringen, og han ba biskoper, abbeder og verdslige stormenn om å gi legaten sin fulle støtte. I Roma rekrutterte Bonifatius de hellige brødrene Willibald, senere biskop av Eichstätt, og Winnibald, som ble abbed av Heidenheim. Deres søster, den hellige Valburga, kom rett fra England for å slutte seg til dem og etterfulgte Winnibald som superior for dobbeltklosteret i Heidenheim.
I 738 beseiret Karl Martell sakserne i Westfalen, og dette åpnet nye muligheter for de angelsaksiske misjonærene. Men denne spesielle åpningen ble snart stengt helt til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) mange år senere gjenerobret området fra sakserne.
Det var ikke mangel på konvertitter, men derimot på lærere. Derfor sendte Bonifatius sitt berømte brev til det engelske folk, hvor han ba om deres bønner og hjelp i misjonen til «dem som er av samme kjøtt og blod som dere». Engelske klostre svarte med gaver i form av penger, bøker, liturgiske klær og relikvier, og grupper med munker og nonner kom for å hjelpe ham, noen av dem fra adelige familier i Wessex. Noen av dem skulle bli anerkjent som helgener, blant dem de hellige Lullus av Mainz, Burchard av Würzburg, Wigbert av Fritzlar, Eoban av Utrecht, Thekla av Kitzingen og ikke minst Bonifatius' vakre og lærde unge kusine Lioba av Bischofsheim, som hadde overoppsynet med alle klostrene grunnlagt fra Bischofsheim. Lullus var Bonifatius' fetter og skulle bli hans etterfølger som erkebiskop av Mainz.
Da Bonifatius kom tilbake til Tyskland etter sitt tredje besøk i Roma, brukte han sine fullmakter som legat og sammenkalte en synode for alle områdene i Tyskland og etablerte et hierarki for Bayern. Nå begynte Bonifatius' egentlige kirkelig-organisatoriske virke gjennom grunnleggelsen og nyordningen av mange bispedømmer.
I 738/39 organiserte han kirkestrukturen i Bayern og grunnla de fire gamle bispedømmene der: Freising, Regensburg, Salzburg og Passau. Hvert av de nye bispedømmene ble betrodd til en av hans engelske ledsagere som var i stand til å utvikle hans tradisjon av sann tro og lærdom. Til disse bispedømmene kom i 745 også Eichstätt for Nordgau, med Willibald som første biskop. Bispedømmet Freising hadde vært vakant siden den første biskopen, den hellige Korbinian (723-26), døde i 726, men dets faktiske grunnleggelse var da Bonifatius innlemmet det i den bayerske bispedømmestrukturen. Til den første biskopen av Freising utnevnte han Korbinians bror Ermbert (Erembert) (739-47/48), og til biskop av Regensburg utnevnte han Gaubald. Paven selv hadde utnevnt biskop Vivilo av Passau, mens abbed Johannes ble biskop av Salzburg.
I 741 grunnla Bonifatius bispeseter i Erfurt for Thüringen, i Würzburg for Midt-Franken og det sørvestre Thüringen og Büraburg for Hessen. Til biskop av Erfurt (senere av Eichstätt) utnevnte han Willibald, til biskop av Würzburg utnevnte han Burkhard og til biskop av Büraburg utnevnte han den hellige Albinus (egentlig Witta), men etter dennes død i 763/65, ble bispedømmet slått sammen med Mainz.
Bonifatius' arbeid i Tyskland var vel etablert da Karl Martell døde den 29. oktober 741 og ble etterfulgt av sine to sønner Karloman og Pipin den Lille (741-68; konge fra 751). De ba Bonifatius om å reorganisere den frankiske Kirken. Selv om Karl Martell hadde gitt Bonifatius den beskyttelsen som gjorde hans arbeid i Tyskland mulig, hadde han latt Kirken i sitt eget område forfalle. Forholdet i kirkene var blitt svært avslappet. Bispedømmer ble kjøpt og solgt, etterlatt vakante for lange perioder, eller gitt til legmenn uten utdannelse som var uegnet for oppgaven. Prestene var uten utdannelse og ofte uegnet for sine embeter, og det var ikke holdt noe generelt kirkelig konsil på 84 år.
Bonifatius presiderte over fem konsiler og synoder innkalt av Karloman og Pipin mellom 741 og 747. I 742 fikk Bonifatius verdighet som erkebiskop også over det østlige Franken (Austrasia) og ble av den hellige pave Zacharias (741-52) utnevnt til pavelig legat for hele franker-riket. I 743 eller 744 kom den avgjørende synoden, det såkalte Concilium Germanicum, som ble holdt på et ukjent sted. Ved siden av hushovmester Karloman og Bonifatius deltok bare seks reformvillige biskoper: Burkhard av Würzburg, Willibald av Erfurt, Dadamus av Utrecht (?), Heddo av Strasbourg, Reginfred av Köln og Albinus (Witta) av Büraburg. Men dette gjorde forsamlingens arbeid effektivt. Beslutningene ble berømte og ble ofte stadfestet på følgende synoder og kirkeforsamlinger.
I 744 grunnla Bonifatius sitt yndlingskloster Fulda sammen med den hellige Sturmius, og han fikk i 751 pavelig eksempsjon for klosteret, det første privilegiet i sitt slag i Kirken i Tyskland, selv om det var kjent fra Italia og England. Fulda skulle i årene som kom bli et stort monastisk senter for Nord-Europa. Bonifatius kom ditt hvert år for å undervise munkene og å tilbringe noen dager i bønn og meditasjon. Han ga også uttrykk for sitt ønske om å bli gravlagt i Fulda.
Høydepunktet i Bonifatius' organisatoriske virksomhet var synodene i 745 og 747. Mange misforhold ble rettet opp og den hellige Benedikts regel ble innført i alle karolingiske klostre. Karloman, Bonifatius' viktigste allierte, gikk selv i kloster i 747 i Montecassino i Italia, og Pipin ble enehersker.
Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Imens var de merovingiske kongene blitt kraftløse og styrte bare i navnet. I 751 fikk Pipin overtalt den hellige pave Zacharias (741-52) om at det riktigste var at den faktiske makthaveren også bar kongenavnet. Den frankiske riksforsamlingen avsatte i november 751 den fjortende og siste merovingerkongen kong Kilderik III (743-51) og valgte enstemmig Pipin den Lille til konge over hele franker-riket. Han ble etter gammel frankisk skikk løftet opp på skjoldet, og dermed var merovingerne avløst av karolingerne. Den gamle merovingerkongen ble sendt i kloster som munk sammen med sin sønn. Pipin ble kronet og salvet til konge i Soissons av en frankisk erkebiskop; tradisjonen sier at det var Bonifatius selv, men dette regnes i dag som mindre trolig.
I 744 døde biskop Willibrord av Utrecht, og Bonifatius overtok ansvaret for bispedømmet. Han utnevnte en assistent eller chorepiscopus. Bonifatius var riktignok erkebiskop, men hadde ikke noe erkebispedømme. Omtrent samtidig ble bispesetet i Köln ledig da Reginfred døde, og det var både Bonifatius' intensjon og pave Zacharias' ønske å gjøre dette til Bonifatius' erkebispesete, og dette ble bestemt på synoden i 745. Men presteskapet protesterte, og før prosjektet kunne gjennomføres, mistet bispedømmet Mainz sin biskop gjennom avsettelsen av Gewilieb, som levde et svært irregulært liv og hadde drept mannen som myrdet hans far, hans forgjenger i bispeembetet. Pave Zacharias utnevnte den 1. mai 747 Bonifatius til erkebiskop av Mainz og primas for Tyskland. Men han fikk Mainz bare som metropolittsete, men ikke som bispedømme; han fortsatte å være misjonserkebiskop. Først hans etterfølger Lullus ble erkebiskop av Mainz og tysk primas. Men Bonifatius hadde myndighet til å utnevne Willibrords etterfølger i Utrecht, og han utnevnte sin venn Eoban, en annen av hans engelske disipler, til administrator av bispesetet.
Den snart åttiårige biskopen følte nå at han hadde utrettet det han skulle, og han følte seg dessuten tilsidesatt i den frankiske kirken. Da ble han grepet av lengsel etter å gjøre et nytt forsøk på misjon i Friesland. Siden biskop Willibrords død var misjonen gått i stå, og folket var falt tilbake til hedendom. Bonifatius overlot ledelsen av den frankiske Kirken til den hellige Chrodegang av Metz og innsatte Lullus, som han i 752 hadde viet til biskop, som sin etterfølger i Mainz.
Han trosset sine venners råd om ikke å gi seg i kast med et slikt farlig foretakende og svarte dem: «Jeg lengter av hele min sjel etter denne ferden, og intet kan hindre meg fra den. Tiden for min bortgang nærmer seg. Snart blir jeg befridd fra mitt legemes fengsel». Han ga også ordre om at hans liksvøp skulle bringes med på ferden. Han tok en gripende avskjed med sine venner, spesielt sin slektning, abbedissen Lioba, som hadde slått seg ned i Tyskland på hans bønn. Han uttrykte ønske om at de en gang måtte bli gravlagt ved siden av hverandre i samme grav.
Vinteren 753 tilbrakte Bonifatius i Utrecht. Han utnevnte sin gamle elev Gregor som administrator i Utrecht og gjorde Eoban til sin ledsager, og hans misjonsvirksomhet bar rik frukt. Pinsefesten 754 hadde han og hans ledsagere slått opp telt i Dokkum ved elva Burda nord i Nederland, og der ventet han bedende i sitt telt på de nydøpte som skulle motta fermingens sakrament. Da ble de angrepet av forbitrede hedenske frisere som var tilhengere av den gamle religionen og ville hevne sine gamle guder. Hans ledsagere grep straks til våpen, men den fromme erkebiskopen bønnfalt dem om ikke å gjengjelde ondt med ondt.
Bonifatius ventet rolig på døden med evangelieboken løftet over hodet, og sammen med 52 ledsagere, blant dem Eoban, ble han drept med sverd. Dette skjedde den 5. juni 754 i Dokkum i Friesland. Etter mordene stormet hedningene inn i teltene for å røve dem, men i stedet for gull fant de bare relikvier og bøker. Full av raseri gikk de i stedet løs på og drepte hverandre. Da de kristne som bodde i nærheten fikk høre om massakren, samlet de seg og hevnet seg på morderne, hogg ned alle som gjorde motstand og tok de andre til fange.
Ved siden av Bonifatius' blodige lik fant de kristne den blodstenkete evangelieboken, som et sverd hadde gått gjennom uten å skade et eneste ord. Boken kan ennå i dag ses i Fulda, og i pergamentet er det tydelige spor etter et skarpt sverd. Bonifatius' legeme ble ført i høytidelig prosesjon, først til Utrecht, siden til Mainz og til slutt til Fulda, som var hans eget ønske. Der ble han bisatt den 9. juli 754. Hans grav i krypten i domkirken i Fulda regnes for en helligdom. Den tyske bispekonferansen har siden 1867 holdt sine møter i Fulda.
Kort tid etter skrev erkebiskop Cuthbert av Canterbury (740-61) til Lullus at «vi i England med stor kjærlighet regner Bonifatius blant de beste og største forkynnere av troen og blant våre særlige vernehelgener». Det engelske konsil i 756 utropte ham til engelsk skytshelgen sammen med de hellige Gregor den Store og Augustin av Canterbury, men dette slo aldri gjennom. Tekster fra de mange brev som er skrevet om og av Bonifatius, har overlevd til vår tid; de utgjør både et verdifullt historisk materiale og tegner et bilde av en stor og elskelig personlighet.
Bonifatius var ansvarlig for den systematiske evangeliseringen og siviliseringen av de store sentrale regionene i Tyskland, for å etablere en organisert Kirke og for å knytte den til Den hellige Stol. Han kalles da også «Tyskernes Apostel» Bonifatius er en viktig skikkelse i Vest-Europas historie, men i dag huskes han bedre i Tyskland enn blant sine engelske landsmenn.
Siden 800-tallet har Bonifatius blitt æret i Tyskland på dødsdagen 5. juni, som fortsatt er hans minnedag. Hans navn står i Martyrologium Romanum, men først i 1874 ble hans fest innskrevet i den universelle kalenderen og gjort obligatorisk for hele Kirken av den salige pave Pius IX (1846-78), etter ønske fra konsilfedrene på Det første Vatikankonsil. I Fulda feires en translasjonsfest den 1. november og en ordinasjonsfest den 1. desember. Den 5. juni 1954, på 1200-årsdagen for Bonifatius' død, utga pave Pius XII (1939-58) encyklikaen Ecclesiae Fastos.
Bonifatius blir fremstilt med øks, med en felt eik som ligger ved hans føtter, og med evangeliebok som er gjennomboret av et sverd. Av ukjente grunner er han skytshelgen for ølbryggere og skreddere. Deler av hans relikvier befinner seg i Leuven/Louvain, Mechelin, Praha, Brugge og Erfurt, mens en betydelig del av en arm er i Eichfeld.