Den hellige Lullus (Lull, Lul) ble født ca 710 i Wessex i England. Han ble benediktinermunk i Malmesbury, men på en valfart til Roma i 737 lærte han Bonifatius å kjenne, som tok ham med til Germania. Han ble viet til erkediakon og ble Bonifatius' yndlingsdisippel. Han planla å gjøre Lullus til sin etterfølger, og i 751 sendte han ham derfor til pave Zacharias, og ved hjemkomsten i 752 og viet Bonifatius ham til biskop uten fast sete.
Da Bonifatius i 754 dro til Friesland, ble Lullus biskop av Mainz og slo sammen de vakante bispedømmene Erfurt og Buraburg med Mainzer Sprengel. Ca 781 fikk han palliet fra pave Hadrian I, og ble dermed den første metropolitt (erkebiskop) for kirkeprovinsen Mainz. Han var en verdig etterfølger til Bonifatius, en god hyrde og en nidkjær misjonær. Brev til og fra ham viser at han var ivrig etter å samle et godt bibliotek, og for sin del ble han bedt om å sende bøker til andre. Korrespondansen viser også at Lullus var opptatt av at bønn og faste skulle brukes både for bedre vær for innhøstingen og for en avdød paves sjels evige hvile. Han deltok i mange konsiler i keiserriket, og i det meste av sin politikk fortsatte han Bonifatius' planer.
Dessverre var hans episkopat forstyrret av en lang disputt om jurisdiksjon over det eksempte klosteret Fulda med abbeden der, den hellige Sturmius. Dette førte ca 768 til at Lullus på nytt grunnla klosteret i Hersfeld i Hessen, og han grunnla også et annet kloster i Bleidenstadt i Nassau. Han avsatte til og med Sturmius, men han appellerte til Pipin den Lille og ble gjeninnsatt.
Da han døde 16. oktober 786 under et opphold i Hersfeld, ble han bisatt i klosteret der. Hans minnedag er 16. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum.