Den hellige Leonard van Veghel (~1527-1572)

Den hellige Leonard van Veghel (Leonhard; nl: Lenaert; lat: Leonardus) (van Vechel, van Wechel, van Wichel, Vechelius, Vecchelius) ble født rundt 1527 i 's-Hertogenbosch (fr: Bois-le-Duc) i provinsen Noord-Brabant i Nederland. Han kom fra en rik og ansett familie i lysestøperen Goyards andre ekteskap med Yke. Fra han var ti år gammel, bodde han i studiehuset til Brødrene av felles liv (Broeders van het Gemene Leven), og derfra gikk han på byens skole.

I 1543 begynte han på til kollegiet De Valk («Falken») ved universitetet i Leuven/Louvain (Löwen) i dagens Belgia. Fire år senere var han den tredje beste av de 186 elevene i hans år og tok en mastergrad i De frie kunster. Trolig ble han presteviet kort tid etterpå som sekularprest for bispedømmet Utrecht. I de neste ni årene (1547-56) studerte han teologi under den berømte Ruard Tapper på Det pavelige kollegiet som pave Hadrian VI (1522-23) hadde opprettet ved universitetet i Leuven og fikk stort ry der.

Da sognepresten i Gorkum (nå: Gorinchem) i provinsen Zuid-Holland døde i 1556 (andre kilder sier at sognepresten ble avsatt fordi han var mistenkt for kalvinistiske sympatier), søkte innbyggerne i byen råd hos teologen Ruard Tapper ved universitetet i Leuven, og han anbefalte Leonard. Dermed ble han deres nye sogneprest i den store Johanneskirken (Sint-Janskerk) i Gorkum. Der ble han viden kjent for sin fromhet og motstand mot kalvinismen. Hans hellige vandel var kombinert med en stor lærdom og iver for sjelene at kalvinistene bestemte seg for å rydde ham av veien. Men han holdt ut. Selv når fåreflokken var omgitt av så mange ulver, sa han at han som god hyrde måtte bli værende hos dem.

Lenaert var av middels høyde, men utstrålte en sterk personlighet. Han hadde en klangfull stemme, som han brukte til å holde lidenskapelige taler. Han var en følsom og nervøs mann, men lærd og veltalende, og han hadde en bemerkelsesverdig evne til å løse vanskelige problemer. Han hadde stor omsorg for de fattige, spesielt de som var syke, og han ga dem både av seg selv og av sin formue. Om sommeren sørget han for forsyninger som torv, ost og mel for å hjelpe de fattige gjennom vinteren. Han irettesatte laster uten respekt for rang, men hans ydmykhet og tålmodighet avvæpnet mange som lenge hadde vært døve for innvendinger.

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret de byen Brielle (nå Den Briel) ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder.

Sogneprest Leonard Veghel forkynte mye og ivrig mot den nye doktrinen. På påskedag 1572 sa han under sin preken: «Borgere av Gorkum, kjetterne er nå herrer i Brielle. Det er stor frykt for at de vil komme hit. Her i kirken, under min tjeneste, er det noen som har solgt oss allerede på forhånd, og det eneste som gjenstår, er å utlevere oss til våre fiender. Jeg forutser at disse problemene vil skape martyrer, men jeg er redd for at jeg er uverdig for en så stor herlighet. Tross alt, ingen er en martyr med mindre han har opparbeidet seg et godt og velsignet liv». I juni tok sjøtiggerne Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn.

Sogneprest Leonard forsto at beleiringen ikke bare tok sikte på å befri befolkningen fra hertugen av Alvas pinefull vold og tyranni, men at også den katolske tro ville bli overfalt hos hans sognebarn. Etter at han hadde oppfordret folk til å være lojale mot Kirken og kongen, brakte han de hellige kar til borgen i byen. Han uttalte flere ganger fra prekestolen at han lurte på om han ville beholde livet. Mentaliteten hos hans sognebarn ga ham en permanent tristhet. Både sekularprestene og fransiskanerne i byen søkte til slutt motvillig tilflukt i borgen i byen.

De katolske lederne frykte det verste av sjøtiggerne, så de trakk seg tilbake til borgen i Gorkum. Dit dro også byens femten ordens- og sekularprester inkludert to legbrødre. Kort tid etter middag den 26. juni kapitulerte byen, byporten ble åpnet og sjøtiggerne marsjerte til byens rådhus. De lovte at alle skulle berge livet og få fritt leide, inkludert presteskapet, dersom de ga opp kampen. Byens forsvarere overga seg til sjøtiggerne på denne betingelsen, men straks heretikerne hadde full kontroll over byen, hadde de glemt sine løfter om prestene. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å ta hevn, så de bestemte seg for å arrestere byens prester og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.

I borgen ble de geistlige arrestert og satt i borgens underjordiske fangehull, hvor de femten martyrene satt fengslet der mellom 26. juni og 6. juli 1572. Leonard ble arrestert sammen med sin kapellan, den hellige Nikolas Janssen Poppel fra Welde i Belgia. Som sogneprest i den store kirken, tilhørte Leonard sjøtiggernes viktigste fanger. Ustanselig forsøkte de å overtale ham til å gå over til den nye doktrinen. Den første natten ble de terrorisert av fulle sjøtiggere som forsøkte å henge den hellige kapellanen Nikolas Janssen Poppel og guardian Nikolas Pieck, men de besvimte bare og overlevde. De slo ansiktet til den gamle p. Villehad av Danmark med ville slag, men hver gang sa han bare: «Deo gratias! Gud være lovet!».

Dagen etter ble det gjort flere forsøk på å få dem til å falle fra sin katolske tro og utlevere kirkesølvet. Den gamle augustinerkorherren Johannes Lenaerts var så svak at han knapt kunne stå, men alle bar sitt martyrium med tålmodighet. Kalvinistene startet en diskusjon med dem om eukaristien og pavens primat. Men heretikerne fant seg snart trengt opp i et hjørne av de klare bevisene som ble lagt frem av guardianen og hans brødre.

Mandag den 30. juni ble to sivile, som var personlige fiender av sjøtiggerne, henrettet ved henging. Sogneprest Leonard ble hentet ut fra fengselet for å bistå de to ofrene i deres siste øyeblikk. Etter den urettferdige henrettelsen begynte de nye herskerne å føle misnøyen blant tilskuerne og hvor mye sympati som gikk presten. Stemningen i byen lot til å svinge litt til fordel for fangene. P. Leonard ble brakt til rådhuset og ble lovet midlertidig frihet på en betingelse, at han ville holde en passende preken i kirken den 2. juli på festen for Marias gjesting (nå 31. mai). De håpet på at den gode mannen i mellomtiden hadde blitt så skremt av de siste dagenes behandling, at han ville forkynne i favør av den nye doktrinen.

Umiddelbart etter prekenen kom p. Leonards søster Maria og ba ham om å komme til deres eldre mor i ‘s-Hertogenbosch (Den Bosch), som var dødelig syk. Hans søster og hans venner oppnådde fritt leide for ham til for å besøke moren. Uforstyrret forlot han og søsteren byen og krysset elven Merwede til Woudrichem i provinsen Noord-Brabant, hvor han ventet til hestene var klare, mens han rolig ba sitt breviar. Men ikke før hadde han forlatt Gorkum, før hans fiender spredte ærekrenkende rykter om at han var dratt for å oppdatere spanjolene om hva som skjedde i byen. Mens han satt i Woudrichem og leste sitt breviar, kjørte en gjeng kjeltringer forbi, og de ropte «forræder!» og angrep ham. Det frie leidet han hadde fått av Marijn Brant, ble ganske enkelt fratatt ham, og han ble sammen med sin søster slept tilbake til Gorkum. Det ble han omringet av en rasende opphisset mengde, som ga en nedrig og injurierende forklaring på tilstedeværelsen av hans søster og overøste ham med spott og fornærmelser. Hans sønnlige kjærlighet ble kalt forræderi, hans kyskhet ble bakvasket, og hans kropp ble overøst med slag og spark. Deretter ble sogneprest Leonard av Veghel igjen satt i fengsel sammen med de andre fangene.

Da hele presteskapet i Gorkum ble fengslet, overtok den hellige dominikanerpateren Johannes av Köln, som var sogneprest i Hoornaar fem kilometer fra Gorkum, de forefallende oppgavene som dåp og de siste sakramenter. Han dro gjentatte ganger mellom Gorkum og Hoornaar, helt til han ble fanget av sjøtiggerne og fengslet sammen med de andre den 3. juli.

Kommandanten for Watergeuzen, admiral og grev Lumey de la Marck, ga ordre om å bringe fangene nærmere kysten til Brielle, hvor han hadde sitt hovedkvarter. Rundt midnatt ble de fremtidige martyrene i bare undertrøyer brakt ombord i lasterommet på en lekter Etter en kort pause på søndag den 6. juli i Dordrecht, hvor fangene ble fremvist for nysgjerrige mot betaling og igjen utsatt for hån og fornærmelser fra befolkningen, nådde de sjøtiggernes høyborg Brielle tidlig på morgenen den 7. juli.

De halvnakne fangene marsjerte til markedsplassen i en karikatur av en religiøs prosesjon mens de ble overdynget av mobbens spott og latterliggjøring. Om kvelden den 7. juli ble de forhørt foran admiralen. Han brukte alle midler for å klerikerne til å gi opp fellesskapet med Den apostoliske Stol. Hensikten var å sette deres tro på prøve, fordi for sjøtiggerne var «en frafallen prest bedre enn en død prest». Men fangene nektet å falle fra, så admiralen lot dem bringe til fengselet. Der satt det fra før tre andre prester, de to premonstratensere Hadrian van Hilvarenbeek og Jakob Lacops og sekularpresten Andreas Wouters, sogneprest av Heinenoord. De var alle tatt av sjøtiggere og tatt med til Brielle den 7. juli.

Om ettermiddagen neste dag, tirsdag den 8. juli, ble det arrangert en teologisk debatt i nærvær av admiral Lumey. Det deltok to predikanter fra den nye læren, hvorav en viss Andries Cornelissen sto for snakkingen. Hans argumenter ble kunst av prestene, spesielt Leonard av Veghel, sogneprest i Gorkum og fransiskanernes guardian Nikolas Pieck. Alle de fengslede var urokkelige i sin tro, og dermed var deres dødsdom beseglet. Tirsdag den 8. juli var den dagen da Leonard skulle ha disputert ved universitetet i Leuven. I stedet debatterte han i Brielle foran sjøtiggernes leder, admiral Lumey og hans håndlangere, og vant en strålende seier.

Om kvelden den 8. juli satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi. Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste synder, for å være rene.

Like etter midnatt natten mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende bjelker. Martyrene ble kledd nakne i en ny ufortjent ydmykelse, men også en ny likhet med Frelseren som døde naken på korset.

Guardianen Nikolas Pieck ble hengt først. Etter at hans mektige stemme var blitt stilnet, mente en kalvinistisk predikant at dette var et gunstig øyeblikk for å foreta et siste angrep på troen hos de yngste bekjennerne. Da sviktet motet til en av dem, fransiskanernes sekstenårige bror Hendrik, som byttet bort sin tro for friheten. Umiddelbart ble han løslatt. Nå var det tyve fanger igjen, hvorav en allerede var hengt. I samme øyeblikk som unge Hendrik falt fra, klatret viseguardian Hieronymus opp stigen, og da han sto øverst i den, trengte en kalvinist seg frem og spottet den salige Jomfru, den hellige Peter og andre hellige og bønnfalt ham om ikke lenger å stole på Maria eller paven, men på Gud alene. Da klarte han ikke p. Hieronymus å holde seg lenger og sa: «Døden gjør meg ikke redd, men jeg er dypt irritert over det misbruket av vår novises svakhet dere tillater dere. Vik bak meg, ditt krek, vik bak meg, du Satans tjener!» Og ved disse ordene ga han i heftig og rettferdig harme fristeren et voldsomt spark i magen fra toppen av stigen. Det traff så godt at predikanten falt ned og rullet rundt på bakken. Etter å ha fått skåret bort en tatovering av et kors, ble p. Hieronymus hengt.

Noen få minutter senere fornektet fransiskanerpateren Willem av Liège sin tro. Det virker som han tidligere hadde vært en alt annet enn eksemplarisk munk. Nå var de nitten martyrer tilbake, sytten levende og to døde.

Sogneprest Leonard av Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen, tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham, leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom, fokuserte han mest på stigen som han klatret på.

Denne slående forestillingen rørte bødlene, som sa: «La oss ikke henge denne mannen, han er uskyldig, la ham gå». Den hellige gamle mannen hørte at hans bødler, beveget av medlidenhet, ønsket å sette ham fri. «Nei, nei,» svarte han umiddelbart og fortsatte å klatre oppover på stigen, «ingen nåde, skynd dere å forene meg med mine brødre». De innvilget hans begjæring. Da tauet snørte seg rundt halsen hans, sa han: «Jeg ser himmelen åpen». Og litt senere hørte de ham hviske: «Hvis jeg har gjort noe galt mot noen, ber jeg deg, å elskede Gud, at du må tilgi meg».

Femten martyrer hang nå ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av onsdag den 9. juli 1572 i Brielle. Massakren begynte klokken ett om morgenen den 9. juli 1572 og varte i to timer. Den eldste av ofrene, dansken Villehad, var nitti år gammel, mens de to yngste var Frans de Roye (23) og Kornelius van Wijk (24).

Skjebnen til de fire frafalne skulle bli ulik. Kannik Pontus de Huyter og den unge bror Hendrik angret dypt sitt frafall og gjorde bot i et kloster i et liv i ydmykhet og anger. De døde senere i Den katolske kirkes skjød, mens de to andre frafalne snart led en voldelig død. Fransiskanerpresten Willem av Liège kastet seg ut i alle laster og ble allerede samme år (1572) hengt som tyv. Alle bødlene fikk nesten uten unntak en dårlig og trist slutt på livet.

Men henrettelsene var ikke nok for å stille raseriet til troens forbitrede fiender, så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut for å skjende de døde på uhørt vis. Da var p. Nikasius fortsatt i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær, tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser og viste dem frem i triumf i byen.

Om natten for deres død viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble de funnet 43 år senere.

Klosteret ble stengt i 1796 på ordre av de franske okkupasjonsstyrkene, deretter ble det revet og Smørmarkedet ble bygd på stedet. Rundt 1868 ble markedet revet for å gi plass til den nye bulevarden og børsen. Relikviene ble overført til Sint-Niklaaskerk (Beurs) (kirken St Nikolas ved Børsen) som lå i Boterstraat like ved, og der befinner de fleste og viktigste relikviene seg fortsatt. De oppbevares i et relikvieskrin av forgylt kopper fra 1868 som ble laget av Franz Xaver Höllner fra Kempen am Rhein i Tyskland. Andre relikvier er i dag blant annet i Den Briel, i seminaret i Haarlem og i den romersk-katolske kirken i Gorinchem samt i Averbode ved Diest i Belgia.

Gruppen ble saligkåret den 24. november 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 9. juli, årsdagen for deres martyrium. I mange år har stedet for deres martyrium i Brielle vært scene for utallige valfarter og prosesjoner.