Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den hellige Villehad (Willehad, Willehadus, Wilehadus, Wilhades, Wilhade, Guilaldus) ble født som Antonius i 1482 i Holsten i Danmark (nå Holstein i Tyskland). Han kalles også Antonius van Willehad, Willhad de Deen («dansken»), Willehadus de Dania og Willehadus Danus, og den danske formen av hans navn er Villads, et navn som er så å si ukjent i Norge. Datoen for hans fødsel er ikke kjent, men noen forfattere mener at han ble født på minnedagen for den hellige Villehad av Bremen (745-89) (8. november) og derfor tok hans navn som ordensnavn.

Han hadde katolske foreldre og trådte inn som fransiskaner i ordenens observant-gren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) med ordensnavnet Villehad og ble presteviet. I sine yngre år så han begynnelsen på og spredningen av den såkalte reformasjonen og levde under den tyranniske kong Kristian II av Danmark-Norge (1513-23) og Sverige (1520-21) (d. 1559). Kristian var den første lutherske kongen og en venn av Luther, men han lot som om han var katolikk. Han var en venn av borgere og bønder, og han la ikke skjul på sitt hat mot presteskapet og adelen. Etter at han ble avsatt, ble han erstattet av sin onkel Fredrik I av Danmark-Norge (1523-33), som var  en hykler. Han lot også som om han var katolikk, og ved sin kroning avla han en høytidelig ed om å beskytte Den katolske kirke og hindre protestantiske predikanter i å bre seg utover landet.

Men straks han hadde hånd om den militære og sivile makten, brøt han sin ed og prøvde av alle krefter å gjøre det motsatte av det han hadde lovt, bare på en langsom og listig måte. Han begynte helt sør i Danmark, i hertugdømmet Slesvig, ved å tvinge ut de danske fransiskanerne fra deres klostre i Slesvig by, Tonning og Husum og erstatte dem med tyske fransiskanere, og etter en tid ble disse igjen i det stille erstattet av tyske protestantiske predikanter. På et sted etter det andre ble fransiskanerne drevet ut, fra Flensborg (ty: Flensburg) og Tønder, fra den ene byen etter den andre over hele riket. I noen tilfeller hevdet kongen at han trengte bygningene for å huse sine soldater og at fransiskanerne ikke trengte dem, ettersom de kunne be til Gud hvor som helst. Fransiskanerne var fra begynnelsen av den eneste ordenen som kongen ønsket utvist, fordi de ble elsket høyest og hadde mer innflytelse enn noen andre i bybefolkningen over hele landet.

Villehad ble utvist fra Danmark i 1525 eller noe senere (1528?) sammen med alle de andre danske fransiskanerne. Vi vet ikke i hvilket kloster han da var stasjonert, men vi vet at han bodde en stund i Holstein i Nord-Tyskland før han dro til England, trofast mot sitt monastiske ideal. Men der erklærte kong Henrik VIII (d. 1547) seg i 1534 som overhode for den engelske kirken, og to år senere ble også klostrene stengt og ordensfolket drevet ut. Villehad søkte da tilflukt i Skottland, men i 1560 brakte John Knox (d. 1572) kalvinismen til Skottland og klostrene ble oppløst. Det var ikke noe ly å finne for en gammel fransiskaner.

Den 78-årige Villehad flyktet da videre i 1560 til et fransiskanerkloster i Gorkum (nå Gorinchem) i Nederland. Der ble han gjestfritt mottatt, og der ble han værende i resten av sitt liv. Han var en asketisk type, lang og tynn og med et strengt utseende. I mange år levde han mer som en engel enn som et menneske. Villehad var en bønnens mann og virket først og fremst som en utrettelig skriftefar, for han lærte fort det nederlandske språket selv om han ikke kjente noe til det før han kom til Gorkum. Men også der ble han innhentet av tidens forfølgelser, denne gang fra hollandske kalvinister. Villehad så faren som truet, men valgte å ikke benytte seg av muligheten til å flykte i tide. Han var nå nesten nitti år gammel og hadde flyktet nok.

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til de spanske fyrstene i landets katolisisme, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

Bilde

Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret de byen Brielle ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder. I juni tok de Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn. Den 26. juni falt Gorkum etter noen dagers beleiring.

De katolske lederne frykte det verste av sjøtiggerne, så de trakk seg tilbake til borgen i Gorkum. Dit dro også byens femten ordens- og sekularprester inkludert to legbrødre. Kort tid etter middag den 26. juni kapitulerte byen, byporten ble åpnet og sjøtiggerne marsjerte til byens rådhus. De lovte at alle skulle berge livet og få fritt leide, inkludert presteskapet, dersom de ga opp kampen. Byens forsvarere overga seg til sjøtiggerne på denne betingelsen, men straks heretikerne hadde full kontroll over byen, hadde de glemt sine løfter om prestene. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å ta hevn, så de bestemte seg for å arrestere byens prester og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.

I borgen ble de geistlige arrestert og satt i borgens underjordiske fangehull, hvor de femten martyrene satt fengslet der mellom 26. juni og 6. juli 1572. Den første natten ble de terrorisert av fulle sjøtiggere som forsøkte å henge den hellige kapellanen Nikolas Janssen Poppel og guardian Nikolas Pieck, men de besvimte bare og overlevde. Den nitti år gamle p. Villehad hørte visstnok en av sjøtiggernes skriftemål, og banditten spurte: «Hva har du å svare på mitt skriftemål?» Den gamle mannen svarte: «Jeg vil be til Gud for deg». Da overfalt mannen ham og slo ham med knyttnevene med ville slag i ansiktet. Ved hvert slag gjentok p. Villehad: «Deo gratias! (Gud være lovet!)». Ni netter skulle denne korsveien vare, og ingen av martyrene ble spart.

Dagen etter ble det gjort flere forsøk på å få dem til å falle fra sin katolske tro og utlevere kirkesølvet. Den gamle augustinerkorherren Johannes Lenaerts var så svak at han knapt kunne stå, men alle bar sitt martyrium med tålmodighet. Kalvinistene startet en diskusjon med dem om eukaristien og pavens primat. Men heretikerne fant seg snart trengt opp i et hjørne av de klare bevisene som ble lagt frem av guardianen og hans brødre.

Mandag den 30. juni ble to sivile, som var personlige fiender av sjøtiggerne, henrettet. Sogneprest Leonard av Veghel ble hentet ut fra fengselet for å bistå de to ofrene i deres siste øyeblikk. Han ble lovet ham midlertidig frihet på en betingelse, at han ville holde en passende preken i kirken den 2. juli. De håpet på at den gode mannen i mellomtiden hadde blitt så skremt av de siste dagenes behandling, at han ville forkynne i favør av den nye doktrinen. Men for en overfylt kirke forkynte han innstendig de katolske sannheter og sa: «Hold ut i troen, borgere av Gorkum! Utenfor den katolske tro er det ingen frelse». Katolikkene var dypt imponert mens sjøtiggerne var rasende.

Da hele presteskapet i Gorkum ble fengslet, overtok den hellige dominikanerpateren Johannes av Köln, som var sogneprest i Hoornaar fem kilometer fra Gorkum, de forefallende oppgavene som dåp og de siste sakramenter. Han dro gjentatte ganger mellom Gorkum og Hoornaar, helt til han ble fanget av sjøtiggerne og fengslet sammen med de andre den 3. juli.

Kommandanten for Watergeuzen, admiral og grev Lumey de la Marck, ga ordre om å bringe fangene nærmere kysten til Brielle, hvor han hadde sitt hovedkvarter. Rundt midnatt ble de fremtidige martyrene i bare undertrøyer brakt ombord i lasterommet på en lekter Etter en kort pause på søndag den 6. juli i Dordrecht, hvor fangene ble fremvist for nysgjerrige mot betaling og igjen utsatt for hån og fornærmelser fra befolkningen, nådde de sjøtiggernes høyborg Brielle tidlig på morgenen den 7. juli.

De halvnakne fangene marsjerte til markedsplassen i en karikatur av en religiøs prosesjon mens de ble overdynget av mobbens spott og latterliggjøring. Om kvelden den 7. juli ble de forhørt foran admiralen. Han brukte alle midler for å klerikerne til å gi opp fellesskapet med Den apostoliske Stol. Hensikten var å sette deres tro på prøve, fordi for sjøtiggerne var «en frafallen prest bedre enn en død prest». Men fangene nektet å falle fra, så admiralen lot dem bringe til fengselet. Der satt det fra før tre andre prester, de to premonstratensere Hadrian van Hilvarenbeek og Jakob Lacops og sekularpresten Andreas Wouters, sogneprest av Heinenoord. De var alle tatt av sjøtiggere og tatt med til Brielle den 7. juli.

Om ettermiddagen neste dag, tirsdag den 8. juli, ble det arrangert en teologisk debatt i nærvær av admiral Lumey. Det deltok to predikanter fra den nye læren, hvorav en viss Andries Cornelissen sto for snakkingen. Hans argumenter ble kunst av prestene, spesielt Leonard av Veghel, sogneprest i Gorkum og fransiskanernes guardian Nikolas Pieck. Alle de fengslede var urokkelige i sin tro, og dermed var deres dødsdom beseglet.

Om kvelden den 8. juli satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi. Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste synder, for å være rene.

Like etter midnatt natten mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende bjelker. Martyrene ble kledd nakne i en ny ufortjent ydmykelse, men også en ny likhet med Frelseren som døde naken på korset.

Guardianen Nikolas Pieck ble hengt først. Etter at hans mektige stemme var blitt stilnet, mente en kalvinistisk predikant at dette var et gunstig øyeblikk for å foreta et siste angrep på troen hos de yngste bekjennerne. Da sviktet motet til en av dem, fransiskanernes sekstenårige bror Hendrik, som byttet bort sin tro for friheten. Umiddelbart ble han løslatt. Nå var det tyve fanger igjen, hvorav en allerede var hengt. I samme øyeblikk som unge Hendrik falt fra, klatret viseguardian Hieronymus opp stigen, og da han sto øverst i den, trengte en kalvinist seg frem og spottet den salige Jomfru, den hellige Peter og andre hellige og bønnfalt ham om ikke lenger å stole på Maria eller paven, men på Gud alene. Da klarte han ikke p. Hieronymus å holde seg lenger og sa: «Døden gjør meg ikke redd, men jeg er dypt irritert over det misbruket av vår novises svakhet dere tillater dere. Vik bak meg, ditt krek, vik bak meg, du Satans tjener!» Og ved disse ordene ga han i heftig og rettferdig harme fristeren et voldsomt spark i magen fra toppen av stigen. Det traff så godt at predikanten falt ned og rullet rundt på bakken. Etter å ha fått skåret bort en tatovering av et kors, ble p. Hieronymus hengt.

Noen få minutter senere fornektet fransiskanerpateren Willem av Liège sin tro. Det virker som han tidligere hadde vært en alt annet enn eksemplarisk munk. Nå var de nitten martyrer tilbake, sytten levende og to døde.

Sogneprest Leonard av Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen, tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham, leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom, fokuserte han mest på stigen som han klatret på.

Femten martyrer hang nå ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av onsdag den 9. juli 1572 i Brielle. Massakren begynte klokken ett om morgenen den 9. juli 1572 og varte i to timer. Den eldste av ofrene, dansken Villehad, var nitti år gammel, mens de to yngste var Frans de Roye (23) og Kornelius van Wijk (24).

Skjebnen til de fire frafalne skulle bli ulik. Kannik Pontus de Huyter og den unge bror Hendrik angret dypt sitt frafall og gjorde bot i et kloster i et liv i ydmykhet og anger. De døde senere i Den katolske kirkes skjød, mens de to andre frafalne snart led en voldelig død. Fransiskanerpresten Willem av Liège kastet seg ut i alle laster og ble allerede samme år (1572) hengt som tyv. Alle bødlene fikk nesten uten unntak en dårlig og trist slutt på livet.

Men henrettelsene var ikke nok for å stille raseriet til troens forbitrede fiender, så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut for å skjende de døde på uhørt vis. Da var p. Nikasius fortsatt i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær, tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser og viste dem frem i triumf i byen.

Om natten for deres død viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble de funnet 43 år senere.

Først i 1616, under en tolvårig våpenhvile mellom Spania og de Forente provinser, turte to fransiskanerpatre å grave opp martyrenes jordiske rester, og i hemmelighet ble de overført til de belgiske provinsene, som ble regnet som et sikrere hvilested. Den 18. juni 1618 ble de høytidelig overført til klosteret til fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum (Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec), en reformgren av fransiskanerordenens observant-gren, og skrinlagt der.

Gruppen ble saligkåret den 24. november 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 9. juli, årsdagen for deres martyrium. I mange år har stedet for deres martyrium i Brielle vært scene for utallige valfarter og prosesjoner.

Sakramentskirken på Nørrebrogade i København er viet til Villehad, og han er midtfiguren på forsiden av kirkens gylne alter (se bildet). Villehad er den siste skandinav som har blitt helligkåret.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (VII), Benedictines, Bunson, Index99, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, zeno.org, heiligen-3s.nl, newsaints.faithweb.com, katolsk.dk, sanktfranciskus.dk, St. Ansgar’s Bulletin No 22 (1923), Brosjyre fra Sint-Niklaaskerk (Beurs) i Brussel - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. juni 1999