Den hellige Lidwina (Lydwina, Lydwine, Lydwid, Lidwyna, Lidwiga, Lidwigis, Ludwina, Lidia, Lydia; lat: Liduina) ble født på palmesøndag den 18. mars 1380 i Schiedam ved Rotterdam i Nederland. Hennes far Peter var av adelig avstamming, men han var så fattig at han måtte arbeide som nattevakt. Hennes mor Petronella var en fattig landsens jente fra Kethel i Nederland. Lidwina vokste opp som eneste jente av ni barn i denne fattige, men fromme arbeiderfamilien.
Hun utviklet tidig en sterk Maria-fromhet, og når moren sendte henne for å gjøre et ærend, stakk hun ofte innom kirken for å hilse Vår Frue med et Ave Maria. På grunn av hennes skjønnhet hadde hun allerede som 12-åring mange friere, men hun avviste dem alle, for hun ville vie seg til Kristus. Samtidig avla hun et privat løfte om evig jomfruelighet.
En vinterdag i 1396 gikk den 15-årige Lidwina sammen med noen venninner på skøyter, og ved et uhell ble hun pårent av en av dem. I fallet brakk hun et ribben. Det gikk verk i såret, og Lydia ble lenket til sengen med store smerter for resten av sitt liv. Legene prøvde forgjeves sine kunster på henne, og til slutt erklærte de henne for uhelbredelig. En arm ble lam, hun ble blind på det høyre øyet, og det andre var så ømfintlig at hun måtte ligge i mørket. Hode- og tannpinen ble nesten uutholdelig slik at hun knapt kunne sove. Da hun var nitten, ble symptomene enda mer grusomme og smertefulle, ansiktet ble misdannet og lemmene forvridde. Hun kunne bare ta til seg brød og vin, og fra det nittende år av sin sykdom fikk hun næring utelukkende gjennom sakramentene.
De første årene klagde og gråt hun ofte, men hun fant trøst og støtte hos sin skriftefar, p. Jan Pot, som ga henne det råd å underordne sin vilje fullstendig Frelseren, og fordype seg i betraktningen av Herrens lidelse. Fra nå av bar hun alle sine lidelser med engleaktig tålmodighet som en reparasjon for andres synder. Omkring 1407 begynte hun å få ekstaser og himmelske visjoner, hvor hun deltok i Kristi lidelse, så skjærsilden og himmelen, besøkte de hellige steder i Roma og konverserte med Vårherre og helgener. Etter disse opplevelsene ble hennes lidelser ofte enda verre.
Men nå begynte folk å anse sykerommet i Schiedam som en helligdom, og de besøkende dit ble tallrike. Mange mirakler skjedde ved Lidwinas sykeseng. Den berømte predikanten og seeren Wermbold av Roskoop besøkte henne etter tidligere å ha sett henne i ånden. Den fromme Arnold av Scoonhoven behandlet henne som en venn, Hendrik Mande skrev for å trøste henne en from traktat på nederlandsk. Da Johannes Busch brakte denne til henne, spurte han hva hun mente om Hendrik Mandes visjoner, og hun svarte at de kom fra Gud.
Lidwinas visjoner utløste skepsis og mistanker hos den nye sognepresten. Men da han anklaget henne for hykleri og nektet henne kommunion, truet folket i byen med å jage ham bort. Da disse anklagene truet med å splitte hele samfunnet, beordret myndighetene at en kirkelig kommisjon skulle utnevnes for å granske hennes mystiske erfaringer, og de erklærte at hun var i god tro og uskyldig, og hun fikk tillatelse til å motta kommunion hver 14. dag.
Men det virket ikke som hun hadde lidd nok. I 1428 erklærte Filip av Burgund krig mot Holland, og hans soldater kom også til Schiedam. Fire av dem trengte inn i Lidwinas hjem, og da de ikke fant noe å plyndre, mishandlet de den syke kvinnen nesten til døde. Hvis man skal tro de gamle beretninger, var det knapt en sykdom hun ble forskånet for, og de siste syv årene av sitt lov sov hun lite eller ingen ting og hun ble nesten fullstendig blind. Like før sin død ble hun også rammet av pesten. Men én prøvelse ble hun spart for – hun ble aldri forsømt eller misforstått av sin familie.
Den 14. april 1433 døde Lidwina i Schiedam og ble befridd fra sine lidelser. Hun ble gravlagt på kirkegården ved kirken St. Johannes Døperen i Schiedam. I 1434 ble det reist et gravmæle til hennes ære i denne kirken med en skildring av hennes livshistorie. Huset hvor hun hadde bodd og gjennomgått så mange lidelser, ble gjort om til kloster for De grå søstre av den hellige Frans av Assisis tredje orden. Kapellet der ble i 1572 ødelagt av kalvinistene, og huset ble senere gjort om til et barnehjem. Hennes relikvier ble i 1615 ført til kollegiatskirken Sainte-Gudule i Brussel (en kollegiatskirke er en kirke som har kapittel uten å være domkirke). Isabella fikk en del av hennes relikvier og skrinla dem i kirken til karmelittklosteret i Brussel som hun hadde grunnlagt. Resten av relikviene ble returnert i 1871 og oppbevares i dag i hennes hjemby.
Hennes fetter Johannes Gerlac, Thomas à Kempis og fransiskanerprovinsialen Johannes Brugman, alle samtidige av Lidwina, skrev alle biografier om henne. Hun ble helligkåret ved at hennes kult ble stadfestet den 14. mars 1890 av pave Leo XIII (1878-1903). Hennes minnedag er 14. april. I officiet til hennes minnedag beskrives hun som «et eksempel på menneskelig lidelse og heroisk tålmodighet». Hun fremstilles med et krusifiks i den ene hånden og en blomstrende rosenkvist i den andre, ofte også med en engel ved siden av seg. Legenden forteller at hun i sine visjoner stadig oftere så en rosenkvist. Først var den liten, men så ble den stadig større. En engel åpenbarte for Lidwina at hun ikke ville dø før alle knoppene på kvisten blomstret.
I Nederland hører Lidwina til blant de høyest ærede kirkelige skikkelser. Hun er der patron for mange kirker, skoler og aldershjem. Særlig æres hun i provinsene Brabant og Utrecht, men også i Rheinland og Westfalen i Tyskland.
Beskrivelsen av hennes symptomer viser at hun led av en funksjonssvekkende sykdom som deler mange egenskaper med sykdommen Multippel Sklerose (MS). Hennes alder da sykdommen brøt ut, dens varighet og forløp stemmer også overens med diagnosen MS, og hun regnes derfor som det første dokumenterte tilfellet av sykdommen. Den flamske nevrologen R. Medaer gransket i 1979 omhyggelig alle papirer og hennes skjelett, og hans konklusjon var at hun led av MS.