Den hellige Helena av Skövde (~1101-~1140)

Den hellige Helena (Elin, Helene) ble født rundt 1101 i Västergötland i det sørvestre Sverige, mellom innsjøene Vänern og Vättern. Navneformen Elin, som er den vanligste i Sverige, fantes ikke før hundre år senere, og i denne sammenheng er den en etter-reformatorisk konstruksjon. Alt vi vet om Helena, stammer fra det officiet og messen til hennes ære (Ordinis Helenium) som den hellige biskop Brynolf av Skara skrev i 1288, basert på en eldre muntlig legende.

Helena kom fra en adelsfamilie som tilhørte intelligentsiaen. Ifølge legenden var hun datter av Guttorm Jarl (d. etter 1171), men dette stemmer ikke, selv om han hadde en datter ved navn Helena. Ifølge sagnene skulle Helenas mor natten før hennes fødsel ha hatt en åpenbaring, da en engel sa om det ventede barnet: «Hun skal bære helgenenes gylne krone». (Yngve Wilhelmson i Skaraborgs Läns Annonsblad 19. juli 1947 etter opplysninger fra intendent IO Fridell, Skövde). I Brynolfs tekst forekommer ikke denne opplysningen.

På 1800- og 1900-tallet har det vært tatt for gitt at Helena var fra Skövde eller Våmb, men det fremgår ikke hvor i Västergötland hun ble født og vokste opp, selv om lokalpatriotene i Skövde hevder at hun vokste opp på det stedet hvor Skövde senere kom til å bli bygd. Skövde ligger i herredet Kakynd og kalles i 1281 Skodwe – på 1500-tallet ble det til Skövde. Stedet Våmb kom ikke inn i bildet før det skiltet som ble satt opp på kirken i 1790 og knyttet Helena til kirken som både jordeier og kirkegrunnlegger. Men som voksen var hennes hjem ifølge Brynolf «den store landlige eiendommen som kalles Gothene» (Götene ved Kinnekulle). Av teksten fremgår det at eiendommen hadde en kirkebygning.

Skånske Kullabygden gjør også krav på å være Helenas opprinnelsesbygd og at hun ble født «när Farhults ek var 137 år». Skånske tradisjoner gir hennes mor navnet Ingrid og stefaren David, mens hennes søsken hette Arild, Tora og Karen. Disse helgentradisjonene er behandlet i biografiene om de hellige Arild av Arildsläge og Tora av Torekov.

Helena er unik blant de helgenene som tidlig ble feiret i Sverige ved at hun ikke kom fra De britiske øyer. Hun settes heller ikke i forbindelse med noen av disse (for øvrig mener historikerne at de fleste av dem aldri har eksistert i virkeligheten).

Helena var mørkhåret og brunøyet (biskop Brynolfs tekst er entydig på det punktet), i likhet med at hun var landets vakreste kvinne. «Hun uttrykker seg med smakfullhet, man ser klart at Gud har velsignet henne i evighet. (…) Hun er som velduftende lavendel.» Hun ble godt skolert i den kristne læren, hvor hovedtanken var å vende seg fra det jordiske til det himmelske. Det hun fikk lære, kunne eksemplifiseres med et sitat fra Brynolfs tekst:

«Förakta det närvarande, då det är fult att hålla av vad som stadigt är på väg att förgå. Kärlek till de jordiska tingen må icke betvinga er, högfärd må icke inkröka er, vällevnad må icke besudla er, avund må icke förtära er (...) vi kan slakta våra köttsliga önskningar mentalt med ett andligt svärd».

Helena giftet seg rundt 1117 med en mann som foreldrene hadde valgt. Han hadde en høy stilling i Västergötland og de bodde i Götene. De skulle ha fått «mange» barn, men bare en datter nevnes i tekstene. Etter rundt tyve års ekteskap ble Helena enke rundt 1137. Hennes unge alder og store rikdom talte for et nytt ekteskap, men Helena bestemte seg for å forbli enke og å tjene Gud i faste og bønn. Hun styrte selv gården og hennes velgjørenhet var stor. Hun åpnet sitt hjem for syke og fattige og for dem som reiste gjennom landet. Hun var sjenerøs, og med ull fra gårdens sauer lot hun lage klær for dem som ikke hadde noen, og de sultne kunne spise seg mette hos henne. Gud lot henne utføre underverk og kraftgjerninger, og med sine egne hender rev hun ned avgudstempler (denne siste påstanden ble riktignok funnet opp av en sagabokforfatter først for hundre år siden).

Kong Inge Stenkilsson (den Eldre) (ca 1080-84 og 1087-1110) har blitt foreslått som Helenas mann, men han levde tidligere (hans dronning het riktignok Helena). En enda mer fantasifull tradisjon hevder at Helena var gift med kong Inge den Yngre (1110-25). Da hun kom hjem etter en pilegrimsferd til Roma, ble hun myrdet. Inge giftet seg da med en annen from kvinne, som også reiste til Roma, kom hjem og døde, hvoretter hun ble en lokal helgen, Ragnhild av Tälje.

Ifølge en nyere tradisjon hadde Helena kontakt med et kloster i Skövde, men ingenting tyder på at det noensinne har vært et kloster der på stedet. På 1900-tallet fant man opp at Helena bygde i Husaby, «ikke langt fra Götene», et Helligåndhus der syke ble tatt hånd om og der fredløse ble tilbudt beskyttelse. Denne fantasien skyldtes ruinen etter den kortlivede bispeborgen i Husaby.

Helena var opptatt av at Guds hus skulle være vakre, så hun sørget for at kirkene var i god stand. I 1130 skal hun ha bygd Våmb kirke (en påstand fra 1700-tallet uten forankring hos biskop Brynolf). For egen bekostning lot hun bygge Götene kirke på sin egen eiendom, ofte hører man at hun bekostet ombyggingen av kirken fra en trekirke til en steinkirke. I en profetisk drøm så hun denne kirken, og samtidig som hun viste seg i den, fløy bort til Skövde. Den guddommelige forklaringen av drømmen avslørte at den skulle tolkes slik at hun ville dø i Götene, men gravlegges i Skövde.

Helena bekostet en stor del av konstruksjonen av kirken i Skövde. Hun ga selv murerne beskjed om å lage et gravkor mellom tårnet og kirken (porticus inter turrim et ecclesiam), og da de spurte hva dette mellomrommet skulle brukes til, svarte hun: «Gud kommer til å gi dere noe hellig, hvis legeme og relikvier på et passende vis kan legges her» (jf. 1.Mos 22,8). Dette er det eneste utsagnet fra Helenas munn som er bevart. I dette gravkoret i Skövde kirke kom hun da også til å bli gravlagt. Dette koret overlevde ikke kirkens gjenoppbygging rundt år 1400.

Helenas datter vokste opp til å bli like vakker og god som sin mor. Hun var gift med en mektig og ansett mann og bodde på en gård vi ikke vet hvor lå. Etter tradisjonen var det Västerby, en gård like vest for Götene, men den eksisterte ikke ennå. Brynolf ser ut til å ha visst om identiteten til Helenas svigersønn, men han våget ikke å avsløre den. For han var brutal og plaget alltid sin hustru med harde ord, og i tillegg slo han henne. Han hatet kristendommen og at svigermor Helena brukte opp den kommende arven på kirkebygging og velgjørenhet.

Husets tjenestefolk syntes synd på sin matmor for den mishandlingen hun urettmessig måtte lide, og en dag holdt de ikke ut lenger. De la seg i bakhold for sin husbonde i skogen og slo ham i hjel. Den dreptes slekt anklaget da Helena for å ha stått bak mordet på svigersønnen, og etter det var de hennes uforsonlige fiender og plaget henne på alle mulige måter, og datteren flyktet til et kloster. Legenden forteller at der hvor hennes tårer falt på jorden, skaptes planten Alantrot (Inula Helenium), hvis blomster er som soler. Den kalles i Sverige også Sankta Helenas Tårört eller Sankta Elinsrot. Helenas lengsel etter Guds Rike økte gjennom lidelsen.

Helena satt ved et vindu i hovedbygningen og undret på hvordan hun skulle få slutt på vanskelighetene hun hadde havnet i. Da så hun mot himmelen en visjon som lignet Jerusalem, og hun takket Gud for at han på denne måten hadde vist henne at hun skulle reise på valfart til Jerusalem. Hun håpet med denne reisen å få mye trøst etter de mange angrepene hun hadde vært offer for, og hun håpet også at hennes fienders hat skulle kjølne mens hun var borte.

Helena dro alene, og reisen pågikk mellom 1138 og 1140. På vei sørover møtte hun biskop Adalbero av Hamburg (1123-48) og deretter pave Innocent II (1130-43) i hans eksil i Saint-Gilles i Languedoc. I Jerusalem ba hun intenst for datteren og for hennes manns slektninger. Ifølge en versjon skulle Helena i 1135 ha begitt seg til fots til Den hellige Grav, hvor hun lovte at om hun kom uskadd hjem, skulle hun bygge en kirke i Skedevi (Skövde). En senere tids utbrodering vil ha det til at hun foretok to pilegrimsreiser til Palestina på 1130-tallet. Hun var takknemlig til Gud for den første, som varte i mange år, og dette motiverte byggingen av Skövde kirke. Deretter ble forfølgelsen av henne innledet, og hun bega seg igjen av sted for å komme unna fiendene.

Helena kom trygt tilbake til sitt hus i Götene etter den lange reisen, og hun hadde med seg en ring fra Palestina. Men fiendenes hat hadde ikke forsvunnet. I deres øyne bekreftet valfarten til Jerusalem deres mistanker, for de mente at den var for å gjøre bot for mordet. Da de forhørte tjenerne, innrømmet de sin forbrytelse, men la feilaktig skylden på Helena. Da hun hadde kommet tilbake til Götene, bestemte de seg for å drepe henne.

De to eldste kildene sier at Helena døde i 1140, et dokument fra Skara stift og et breviarium fra Linköpings stift fra tidlig 1400-tall. Årstallet 1160, som man møter nesten overalt, er feilaktig og kom inn i bildet først på 1600-tallet gjennom Vastovius, og deretter innførte Vatikanet det årstallet når de samlet informasjon om den hellige.

Den 1. august 1140 (andre kilder sier 30. juli 1160) bega Helena seg til kirkevigselen i Götene for å vinne avlat. Mens hun gjorde seg klar, fløy en fugl inn i rommet og la seg i hennes fang. Den ville ikke flytte seg, og vi antar at den ville hindre Helena fra å reise seg og ga av sted. Men hun kunne ikke risikere å komme for sent, så hun lagde et reir for fuglen og begynte å gå mot kirken.

Da hun kom vandrende på stien til kirken, ventet noen av hennes fiender på henne, kastet seg over henne og myrdet henne med sverd. Hennes ringfinger ble hogd av i tumultene og havnet under en bjørnebærbusk. Brynolf virker å ha kjent til morderens identitet, men våget ikke å avsløre den.

Vi kjenner bare til elleve eller tolv kristne som tidligere hadde lidd martyrdøden i Sverige, alle menn: kapellan Nithard (ca 845), kong Olov (950), misjonærene Unaman, Sunaman og Vinaman (ca 940), misjonæren Ulfrid (ca 1029), misjonæren Erik (ca 1068), Stefan av Hälsingland (1075), Eskil av Strängnäs (ca 1080), gjeteren Torsten av Bjurum (ca 1100), Botvid av Södermanland (ca 1100). Den tolvte var ment å være den norske martyren Hallvard (1043). Misjonæren Erik (som vi ikke har noen biografi om) døde noen år før 1068 i Norrland.

En kilde sprang frem på stedet for hennes martyrium, halvveis mellom Västerby gård og Götene kirke, og dette var det første posthume miraklet. Den finnes i dag blant bygningene til Götene meieri. Den opprinnelige kilden ble imidlertid flyttet to ganger og senere overbygd. I 1462 skal biskop Lawrence Mikaelson av Växjö ha utstedt et førti dagers avlatsbrev for dem som besøkte kilden, men dette nevnes bare av Benzelius i kommentarene til hans utgave av Vitis Aquilonia i 1708, og dokumentet er aldri funnet blant middelalderens brev. På 1700-tallet ble det skrevet at kilden opprinnelig lå i utkanten av Backgårdens åkre nær Västerby, men at jordeierne fylte den igjen fordi den utgjorde et hinder for jordbruket. Men den gjenoppsto umiddelbart, nå som en fontene på den gressbevokste skårningen bortenfor åkrene. På 1950-tallet var den redusert til en «uttørket grop på en eng». I 1955 ble det laget et monument over Helenas kilde på meieriets område. Den nåværende springkilden får sitt vann fra det kommunale vannverket, siden grunnvannet har sunket med ti meter.

Etter solnedgang samme dag som Helena var drept, kom en blind mann forbi drapsstedet, og gutten som ledet ham, så et lysskinn nesten som et brennende lys i den omtalte bjørnebærbusken (dette var det andre miraklet). Da gutten på den blinde mannens ordre nøye undersøkte hvor blinkingen kom fra, fant han Helenas avhogde finger med ringen fra Palestina. Den blinde berørte sine øyne med fingeren og fikk synet tilbake. Dette var det tredje og mest kjente av Helenas mirakler.

Helenas legeme ble ført tilbake til hennes gård i Götene, og der ble det holdt en vake over henne hele natten. Dagen etter bar munker hennes legeme fra gården, rundt Billingen til Skövde kirke, en vei som må ha vært fem til seks mil lang. Om morgenen den fjerde dagen av likferden gikk bærerne over det grunne vadestedet i Källegårdsbäcken (Våmbobäcken). Der satte man ned hennes båre, og straks sprang det frem en kilde der. Dette var det fjerde miraklet, og kilden kalles til denne dag Salige Helenas kilde (Fons Beate Helene).

På midten av 1300-tallet ble det bygd et kapell av kalkstein med en apsis over kilden for å beskytte den. Kapellet, eller rettere sagt oratoriet (som var terminologien i middelalderske dokumenter) var rundt 40 m2 stort, med vakre veggmalerier og altere innhogd i veggene. Der kunne veifarende holde andakter, og lokale seremonier fant sted i og nær det. Det hadde flere altere, helgenbilder, kalkmalerier, nisjer og hvelv. Biskopene Nikolas og Sigge av Skara skrev i 1373 og 1425 avlatsbrev for oratoriets besøkende. En mengde små kors pleide tidligere å være satt opp rundt kilden. Fra avlatsbrevet av 1373 går det frem at oratoriet har blitt renovert. Kilden ble fylt igjen i 1596 etter ordre fra den lutherske erkebiskopen Abraham Angermannus, men den brøt senere frem i dagen igjen. Oratoriet fikk forfalle til en ruin, og det var muligens samme erkebiskop som sørget for det også. På 1750-taller ble oratorieruinen tegnet av en historiker. Det var da uten tak, men vegger og gavler sto ennå. Men da kirken i Skövde brant i bybrannen den 11. september 1759, ble den reparert med de siste steinene tatt fra kapellet. I 1954 ble grunnmurene til kapellet gravd frem, og i 1956 ble Helenas kilde ved Källegårdsbäcken reparert og det ble satt opp en minnestein ved kilden.

Da båren kom frem til kirken i Skövde, ble hennes legeme vasket på en stor stein på Viloplatsen før begravelsen (det fantes altså allerede en kirkegård der). Denne steinen kalles av Brynolf magnam petram eller lapis. Da revnet steinen, og den delen hvor hennes blod hadde dryppet, reiste seg opp for at ingen skulle trampe på martyrens blod. Dette var det femte miraklet. Steinen var ved kirken i hundre år, men var fjernet i Brynolfs barndom på 1240- eller 1250-tallet.

Helena ble gravlagt i det gravkoret hun selv hadde formgitt. Den første kirkebygningen var liten og enkel, rektangulær med en apsis i østenden. Etter 1164/65, da Helena hadde blitt helligkåret, ble kirken viet til henne, og den ble totalt ombygd og gjort mye større. Alle beskrivelser av Helenakirken i Skövde gjelder den bygningen som ble oppført rundt år 1400, og de senere. Helenas gravkor overlevde ikke kirkens gjenoppbygging rundt år 1400.

Legenden forteller om en hel rekke undere som skjedde rundt Helenas grav. En stum, en døv, en spedalsk og en halt ble helbredet ved Helenas grav. En steinhogger ble forsøkt drept av fiender med trukne sverd, men han ba da om Helenas beskyttelse. Han ble da først usårbar og siden usynlig for fiendene.

Den første helgen i august 1164 viet pave Alexander III (1159-81) Stefan av Alvastra til den første erkebiskop av Uppsala i koret i katedralen i Sens i Frankrike, den eneste delen av bygget som var ferdig, i nærvær av Danmarks erkebiskop Eskil av Lund. Paven var i eksil i Sens mellom 1163 og 1165. Den nyvigslete erkebiskopen hadde sendt paven en rapport om de mange jærtegnene ved Helenas grav, og sommeren 1164 anerkjente han hennes kult som helgen.1 Helligkåringen skjedde trolig i Sens. Denne helligkåringen virker forbausende, siden en biskoppelig helligkåring var det vanlige på denne tiden, men den bekreftes av biskop Brynolf av Skara på 1280-tallet. Vatikanets dokumenter som kunne ha bekreftet den, er gått tapt i brann. Hennes relikvier «blefvo år 1165, under afsjungande af messor, med mycken högtidlighet af Sveriges förste erkebiskop Stefan upptagna ur grafven och skrinlagda». Som andre i Skandinavia som møtte en voldelig død, ble hun æret som martyr. I 1191 ble det lagt ned relikvier av Helena i alteret i Gumlösa kirke, og rundt 1250 ble hun tatt inn i kalenderen i Strängnäs stift.

I 1281 oppgraderte biskop Brynolf Algotsson hennes messe i Skara, og han begynte å fornye Helenas kult, men arbeidet var avbrutt. Men biskop Brynolf II Karlsson har fortalt at biskop Brynolf den 14. august 1288 (eller 1289?) var i ferd med å seile tvers over Vättern på vei fra sitt eksil i Alvastra til Västergötland da bølgene ble høye og ville og vinden hindret ham fra å komme vestover. Han fryktet da at han enten skulle drukne eller blåses tilbake til de østgøtiske strendene, hvor kongens menn ventet på å få arrestere ham. Da husket Brynolf at han seks år tidligere hadde begynt å fornye Helenas kult, men at arbeidet var avbrutt. Nå gjensto bare ett valg: å påkalle Helena. Han gjorde det og ba om unnskyldning for det avbrutte arbeidet, og han lovte å ta det opp igjen og skrive en messe til henne om hun bare reddet ham fra havsnøden. Hun tilga ham, og plutselig ble været optimalt, og han kom lykkelig frem til Västergötland. På kvelden deltok han i Vigilia in pane et aqua et soluj non potest før Assumpcio sancte Marie – solemne i St. Helenas kirke i Skövde.

Brynolf holdt sitt løfte, og i 1288 satte han sammen et officium og en messe (Ordinis Helenium) til hennes ære, basert på en eldre muntlig tradisjon. Han har selv fortalt at han som ung gutt hørte de folkelige fortellingene om Helena. Det var sikkert hans mor Margareta som fortalte dem. Hun kom nemlig fra Våmb utenfor Skövde og var selv vokst opp med disse historiene om Helena. Kanskje fantes det også en legende om hennes liv som nå er forsvunnet.

Helena-officiet og legenden er bevart i breviariet for Skara stift, Breviarium Scarense, som ble trykt i 1492. Man har gjettet at han på Alvastra hadde kommet i kontakt med dokumentene fra Helenas helligkåring og annet materiale vedrørende hennes kult. Selve kulten var på denne tiden nesten utryddet i Skara stift.

Det var biskop Brynolf som ga Helena tilnavnet «Västergötlands rose». I en av antifonene i officiet beskriver han henne som Flos Westgocie, «Västergötland blomst», og Patrie lucerna, «Fedrelandets flamme», i tillegg til «Västergötlands Pryd og Beskytterinne». I Tryggve Lundéns oversettelse lyder II vespers antifon:

Västergötlands ros, farväl / fosterlandets fackla! / På rättfärdighetens väg / led oss, när vi vackla! / Ifrån jämmerdalens mull / led oss du mot höjden, / att med dig vi evigt få /njuta himlafröjden!

I 1292 ble Helena nevnt i en fortegnelse over utgående brev fra Vatikanet, og dette er det eldste beviset på hennes eksistens utenfor Brynolfs tekster. I 1346 inkluderte kong Magnus Eriksson (1319-64) og dronning Blanka Helenakyrkan i Skövde i sitt testamente. Deretter fulgte det en mengde donasjonsbrev og avlatsbrev som gjaldt Helenas kult på ulike vis. I 1440 ble det innviet et alter til Helena i domkirken i Uppsala. I Skövde finnes det en tradisjon som beskriver hvordan byggematerialer tilhørende et birgittinsk kapell som var under oppføring i Käpplunda på 1400-tallet, av usynlige hender (eller av Helenas presteskap) ble slept om natten til Helenakyrkan i byens sentrum. Dette ble tatt som et bevis på Helenas behov for å være den eneste på scenen.

I 1436 utstedte biskop Swen i Vättlösa av Skara et avlatsbrev for dem som ga bidrag til ombyggingen av kirken i Götene, som nå var viet til St. Helena, og i 1480 utstedte biskop Brynolf III et avlatsbrev for dem som utførte en rekke spesifiserte handlinger, blant annet å gå rundt kirken og be for de avdøde.

I 1530 ble Helenakyrkan i Skövde plyndret av myndighetene, og Helenas skrin ble kanskje konfiskert i 1596 på ordre av erkebiskop Abraham Angermannus, som førte en krig mot helgeners relikvier, bilder og graver, og relikviene i beste fall gravlagt på Skövde kirkegård. I 1734 var alle spor av Helenas kult borte fra Skövde. Men i 1922 ble maleriene av Helena i Kumlaby kirke gjenoppdaget, og deretter fulgte flere oppdagelser, og grunnen for Helenakultens gjenkomst var lagt. I 1943 ble minnesteinen over Elins kyrka reist, i 1971 ble Helenas alter gjeninnsatt i Medelplana kirke og i 1974 ble Helenas kilde i Medelplana reparert. I 1993 ble Helenas kilde i Ränneslöv gjeninnviet. Kirken i Skövde heter fortsatt Sta. Helena kyrka.

I middelalderen ble Helena foruten i Sverige også dyrket i deler av Danmark, som i Tisvilde på Sjælland, som hevdet å ha noen relikvier. I Danmark ble hun kalt Helene.

Skt. Helene kilde, Danmarks mest berømte helligkilde, ligger i en steil skråning direkte ut mot Kattegat ved Tisvilde strand i Nord-Sjælland. Sagnet forteller (med store avvik) at en svensk prinsesse fra Skedevi (Skövde) ble jaget og myrdet av ugjerningsmenn, og hennes legeme ble kastet i havet utenfor Skånes kyst. Men, sier sagnet: «… det kom en stor stein opp av havet, og på den drev Helenes legeme over vannet til Tisvilde strand. Da man la liket på en båre for å føre det til Tibirke kirke, åpnet det seg en kløft i den steile skrenten mot havet, så man kunne føre båren opp i landet på en vogn, og det sprang frem en kilde på stedet. Lenger fremme klarte ikke hestene å dra vognen, så man løftet båren av, men den sank straks ned i jorden, og der ble Helenes grav», slutter legenden.

Det oppsto en stor valfart til kilden og Helenes grav, hvor de syke overnattet etter besøket ved kilden. Helt frem til 1900-tallet ble det holdt kildemarkeder i Tisvilde by, hvor kildeblokken ennå er bevart. Mange danske helligkilder har Helene til helgen, og det vitner om hvor berømt St. Helenes kilde i Tisvilde har vært over hele landet. En forklaring kan også være at den folkelige uttalen av helligkilde kan ha vært «helle kilde», som så er blitt forvansket til Helene kilde.

Ifølge tradisjonen ble Helena drept den 1. august. Men denne dagen var i helgenkalenderen opptatt av «Peters lenker», en fest til minne om Peters befrielse fra fengselet, derfor ble hennes minnedag lagt til 31. juli. En versjon sier at hennes skrinleggelse fant sted i Skövde kirke den 31. juli 1164, og at det er grunnen til minnedagen. Hun ble feiret denne dagen i hele Uppsala kirkeprovins. I Skara stift (Västergötland, Dal og Värmland) ble Helenas dag feiret som en av de største høytidsdagene i kirkeåret, og i dette bispedømmet ble dagen fra 1498 feiret den 30. juli. I dagens svenske almanakk er fortsatt 31. juli navnedag for Elin.

Helena betraktes som skytshelgen for Västergötland og noen ganger til og med hele Sverige. Fra middelalderen og helt til inn på 1800-tallet eksisterte det et Sankta Helena-gilde (bror/søsterskap) alias Convivum (festgruppe) (S Convivii S Elene in Skodve) – en halvhemmelig forening, opprinnelig av næringsdrivende. Senere ble det en klubb for å arrangere utendørsfester på Elinemark på hennes festdager. Et moderne Sankta Helena Gilde har oppstått i Skövde for å arrangere Elinsmarknaden på sensommeren hvert år blant stuene ved Helénsgården.

Helenas attributter er en vandringsstav (som mye senere ble til et sverd) i ene hånden og en bok med en ringfinger på i den andre; enkeslør eller abbedissedrakt. Det finnes kalkmalerier av henne i Kumlaby kirke og i Kyrkans Hus i Skövde, mens triumfbuen i Götene kirke er usikker. Det finnes oljemalerier i Norra Ny kirke og i koret i Skövde kirke, et steinrelieff på sørsiden av søylen Gyllen i Skövde kirkepark og en statue i en nisje utenpå Skövde kirke. Det finnes også en gravyr på den hellige Henrik av Finlands gravmæle i kirken i Nousis (fi: Nousiainen) og et glassmaleri i Skara domkirkes søndre tverrskip. I 1314 var det et bilde av Helena på Skövde bysegl. I 1939 ble Skövde kommunevåpen med sitt bilde av Helena godkjent, og i 2001 ble et nytt kommunevåpen for Skövde godkjent med Helena på.

Av kirker med tilknytning til Helena kan vi nevne Vättlösa kirke (relikvie fra en finger av Helena i alteret), Götene kirke (grunnleggelse; en beinflis som relikvie i alteret), Våmb kirke (grunnleggelse), Skövde kirke (delvis finansiering; grav), Oratoriet (over Helenas kilde), Elin kirke i Göteve sogn (dedikasjon), Eling kirke (dedikasjon), Helene kirke i Lund (dedikasjon), Helene Grav (et tidligere kapell i Tisvildeleje på Sjælland), Mölltorp kirke (relikvie av Helenas finger tidligere i alteret, nå i Skara Länsmuseum), Hällstad kirke (kirkeklokkededikasjon), Medelplana kirke (alter), Ränneslöv kirke (dedikasjon), Ysby kirke (dedikasjon).