Den hellige Ragnhild ble født på slutten av 1000-tallet (1075) i Sverige. Hun kalles Ragnhild av Tälje, som var navnet på Södertälje frem til Norrtälje ble by i 1622. Hun var en historisk person og en tidlig svensk dronning fra den tiden da kristendommen ble rotfestet i Södermanland og Östergötland.
Rekken av svenske helgener slik den ble presentert for oss i prologen til Erikskrönikan fra begynnelsen av 1500-tallet, avsluttes med de hellige Ingrid av Skänninge og Ragnhild av Tälje:
«Sancta Ingriid aff Skeninge, then hellige qvinne /aff Telie ffrw Ragnil, som ey nw hellig er mynne».
Det finnes ingen kilder fra eldre middelalder som nevner dronning Ragnhild av Tälje. De eldste daterbare kildene som nevner henne, stammer fra 1400-tallet. I en håndskrift av «Den prosaiske krøniken» fra 1450-tallet, en kortfattet fremstilling av Sveriges historie, sies det om kong Inge den Yngre: «Han atte drötning Ragnhildh som nw haldz helgh j Tälgia.» Lilla Rimkrönikan, som helt bygger på Den prosaiske krøniken, gjentar opplysningen. Disse bygger trolig på kildeskrifter fra eldre middelalder.
Historikeren Ericus Olai (d. 1486) opplyser i sin Chronica regni Gothorum at Inge var gift med den hellige Ragnhild, hvis relikvier finnes i Tälje, og deres datter var Kristina, den hellige Eriks hustru. Hun levde på første halvdel av 1100-tallet.
Men opplysningen om at dronning Kristina, Eriks hustru, var datter av Inge den Yngre og Ragnhild, er beviselig feilaktig og beror på en forveksling mellom kongene Inge den Eldre og Inge den Yngre. Etter kong Emund den gamles (ca 1051-60) død i 1060 ble Stenkil (1060-66) konge til 1066. Hans sønn Halsten (ca 1066-80) ble konge etter ham. Den kristne kong Inge Stenkilsson (den eldre) (ca 1080-84 og 1087-1110) etterfulgte i 1080 sin bror kong Halsten, og han ble etterfulgt av Halstens sønner, kongene Filip (1110-18) og Inge den Yngre (1110-25).
Kristina var datter av enten kong Inge den Eldres datter Katarina og hennes mann, den danske prinsen Bjørn Jernside, eller av Inges andre datter Kristina og hennes mann, den slaviske fyrsten Mstislav. Hun var uansett datterdatter av kong Inge den Eldre og kusinebarn av kong Inge den Yngre, ikke datter. Så Ragnhild var ikke kong Erik den Helliges svigermor, som mange kilder skriver, men det var gjennom ekteskapet med Kristina han gjorde krav på den svenske kongekronen. Og det var uansett gjennom ekteskapet med kong Inge den Yngre at Ragnhild kom til Tälje. Der ble hun en selvsagt forgrunnsskikkelse, elsket for sin fromhet og sitt barmhjertige arbeid.
Johannes Magnus nevner i sin Gothorum Sveonumque historia, trykt i 1558, kong Inges fromme hustru Ragnhild, hvis relikvier ennå ble æret i Tälje. Mer utførlig er Ragnhild omtalt av Johannes Vastovius, kong Sigismunds hoffkapellan. I sin helgenkrønike Vitis Aquilonia («Det nordiske vintreet»), som ble trykt i 1623, har han et kapittel om Ragnhild.
«Den hellige Ragnhild var fra barndommen oppfostret i gudsfrykt og sjelens renhet. Hun ble gift med Inge, den fjerde kongen. Hun spekte sitt kjød med faster og vaker og oppøvde sjelen med bønner og betraktning av de himmelske ting, slik at hun skulle kunne føre et engleaktig liv på jorden. I sannhet var hun en nitid mor for de fattige og for Guds tjenere. Ingen omsorg var for henne viktigere enn å hjelpe de trengende, å begunstige munkene, å pryde kirker og kapeller og å utbre tro og fromhet i sitt herredømmes byer og steder så langt som mulig til alle kanter. Til disses hjelp øvde hun seg uavlatelig i kristelige kjærlighetstjenester i hele sitt liv, til hun nedbrutt av alderdom flyttet til den himmelske glede. Hennes hellige legeme ble lagt i Tälje og æres fortsatt inn i våre dager av alle de fromme innbyggerne på grunn av de ofte gjentatte miraklene.»
Det mest utførlige og interessante dokumentet om Ragnhild er imidlertid innskriften på hennes epitafium (gravskrift) i Tälje kirke. Selve epitafiet har lenge vært forsvunnet, men en avskrift, som i sin tur er kopiert etter en tapt senmiddelaldersk avskrift, finnes bevart i Peringskiölds håndskriftssamling Monumenta Sudermannia, oppbevart på Kungliga biblioteket. Gravskriften er skrevet på latin og på såkalt leoninsk vers, rimet heksameter, ett vanlig versemål i hele middelalderen. I svensk oversettelse lyder den:
Ragnhild, svearnas härskarinna, ett blomster utan törne, / en drottning för ett rike går hon ut på pilgrimsfärd / till Rom och Jerusalem för att säkra sig ett nådefullt hopp / och för att bära korsets segerrika och för alla gemensamma hederstecken. / Hon vill förvärva åt sig genom förtjänster Helenas nåderika segerkrans. / O fromma fru, Täljebornas skyddshelgon, / utverka åt oss Kristi goda, himmelska gåvor. / Ragnhild, den härliga, heliga, ärbara, / fromma och givmilda kvinnan, den himmelske konungens vän. / För att skåda heliga platser begiver hon sig ut på vandring, dock ej såsom Dina. / Sveriges frejdade drottning drager ut på pilgrimsfärd / till Rom och Jerusalem. Seklerna må förundras / över en sådan i rang kunglig andlig kvinna. / Hon som brinnande för Frälsaren och av kärlek till hans kors / färdas över haven efter Helenas exempel, glad över mödan. / Hon grundade templet i Tälje, vilket hon både byggde, / gjorde rikt på penningar och smyckade med skänker, / hon som var en Ode Halstens dotter. / Efter talrika fromma gärningar inträder hon i den sanna glädjen / och njuter en livgivande oblandad ljuvlighet. / Hon, som bevekt av sina fromma anhängare genom böner och åkallan / bispringer de sjuka, vare sig de äro nära eller fjärran. / Du himmelska fru, prydd med livets krona, / du hulda beskyddarinna, må du förhjälpa oss till det högsta goda!
Den Helena som omtales i epitafiet, er keiser Konstantins mor, som ifølge legenden gjenfant Kristi kors under et besøk i Det Hellige land. Dina er Jakobs datter (1.Mos 34), som under en vandring innlot seg i en ulovlig kjærlighetsforbindelse. Epitafiets alder er vanskelig å bestemme, ettersom bare en avskrift er bevart, ikke selve monumentet. Valfarten til Roma og Det hellige Land innebærer ingen urimelighet, heller ikke opplysningen om at Ragnhild grunnla Tälje kirke. Om den Halsten som oppgis å ha vært hennes far, var identisk med kong Halsten, så kan hun ikke ha vært gift med Inge den Yngre, for da har hun vært dennes søster. Vi kan imidlertid tolke opplysningen som at hun har vært kong Halstens svigerdatter.
Legenden forteller at hun på pilegrimsreisen til Roma og Det hellige Land ble overfalt av røvere, som tok alt de hadde og etterlot dem uten en tråd på kroppen. Det var høyst upassende for en kvinne i Ragnhilds stilling, så hun anropte Guds Mor om bistand. Da sendte Vår Herre et par engler med «en himmelsk klädnad av underbar vävnad», som det het, og skjulte hennes nakenhet. Som takk for denne mirakuløse redningen lot Ragnhild ved hjemkomsten bygge en kirke på sin gård ved Tälje. Den skal ifølge tradisjonen ha ligget på det stedet hvor St. Ragnhilds kirke nå ligger.
Ragnhilds mausoleum ble ødelagt av erkebiskop Abraham Angermannus, som på 1590-tallet vandaliserte de helligdommene han kunne komme til. Men hennes minne i Södertälje overlevde reformasjonen. At hun var en levende skikkelse i folkeminnet ennå på 1600-tallet, beror vel på at forfatterne fra 1400-, 1500- og 1600-tallet, som lå så nær i tid, hadde omtalt henne som dronning og som pioner for kristendommen på sin tid. I middelalderen var det den norske kong Olav den Hellige som preget Södertäljes segl, men i 1628 ble Ragnhild tatt inn i byens våpen. Slik det har sett ut siden 1935, fremstiller det en kvinnelig skikkelse med krone og glorie og med en pilegrimsstav i hånden.
Södertälje kirke har siden 1600-tallet offisielt hatt navnet St. Ragnhilds kyrka og har det fortsatt der den ligger ved Stortorget. Ragnhilds opprinnelige lille trekirke er for lengst erstattet med en av stein, som har blitt utbygd vesentlig gjennom århundrene. Relikviene forsvant derimot under Gustav Vasas reformasjon på 1500-tallet. Det sies at det ble oppbevart en hodeskalle i sakristiet, men den forsvant uansett i den store kirkebrannen den 26. januar 1881. En gate, et gymnas, et apotek, et eget gilde og en skibakke bærer også Ragnhilds navn i Södertälje, og det samme gjør bydelen Ragnhildsborg.
Den St. Ragnhild som Söderköpings berømte helsebrønn er oppkalt etter, har nok opprinnelig ingenting med den hellige Ragnhild av Tälje å gjøre. Om Ragnhild i Söderköping forteller et sagn at hun var en kysk og uskyldig jomfru, novise ved nonneklosteret i Söderköping [som aldri har eksistert]. En dag gikk hun ut i skogen for å plukke blomster. Der ble hun bergtatt av kjempen Ramunder. Da hun kom ut av berget, ble hun urettmessig anklaget for å ha vært Ramunders frille og dømt til å halshogges til tross for at hun bedyret sin uskyld. På henrettelsesstedet ba hun Gud om hjelp, og dermed strømmet det straks frem en kilde med en slik voldsom vannflom at den truet med å drukne hele byen. Gjennom folkets angerfulle bønner stoppet vannflommen, men selve kilden ble værende på det samme stedet og heter nå St. Ragnhilds källa. Legenden om Ragnhild og Ramunder har blitt tolket som et bilde på kampen mellom den fremtrengende kristendommen (Ragnhild) og den gamle religionen i Ramunders skikkelse.
En usannsynlig tradisjon hevder at den hellige Helena av Skövde først var gift med kong Inge den Yngre. Da hun kom hjem etter en pilegrimsferd til Roma, ble hun myrdet. Inge giftet seg da med en annen from kvinne, som også reiste til Roma, kom hjem og døde, hvoretter hun ble en lokal helgen, Ragnhild av Tälje. Nå hadde Inge åpenbart fått nok av hellige kvinner, for han giftet seg med den norske stormannsdatteren Ulfhild Håkansdotter (1095-1148), som viste seg å være en virkelig farlig kvinne, giftmorderske og intrigemakerske av rent Shakespeareansk format, åpenbart uten den minste ambisjon om å reise til Roma. Ifølge krønikerne var det hun som kort etter bryllupet fikk sin mann til å drepe sin medregent og eldre bror Filip. En tid deretter falt Inge selv død om, etter å ha inntatt en «ond drikk». Da giftet hun seg med Danmarks kong Niels Svendsøn, som også kort etter døde under uklare omstendigheter. Da giftet hun seg for tredje gang, nå med den nye svenske kongen Sverker den Eldre (1130-56), som hun ga en sønn, den kommende kong Karl Sverkersson (1161-67) (det var Sverker-ætten som kjempet med Erik den Helliges ætt om makten). På den tiden hadde antakelig hennes dårlige samvittighet endelig rammet henne, og derfor grunnla hun Alvastra kloster, senere også det som skulle bli Nydala kloster. Hun døde i 1148, savnet av få.
Kong Inge den Eldre døde i 1110 og ble etterfulgt av sine brorsønner Filip (1110-18) og Inge den Yngre (1110-25). Men de var ikke av samme kraftnatur som onkelen og klarte ikke å forsvare landets grenser. Om Inge d.y. ble det sagt at han heller satt i Vreta kloster og leste enn å egne seg til å regjere. I nord la den norske kong Magnus III (Olavsson) Berrføtts (1093-1103) sønn Øystein I Magnusson (1103-23) under seg Jämtland og Härjedalen («Øst-Trøndelag»). I sør ble Småland plyndret av hans andre sønn Sigurd I (Magnusson) Jorsalfare (1103-30) (Kalmare ledung 1124) under påskudd av at han skulle «kristne» de hedenske smålendingene, samtidig som han krevde ut en røverskatt på 1500 storfe.
Dronning Ragnhild døde rundt 1117 (?) og ble gravlagt i den kirken hun hadde grunnlagt i Tälje. Opplysningene om at hun tilhørte Folkunga-ætten, den svenske middelalderens mest fornemme ætt, og at hun bodde i Vreta kloster, synes å være senere utsmykninger av hennes biografi og uten historisk verdi. Legenden forteller at hun skal ha hatt sitt slott på Lina, et av de eldste godsene i Sörmland.
Den hellige Ragnhild har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.
Kilder: Lundén, Martling, sodertalje.se, sv.wikipedia.org, runeberg.org, historiska.se, aftonbladet.se, kulturarvostergotland.se, lina-herrgard.se, sollidensbil.se, weather.alk.edu.stockholm.se - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. mai 2010 - Oppdatert: 7. mai 2018