Den hellige Henrik av Finland (~1100-~1156)

Den hellige Henrik (fi: pyhä Henrik; lat: Sanctus Henricus) ble født rundt år 1100 (?) i England. Han skal ha blitt prest i hjemlandet og virket der en tid før han flyttet til Roma. Ifølge Legenda nova fra sent 1400-tall var han med i kardinal Nikolas Breakspeares følge til Norge og Sverige i 1152/53.

Nikolas Breakspeare var opprinnelig en fattig engelsk munk som senere ble kardinal og til slutt pave som Hadrian IV (1154-59). Han skal ha sagt at siden han forlot sitt kloster i England, hadde han ikke hatt en glad dag, fordi han hadde måttet se så mye ulykke. I 1152 ble han sendt til Norge og Sverige som pavelig legat. Han skulle besøke Nidaros (Trondhjem) i anledning av det nyopprettede erkebispesetet der og overrekke den første norske erkebiskop Jon Birgersson palliet, det erkebiskoppelige verdighetstegn, som blant annet betydde at Norge og Island nå kom inn under Nidaros i stedet for det danske erkebispesetet i Lund. Fra Nidaros fortsatte Nikolas til Anslo (= Oslo), hvor han innviet katedralskolen.

Derfra fortsatte han høsten 1153 til Linköping i Sverige. På et kirkemøte der ble det besluttet å opprette et erkebispesete for Sverige i Uppsala, men på grunn av de svenske stormennenes innbyrdes stridigheter skjedde dette først i 1164. Det er nærliggende å tro at Henrik var i kardinalens følge og at Nikolas innen sin avreise bispeviet ham i Linköping som biskop av Uppsala. Henrik sluttet vennskap med den hellige kong Erik IX (ca 1150-ca 1160), som også hadde sin residens i Uppsala, og noen kilder sier at det var han som kalte Henrik til den fjerde biskop av Uppsala.

Men i dag tviler man på at Henrik virkelig var biskop av Uppsala, siden det ikke finnes noe spor av en biskop av det navn der i kong Eriks regjeringstid. De tidlige fasene av bispedømmets historie ligger i mørke før erkebiskop Stefan, som ble utnevnt til den første erkebiskop i 1164.1 I Incerti scriptores Sueci chronicon primorumin ecclesia Upsalensi archiepiscoporum, en krønike om Uppsalas erkebiskoper fra tidlig 1400-tall, nevnes en viss Henrik før Coppmannus og Stefan, men etter Sverinius (trolig nevnt i tyske kilder i 1141/42 som «Siwardus»), Nikolas og Sweno. I tillegg til navnet vet krøniken at han ble martyrdrept og gravlagt i Finland i katedralen i Turku.

De middelalderske Annales Suecici Medii Aevi og 1200-tallslegenden om den hellige Botvid av Södermanland (d. ca 1100), nevner en viss Henrik som biskop av Uppsala (Henricus scilicet Upsalensis) i 1129, da han deltok i konsekrasjonen av helgenens nybygde kirke. Han er åpenbart den samme biskop Henrik som døde i slaget ved Fotevik i 1134, da han kjempet sammen med danskene etter å ha blitt forvist fra Sverige. Han ignoreres i alle svenske bispekrøniker, dersom han da ikke er den samme Henrik som senere ble omdatert til 1150.

På kong Eriks tid var Finland Sveriges østligste provins, men de hedenske finnene foretok angrep inn i Sverige. Dette provoserte kong Erik til å utruste en straffeekspedisjon, rettferdiggjort ved å kalle det et korstog. På denne tiden var Europa nemlig kjennetegnet av en stor begeistring for korstog. Sammen med sin trofaste venn og medarbeider, biskop Henrik av Uppsala, dro Erik i 1155 (1154? 1157?) fra Uppsala til det hedenske området i det sørvestlige Finland med en hær. Deres formål var uten tvil å styrke de svenske interessene i området, men dels også å gjøre en misjonsinnsats der. Året er usikkert, noe som vises av at 700-årsjubileet for ankomsten til Finland ble feiret i 1857, mens 850-årsjubileet ble feiret i 2005.

Finland ble kristnet både fra øst og vest. Fra øst gjennom handelsfolk og munker fra Novgorod og fra vest gjennom Sverige. De to påvirkningene hadde ingen reell mulighet til å møtes, fordi Finland var så tynt befolket. Det har derfor utvilsomt vært et hedensk område i det sørvestlige Finland som Erik og Henrik stevnet mot. Erik tilbød fred og Henrik tilbød den kristne tro til finnene, men de avviste begge deler. Finnene tapte det resulterende slaget, og det sies at kong Erik gråt over sine døde fiender, fordi de måtte dø uten dåp. De beseirede finnene ble døpt av Henrik i kilden i Kuppis (fi: Kupittaa) ved Åbo (fi: Turku). Unionen mellom de to landene skulle bestå til 1809, da landet ble et storfyrstedømme under russisk overhøyhet. Finland ble en selvstendig stat den 6. desember 1917.

Erik vendte tilbake til Sverige, mens biskop Henrik (fi: piispa Henrik) skal ha fortsatt sitt virke som den første biskop av Finland. Legenden forteller at Henrik var mer villig til å leve et liv som forkynner enn som en høytstående biskop.2 En sekvens til Henriksmessen fra rundt 1300 forteller om de tre etappene i hans liv: Født i Britannia drar han som misjonsbiskop til Uppsala og derfra til Finland «for å dø i strid på Finlands jord for den godes sak». Han bygde en liten kirke i Nousis (fi: Nousiainen) som ble senteret for hans arbeid.

Henriks offisielt aksepterte legende eller biografi (Vita) ble skrevet på slutten av 1200-tallet, men den inneholder få konkrete opplysninger om Henrik. Den slutter med å fortelle at den omvendte bonden Lalli hadde begått et drap på en svensk soldat, og Henrik påla ham en streng bot som betingelse for at han igjen kunne få adgang til den hellige nattverd. Dette ble bonden så rasende over at han slo Henrik i hjel med en øks. Det skjedde den 20. januar rundt år 1156 (1160?), tradisjonelt på Kirkeøya (Kirkkosaari) eller Henriksholmen i sjøen Kjulo (Köyliö), men det finnes ulike beretninger om hvordan Henrik møtte sin død. Historikere tidlig på 1900-tallet samlet seg om 1155 som året for korstoget og 1156 som året for Henriks død, men historikere fra ulike århundrer har også foreslått andre årstall fra 1150 til 1158.

Den folkelige varianten av Henriks endelikt finnes i balladen «Biskop Henriks død» (Piispa Henrikin surmavirsi), trolig fra 1200-tallet, men nedskrevet først på 1600-tallet. Den forteller at biskop Henrik var på reise i Satakunta med sitt følge da de kom på ski til Lallis hus, men at denne var borte. Hans hustru Kerttu nektet å gi biskopen og hans følge brød og øl, som de ba om. Henrik insisterte da på at vanlig skikk krevde at hun dekket hans behov. Da han dro, betalte han henne rikelig for det de hadde fått. Da Lalli kom hjem, hadde Henrik allerede dratt. Kerttu rettet da en falsk anklage mot biskopen at han hadde tvunget til seg det han ville ha uten å betale. Da ble Lalli rasende, tok på seg skiene og skyndte seg etter Henrik. Han tok ham igjen på isen på Kjulo i det sørøstre Finland og drepte ham.

Legenden gir imidlertid morderen sin fortjente straff: Bonden tok nemlig på seg den døde biskopens lue og skrøt da han kom hjem at han hadde skutt en bjørn (det skal ha vært en bjørneskinnslue) (en annen versjon sier at han tok biskopens mitra, men det virker lite sannsynlig at biskopen var ute på ski midt på vinteren iført mitra). Men da han tok av seg luen, ble den hengende fast i hans hud og hår, slik at skalpen fulgte med. Tradisjonen forteller at Lalli levde i ett år etter mordet, og i denne perioden ble han konstant angrepet av mus som syntes å ville ete ham levende. Til slutt rømte han opp i et høyt tre, men musene gnagde av stammen så treet falt ned. Både Lalli og musene havnet i sjøen og druknet. Til denne dag kalles sjøen Hiirijärvi (Musesjøen).

Legenden forteller også at Lalli forsøkte å stjele biskopens ring fra Henriks tommel, men han fikk den ikke av fingeren. Til slutt skar han av fingeren for å sikre seg ringen. Men ringen falt ned i snøen og forsvant. Folkloren vil ha det til at ringen fortsatt kan ses i det klare vannet i Kjulo, men at den aldri kan nås.

Etter Henriks død fulgte hans tjenere de instruksene han hadde gitt dem i forveien, ettersom han ante at han kunne komme til å bli drept. De spente et par okser foran biskopens båre og lot dem gå hvor de ville. De stanset først i Repola, og der ble det reist et steinkors. Neste gang stanset de i Moisio bakke, og der bygde man et lite kapell. Til slutt stanset de i Nousis. Der ble biskopen gravlagt, og over hans grav ble kirken i Nousis bygd. Det fulgte mirakler ved hans grav.

Henriks Vita ble fulgt av en mer lokal Miracula (jærtegn), en liste på elleve mirakler som ulike mennesker skal ha opplevd en tid etter biskopens død. Med unntak av en prest i Skara i Sverige som skal ha fått magepine etter å ha spottet Henrik, synes alle de andre miraklene å ha skjedd i Finland. Det første er miraklet da Lalli mistet skalpen da han tok på seg bjørneskinnsluen. De ni andre er:

1) En historie forteller at ved midtsommer hadde en blind gammel mann kommet til Kjulo for å fiske sammen med sin sønnesønn. Da fikk gutten se en ravn som satt på en isklump og hogg med nebbet. Han forsto ikke hva det betydde og fortalte det til sin blinde farfar. Han sa at de skulle ro ut dit og se hva det var. Da så de at fuglen hakket på en finger med en gullring. Da de kom nærmere, fløy fuglen bort og etterlot fingeren. Da ba den gamle mannen gutten å gi ham fingeren med ringen. Da han strøk den over øynene sine, fikk han straks igjen synet.

2) På Kajsala gård døde en av sønnene på gården. Mens man svøpte den døde gutten, påkalte foreldrene St. Henrik og avla løfter til den hellige for den døde sønnens regning. Da satte plutselig den døde ynglingen seg opp og levde igjen, forteller legenden.

3) Det samme fortelles om Lucia, som var datter av bonden Anton i Vemo (fi: Vehmaa). Hun ble begrått som død av sine foreldre, men etter at de hadde påkalt St. Henrik, fikk hun helse og liv tilbake.

4) En kirketjener ved navn Inge så hjelpeløst på hvordan hans lille datter holdt på å bli plaget til døde av en sykdom. Den ulykkelige faren ga løfter til en rekke ulike helgener, men ingenting hjalp. Da datteren var død, la han henne på gulvet og falt selv i dvale på grunn av tretthet og sorg. I drømmen åpenbarte da en person seg og spurte hvorfor han ikke hadde påkalt St. Henrik. Da han våknet, sto en gammel kvinne ved siden av ham og oppfordret ham til å gjøre det samme. Han ga da løfter til den hellige Henrik om ulike gjerninger som han selv, jenta og hennes mor skulle utføre om datteren ble frisk. Da reiste jenta seg opp og var helt frisk, forteller legenden.

5) En syk kvinne ble helbredet i Sastamala.

6) En fransiskaner ved navn Erlend fikk kurert sin hodepine.

7) En blind kvinne fikk synet tilbake i Kyrö.

8) En mann med et lammet ben kunne gå igjen i Kyrö.

9) En gruppe fiskere fra Kumo (fi: Kokemäki) overlevde en storm.

De fleste versjonene av Henriks legende inneholder et utvalg av disse miraklene. Henrik ble tidlig anerkjent som Finlands skytshelgen og Kirkens grunnlegger i landet, men tradisjonen som sier at han ble formelt helligkåret i 1158 av pave Hadrian IV, er uten grunnlag. Denne informasjonen har blitt sporet til en sen publikasjon av Johannes Vastovius i 1623 og betraktes vanligvis som en fabrikasjon.3 På 1300-tallet ble det bygd et kapell på Henriksholmen, hvor han led martyrdøden.

Henrik og hans korstog til Finland var også en del av legenden om kong Erik. Imidlertid er den eldste bevarte versjonen av Eriks legende fra rundt 1270, men der finnes det ingen informasjoner om verken Henrik eller korstoget. Tillegget til Västgötalagen fra tidlig 1200-tall, som har en kort beskrivelse av Eriks minneverdige gjerninger, har heller ingen referanser til Henrik eller korstoget. Begge deler nevnes først i en versjon av Eriks legende som stammer fra 1344. Men så sent som på 1470-tallet ble korstogslegenden ignorert i Chronica regni Gothorum, en krønike om Sveriges historie, skrevet av Ericus Olai, kannik ved katedralen i Uppsala.4

Etter hvert som kristendommen bredte seg, ble Finland på slutten av 1200-tallet et stift (bispedømme) i Uppsalas kirkeprovins, først med bispesete i Nousis. Setet ble i 1229 flyttet til Korois (Koroinen) ved elven Aurajoki med tillatelse fra pave Gregor IX (1227-41). I 1300 ble Åbo/Turku bispesete med domkapittel.

Henriks legende, som er den viktigste kilden til de biografiske opplysningene om hans liv, regnes vanligvis å ha blitt skrevet senest på 1280- eller 1290-tallet for konsekrasjonen av katedralen i Turku i 1300, da Henriks angivelige relikvier ble overført dit fra Nousis/Nousiainen, et sogn ikke langt fra Turku.5 Tradisjonen sier det skjedde den 18. juni 1300 (1292?). Men i et avlatsbrev fra pave Bonifatius VIII (1294-1303) i 1296 kalles Åbo domkirke for «Vår Frues og St. Henriks kirke», så skrinleggelsen (og dermed helligkåringen) må altså ha funnet sted noe tidligere. Rundt år 1300 ble det skrevet et officium til Henriks festdag, og der inngår Henrikslegenden. Noen mirakelhistorier som skal ha skjedd på hans forbønn, er føyd til. I et lengre dokument fra katedralens kapittel i 1291 har ingen referanser til Henrik, selv om det nevner katedralen og valget av en ny biskop mange ganger. Et brev fra pave Nikolas IV (1288-92) fra 1292 nevner Jomfru Maria som den eneste patronus i Turku.

Bemerkelsesverdig i utviklingen av legenden er det faktum at den første kanonisk valgte biskopen av Turku, en viss Johannes (1286-89) av polsk opprinnelse, ble valgt til erkebiskop av Uppsala i 1289 etter tre år i embetet i Turku. De svenske biskopene av Finland før ham, Bero, Ragvald og Kettil, hadde åpenbart blitt valgt av den svenske kongen. En ny situasjon var også blitt skapt ved at kongens bror ble utnevnt til hertug av Finland i 1284, noe som utfordret biskopens tidligere stilling som den eneste autoriteten i alle lokale spørsmål. Johannes ble etterfulgt i Turku av biskop Magnus (1291-1308), som var født i Finland.6

Første gang biskop Henrik nevnes i historiske kilder, er i 1298 da han nevnes sammen med kong Erik i et dokument fra en provinsialsynode i Uppsala i Telge.7 Erik og Henrik nevnes sammen som martyrer som det var nødvendig å be til for situasjonen i Karelen, og på denne måten knyttes deres angivelige korstog til Finland til de nye ekspedisjonene mot Novgorod. Krigen mellom Novgorod og Sverige om kontrollen over Karelen hadde begynt i 1293. Første gang Henriks bilde med sikkerhet opptrer i seglet til biskopen av Turku, er fra 1299.8 Tittelen «biskop av Åbo» (episcopus Aboensis) brukes første gang i et pavelig brev i 1259, før det hadde biskopene vært kalt «biskop av Finland» (episcopus Finlandensis), som også er Henriks mest korrekte tittel.

Senteret for Henriks kult ble etter overføringen av relikviene Åbo domkirke. Det tok relativt lang tid før kulten fikk allmenn utbredelse i hele Sverige. I 1344 var det ingen relikvier av Henrik i katedralen i Uppsala, og kulten var sjelden utenfor bispedømmet Turku på hele 1300-tallet. Klosteret i Vadstena nær Linköping synes å ha spilt en nøkkelrolle i etableringen av Henriks legende ellers i Sverige tidlig på 1400-tallet.9 I Uppsala ble hans fest aldri gitt høyeste rang (totum duplex), og han ble heller aldri patronus for kirken der, en status han hadde både i Turku og Nousiainen.

På slutten av den katolske tiden i Sverige var Henrik veletablert som en lokal helgen. Han ble æret i følgende bispedømmer, sortert etter festens rang:10 Totum duplex: Turku, Linköping, Strängnäs; Duplex: Uppsala, Lund (Danmark), Västerås, Växjö; Semiduplex: Nidaros (Norge); Simplex: Skara. Henrik synes å ha vært kjent i Nord-Tyskland, men han ble ellers stort sett ignorert i resten av den katolske verden.

På 1420-tallet forsynte biskop Magnus II Tavast Henriks gamle gravsted i kirken i Nousis med et monument dekket av messingplater, hvor hele Henrikslegenden er inngravert i bilder. Dette unike monumentet som ble laget i Flandern, er fortsatt bevart. Det finnes utallige bilder og statuer av Henrik i finske middelalderkirker, ofte tråkker han på sin morder Lalli, som gjerne fremstilles uten skalp. Disse er sagt å være Finlands hovedbidrag til middelaldersk ikonografi. Henrik ble både før og etter reformasjonen æret som nasjonalhelgen i Finland. Henrikshymnen fra 1300-tallet var landets første «nasjonalhymne». Den hellige Henriks avskårne finger ble i 1618 symbol for bispedømmet Åbo/Turku. I moderne tid har noen forsøkt å fremstille Lalli som et symbol på finsk uavhengighet og uvilje mot å underkaste seg autoriteten.

Henriks minnedag ble i Finland (bispedømmet Turku) feiret på dødsdagen den 20. januar helt siden 1200-tallet, og både denne dagen og translasjonsdagen 18. juni var blant de største kirkelige høytidene i Finland. I Sverige og ellers utenfor Finland ble han feiret den 19. januar, siden 20. januar var opptatt av de hellige Sebastian og Fabian. Etter reformasjonen ble festdagen også i Finland overført til 19. januar på slutten av 1600-tallet. Hans minnedag den 19. januar ble kalt Hindersmäss. Hindersmässan er et marked som ble holdt i Örebro den 21. januar, senere flyttet til den 26. januar. Han minnes også i flere protestantiske liturgiske kalendere. Den gregorianske introitus for hans messe, Gaudeamus omnes («La oss alle glede oss»), er bevart i Graduale Aboense fra sent 1300- eller tidlig 1400-tall.

Henrik ble særlig anropt i storm av de lokale selfiskerne. Hans kult spredte seg til Sverige og Norge, Danmark og Polen og i hans hjemland England var minst et kapell viet til ham, nemlig i karmelittkirken i Great Yarmouth.

Henriks relikvier ble fjernet fra Åbo av russerne i 1720 etter ordre fra tsar Peter. Det meste av knoklene var da fortsatt på plass i Turku, og de ble katalogisert før forsendelsen. Mannen bak ideen var den beryktede svenske greven Gustaf Otto Douglas (1687-1771), som hadde gått over til russerne under krigen og hadde ansvaret for okkupasjonen av Finland. Hva som skjedde med relikviene etter dette, er ikke kjent. Ifølge noen kilder sank det russiske skipet som fraktet dem, på veien. Men noen relikvier skal ha blitt værende igjen i Henriks grav i Nousis ved translasjonen, og der skal de befinne seg fortsatt.

Det er allment akseptert at en del av Henriks ulna (albueben) hadde blitt plassert i den hellige biskop Hemming av Åbos (ca 1290-1366) relikvar som var bygd i 1514 og skattet i katedralen. Sammen med det var et pergament som stadfestet at benet tilhørte Henrik. Under restaureringsarbeider i katedralen i Turku ble relikvien i 1924 flyttet til Nasjonalmuseet i Helsinki. På 1990-tallet hevdet Nasjonalmuseet eiendomsretten til relikvien på basis av den finske loven om gamle gjenstander, noe som ble imøtegått av domkirkesognet i Turku. Men i anledning Det hellige år 2000 ble denne relikvien på St. Henriks dag i 2000 plassert i alteret i katedralen St. Henrik i Helsinki/Helsingfors, det katolske bispedømmets hovedkirke i Finland. Dette førte imidlertid til en heftig strid mellom den lutherske domkirken i Turku og Den katolske kirke om retten til relikviene.

I 1924 ble det også funnet en samling relikvier i et skjult skap i sakristiet i domkirken i Turku, hvorav de mest interessante var to overarmsben samt en hodeskalle uten underkjeve. Det er kjent at biskop Magnus II på 1400-tallet kjøpte to relikvarer av sølv for St. Henriks hode og armer. Disse relikviene ble også brakt til Nasjonalmuseet i Helsinki, og der har de blitt undersøkt siden. Men ikke engang moderne DNA-teknikk har kunnet svare på spørsmålet om det er snakk om Henriks relikvier. I mediene refereres de imidlertid til som Henriks relikvier, og i 2007 ble de tilbakeført til domkirken i Turku.

Henrik av Finland har også fått plass i den viktige serien av fresker (murmalerier) som Niccolò Circignani [Circiniani] malte på veggene i det engelske kollegiet i Roma («The Venerabile») rundt 1583. Disse maleriene avbildet engelske martyrer som de hellige Alban, Bonifatius, Edmund av East Anglia, Alphegus av Canterbury, Thomas Becket og andre som hadde gitt sitt liv for Kristus og blitt æret som martyrer av Kirken. Basert på folkelige tradisjoner om biskop Henriks aktiviteter bruker i dag Nousiainen, Köyliö og Kokemäki bilder fra Henriks legende i sine våpen.

Henrik kalles i dag mest korrekt for «biskop av Finland», men man kan også finne betegnelsene «Henrik av Uppsala» eller «Henrik av Åbo». Hvert år den 19. januar feires han også høytidelig i det finske kapellet i kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma. St. Henriks dag kalles på finsk Heikinpäivä eller Talviheikki («Vinter-Henrik») og markerer tradisjonelt midtvinter (Keskitalvi). Hans andre festdag, translasjonsdagen 18. juni, ble kalt Kesäheikki, «Sommer-Henrik».