Det blir derved den første bispedømmesynoden for Oslo katolske bispedømme.
For å komme frem til en helhetlig og fremtidsrettet plan for bispedømmet, må vi samle informasjon og fakta, slik at vi forholder oss til virkeligheten. Det holder det ikke med å se hva som skjer i Stor-Oslo. Det er like viktig å få innspill fra Tynset, Flekkefjord og Eid.
Sette oss beredt
– Men hvorfor en bispesynode nå før 2030, biskop Fredrik?
– For en tid tilbake sa jeg at vårt bispedømme trenger samtaler og planlegging. Vi er av en slik størrelse at vi må ha en felles og utarbeidet visjon for lokalkirkens liv – hva vi strekker oss etter, hvor vi vil hen. Dette kalles vanligvis en pastoralplan. Flere av våre ulike typer planer og retningslinjer er utdaterte og så mye har skjedd de siste årene. Tiden er derfor inne for en grundig og lengre samtale for å sette bispedømmet beredt for det neste tiåret.
Kirkehistorisk er det bispedømmesynoden som er rammeverket for en slik grundig vurdering og utarbeidelse av pastoralplaner og andre dokumenter, især lover for et bispedømme. Dette ser vi tydelig i de synoder som den hellige Karl Borromeo, den store reformbiskopen av Milano, gjennomførte, i tråd med Tridentinerkonsilets føringer.
Omfattende høring
– En synode er vanligvis en lang prosess. Hva vil de største utfordringene være?
– Den første og nok aller største utfordringen er den omfattende høringen av hele bispedømmet. Og her kan jeg være konkret. To viktige deler av en pastoralplan vil for oss være katekese og sjelesorg på ulike språk. Dette er sentrale deler av det arbeidet som skjer i våre menigheter, tenk bare på hvor mange unge som mottar undervisning og hvor mange messer som feires på andre språk enn norsk.
For å komme frem til en helhetlig og fremtidsrettet plan for bispedømmet, må vi samle informasjon og fakta, slik at vi forholder oss til virkeligheten. Det holder det ikke med å se hva som skjer i Stor-Oslo. Det er like viktig å få innspill fra Tynset, Flekkefjord og Eid.
Alle får uttale seg
– Hvordan inkludere flest mulig i dette?
– Her jobbes det nå med detaljene og de ulike delene av høringen. Det blir først en mer «institusjonell» høring, hvor kommisjoner og råd i bispedømmet, klostrene, menighetsrådene, skolene og organisasjonene, blir bedt om å uttale seg som enheter. Så blir det en mer generell høring, hvor alle troende som har noe på hjertet får uttale seg. Dette vil skje i det jeg har kalt «høringsmøter» i menighetene, i forbindelse med kirkekaffen etter søndagsmessene, og ved et elektronisk skjema.
Grunnen til at høringen blir så stor, er også for at vårt bispedømme skal, som alle bispedømmer, innsende en evaluering av «Synoden om synodalitet», som pave Frans lanserte. Derfor går vi i gang nå og må være i mål med høringen til våren, for å sende vår evaluering til bispekonferansen.
Ingen avstemming om Kirkens lære
– Det er blitt poengtert at en synode ikke er en vanlig demokratisk prosess, men en vei vi går sammen, veiledet av Den hellige ånd. Hva tenker du om det?
– Det er riktig. En bispedømmesynode er ikke et demokratisk møte. Jeg er også pålagt som biskop å utelukke fra synoden det som står Kirkens lære imot eller sår tvil om denne. Vi skal ikke avgjøre tro og moral.
Det vår synode vil handle om, er at vi som lokalkirke kommer sammen i bønn, foretar grundige vurderinger basert på helhetlig fakta, og kommer frem til konkrete planer og dokumenter som fremlegges og avgjøres av meg som biskop.
Det annet vatikankonsil
– Arbeidsformen blir noe lignende Det annet vatikankonsils: En forberedende fase hvor forslag utarbeides, flere store møter eller forsamlinger om disse forslagene med representanter fra hele bispedømmet, og videre arbeid med tekstene mellom disse møtene.
Selv om kirkeretten legger noen føringer for hvem som skal delta på en bispedømmesynode, må den forberedende kommisjon bruke en del tid på å konkretisere dette. Vi snakker nok i forhold til deltakelse på forsamlingene, om noe lignende et betydelig utvidet pastoralråd, sier biskop Fredrik Hansen.
