Synode 2024: En forklaring av «synode» og «synodalitet»

Øyvind Evenstad
Publisert 3. oktober 2024 | Oppdatert 10. oktober 2024

FULL FORSAMLING: Biskoper under åpningsmessen for synoden på Petersplassen i Vatikanet, 2. oktober 2024. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

 

Synoden om synodalitet er igjen underveis i Roma, men hva betyr egentlig disse ordene? «Synode» dukker ofte opp i Kirkens historie som en type forsamling, først og fremst av biskoper, men kan være vanskelig å skille fra et «konsil». Pave Frans har sagt at «synodalitet» handler om å se hele Kirken som en forsamling, og understreket nylig at målet med den synodale prosessen er å bli bedre i stand til å utføre Kirkens evangeliseringsoppdrag.

 
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

Andre og siste sesjon av Bispesynodens 16. ordinære generalforsamling, også kjent som synoden om synodalitet, har begynt. Fra 2. til 27. oktober vil 368 stemmeberettigede deltagere, hvorav 272 biskoper og 96 ikke-biskoper, være samlet i Roma for å lytte til hverandre og til Den Hellige Ånd.

En ting som skiller denne sesjonen fra den forrige, er at kontroversielle spørsmål – som de om kvinnelige diakoner og personer med homofil legning – ikke står på agendaen. De blir i stedet diskutert i mindre studiegrupper som ble opprettet av pave Frans i februar 2024. Denne sesjonen skal være mer fokusert på hva «synodalitet» i seg selv innebærer.

 

Les mer

 

I den forbindelse kan det være nyttig med en forklaring av ordene synode og synodalitet, enten man aldri helt har forstått hva de betyr eller bare trenger en liten oppfrisking. Heldigvis har Kirken, gjennom sitt læreembede, gjort betydningen av disse ordene tilgjengelig for alle.

 

TIL BORDS: Pave Frans deltar på et synodemøte i Paul VI-salen i Vatikanet, 2. oktober 2024. Foto: NTB / Reuters, Yara Nardi

 

Synode: En forsamling i Kirken

Ordet synode kommer fra det greske synodos, og betyr «forsamling» eller «møte». Det er et ord sammensatt av to, nemlig syn («med») og hodos («vei» eller «reise»). Bokstavelig talt betyr det en vei man går sammen, eller en reise man foretar sammen, men det blir brukt i overført betydning om ulike møter i Kirkens historie.

På 200-tallet ble det for eksempel holdt synoder i Antiokia, Kartago og Roma, der de lokale biskopene deltok. Ordet synode blir nevnt i de «apostoliske kanoner», et kirkerettslig dokument fra det fjerde århundre eller tidligere. Disse synodene skilte seg fra det første konsilet i Nikea i 325 og senere «økumeniske» konsiler. «Økumenisk» viser her ikke til dialog eller samarbeid mellom ulike kirkesamfunn, men til at biskopene kom fra hele verden (oikoumene betyr «den bebodde verden» på gresk).

 

Katekismen om provinskonsiler

«Lokalkirker som deler naboskap og felles kultur, utgjør kirkeprovinser eller større enheter som kalles patriarkater eller regioner. Biskopene innenfor slike enheter kan samles til synoder eller provinskonsiler. 'Av samme grunn kan bispekonferansene i vår tid yte et mangfoldig og fruktbart bidrag til en konkret virkeliggjørelse av biskopenes kollegiale sinnelag'» (Den katolske kirkes katekisme, 887).

 

Les mer

 

Skillet mellom synode og konsil er til en viss grad nyttig, men de to ordene blir også brukt som synonymer. På 300-tallet ble det holdt synoder eller «provinskonsiler» i Hippo og Milano, men ingen av disse hadde samme myndighet som det første konsilet i Konstantinopel i 381. Én forskjell er at økumeniske konsiler kan binde hele Kirken til sine dekreter, mens lokale synoder – eller provinskonsiler – bare kan binde de kristne i et mindre område.

 

Les mer

 

I nyere tid ser man at Tridentinerkonsilet på 1500-tallet omtaler seg selv som «denne hellige synode» i sine dekreter (jf. Den katolske kirkes katekisme, 1376); det samme gjør begge Vatikankonsilene. Det ser altså ikke ut til å være noen stor forskjell mellom synoder og konsiler som sådan, men det er en forskjell mellom de som er lokale og de som er økumeniske, og mellom de som er autoritative og de som bare er rådgivende.

 

KONSIL ELLER SYNODE: Slik kan forsamlingen ha sett ut på konsilet i Konstanz fra 1414 til 1418. Illustrasjon fra en krønike av Ulrich von Richental (ca. 1360–1437). Foto: offentlig eiendom

 

Allerede før Det annet Vatikankonsil fantes det lokale synoder i bispedømmer, såkalte diøcesansynoder, bestående av prester og andre som møttes for å gi råd til biskopen. Det var opp til biskopen å følge rådene eller ikke. Tridentinerkonsilet bestemte at slike diøcesansynoder skulle avholdes én gang i året, men den gjeldende kirkerett sier at de skal avholdes «når omstendighetene ut fra biskopens vurdering ... tilsier det» (Kirkeretten, kan. 461).

 

Visste du at ...?

Synoden om synodalitet er ikke første gang legfolk har deltatt på et kirkemøte. Allerede det første konsilet i Nikea i 325 ble innkalt av en legmann, nemlig keiser Konstantin. Legfolk var til stede og bidro under Det annet Vatikankonsil fra 1962 til 1965, og noen hevder at legfolk kunne stemme på konsilet i Konstanz fra 1414 til 1418 (det 16. økumeniske konsil). Andre kilder tilsier at det var de geistlige ekspertene – ikke-biskoper, men likevel ikke legfolk – som hadde stemmerett.

 

Les mer

 

Pave Frans' apostoliske konstitusjon Episcopalis Communio (15. september 2018) gjør det klart at «Bispesynoden ... består av biskoper. Likevel, slik det også skjedde på konsilet, kan visse andre som ikke er biskoper, bli innkalt til synodeforsamlingen; deres rolle bestemmes i hvert enkelt tilfelle av Den romerske pave» (nr. 8). I dette tilfellet har paven innkalt legfolk, inkludert kvinner, til synodeforsamlingen, og gitt dem stemmerett.

 

I forlengelse av Det annet Vatikankonsil ble denne formen for synode utvidet til å omfatte alle verdens biskoper, som et slags verdensomspennende «bispedømme», da Den hellige pave Paul VI i 1965 opprettet den permanente Bispesynoden som et rådgivende organ til paven. Bispesynoden møtes rundt hvert tredje år og kan «komme frem med ønsker», men ikke «utstede dekreter … med mindre Den romerske pave i bestemte tilfeller har utstyrt den med beslutningsmyndighet» (Kirkeretten, kan. 343).

Slike møter eller «generalforsamlinger» har vært holdt under alle pavene siden, men de har alltid vært rådgivende. Ingen pave har så langt utstyrt Bispesynoden med beslutningsmyndighet, ei heller pave Frans. Hvis det skulle skje, ville synoden kunne ligne mer på et økumenisk konsil. Et økumenisk konsil er imidlertid også avhengig av paven for å «approbere [godkjenne] dets dekreter» (Kirkeretten, kan. 338).

 

RÅDGIVENDE ORGAN: Biskoper lytter til pave Benedikt XVIs tale under åpningsmøtet for Bispesynodens 12. ordinære generalforsamling, 6. oktober 2008. Foto: NTB / Reuters, Max Rossi

 

Les mer

 

Synodalitet: Kirken som en forsamling

Ordet synodalitet har preget pave Frans' pontifikat mer og mer, men han brukte det allerede i 2015. Under 50-årsmarkeringen for opprettelsen av Bispesynoden sa paven at synodalitet er «et konstituerende element i Kirken», fordi «Kirken ikke er noe annet enn Guds hjord som 'vandrer sammen' langs historiens veier mot møtet med Kristus Herren».

Ved denne anledning viste paven til Den hellige Johannes Krysostomos, som skrev at «kirke og synode er synonymer» i sin kommentar til Salme 149: «Halleluja! Syng en ny sang for Herren, lovsyng ham i de frommes forsamling [= kirke]!» (Sal 149,1). Selv om Kirken allerede er synodal, en synode, mente paven at det finnes rom for å leve ut denne synodaliteten i større grad.

 

FORKLARTE SYNODALITET: Pave Frans gjør seg klar til å lede 50-årsmarkeringen for Bispesynoden i Paul VI-salen, 17. oktober 2015. Foto: NTB / Reuters, Tony Gentile

 

Derfor åpnet pave Frans det som ble kalt den «synodale prosessen» i Kirken i 2021, med en innledende fase i lokale bispedømmer og deretter en kontinental fase. Bispesynodens 16. ordinære generalforsamling utgjør prosessens universelle og foreløpig siste fase, der første sesjon ble avholdt i oktober 2023. Temaet for den synodale prosessen er de tre stikkordene fellesskap, deltagelse og misjon.

 

Les mer

 

Mange har uttrykt vansker med å forstå hva «synodalitet» og en «synode om synodalitet» egentlig betyr. Under en audiens i august 2023 sa pave Frans til en delegasjon med journalister:

 

«Jeg er fullstendig klar over at det å snakke om en 'synode om synodalitet' kan virke abstrakt, selvrefererende, overdrevent teknisk og av liten interesse for allmennheten. Men det som har skjedd det siste året, og som vil fortsette med forsamlingen i oktober og deretter med den andre fasen av synoden i 2024, er noe virkelig viktig for Kirken. Det er en reise som Den hellige [pave] Paul VI begynte på mot slutten av konsilet, da han opprettet sekretariatet for Bispesynoden, fordi han hadde skjønt at synodalitet var forsvunnet i Vestkirken, mens Østkirken har denne dimensjonen.»

 

Den typen synodalitet som var blitt bevart i Østkirken, kommer til uttrykk gjennom de ortodokse kirkenes bruk av synoder (kalt sobor i slaviske kirker) for å styre kirken og avgjøre lærespørsmål. Her kan også legfolk delta, med en rådgivende funksjon. «Den hellige synode» blir brukt om en forsamling som velger patriarken eller metropolitten i ortodokse kirker, og som utgjør kirkens øverste styringsorgan.

 

SYNODEFEDRE: Den hellige synode, som styrer Den russisk-ortodokse kirke, rett etter å ha valgt en ny patriark i 1917. Foto: offentlig eiendom

 

Les mer

 

I Den katolske kirke er det imidlertid paven som har den øverste myndighet, og resten av biskopene bare «sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det» (Lumen Gentium, 22). Derfor er det til syvende og sist opp til paven å bestemme, også i forlengelse av den pågående synoden. I sin preken under åpningsmessen for andre sesjon, 2. oktober 2024, sa pave Frans: «Som vi gjentatte ganger har understreket, er ikke vår forsamling et parlament, men snarere et sted for å lytte i fellesskap».

 

Les mer

  

Evangelisering: Legfolkets apostolat

Under sin apostoliske reise til Belgia i september 2024 sa pave Frans at den pågående synoden ikke handler om «moteriktige reformer», men om å stille spørsmålet: «Hvordan kan vi bringe evangeliet til et samfunn som ikke lenger lytter eller har distansert seg fra troen?». Dette er altså det tiltenkte målet med synoden, selv om det er begeistring over – eller frykt for – de moteriktige reformene som ofte har fått størst oppmerksomhet. 

Målsettingen stemmer overens med Den hellige pave Johannes Paul IIs prosjekt om «nyevangelisering», av Kirkens medlemmer og dem som står utenfor. Den har også noe til felles med dialogprosjektet «Hedningenes forgård» (Cortile dei Gentili), som ble startet under pave Benedikt XVI for å få troende og ikke-troende til å møtes og snakke sammen.  

 

OPPFORDRET TIL EVANGELISERING: Pave Frans taler til de oppmøtte i Koekelbergbasilikaen i Brussel, 28. september 2024. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane 

 

Les mer

 

Paven har sagt at større bevissthet om synodalitet vil innebære større bevissthet om at hele Guds folk vandrer sammen, legfolk så vel som geistlige. En katolsk sogneprest holdt nylig en preken over forrige søndags evangelietekst (Mark 9,38–48), og påpekte at mannen som drev ut onde ånder hadde hørt Jesu budskap og satt det ut i livet. Han trengte ikke å bli fortalt av apostlene at han skulle gjøre det. Dette ble knyttet til søndagens første lesning: «Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem!» (4 Mos 11,29). 

Pave Frans gjorde det samme poenget i sin tale til et møte for legfolksbevegelser i september 2021. Da sa han at «vi må ikke vente på at presten skal komme, på at presten skal evangelisere, misjonæren... Ja, de gjør stor nytte, men enhver som er døpt, har evangelisering som oppgave.» Det vil si, legfolk trenger ikke å bli fortalt av prestene – eller Bispesynoden – at de skal forkynne gjennom ord og handling. Deres apostolat er «å leve og vitne om evangeliet i hverdagens realiteter, i deres arbeid, i mange ulike sammenhenger: utdanning, sosialt engasjement og så videre», sa paven.

 

Les mer

  

Det annet Vatikankonsil om legfolkets apostolat

«Tjenestene i Kirken er forskjellige, men kallelsen er én. Kristus har gitt apostlene og deres etterfølgere det oppdrag å lære, hellige og styre i hans navn og med hans myndighet. Men legfolket, som har del i Kristi prestelige, profetiske og pastorale oppgaver, må i Kirken og i verden oppfylle sin del av hele Guds folks misjon. Det er et virkelig apostolat legfolket utøver når det arbeider for Evangeliets forkynnelse og menneskenes helliggjørelse og for etter evne å føre Evangeliets ånd med seg og la den gjennomtrenge det verdslige liv, for slik å vitne åpent om Kristus og tjene til menneskenes frelse. Fordi det er legfolkets lodd å leve sitt liv i verden med dens gjøremål, kaller Gud det til å utøve sitt apostolat i verden og virke der som en surdeig, drevet av Kristi ånd» (Apostolicam actuositatem, 2).

 

Saker om synodalitet på katolsk.no

 

Mer om:
Utenriks
Synoden om synodalitet
Vatikanet
Pave Frans
Evangelisering