Fredag 4. september, en uke etter kong Haralds død, gikk jeg fra Universitetsplassen til Slottsplassen sammen med en gruppe kolleger fra hele bredden av norsk kirkeliv for å minnes den døde kongen. Slottsplassen var full av mennesker, og blomster, flagg, kort og lys fylte et større og større område foran slottet. Etter en kort minnestund, en bønn og felles avsynging av Kongesangen, stilte mange av oss i kø for å defilere forbi kongens båre i Slottskapellet. Vi fikk vel tre og en halv time i kø i en langsom stillferdig vandring en god kilometer opp slottsbakken og gjennom Slottsparken, før hver en av oss fikk noen sekunder alene foran kongens båre, for å gi ham vår siste hilsen og takk, og for mitt vedkomne, be en bønn for ham.
Minner
Den 89 år gamle kongen var blant de siste i sin generasjon som fortsatt hadde konkrete minner fra 2. Verdenskrig. Han husket nok ikke da han som treåring forlot Norge og til Sverige sammen med sin mor og sine to eldre søstre de mørke aprildagene i 1940, men han hadde minner fra årene i eksil i USA, og fra de jublende vårdagene i 1945 da familien igjen var samlet i et fritt Norge, etter fem års krig og tysk okkupasjon.
Harald bar i seg hele det moderne Norges historie. Kong Haakon VII og kong Olav V var begge folkekonger, men på en langt mer opphøyd måte enn det moderne egalitære Norge legger opp til. Kong Olav måtte aldri forholde seg til en nyhetsfeed på døgndrift, og endeløse kommentarfelt med hele spekteret fra nesegrus beundrende til rabiat fiendtlige kommentarer. I den tiden redaktørstyrte medier dominerte, var kongehuset langt mer skjermet, og mediene langt mer respektfulle. Enhver familie har sine ulike utfordringer til ulike tider, og det gjelder også den familien som nå nettopp har fått fjerde generasjon som konge på Norges trone. Kong Haralds siste år var nok krevende på mange måter, både på grunn av sviktende helse og svinnende krefter, men også på grunn av de mange utfordringene i hans nærmeste familie. Han sto stødig gjennom stormen, og de siste årene var vel i stadig stigende grad preget av arbeidsmetoden “keep calm and carry on”.
Varme og menneskelighet
Som prest i Den norske kirke før jeg ble katolsk prest, arbeidet jeg i 23 år som studentprest i Europa og senere sjømannsprest i London. I løpet av de årene, møtte jeg kong Harald og den kongelige familien ved mange anledninger. Det som særlig preget kong Harald, både i det offentlige rom og i mer lukkede sammenhenger, var hans personlige varme og menneskelighet, kombinert med en humor som var avvæpnende, selvironisk, intelligent og spontan. Han var usnobbete og fremsto som genuint folkelig. Mye tyder på at kong Haakon VIII har arvet mye av dette.
Kongeparet elsket London, og dro der jevnlig på private besøk. De hadde sine faste gjesterom i residensen til den norske ambassadøren i Palace Green rett bak Kensington Palace i vest-London. Kongen var sterkt preget av sin britiske familiehistorie, og holdt god kontakt med sine britiske slektninger gjennom flere generasjoner. London var et fristed for kongeparet, og ett av de stedene de kunne bevege seg rundt uten å bli gjenkjent hele tiden. Der traff de gamle venner, og noen ganger møtte de også representanter fra det norske London.
Dyp tro
Kongen hadde slik jeg opplevde det en dyp og integrert kristen tro. Han gikk sammen med dronningen jevnlig til gudstjeneste og mottok nattverd. Hans tilhørighet til Den norske kirke og den kristne tro var viktig for ham, selv om han var seg bevisst at hans rolle ikke var som forkynner eller evangelist. Han var preget av en stillferdig kristen overbevisning som fikk ulike utslag. Han var bevisst at mennesket er begrenset og gjør feil, enten det gjelder folk i sin alminnelighet eller folk i hans egen familie. Gjør man noe galt, må man stå til ansvar for det, men det betyr ikke at det ikke finnes tilgivelse og oppreisning.
Norske medier har vært fulle av omtaler av Kong Harald denne uken etter kongen døde. Hege Breen Bakken, politisk redaktør i Drammens Tidende kom med en interessant kommentar om kongens kristne forankring denne uken: “Kong Harald var i stand til å se hele mennesket, ikke bare feil. Hans menneskesyn er dypt forankret i den evangelisk-lutherske tro, der forsoning, nåde og tilgivelse er grunnleggende verdier. Å se hele mennesket, ikke bare feilen.” Bakken har rett i dette, og troen på betydningen av forsoning, nåde og tilgivelse er noe som bør prege all sann kristen tro og tanke, i alle kirker. Derfor kom ikke kongens tro og verdigrunnlag bare til uttrykk gjennom hvor mange ganger han nevnte Gud eksplisitt i taler, men hvordan kristne verdier preget det han gjorde og det han var som menneske og konge. Når historien om Kong Haralds 35 år på Norges trone skal skrives, vil nok sporene av tro i kongens liv komme like mye til uttrykk i det han gjorde som i det han sa.
Be for ham
Under kong Haralds gravferd nå på onsdag, vil Oslo domkirke og Den norske kirkes liturgi være rammen om folkets avskjed med en avholdt konge. Som katolikker vil vi følge gravferden sammen med hele det norske folk og minnes ham i takknemlighet. Men vi vil også be for kongens sjel, og feire requiemmesser for ham slik mange av oss vil gjøre i St. Olav katolske domkirke i Oslo dagen etter kongens begravelse. Liturgien for requiemmessen er den samme for alle, de samme bønner følger alle mennesker ved overgangen fra dette livet til det kommende. Vi takker Gud for Kong Harald, for hans liv og eksempel, for hans trofaste tjeneste for folk og land, helt til livets slutt når kreftene bare såvidt holdt. Og vi ber om at Gud må ta imot ham i sin glede.
Gi ham den evige hvile, og la det evige lys opplyse ham.