Søndag 6. september var evangelieteksten:
Dersom din bror gjør en synd [mot deg], så gå og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. […] Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt 18,15–20 fra Bibel 2024)
Her følger alt det pave Leo sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god søndag!
Det Guds ord som forkynnes i liturgien i dag, gir oss noen grunnleggende kriterier for hvordan vi bør tenke og handle. I Brevet til romerne leser vi at alle budene «sammenfattes i dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv’» (Rom 13,9). Paulus understreker dette med et meget sterkt bilde, som også finnes i Fadervår. Han skriver nemlig: «Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre!» (vers 8).
Vi skylder hverandre kjærlighet
Jesus lærte oss å be om og praktisere ettergivelse av skyld. Men det finnes noe verdifullt som vi skylder hverandre, uten å bli bundet av det. Vi skylder hverandre kjærlighet. All den oppmerksomheten, omsorgen og det gode vi har mottatt, gjør oss friere og bedre i stand til å ta ansvar.
Å rette på hverandre
I evangeliet denne søndagen viser Jesus hvert kristne fellesskap minst to måter å leve ut kjærligheten til hverandre på. For det første å bli i stand til å rette på hverandre som brødre og søstre. Det er en delikat og altfor ofte glemt kunst, som krever oppriktighet og en gradvis fremgangsmåte. Å snakke oppriktig sammen – først på tomannshånd, deretter om nødvendig med to eller tre andre, og til slutt med hele menigheten hvis det trengs – betyr å møte virkeligheten og forvandle problemer og konflikter til muligheter for vekst. Å klage og baktale er lettere, men det fører ikke til noe og fastlåser mange situasjoner. Evangeliet derimot oppdrar oss til frihet, i kjærlighet.
Å snakke oppriktig sammen ... betyr å møte virkeligheten og forvandle problemer og konflikter til muligheter for vekst.
Å komme til enighet
Det finnes også en annen måte å elske hverandre som brødre og søstre på, som for Jesus til og med forvandler vår bønn: å komme til enighet. Ikke bare når det finnes en konflikt, men også for å be Gud om en gave. Herren sier: «Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen» (Matt 18,19). Dette løftet lar oss ane at vi kan ha felles ønsker, felles sorger, felles håp og at vi gjennom bønn kan vokse i enhet. Uten troen kunne hver og en føle seg ensom og mistro andre, og betrakte dem som fremmede og fiender. Ved Guds nåde er vi derimot søsken som kan komme overens ved å møtes, tilgi hverandre og lytte til hverandre i Herren.
Uten troen kunne hver og en føle seg ensom og mistro andre, og betrakte dem som fremmede og fiender.
Bønn
La oss be Maria, som etter engelens budskap skyndte seg til sin kusine Elisabet for å ta del i hennes glede og strev under svangerskapet, om å lære også oss vår gledefylte skyldighet til å elske hverandre som brødre og søstre.
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
