– I sin nylige felleserklæring (fra pavens reise til Tyrkia i helgen) advarer pave Leo XIV og patriark Bartolomeus tydelig mot enhver bruk av religion til å rettferdiggjøre konflikt eller krig, og de løfter frem kristen enhet som et tegn på fred. Hva kan dette bety for oss personlig i advent – for hvordan vi tenker om fred, og hvordan vi lever den?
– I fem år arbeidet jeg i Clermont bispedømme som bispedømmets delegat for interreligiøs dialog, forteller p. Didier Pentecôte O.P., nyankommet broder og nyvalgt prior ved St. Dominikus kloster.
– Religioner kan lett utnyttes til å tjene politiske, regionale, nasjonale eller enhver annen form for særinteresser. Men vi vet at de, gjennom sine grunnleggere, inviterer folk til fellesskap i fred med Gud og skaperverket. Deres budskap er å erkjenne at vi er skapt av Gud og orientert mot kjærlighet til alle skapninger. Enhver troende bekjenner at de lever av Guds nåde, sier han.
I sin tjeneste for interreligiøs dialog observerte han at problemene ikke kom av religiøse doktriner eller tolkningene av dem.
– Mange ytre omstendigheter forårsaker dyp nød hos mennesker: De blir ikke ønsket velkommen i samfunnet eller tatt vare på; de møtes med forakt, hovmod og blir nektet å delta i dialog. Fremfor alt rammes de av mangel på anerkjennelse fra samfunnet som helhet. Alt dette avler sinne og fører til hat, sier p. Didier.
Han ble valgt til prior av kommuniteten i kapittel 17. september 2025, og noen dager senere aksepterte han og sa «ja». Dagen etter ble valget godkjent av provinsialen. Han flyttet til Norge 28. oktober.
– 2. søndag i advent kalles ofte «fredens søndag» og lyset i staken «betlehemslyset». Hvilke tanker gjør du deg om det?
– I mange bispedømmer i Frankrike, i samarbeid med Scouts et Guides de France (katolsk speiderbevegelse), tilbys menighetene muligheten til å motta Fredens lys fra Betlehem. Dette er et tegn som blir godt mottatt av kristne fra forskjellige kirkesamfunn, sier p. Didier og forteller at tekster og bønner ledsager begivenheten.
– Dessuten kalles den andre søndagen i advent «fredssøndag». Det er fordi profetenes løfter om frelse har fått sin oppfyllelse i Jesu komme: «Alt kjød skal se Guds frelse» (Luk 3,6). Men hvordan kan dette forstås når verden fortsatt er preget av lidelse? Kristendommen lærer at frelsen allerede er gitt i Kristus, men at den ennå ikke er fullt synlig i verden. Nettopp derfor må budskapet om Guds frelse stadig forkynnes og bringes videre – slik at fredshåpet kan nå mennesker som lever midt i uroen og smerten.
– Under julemidnattsmessen omtales Jesus som «Fredsfyrsten» i første lesning (Jes 9,2–7). Jesaja sier at «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys»; hvordan kan dette gi oss fredshåp også nå, i en verden preget av uro, konflikt og vold?
– Ikke bare er det mulig at troen på Jesus Kristus gir oss håp om fred – det har allerede skjedd. Menneskets historie viser oss at mange fredsinitiativer har sitt opphav i kristen velvilje, sier p. Didier, som også påpeker – og beklager – at historien er full av eksempler på kristne som dreper hverandre.
– Heldigvis kan vi også peke på mange tilfeller der tro fører til forsoning. Pave Benedikt XVI er i sin encyklika Spe Salvi nøye med å skille mellom håp og forventning: «Håp er forventningen om fremtidige gode ting fra en nåtid som allerede er gitt» (nr. 9). Jeg vet ikke om vår tro vil føre til varig fred i verden, men jeg vet at jeg allerede har fått del i det håpet Gud vil gi oss, sier p. Didier ved St. Dominikus kloster.
– I dagens evangelium (søndag 7. desember) er Johannes Døperen den «røst i ødemarken» som Jesaja taler om – den som kaller menneskene til å gjøre veien klar for Herren. Hva betyr dette kallet konkret for moderne mennesker som søker fred?
– Hva betyr uttrykket «en røst som roper i ødemarken»? Ingen bor i ørkenen, og ingen blir der lenge – bortsett fra noen få karavaner som passerer gjennom. Røsten roper derfor ikke i ødemarken for å bli hørt; den roper i ødemarken fordi Guds folk befinner seg nettopp der, på vandring (jf. 2. Mosebok). Ifølge profeten Hosea er det i ødemarken at Gud kan tale «hjerte til hjerte» med sitt folk, slik at de lytter og ikke lenger lar seg lede bort fra tilbedelsen av den sanne Gud, fra den rette vei og fra rettferdighet. Når de lytter, blir det også klart for dem at Guds vilje er fred.
Vend om, for himlenes rike er nær!
I de dager trådte Johannes Døperen frem med sin forkynnelse, i Judeas ødemarker. Han sa: «Vend om, for himlenes rike er nær!» – Det er om ham det tales hos profeten Jesaja, der det heter: «En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!»
Johannes hadde en kledning av kamelhår og et lærbelte om livet; han levde av gresshopper og vill honning.
Folk fra Jerusalem, fra hele Judea og hele landet langs Jordan kom ut til ham. De bekjente sine synder, og han døpte dem i Jordan. Men da han la merke til at det var mange fariseere og saddukeere som også kom for å bli døpt, sa han til dem:
«Ormeyngel! Hvem har varslet dere om å flykte fra den kommende straff? Så bær nå en frukt som viser at omvendelsen er noe verd! Og innbill dere ikke at det er nok å si: ‘Vi har Abraham til far!’ For det sier jeg dere, at selv disse stenene kunne Gud vekke til live og gjøre til Abrahams barn. Øksen ligger alt klar ved roten av trærne; og hvert tre som ikke bærer god frukt, skal bli hugget ned og kastet på ilden.»
«Jeg døper dere med vann, som tegn på omvendelse; men han som kommer etter meg, er mektigere enn jeg – ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene for. Og han skal døpe dere i Hellig Ånd og i ild. Han kommer med kasteskovlen i sin hånd, og renser treskeplassen fra ende til annen. Så skal han samle hveten inn i kornboden, men agnene skal han la brenne i en ild som aldri går ut.»
Personlig omvendelse til Gud lar Guds godhet stråle ut til andre og leder dem forsiktig til kunnskap om Guds barmhjertighet.
– Advent handler både om å minnes Jesu komme og å vente på hans gjenkomst. Hvordan henger dette tidsperspektivet sammen med fred? Er fred noe vi venter på – eller noe vi aktivt må bygge nå?
– Fred er håp, men like mye en oppgave for kommende generasjoner. Det er viktig at de som blir født inn i verden, får vite om den vold som foreldrene deres, og de eldre generasjonene, har begått. Kunnskapen om tidligere tiders grusomheter blir til et ansvar for å opprettholde fred mellom folk og mennesker, så – og i fremtiden. Å holde minnene levende kan bidra til handling som peker fremover mot et fredeligere samfunn, sier p. Didier, som innrømmer at selv om vi husker uhyrlighetene begått under andre verdenskrig, gjentar vi lignende handlinger i vår egen samtid.
– Nettopp derfor må en forpliktelse til fred slå rot og pleies, slik at den vokser seg enda sterkere.
– Hvordan ser du forholdet mellom personlig fred (i sjelen, i relasjoner) og sosial fred (rettferdighet, forsoning, fred i samfunn)? Kan man ha den ene uten den andre?
– Dette er et prinsipp som allerede er fremmet i det gresk-romerske samfunnet, av den stoiske filosofien, og omfavnet av den kristne verden. Personlig omvendelse til Gud lar Guds godhet stråle ut til andre og leder dem forsiktig til kunnskap om Guds barmhjertighet.
– Til tross for at den moderne oppfatning av adventstid er «kosetid» med lys og julekonserter, opplever mange mer stress, uro og ensomhet enn ellers i året. Hvordan kan Kirkens tradisjonelle oppfatning av advent som botstid være en sunn motvekt?
– Har elektrisk lys virkelig kraft til å forvandle tristhet til glede? Hvis det var slik, ville elektrisiteten – som kom til våre samfunn tidlig på 1900-tallet – for lengst ha fylt livet vårt med den gleden vi lengter etter. I stedet har den snarere økt verdens tempo, våre ambisjoner og skapt mer mas og tjas, sier p. Didier.
Han forteller at lyset i seg selv skaper hverken glede eller fred. Det er måten vi bruker det på som kan gi lindring: Når mennesker som ikke har råd til strøm, får den gratis, eller når mørke gater lyses opp i forventning om høytiden. Men slike ting kan aldri erstatte en utstrakt hånd, en vennlig stemme, et godt blikk eller ekte oppmerksomhet for dem som er ensomme.
– Advent som botstid peker nettopp på dette: At fred og glede ikke skapes av ytre lys, men av indre omvendelse og åpne hjerter. Evangeliene kjente ikke elektrisitet, men de kjente til utstøtelse og ensomhet. Og Jesu løfte står fast: «Da skal folk komme fra øst og vest, fra nord og sør og ta sin plass til festen i Guds rike» (Luk 13,29), forteller p. Didier Pentecôte O.P..
