Felleserklæring
«Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn» (Salme 106,1).
Dagen før festen for den hellige apostelen Andreas, den først kalte, bror til apostelen Peter og skytshelgen for Det økumeniske patriarkat, retter vi, pave Leo XIV og den økumeniske patriark Bartolomeus, en hjertelig takk til Gud, vår barmhjertige Far, for dette broderlige møtets gave. I etterfølgelse av våre ærverdige forgjengere, og lydhøre for vår Herre Jesu Kristi vilje, fortsetter vi med fast besluttsomhet å vandre på dialogens vei i kjærlighet og sannhet (jf. Ef 4,15), mot håpet om gjenopprettelse av fullt fellesskap mellom våre søsterkirker. Bevisste på at kristen enhet ikke bare er et resultat av menneskelige anstrengelser, men en gave som kommer ovenfra, oppfordrer vi alle medlemmene av våre kirker – geistlige, monastikere, ordensfolk og troende legfolk – til oppriktig å søke oppfyllelsen av den bønnen som Jesus Kristus rettet til Faderen: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg... for at verden skal tro» (Joh 17,21).
Markeringen av 1700-årsjubileet for Det første økumeniske konsil i Nikea, som ble feiret dagen før vårt møte, var et ekstraordinært nådesøyeblikk. Konsilet i Nikea i 325 e.Kr. var en forsynlig begivenhet for enhet. Hensikten med å markere denne begivenheten er imidlertid ikke bare å minne om konsilets historiske betydning, men å spore oss til å være stadig åpne for den samme hellige Ånd som talte gjennom Nikea, idet vi kjemper med vår tids mange utfordringer. Vi er dypt takknemlige overfor alle lederne og delegatene fra andre kirker og kirkelige fellesskap som var villige til å delta på denne begivenheten. I tillegg til å erkjenne hindringene som står i veien for gjenopprettelsen av fullt fellesskap mellom alle kristne – hindringer vi søker å imøtegå gjennom den teologiske dialogens vei – må vi også erkjenne at det som binder oss sammen, er troen som uttrykkes i trosbekjennelsen fra Nikea. Dette er den frelsende troen på Guds Sønn, sann Gud av sann Gud, av samme vesen (homoousios) som Faderen, som for oss og vår frelse ble menneske og tok bolig iblant oss, ble korsfestet, døde og ble begravet, oppstod den tredje dag, fór opp til himmelen og skal komme igjen for å dømme levende og døde. Gjennom Guds Sønns komme blir vi innviet i Den hellige treenighets mysterium – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – og blir invitert til å bli, i og gjennom Kristi person, Faderens barn og medarvinger med Kristus ved Den hellige ånds nåde. Utstyrt med denne felles bekjennelsen kan vi møte våre felles utfordringer i å vitne om troen som ble uttrykt ved Nikea med gjensidig respekt, og arbeide sammen mot konkrete løsninger med sant håp.
Vi er takknemlige overfor Guds forsyn for at hele den kristne verden i år feiret påske på samme dag. Det er vårt felles ønske å fortsette prosessen med å utforske en mulig løsning for å feire festenes fest sammen hvert år.
Vi er overbevist om at markeringen av dette viktige jubileet kan inspirere til nye og modige skritt på veien mot enhet. Blant sine beslutninger ga Det første konsil i Nikea også kriteriene for å bestemme påskens dato som felles for alle kristne. Vi er takknemlige overfor Guds forsyn for at hele den kristne verden i år feiret påske på samme dag. Det er vårt felles ønske å fortsette prosessen med å utforske en mulig løsning for å feire festenes fest sammen hvert år. Vi håper og ber om at alle kristne, med «all den visdom og innsikt som Ånden gir» (Kol 1,9), vil forplikte seg til prosessen med å komme frem til en felles feiring av vår Herre Jesu Kristi herlige oppstandelse.
I år markerer vi også 60-årsjubileet for den historiske felleserklæringen fra våre ærverdige forgjengere, pave Paul VI og den økumeniske patriark Athenagoras, som opphevet de gjensidige ekskommunikasjonene fra 1054. Vi takker Gud for at denne profetiske gesten fikk våre kirker til å følge opp «i tillitens, aktelsens og den gjensidige kjærlighetens ånd den dialogen som, med Guds hjelp, vil føre til at vi igjen kan leve sammen, til sjelenes større gode og Guds rikes komme, i det fulle fellesskap av tro, broderlig enighet og sakramentalt liv som eksisterte mellom dem i de første tusen årene av Kirkens liv» (Felleserklæring fra pave Paul VI og den økumeniske patriark Athenagoras, 7. desember 1965). Samtidig formaner vi dem som fortsatt nøler med enhver form for dialog til å høre hva Ånden sier til kirkene (jf. Åp 2,29), han som under historiens nåværende omstendigheter oppfordrer oss til å gi verden et fornyet vitnesbyrd om fred, forsoning og enhet.
Overbevist om dialogens betydning uttrykker vi vår fortsatte støtte til arbeidet til Den felles internasjonale kommisjon for teologisk dialog mellom Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke, som i sin nåværende fase undersøker spørsmål som historisk sett har vært ansett som splittende. Sammen med den uerstattelige rollen som teologisk dialog spiller i prosessen for tilnærming mellom våre kirker, berømmer vi også de andre nødvendige elementene i denne prosessen – inkludert broderlig kontakt, bønn og felles arbeid på alle områder hvor samarbeid allerede er mulig. Vi oppfordrer sterkt alle troende i våre kirker, særlig geistligheten og teologene, til med glede å omfavne de fruktene som er oppnådd så langt, og å arbeide for deres videre vekst.
Målet om kristen enhet inkluderer målet om å bidra på en grunnleggende og livgivende måte til fred mellom alle folk. Sammen løfter vi med iver våre stemmer og påkaller Guds freds gave over vår verden. Tragisk nok fortsetter konflikter og vold å ødelegge livet til så mange i ulike deler av vår verden. Vi oppfordrer dem som har sivilt og politisk ansvar til å gjøre alt som er mulig for å sørge for at krigens tragedie opphører umiddelbart, og vi ber alle mennesker av god vilje om å støtte vår bønn.
Vi tror at sann interreligiøs dialog, langt fra å gi opphav til synkretisme (religionsblanding) og forvirring, er avgjørende for sameksistensen mellom folk med forskjellige tradisjoner og kulturer.
Særlig avviser vi enhver bruk av religion og Guds navn for å rettferdiggjøre vold. Vi tror at sann interreligiøs dialog, langt fra å gi opphav til synkretisme (religionsblanding) og forvirring, er avgjørende for sameksistensen mellom folk med forskjellige tradisjoner og kulturer. Med tanke på 60-årsjubileet for erklæringen Nostra aetate oppfordrer vi alle mennesker av god vilje til å samarbeide for å bygge en mer rettferdig og støttende verden, og til å ta vare på skaperverket som er betrodd oss av Gud. Bare på denne måten kan menneskefamilien overvinne likegyldighet, ønsket om dominans, profittjag og fremmedfrykt.
Selv om vi er dypt urolige over dagens internasjonale situasjon, mister vi ikke håpet. Gud vil ikke forlate menneskeheten. Faderen sendte sin enbårne Sønn for å frelse oss, og Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus, ga oss Den hellige ånd for å gjøre oss delaktige i sitt guddommelige liv og bevare og beskytte menneskets hellighet. Gjennom Den hellige ånd vet og erfarer vi at Gud er med oss. Derfor betror vi i vår bønn hvert menneske til Gud, særlig dem som er i nød, dem som opplever sult, ensomhet eller sykdom. Vi påkaller all nåde og velsignelse overt hver medlem av menneskefamilien, slik at «de skal få nytt mot i hjertet, bli knyttet sammen i kjærlighet og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium», som er vår Herre Jesus Kristus (Kol 2,2).
Fra Fanar, 29. november 2025
Uoffisiell oversettelse ved katolsk.no
Høydepunkter fra møtet i Istanbul
Les mer
- Teksten på Vatikanets nettsider (flere språk)
- Felleserklæring fra pave Paul VI og patriark Athenagoras (7. desember 1965)
- Det første konsil i Nikea (325)
