Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hvert skrift er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd. (2 Tim 3,14–16 fra Bibel 2024)
Dei Verbum. 4. Den hellige skrift: Guds ord i menneskelige ord
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
Den konsiliære konstitusjonen Dei Verbum, som vi reflekterer over i disse ukene, viser til Den hellige skrift – lest i Kirkens levende tradisjon – som et privilegert møtested der Gud fortsetter å tale til menn og kvinner fra alle tider, slik at de ved å lytte til ham kan lære å kjenne og elske ham. De bibelske tekstene er imidlertid ikke skrevet i et himmelsk eller overmenneskelig språk. Som også daglivet lærer oss, kan ikke to mennesker som taler forskjellige språk forstå hverandre; de kan ikke gå i dialog, de klarer ikke å etablere en relasjon. I noen tilfeller er det å gjøre seg forstått av den andre en første kjærlighetshandling. Derfor velger Gud å tale ved hjelp av menneskelige språk, og slik har ulike forfattere, inspirert av Den hellige ånd, utformet tekstene i Den hellige skrift. Som konsildokumentet minner oss om: «Guds ord uttrykt på menneskelig språk er blitt lik den menneskelige tale, likesom den evige Faders Ord en gang iførte seg menneskets skrøpelige legeme og ble menneskene lik» (DV, 13). Så ikke bare i sitt innhold, men også i sitt språk, åpenbarer Skriften Guds barmhjertige «imøtekommenhet» overfor menneskene og hans ønske om å være dem nær.
Gjennom Kirkens historie har man studert forholdet mellom den guddommelige Forfatter og de menneskelige forfatterne av de hellige tekstene. I flere århundrer var mange teologer opptatt av å forsvare Den hellige skrifts guddommelige inspirasjon, og betraktet de menneskelige forfatterne nærmest som rent passive redskaper for Den hellige ånd. I nyere tid har man revurdert hagiografenes bidrag til utarbeidelsen av de hellige tekstene, slik at konsildokumentet omtaler Gud som Den hellige skrifts fremste «forfatter», men samtidig kaller hagiografene «forfattere i egentlig forstand» av de hellige bøkene (jf. DV, 11). Som en innsiktsfull ekseget fra forrige århundre bemerket: «Å redusere den menneskelige innsatsen til enkelt kopistarbeid er ikke å ære Guds virke». [1] Gud fornedrer aldri mennesket og dets muligheter!
Hvis altså Skriften er Guds ord i menneskelige ord, vil enhver tilnærming som overser eller benekter en av disse to dimensjonene, være ufullstendig.
Hvis altså Skriften er Guds ord i menneskelige ord, vil enhver tilnærming som overser eller benekter en av disse to dimensjonene, være ufullstendig. Følgelig kan en riktig tolkning av de hellige tekster ikke se bort fra den historiske konteksten de ble til i, og heller ikke fra de litterære former som ble brukt. Hvis man avstår fra å studere de menneskelige ord Gud har benyttet seg av, fører det tvert imot til fundamentalistiske eller spiritualistiske lesninger av Skriften – lesninger som forvrenger dens mening. Dette prinsippet gjelder også for forkynnelsen av Guds ord: Hvis den mister kontakten med virkeligheten, med menneskers håp og lidelser, hvis den bruker et uforståelig, lite kommunikativt eller anakronistisk språk, blir den ineffektiv. I enhver tidsalder er Kirken kalt til å legge fram Guds ord på nytt med et språk som kan inkarneres i historien og nå hjertene. Som pave Frans minner oss om: «Hver gang vi forsøker å vende tilbake til kilden og gjenvinne evangeliets opprinnelige friskhet, dukker det opp nye veier, kreative metoder, andre uttrykksformer, mer talende tegn, ord fylt med ny mening for dagens verden». [2]
Like forenklende er en lesning av Skriften som forsømmer dens guddommelige opphav, og som ender opp med å forstå den som en rent menneskelig lære, som noe som kun skal studeres teknisk, eller som «en tekst som bare tilhører fortiden». [3]. Særlig når den blir proklamert i liturgien, er Skriften ment å tale til dagens troende, å berøre deres nåværende liv med dets problemer, å kaste lys over skritt som må tas og beslutninger som må fattes. Dette blir mulig bare når den troende leser og tolker de hellige tekster under ledelse av den samme Ånd som inspirerte dem (jf. DV, 12).
Særlig når den blir proklamert i liturgien, er Skriften ment å tale til dagens troende, å berøre deres nåværende liv med dets problemer, å kaste lys over skritt som må tas og beslutninger som må fattes.
I denne forstand tjener Skriften til å nære de troendes liv og kjærlighet, som den hellige Augustin minner oss om: «Enhver som tror at han eller hun har forstått de hellige skrifter […], men som ut fra denne forståelsen ikke bygger opp denne dobbeltkjærligheten til Gud og til sin neste –, har ennå ikke forstått dem». [4] Skriftens guddommelige opphav minner oss også om at selv om evangeliet, som er betrodd de døptes vitnesbyrd, omfatter alle livets og virkelighetens dimensjoner, transcenderer det dem: Det kan ikke reduseres til et rent filantropisk eller sosialt budskap, men er den gledelige forkynnelsen av det fulle og evige liv som Gud har gitt oss i Jesus.
Kjære brødre og søstre, la oss takke Herren for at han i sin godhet ikke lar oss mangle hans Ords livsviktige næring, og la oss be om at våre ord – og enda mer vårt liv – ikke formørker Guds kjærlighet, som er fortalt i dem.
Noter
[1] L. Alonso Schökel, La parola ispirata. La Bibbia alla luce della scienza del linguaggio, Brescia 1987, s. 70.
[2] Frans, apostolisk formaning Evangelii gaudium (24. november 2013), nr. 11.
[3] Benedikt XVI, postsynodal apostolisk formaning Verbum Domini (30. september 2010), nr. 35.
[4] Augustin, De doctrina christiana I, 36, 40.
Generalaudiensen 4. februar 2026
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
- Dokumenter fra Det annet vatikankonsil
