1. Takknemlige overfor Gud, som i sin miskunn velsignet dem med et broderlig møte på de hellige steder hvor frelsens mysterium ble fullbyrdet gjennom Herren Jesu død og oppstandelse, og hvor Kirken ble født gjennom Den Hellige Ånds utgytelse, har pave Paul VI og patriark Athenagoras I ikke mistet av syne den besluttsomhet hver av dem følte om deretter ikke å utelate noe som kjærligheten kunne inspirere til, og som kunne lette utviklingen av de broderlige relasjonene som dermed ble innledet mellom Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke i Konstantinopel. De er overbevist om at de ved å handle på denne måten svarer på kallet fra den guddommelige nåde som i dag leder Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke, så vel som alle kristne, til å overvinne sine forskjeller for igjen å være «ett», slik Herren Jesus ba sin Far om for dem.
2. Blant hindringene på veien mot utviklingen av disse broderlige relasjonene preget av tillit og aktelse er minnet om beslutningene, handlingene og de smertefulle hendelsene som i 1054 resulterte i ekskommunikasjonsdommen mot patriark Mikael Kerularius og to andre personer, avsagt av Den romerske stols legater under ledelse av kardinal Humbert – legater som deretter ble gjenstand for en lignende dom avsagt av patriarken og synoden i Konstantinopel.
De hadde rettet sine fordømmelser mot de berørte personene, og ikke mot kirkene. Disse fordømmelsene var ikke ment å bryte det kirkelige fellesskapet mellom bispesetene i Roma og Konstantinopel.
3. Man kan ikke late som om disse hendelsene ikke var det de var i denne svært urolige perioden av historien. I dag er de imidlertid blitt vurdert på en mer rettferdig og roligere måte. Det er derfor viktig å erkjenne de overdrivelsene som ledsaget dem og senere førte til konsekvenser som, så langt vi kan bedømme, gikk mye lenger enn det deres opphavsmenn hadde til hensikt og forutså. De hadde rettet sine fordømmelser mot de berørte personene, og ikke mot kirkene. Disse fordømmelsene var ikke ment å bryte det kirkelige fellesskapet mellom bispesetene i Roma og Konstantinopel.
4. Siden de er sikre på at de uttrykker det felles ønsket om rettferdighet og den enstemmige følelsen av nestekjærlighet som beveger de troende, og siden de minnes Herrens bud: «Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror eller søster har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror eller søster» (Matt 5,23–24), erklærer pave Paul VI og patriark Athenagoras I med sin synode, i felles enighet, at:
A. De beklager de krenkende ordene, de grunnløse anklagene og de forkastelige handlingene som på begge sider har preget eller ledsaget de sørgelige hendelsene i denne perioden.
B. De beklager og fjerner også både fra minnet og fra Kirkens midte de ekskommunikasjonsdommer som fulgte disse hendelsene, hvis minne har påvirket handlinger frem til i dag og hindret nærmere relasjoner i nestekjærlighet; og de overgir disse ekskommunikasjonene til glemselen.
C. Til slutt beklager de de tidligere og senere ubehagelige hendelsene som, under påvirkning av ulike faktorer – blant annet mangel på forståelse og gjensidig tillit – til slutt førte til det faktiske bruddet i det kirkelige fellesskapet.
De håper likevel at ... vi igjen kan leve sammen, til sjelenes større gode og Guds rikes komme, i det fulle fellesskap av tro, broderlig enighet og sakramentalt liv som eksisterte mellom dem i de første tusen årene av Kirkens liv.
5. Pave Paul VI og patriark Athenagoras I med sin synode erkjenner at denne gesten av rettferdighet og gjensidig tilgivelse ikke er tilstrekkelig for å få slutt på både gamle og nyere forskjeller mellom Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke.
Gjennom Den hellige ånds virke vil disse forskjellene bli overvunnet gjennom en renselse av hjertene, gjennom anger over historiske urettferdigheter og gjennom en virksom besluttsomhet om å nå frem til en felles forståelse og et felles uttrykk for apostlenes tro og dens krav.
De håper likevel at denne handlingen vil være til behag for Gud, som er rask til å tilgi oss når vi tilgir hverandre. De håper at hele den kristne verden, særlig hele Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke, vil verdsette denne gesten som et uttrykk for et oppriktig felles ønske om forsoning, og som en invitasjon til å følge opp i tillitens, aktelsens og den gjensidige kjærlighetens ånd den dialogen som, med Guds hjelp, vil føre til at vi igjen kan leve sammen, til sjelenes større gode og Guds rikes komme, i det fulle fellesskap av tro, broderlig enighet og sakramentalt liv som eksisterte mellom dem i de første tusen årene av Kirkens liv.
Fra Vatikanet og Fanar, 7. desember 1965
Uoffisiell oversettelse ved katolsk.no
Pavens og patriarkens møte i 1964
Les mer
- Teksten på Vatikanets nettsider (engelsk, fransk)
- Vatican News: ‘An uninterrupted path of unity’ since 1964 meeting of Paul VI, Athenagoras