Encyklikaen kommenteres av p. Ole Martin Stamnestrø, biskoppelig vikar for sjelesorg og gudstjeneste i Oslo katolske bispedømme. Han påpeker betydningen av at Spe salvi er utgitt ved starten av adventstiden, forberedelsen til Kristi komme. Særlig første søndag i advent er tradisjonelt knyttet til håp og forventning.
De siste ting
P. Ole Martin forteller at pave Benedikt XVI har betydd mye for ham personlig, både fordi de studerte ved samme presteseminar, Herzogliches Georgianum i München, og fordi hans egen konversjon og prestevielse fant sted i Benedikts pontifikat.
– Noe av storheten ved ham som teolog var det ualminnelige overblikket han hadde over hele Kirkens tradisjon, sier pateren.
I encyklikaen Spe salvi tar paven for seg «de siste ting» – død, dom, himmel og helvete – et tema han utforsket i større detalj som kardinal Joseph Ratzinger i boken Eschatologie: Tod und ewiges Leben (Eskatologi. Død og evig liv) fra 1977.
Teksten er del to av en planlagt trilogi om de tre guddommelige eller «teologale» dyder – tro, håp og kjærlighet – i omvendt rekkefølge.
Først skrev paven om kjærlighet i Deus caritas est (2005), deretter om håp i Spe salvi (2007). Encyklikaen om tro, Lumen fidei (2013), ble fullført av pave Frans etter pave Benedikts abdikasjon.
Tro og håp
Pave Benedikt påpeker at det kan være vanskelig å skille mellom «tro» og «håp». Han skriver: «Håp er faktisk et nøkkelord i den bibelske tro; i den grad at ordene tro og håp på en del steder tilsynelatende kan erstatte hverandre» (Spe salvi, 2).
– Håp dreier seg om det som ligger foran oss i tid, forklarer p. Ole Martin.
– Det er en pålitelig forventning om det som ennå ikke er skjedd, men som hører til Guds frelsesplan. Det er ikke bare et vagt ønske, men en lengsel etter noe vi har visshet om at kommer til å inntreffe.
Han peker på et vers fra Hebreerbrevet: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» (Hebr 11,1). Pave Benedikt forklarer i encyklikaen at ifølge den greske grunnteksten er troen «hypostasen» eller substansen av det vi håper.
– Troen er innholdet i vårt håp. Det kristne håp er til syvende og sist håpet om forening med Gud, en forening som vi allerede nå kjenner gjennom troen. Det er som å se en bukett med blomster som bare er knopper. Vi vet at de kommer til å utfolde seg til noe annet som likevel er i kontinuitet, sier p. Ole Martin.
[D]et betyr at det vi håper på – det hele, det virkelige liv – gjennom troen allerede er til stede i sin vorden, vi kunne si som en kime – altså som «substans». Og nettopp fordi selve tingen i seg selv allerede er nærværende, skaper denne tilstedeværelsen av det som skal komme, også visshet.
Vi tror i nåtid og håper på fremtiden, men pateren minner om at ingen av delene kommer til å trenges i himmelen. Kjærligheten er derimot Guds vesen, som blir stående når foreningen med Gud – troens og håpets lengsel – er oppnådd (jf. 1 Kor 13,12–13).
– Paven sier at håpet må være «performativt» snarere enn bare «informativt». Hvordan kan vi leve ut håpet?
– Akkurat som den kristne tro ikke kan være rent teoretisk, kan heller ikke håpet være det. Troen må gi seg utslag i gode gjerninger, ellers er det ingen tro. På samme måte er det med håpet. Vi lever ut håpet om forening med Gud ved at vi prøver å oppnå det.
P. Ole Martin sier at håpet blir særlig tydelig i måten vi møter lidelse på. Selv om menneskelivet er godt, er det også fullt av lidelser – fra det minste ubehag til de voldsomste plager. Håpet setter lidelsen inn i en sammenheng der den ikke får siste ord.
– Når lidelsen kommer vår vei, kan vi enten synes synd på oss selv eller samarbeide med nåden og forene vår lidelse med Kristus. Da kan vi, som Paulus sier, utfylle med vår egen kropp «det som ennå mangler i Kristi lidelser» (Kol 1,24). Vi kan også ofre den for andre, for eksempel for sjelene i skjærsilden.
Tanken om å «ofre» dagliglivets små plager, som stadig på ny treffer oss som mer eller mindre irriterende nålestikk, og dermed gi dem en mening, er en form for fromhet som kanskje blir mindre praktisert i dag, men som var meget utbredt for ikke så lenge siden.
Det evige liv
Pave Benedikt tar opp håpet om evig liv, som kan være vanskelig å forstå: «Riktignok vil man gjerne utsette døden så lenge som overhodet mulig. Men å leve for bestandig og uten ende – det kan når alt kommer til alt, allikevel bare være kjedsommelig» (Spe salvi, 10).
– Hva er det evige liv? Vil det ikke bli kjedelig å leve evig?
– Paven understreker at vi må forstå begge ordene riktig: både «evig» og «liv». Når det gjelder «evig», må vi komme bort fra tanken om en uendelig rekke av kalenderdager som følger hverandre. Det evige liv er utenfor tiden.
P. Ole Martin peker på et bilde som paven bruker. Han beskriver evigheten som «et øyeblikk der vi er senket ned i et hav av uendelig kjærlighet, hvor det ikke lenger finnes noen tid, ikke finnes noe før eller etter». Dette evige øyeblikket, sier han, er «livet i ordets fulle mening» (Spe salvi, 12).
– Hvis man er redd for at evigheten skal bli kjedelig, har man en litt begrenset fantasi. Vi kan alle tenke oss øyeblikk allerede i dette livet der vi merket at livet var godt. Så ganger vi det i n-te potens, og da forstår vi at det blir umulig å kjede seg i det evige liv.
I og med døden blir vårt livsvalg definitivt – vårt liv står fremfor Dommeren.
Advent og dom
Mange tenker på adventstiden bare som en forberedelse til inkarnasjonen, Kristi komme i kjødet, som vi feirer i julen. P. Ole Martin påpeker at advent, adventus Domini – Herrens komme – er mer enn dette. Liturgiens tekster i adventstiden handler først og fremst om Kristi andre komme ved verdens ende.
– Pave Benedikt sier at dommedag bør vekke håp snarere enn frykt. Hvordan vil du forklare dette?
– De fleste av oss har en innebygget protest mot urettferdighet. Tanken om at uretten skulle få siste ord, strider mot noe dypt i oss. I kristen tro får den heller ikke det: Kristus kommer for å dømme levende og døde. Gud skje lov har vi en barmhjertig dommer. Den som har latt Herren komme inn i sitt hjerte, trenger ikke å frykte dommen.
Foto: Wikimedia / Luistxo Fernandez (CC BY-SA 4.0)
Pateren viser til syvende vers i salmen «Gjør døren høy», som beskriver Kristi «tredje komme» i hver troendes hjerte: «Mitt hjertes dør jeg åpner deg, / o Jesus, kom hit inn til meg».
Han forklarer at håp, som alle dyder, ligger på en gyllen middelvei mellom to laster. Den ene er hovmod eller skråsikkerhet, og den andre er håpløshet. Hovmod kommer av troen på at Gud må frelse oss, eller at vi kan frelse oss selv – håpløshet av troen på at vi er så store syndere at Gud ikke kan tilgi oss.
Les mer
- Den katolske kirkes katekisme, nr. 2091–2092 (om synder mot håpet)
Behov for renselse
Når det gjelder skjærsilden, den rensende mellomtilstanden mellom dette livet og det neste, fremhever p. Ole Martin at den gis en rasjonell og bibelsk begrunnelse i Spe salvi. Pave Benedikt utlegger blant annet Paulus’ ord om dem som blir «frelst, men bare som gjennom ild» (1 Kor 3,13–15)
– Paven antyder to ting om skjærsilden: for det første at flertallet kommer dit, og for det andre at Kristus selv er den rensende ilden. Vil du kommentere på dette?
– For å ta det andre først: Dette er ikke spesielt kontroversielt. Det er bare Gud som kan rense oss, og Gud åpenbarer seg nettopp som ild: i den brennende busk, i ildsøylen i ørkenen, i pinsens ildtunger. Det er altså Gud selv som i skjærsilden gjør det som må til for at vi skal bli fullkomne. Hvem ellers skulle det være?
Noen nyere teologer mener at ilden som fortærer og samtidig frelser, er Kristus, Dommeren og Frelseren. Møtet med ham er det avgjørende element i dommen. Under hans blikk smelter all usannhet bort. Det er møtet med ham som brenner oss, forvandler oss og setter oss fri så vi blir den vi egentlig er.
Det er heller ikke kontroversielt at de fleste av dem som blir frelst, har behov for å bli renset i skjærsilden, sier pateren. Spørsmålet er hvor mange som blir frelst. Han peker på beskrivelsen av de hellige i himmelen fra Johannes’ åpenbaring: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den» (Åp, 7,9).
– På den ene side må helvete finnes, fordi Gud respekterer vår frie vilje. På den annen side er vårt kristne håp tuftet på at Gud har skapt oss for seg selv, at han ønsker å ha oss hos seg.
Hos de aller fleste – det må vi anta – finnes det dypest i deres vesen en siste og innerste åpenhet for sannheten, for kjærligheten, for Gud. Men i livets konkrete valg blir denne tildekket av stadig nye kompromisser med det onde – renheten er overdekket av meget smuss, men tørsten etter renhet eksisterer og dukker stadig på ny frem over alt det tarvelige og forblir nærværende i sjelen.
Et pålitelig håp
P. Ole Martin sier at vi kanskje bør avstå fra å spekulere i hvor mange som blir frelst. Både fordi vi ikke kan vite det, og fordi det kan lede oss inn i én av de to syndene mot håpet: Tror vi at alle blir frelst, kan vi bli skråsikre på frelsen. Tror vi at nesten ingen blir frelst, kan vi bli håpløse.
– Hvis vi tror at Gud ønsker å ha oss i himmelen, og vi selv ønsker å komme dit, kan vi ha et pålitelig håp om at det vil gå godt, konkluderer pateren.
P. Ole Martin om «de siste ting»
Les mer
- Encyklikaen Spe salvi
- Eskatologi – de siste ting (artikler)
- Kom, Herre Jesus (artikkel)
