Encyklikaen kommenteres av sr. Else-Britt Nilsen OP, priorinne ved Katarinahjemmet i Oslo. Hun forklarer at Populorum progressio fortsatt er et grunnleggende dokument for dagens katolske sosiallære. Ved å forankre sosiallæren i encyklikaens visjon, bekrefter Kirken at sann utvikling eller fremgang ikke måles i rikdom alene, men i hvert menneskes blomstring (utfoldelse) og det felles gode for alle folk.
Det å ha mer er derfor, hverken for folk eller for enkeltpersoner, noe endelig mål. All vekst forblir ambivalent. Den er forutsetningen for at mennesket skal utfolde seg, men den sperrer ham inne som i et fengsel så snart den blir hans høyeste gode og hindrer ham i å skue videre.
– Encyklikaens vektlegging av helhetlig menneskelig utvikling, solidaritet med de fattige, rettferdige økonomiske relasjoner og fred fortsetter å forme Kirkens moralske svar på globale utfordringer, fra økonomisk ulikhet og klimaendringer til migrasjon og fredsbygging, sier sr. Else-Britt.
Paul VI var faktisk den første paven til å bruke uttrykket «helhetlig menneskelig utvikling», som i dag er kompetanseområdet til et dikasteri i den romerske kurie som pave Frans opprettet i 2017 – 50 år etter encyklikaen: Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling.
I 1965, for 60 år siden, talte Paul VI til FNs generalforsamling i New York som første pave. Der omtalte han Kirken som experte en humanité, en beskrivelse han følger opp i encyklikaen. Kirken uttaler seg ut fra «sin kyndighet i det som angår mennesket, men uten noensomhelst fordring på å blande seg inn i statenes politikk» (nr. 13), skriver paven.
– Hva mener paven med at sann utvikling handler om å «være mer», ikke bare om å «ha mer» (nr. 49)?
– Kort sagt er dette et uttrykk for Kirkens lære om menneskeverd: Personen er et mål i seg selv, ikke et middel. Hans sanne rikdom er å være et Guds barn, ikke de godene han eier. Ethvert sosialt, økonomisk eller politisk system som privilegerer «å ha» fremfor «å være», krenker menneskeverdet.
En ny humanisme
Pave Paul VI tar til orde for en ny og «fullverdig» humanisme (nr. 42), med henvisning til filosofen Jacques Maritains idé om «helhetlig» humanisme. Det vil si en ikke-sekulær humanisme som tar hensyn til utviklingen av hele mennesket og alle mennesker, med både materielle og åndelige behov.
En snever humanisme, stengt for åndsverdiene og for Gud som er deres kilde, har tilsynelatende mulighet for å seire. Riktignok kan mennesket organisere verden uten Gud, men «uten Gud kan det til syvende og sist bare organisere den mot mennesket. En humanisme som er begrenset bare til seg selv blir en umenneskelig humanisme».
– Denne «nye humanismen» var et prosjekt som pave Johannes Paul II skulle gjøre til sitt. Mennesket og dets verdighet sto i sentrum for alt han sa, tenkte og gjorde – og han bidro for øvrig til å utvikle sosiallæren substansielt, påpeker sr. Else-Britt.
– Hvordan kan Kirken i dag oppfylle encyklikaens visjon?
– Menigheter kan opprette midler for lokale og internasjonale prosjekter og oppmuntre troende til å praktisere en preferanse for de fattige. Enkeltpersoner kan engasjere seg i politikk og ta til orde for rettferdig handel og humanitær hjelp. Og Kirken kan oppfordre de troende til å velge en livsstil som gjenspeiler solidaritet, for eksempel gjennom etisk forbruk eller frivillig arbeid.
Paven skriver at hver enkelt må «lytte til sin samvittighets røst» (nr. 47) for å velge blant ulike måter å tjene de fattige på. Han etterlyser gode løsninger fra «dere som reflekterer og ser dypere i tingene, – om dere nå er katolikker, kristne eller slike som ærer Gud, som lengter efter absolutte verdier, efter rettferd og sannhet: alle dere mennesker av god vilje» (nr. 85).
Reform, ikke revolusjon
Sr. Else-Britt forteller at en stor utfordring for katolsk sosiallære rett etter Det annet vatikankonsil (1962–65) var arven etter kolonialismen og økonomisk utvikling i underprivilegerte deler av verden. I Populorum progressio la den hellige pave Paul VI frem en ny tilnærmingsmåte når det gjaldt global underutvikling.
– I stedet for å fokusere utelukkende på en rettferdig fordeling av rikdom fra de rike til de fattige, var det nye en vektlegging av en utvikling som kunne øke ressursene – som i sin tur kunne brukes til å løfte dem som levde i fattigdom, sier sr. Else-Britt.
Menneskene av idag streber efter å frigjøre seg fra nød, de søker tryggere levevilkår, helbred og sikre arbeidsforhold. De vil ha større del i ansvaret, være fri fra all undertrykkelse og beskyttet mot forhold som krenker menneskeverdet. De vil ha mer utdannelse. Kort sagt: de vil gjøre mer, vite mer, ha mer, for å være mer.
På dette området krever paven reform, ikke revolusjon. Han oppfordrer til «dristige omstillinger og gjennomgripende fornyelser» i tidens økonomiske situasjon (nr. 32), men advarer samtidig om at «revolusjonære oppstander ... bare fører til ny urett, ny ulikevekt og nye katastrofer» (nr. 31).
Encyklikaen som nå er tilgjengelig på katolsk.no, har spilt en viktig rolle i Kirkens sosiallære. Den hellige pave Johannes Paul II markerte 20-årsjubileet til Populorum progressio med encyklikaen Sollicitudo rei socialis i 1987, og pave Benedikt XVI tok opp det samme temaet om menneskelig utvikling i encyklikaen Caritas in veritate fra 2009.
Les mer
