Den katolske kirkes sosiallære, læren om å leve i samfunn med andre, fikk sin moderne form da pave Leo XIII på slutten av 1800-tallet tok opp urettferdige samfunnsforhold under den industrielle revolusjon. Senere paver har bidratt til å utvikle sosiallæren og anvende den på nye problemstillinger. Sosiallæren kan struktureres etter fire grunnleggende prinsipper, selv om disse ikke er de eneste:
- Menneskets verdighet
- Subsidiaritet
- Solidaritet
- Det felles gode
Subsidiaritet er et av sosiallærens best kjente prinsipper. Det fikk navnet sitt i encyklikaen Quadragesimo anno (1931) av pave Pius XI, skrevet i anledning førtiårsjubileet for Rerum novarum (1891), men finnes allerede i dette grunnleggende dokumentet. Der skriver pave Leo XIII at familien og andre sammenslutninger har egne rettigheter og plikter uavhengig av staten, men at staten kan gripe inn når det blir nødvendig.
Den katolske kirkes katekisme sier: «Ifølge subsidiaritetsprinsippet bør hverken staten eller storsamfunnet erstatte det initiativ og ansvar som ligger hos enkeltmennesker og lavere samfunnsinstanser» (KKK 1894). Med andre ord skal saker i samfunnet løses på lavest mulig nivå, helst av dem som står nærmest. Prinsippet kalles derfor også nærhetsprinsippet.
Statens øverste myndighet bør derfor la underordnede grupper håndtere saker og anliggender av mindre betydning, som ellers i stor grad ville ha forspilt dens krefter... Jo mer fullkomment en gradert orden opprettholdes ... i samsvar med prinsippet om «subsidiær funksjon» [subsidiaritet], ... desto lykkeligere og mer velstående vil statens tilstand være.
Grenser for politikk
Eilev Hegstad har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og doktorgrad i profesjonsstudier fra OsloMet. Han er rådgiver i tankesmien Civita og redaktør av boken Kristendemokrati fra 2023, som inneholder tekster av katolikker som Leo XIII, Jacques Maritain og Dorothy Day.
Han sier at katolsk sosiallære har vært en viktig kilde til inspirasjon for kristendemokratiske partier og politikere, blant annet for de katolske politikerne Konrad Adenauer, Alcide De Gasperi og Robert Schuman som spilte avgjørende roller i opprettelsen av det som er blitt Den europeiske union (EU).
Subsidiaritet fremholdes også utenfor Den katolske kirke, påpeker Hegstad.
– Det finnes lignende prinsipper i både reformert og luthersk sosialetikk. Abraham Kuypers tanke om sfæresuverenitet og Eivind Berggravs idé om ulike livsgrupper (i Staten og mennesket) er eksempler på det.
Katekismen om subsidiaritet
«Kirkens lære har utviklet det som kalles subsidiaritetsprinsippet. Ifølge dette ‘skal ikke en høyere samfunnsinstans gripe inn i en lavere samfunnsinstans indre liv ved å frata den kompetanse, men den skal om nødvendig snarere støtte den og hjelpe den til å samordne sitt virke med andre samfunnsorganer, med det felles beste for øye’.» (Den katolske kirkes katekisme, 1883)
I Rerum novarum skriver pave Leo XIII at når familien eller andre grupper i samfunnet blir «truet av en ulempe som ikke på annen måte kan avhjelpes, er det statens sak å gripe inn». Men «så langt det ikke strider mot det offentlige vel eller andres rettigheter, må det gis dem frihet i forhold til deres bevegelser» (28). Det finnes altså grenser for politikk.
Foto: Wikimedia / Haus am Maiberg (CC BY-SA 3.0)
– Hvor går grensene for subsidiaritet? Med andre ord, hvor galt må det gå før staten kan gripe inn?
– En av de fremste katolske sosialetikerne på 1900-tallet, Oswald von Nell-Breuning, mente at subsidiaritetsprinsippet forteller hvem som bærer ansvar for spesifikke oppgaver, men at fordi samfunn forandrer seg må det hele tiden vurderes om ansvarsbelastningen er riktig.
Ifølge Nell-Breuning er det ikke mulig å si én gang for alle hvor grensene for subsidiaritet går, sier Hegstad. Kriteriet for statlig inngripen må alltid være hvorvidt det tjener det felles beste (det felles gode).
– Det kan for eksempel være nødvendig for staten å ta en mer aktiv rolle i økonomien etter en finanskrise, for å hindre arbeidsledighet, enn hva som ellers er naturlig.
I siste instans påhviler det staten å bære det fulle ansvar; men ansvaret må ikke ta skikkelse av en ensidig sentralisering som de offentlige myndigheter utøver. Det dreier seg tvertimot om en rettferdig og veloverveiet koordinering, hvor rammen er slik at det frie initiativ fra enkeltpersoner, uavhengige grupper, og fra stedets mindre og større bedrifter, må være garantert.
Internasjonal orden
Katekismen sier at subsidiaritetsprinsippet «går i retning av å innføre en sann internasjonal orden», samtidig som det «setter grenser for statlige inngrep» (KKK 1885).
I encyklikaen Pacem in terris fra 1963 skriver pave Johannes XXIII at «problemer av verdensomspennende dimensjoner» må løses av «en offentlig myndighet hvis fullmakter, form og virkemidler også får verdensomspennende dimensjoner» (137).
En «verdensmyndighet» som De forente nasjoner (FN) kan ved første øyekast synes å være i strid med subsidiaritetsprinsippet, men paven insisterer på at dette prinsippet må følges også internasjonalt. Det er «ikke verdensmyndighetens sak å begrense enkeltstatenes makt på deres eget område eller å erstatte dem» (141).
I Laborem exercens fra 1981 skriver pave Johannes Paul II at internasjonalt samarbeid må ta «hensyn til de suverene rettigheter hvert enkelt land og hver stat har» (18).
– Hvordan kan man forene en slik «verdensmyndighet» med subsidiaritetsprinsippet, som begrenser politisk makt?
– Selv om subsidiaritetsprinsippet bygger på en nedenfra og opp-logikk, hvor politisk makt delegeres oppover i samfunnet, har også staten og verdenssamfunnet sine oppgaver. Staten har for eksempel en viktig koordineringsfunksjon.
Hegstad peker på at visse saker, slik som klimapolitikk og migrasjon, er oppgaver som går ut over det enkeltstater kan løse alene.
Internasjonale overenskomster som håndheves, er påtrengende nødvendige da lokale instanser ofte er for svake til å gripe effektivt inn. Relasjonene mellom stater må beskytte hver enkelts suverenitet, men må også fastsette gjensidig anerkjente måter for å unngå lokale katastrofer som til syvende og sist berører alle.
Subsidiaritet og solidaritet
I encyklikaen Caritas in veritate fra 2009 skriver pave Benedikt XVI at subsidiaritet er «et uttrykk for menneskets ukrenkelige frihet», og at det utgjør «motgiften mot enhver form for systematisert sosialformynderi» (57).
Samtidig må subsidiaritetsprinsippet «forbli tett forbundet med solidaritetsprinsippet og omvendt» (58).
Foto: Europaparlamentets multimediesenter
Hegstad forteller at subsidiaritet og solidaritet ofte beskrives som «tvillingprinsipper», fordi de hører sammen i den forstand at de må vektes mot hverandre.
– I sosialpolitikken får dette utslag i at man ikke bare er opptatt av hva velferden skal omfatte, men også hvem som skal utøve den. Fellesskap som familier, sivilsamfunn og lokalsamfunn får en naturlig rolle i utøvelsen av sosialpolitikken, sier han.
Katekismen om solidaritet
«Solidaritet utvises i første rekke i fordeling av goder og betaling for arbeid. Den forutsetter også bestrebelser i retning av en rettferdigere samfunnsorden, hvor spenninger bedre kan dempes og hvor konflikter lettere kan løses ved forhandlinger.» (Den katolske kirkes katekisme, 1940)
Mellomliggende grupper
I Laudato si’ fra 2015 skriver pave Frans at de «mellomliggende gruppene» (mellom individet og staten) må få «utfoldet seg, i en applisering av subsidiaritetsprinsippet. Blant disse gruppene peker familien seg ut som samfunnets grunncelle» (157).
Paven understreker at «mange av de sosiale problemene er forbundet med dagens selvsentrerte kultur som krever umiddelbar tilfredsstillelse. Vi ser det i krisene i familien og i oppløsningen av sosiale bånd» (162).
Hegstad ser også på «oppløsningen av sosiale bånd» som et problem, ikke minst på grunn av det han beskriver som bekymringsverdige endringer i norsk sivilsamfunn – der slike mellomliggende grupper finnes. På den annen side har bekjempelse av ensomhet fått et økt politisk fokus de siste årene.
– Et mer bevisst forhold til hvordan politikken bør utformes for å styrke de «mellomliggende gruppene» er viktig. Sivilsamfunnet må få rom til å utvikle seg på egne premisser, fastslår han.
Hva er politikkens rolle? La oss minne om subsidiaritetsprinsippet som garanterer friheten til å utvikle evnene som er for hånden på hvert nivå i samfunnslivet, men som også krever større ansvar for det felles gode av dem som sitter med mer makt.
Les mer
- Artikler om sosiallæren på katolsk.no
- Subsidiaritetsprinsippet – og litt mer
- Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church (flere språk)
