Den katolske kirkes sosiallære, læren om å leve i samfunn med andre, fikk sin moderne form da pave Leo XIII på slutten av 1800-tallet tok opp urettferdige samfunnsforhold under den industrielle revolusjon. Senere paver har bidratt til å utvikle sosiallæren og anvende den på nye problemstillinger. Sosiallæren kan struktureres etter fire grunnleggende prinsipper, selv om disse ikke er de eneste:
- Menneskets verdighet
- Subsidiaritet
- Solidaritet
- Det felles gode
Alexander Golding, administrasjonssjef i Caritas Norge, forteller at Caritas’ arbeid er dypt forankret i katolsk sosiallære. Blant prinsippene i sosiallæren står menneskets verdighet – menneskeverdet – helt sentralt.
– Pavene i deres sosialencyklikaer er tydelige på at ingen skal gå ustraffet fra en krenkelse mot menneskeverdet som Gud selv møter med stor ærbødighet. Det er dette menneskeverdet Caritas, gjennom vårt diakonale arbeid, søker å vise respekt, sier Golding.
Katekismen om Kirkens sosiallære
«Kirken foretar en moralsk bedømmelse i økonomiske og sosiale anliggender ‘når grunnleggende menneskerettigheter og sjelenes frelse gjør det påkrevet’. I den moralske orden hører Kirken inn under et oppdrag som er forskjellig fra de politiske myndigheters: Kirken tar seg av de timelige sider ved det felles beste på grunn av deres innordning under det høyeste gode, vår endelige bestemmelse. Den forsøker å inspirere til riktige holdninger i forholdet til jordiske goder og i sosio-økonomiske forhold.» (Den katolske kirkes katekisme, 2420)
En samlet fremstilling av Kirkens sosiallære finnes i Compendium of the Social Doctrine of the Church av Det pavelige råd for rettferdighet og fred.
Likeverd for alle
I Rerum novarum, encyklikaen fra 1891 som startet moderne katolsk sosiallære, skriver pave Leo XIII om menneskets verdighet: «I denne sammenheng er alle mennesker likeverdige; når det gjelder menneskeverd er det ingen forskjell på rik og fattig» (32).
Golding forteller at Caritas søker å konkretisere dette prinsippet i praksis gjennom alt fra akutt nødhjelp og langsiktig utvikling til rådgivning og rettighetsarbeid.
– I vårt arbeid for migranter og sårbare grupper i Norge betyr dette at vi ikke spør hvem du er eller hvor du kommer fra, men hvordan vi kan møte deg med respekt og støtte. Internasjonalt betyr det at vi legger vekt på deltagelse, medvirkning og bærekraftig endring nedenfra, ikke ovenfra, sier han.
Golding påpeker at det er de som står nærmest utfordringene som selv er de viktigste beslutningstagerne for sin egen utvikling: familien, personen og lokalsamfunnet. I bistandssammenheng kalles dette lokalt ledet utvikling, og der er katolske organisasjoner som Caritas i forsetet.
Skapt i Guds bilde
Pave Leo XIII understreker også at «Skaperens opphøyde bilde er preget i sjelen, og i den troner menneskets verdighet». Den katolske kirkes katekisme sier: «Siden mennesket som individ er skapt i Guds bilde, eier det en verdighet som person: det er ikke bare noe, men noen» (KKK 357).
– Hva innebærer det at menneskeverdet er knyttet til Guds skapelse?
– Kirken lærer at mennesket har iboende rettigheter fordi det er skapt i Guds bilde. Det betyr at menneskets verdi ikke er avledet – hverken fra staten, samfunnet, egen evne til å produsere, eller fra konsensus. Det er en ontologisk verdi: Mennesket er hellig fordi det speiler Skaperen.
Bibelen lærer at hvert menneske er skapt av kjærlighet som Guds avbilde og til hans likhet (jf. 1 Mos 1,26). Dette viser oss den umåtelige verdigheten hvert enkelt menneske besitter.
Golding påpeker at Kirkens lære tilbyr en forståelse av menneskets verdighet som gjelder alle, alltid. Det inkluderer de syke, de ufødte, de døende og de marginaliserte.
– Dette gir arbeidet vårt både kraft og retning. Vi må gjerne peke på hvordan respekten for personens menneskeverd gavner det felles gode, men vi skal være forsiktig med å tenke at samfunnsnytten er det som skal inspirere vårt arbeid. Et godt samfunn er en konsekvens av respekt for menneskeverdet og ikke motsatt, sier han.
Kirkelig og statlig hjelp
I Rerum novarum skriver pave Leo XIII at Kirken bør sette i verk «praktiske tiltak som kan lindre den materielle nød blant fattige og arbeidere» (24). Etter industrialiseringen på 1800-tallet tok paven også til orde for at «arbeiderne, som for det meste hører til de ubemidlede, tas under statens særskilte beskyttelse» (29).
Selv om avtalen mellom arbeidstager og arbeidsgiver, særlig angående lønn, også er frivillig fra begge sider, består det likevel alltid et krav fra den naturlige rettferdighets side, nemlig at lønnen ikke kan være så lav at den ikke gir en nøysom, redelig arbeidstager det nødvendige til livets opphold.
Golding påpeker at Kirken ikke bare kaller staten til ansvar, men også forplikter seg selv til å bidra i arbeidet med å sikre det felles gode.
– I noen stater vil det kunne innebære at Kirken tar på seg eller til og med får ansvar fra staten for å opprettholde viktige tjenester og institusjoner, forteller han.
– Hvordan skiller Caritas’ arbeid seg fra hjelp som staten kan gi?
– Staten opererer innenfor strengere juridiske og rettighetsbaserte rammer, der enkeltmennesker fort kan falle mellom to stoler. Vårt arbeid er drevet av barmhjertighet, og prinsippet om personlig ansvar – subsidiaritet – gir større fleksibilitet til å møte mennesket ut fra dets behov, snarere enn å møte en borger basert på dens rettigheter under gjeldende regelverk.
I encyklikaen Laborem exercens fra 1981 skriver pave Johannes Paul II at «Kirken ser det som sin oppgave å være årvåken med å peke på det arbeidende menneskes verdighet og rettigheter» (1), og at forholdene for arbeidsinnvandrere må være de samme som for andre arbeidstagere.
Arbeidets verdi må måles med den samme målestokk og ikke etter forskjell i nasjonalitet, religion eller rase. Fremfor alt må den nødssituasjon emigranten befinner seg i, ikke bli utnyttet imot ham.
Da Caritas Norge startet sitt arbeid for europeiske arbeidsinnvandrere rundt 2010, var dette i samsvar med pavens forståelse av hva som er Kirkens ansvar. Golding forteller:
– Caritas startet et arbeid på eget initiativ ved å gi veiledning, juridisk rådgivning og språkundervisning for en gruppe med få juridiske rettigheter. Samtidig arbeidet vi for at arbeidsinnvandrere skulle få bedre vilkår, med det håp om at også staten skulle ta på seg et større ansvar.
Urettferdig diskriminering
I encyklikaen Pacem in terris fra 1963 skriver pave Johannes XXIII at «kvinnene nå blir seg mer og mer sin menneskeverdighet bevisst» (41), og at «tanken om menneskenes likeverdighet av naturen er blitt vidt utbredt og alminnelig akseptert» – slik at «rasemessig diskriminering iallfall ikke lenger søkes rettferdiggjort» (44).
Golding påpeker at diskriminering fortsatt skjer, og at Caritas Norges arbeid mot rasisme og sosial ekskludering derfor er viktig.
– Vi bistår migranter som opplever diskriminering, og vi løfter frem hvordan ulik tilgang til bolig, arbeid og rettssikkerhet ofte er strukturelt betinget. I våre internasjonale programmer, men også i Norge, arbeider vi for likestilling mellom kjønnene.
Han understreker at dette ikke er en «kjønnskamp» der menn og kvinner settes opp mot hverandre, men et uttrykk for det katolske menneskesynet: at Gud har gitt hvert menneske en ukrenkelig verdighet.
Katekismen om diskriminering
«Likheten mellom mennesker går i alt vesentlig på deres personlige verdighet og de rettigheter den medfører:
Enhver diskriminering som berører grunnleggende menneskerettigheter, enten de er sosiale eller kulturelle, knyttet til kjønn, rase, hudfarve, stilling i samfunnet, språk eller religion, er i strid med Guds plan, og må derfor overvinnes og fjernes.» (Den katolske kirkes katekisme, 1935)
Livsspørsmål
I encyklikaen Caritas in veritate fra 2009 fremhever pave Benedikt XVI at det er «sterke forbindelser» mellom sosialetikk på den ene siden og livets etikk på den andre (15). Som eksempler gir han abort, eutanasi og teknologiske inngrep som ødelegger menneskeliv.
– Abort og eutanasi, men også dyp depresjon og andre forhold som fører til at mennesker ønsker å avskjære seg selv eller andre fra det menneskelige fellesskap, handler dypest sett om hvordan vi ser på sårbarhet, avhengighet og verdi i samfunnet, sier Golding.
Han forklarer at Kirkens lære om at livets verdi ikke kan graderes er mer enn et moralsk prinsipp. Han kaller det et «sosialt kall».
– For Caritas innebærer dette at vi gjør alt vi kan for at livet og samfunnet skal være strukturert slik at alle skal oppleve at det er plass til dem i fellesskapet, uansett hvilken svakhet eller sårbarhet vi bærer med oss. Og at den sårbarheten vi har, faktisk bidrar til å berike fellesskapet.
Når samfunnet mister blikket for det hellige i mennesket, åpnes døren for politikk og praksis som krenker det svakeste livet.
Samtidig handler livsvern ikke bare om sosiale strukturer, men om vår forståelse av hva et menneske er. Derfor skriver pave Benedikt at «det sosiale spørsmål på radikalt vis har blitt et antropologisk spørsmål» (75).
– Når samfunnet mister blikket for det hellige i mennesket, åpnes døren for politikk og praksis som krenker det svakeste livet, påpeker Golding.
Hvert menneske har rett til livet, til sin fysiske integritet såvel som til de midler som kreves for å kunne føre et menneskeverdig liv; nemlig mat, klær, hus, hvile, legehjelp, sosiale tjenester.
Økonomien
Pave Benedikt XVI skriver også i Caritas in veritate at «økonomiske misforhold» fører til «menneskelige kostnader» (32), og at økonomien trenger en «menneskevennlig etikk» for å fungere riktig (45). Ifølge Golding er en etisk økonomi en nødvendighet.
– Økonomiske strukturer er, på samme måte som politikken, ment å tjene familien, personen og det menneskelige fellesskap. Økonomien har en sosial funksjon og økonomi uten etikk fører til utnyttelse, nedverdigelse og systematisk ekskludering.
– Hvordan kan Kirken bidra til en mer etisk økonomi?
– Kirken har et diakonalt kall til å være en stemme som peker på moralsk forkastelige konsekvenser av et økonomisk system som er løsrevet fra etisk refleksjon. Caritas og mange andre kirkelige aktører avslører de skjulte kostnadene i verdensøkonomien: barnearbeid i leverandørkjeder, sult som følge av landran og migrasjon som tvinges frem av økonomisk ulikhet.
Golding minner om at Kirken også er en økonomisk størrelse, og at den må stille spørsmål ved om den forvalter egne ressurser i samsvar med sin lære.
Retten til mat spiller, i likhet med retten til vann, en viktig rolle når en vil oppnå andre rettigheter, som i første rekke begynner med den grunnleggende retten til å leve.
Miljøet
Pave Frans bekrefter både menneskeverdet og menneskets ansvar for skaperverket, som pave Benedikt XVI hadde gjort, i encyklikaen Laudato si’ fra 2015. Samtidig understreker han sammenhengen mellom miljøøkologi og humanøkologi, mellom omsorg for skaperverket og forsvar av menneskeverdet.
– Vi kan aldri tillate oss å skape en motsetning mellom skaperverket og menneskeverdet. Det som er til beste for jorden, vårt felles hjem, kan ikke stå i motsetning til menneskeverdet. En forsvarlig og bærekraftig forvaltning av skaperverket er også en sosialetisk handling som sikrer rettferdighet for kommende generasjoner, sier Golding.
Iblant ser vi en mani som vil frata mennesket enhver forrang, og det vises større iver for å beskytte andre arter enn for å forsvare den verdighet som alle mennesker har i like stor grad.
Han påpeker at mennesket er en del av naturen som Kristus selv ble en del av. Han peker også på vitnesbyrdet til mennesker som lever tett på naturen og er avhengig av den for å overleve. Klimaendringer rammer disse menneskene hardt, og vi har et felles ansvar for å bistå dem.
– Derfor støtter Caritas en helhetlig utvikling: Vi jobber med klimatilpasning i sør, men alltid med mennesker i sentrum. Vi anerkjenner også dyrenes verdi, men uten å sidestille dem med mennesket. Dette innebærer at menneskets verdighet utvides til et omsorgsansvar for jorden, for andre arter, og for fremtidige generasjoner.
Katekismen om menneskeverd og dyr
«Det er i strid med menneskeverdet å la dyr lide uten grunn og å sløse med deres liv. Likeledes er det uverdig å kaste bort på dem pengesummer som i første rekke burde gå til å lindre menneskers nød. Man kan være glad i dyr; man skal ikke overføre på dem en ømhet som bare mennesker har krav på.» (Den katolske kirkes katekisme, 2418)
Les mer
- Artikler om sosiallæren på katolsk.no
- Caritas Norges offisielle nettsted
- Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church (flere språk)
