Den katolske kirkes sosiallære, læren om å leve i samfunn med andre, fikk sin moderne form da pave Leo XIII på slutten av 1800-tallet tok opp urettferdige samfunnsforhold under den industrielle revolusjon. Senere paver har bidratt til å utvikle sosiallæren og anvende den på nye problemstillinger. Sosiallæren kan struktureres etter fire grunnleggende prinsipper, selv om disse ikke er de eneste:
Ordet «solidaritet» ble først brukt i encyklikaen Summi pontificatus (1939) av pave Pius XII og utdypet av senere paver. Tidligere ble det simpelthen kalt «vennskap» (sosialt vennskap) eller «sosial nestekjærlighet» (KKK 1939). For paven var det viktig å understreke solidaritet mellom alle mennesker i en tid preget av rasehat og gryende verdenskrig.
[En vranglære] som i dag er svært utbredt, består i å glemme denne lov om menneskelig solidaritet og kjærlighet, som er foreskrevet og pålagt både ved felles opprinnelse og ved alle menneskers likhet i kraft av deres fornuftsmessige natur, uansett hvilket folk de måtte tilhøre, såvel som ved det sonoffer Jesus frembar på korsets alter til sin himmelske Far, til beste for den syndige menneskehet.
Selve prinsippet finnes allerede i dokumentet som startet moderne katolsk sosiallære. I encyklikaen Rerum novarum fra 1891 skriver pave Leo XIII om forholdet mellom kapital og arbeid at kristendommens bud «leder begge klasser til å oppfylle sine gjensidige plikter» – som innebærer å hjelpe og ikke skade hverandre (16).
Paven ser frem til en dag da «sann broderlig kjærlighet vil forene begge parter», som vil «leve i visshet om at en felles Far i himmelen har skapt alle mennesker og bestemt alle for det samme mål» (21).
Katekismen om solidaritet
«Sosio-økonomiske problemer kan bare løses ved hjelp av alle former for solidaritet: solidaritet de fattige imellom, mellom rike og fattige, arbeidere imellom, mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i en bedrift, solidaritet mellom nasjoner og mellom folk. Internasjonal solidaritet er et moralsk krav. Fred i verden avhenger delvis av den.» (Den katolske kirkes katekisme, 1941)
En kristen dyd
– Fordi vi tror at Gud er alles Far er vi, dypest sett, alle brødre og søstre. Som sådan har vi et ansvar for hverandres ve og vel, sier søster Else-Britt Nilsen OP. Hun er dominikanerinne og priorinne ved Katarinahjemmet i Oslo.
Søster Else-Britt holdt Katolsk grovbrød-foredrag om det økonomiske liv i katolsk sosiallære i 2022. Hun er utdannet sosiolog og teolog, og redigerte den nylig utgitte boken Kirken og okkupanten sammen med Knut W. Ruyter.
– Solidaritet er ikke en diffus følelse, men en fast vilje til å fremme det felles beste for alle og enhver, påpeker hun.
Den katolske kirkes katekisme kaller solidaritet en «kristen dyd» som «gir seg utslag i deling av åndelig goder enda mer enn av materielle» (KKK 1948).
Solidaritet uttrykker seg altså i konkret tjeneste for andre mennesker. Sr. Else-Britt legger til at uansett hvem eller hvor vi er, har vi alle et ansvar for den menneskelige familie.
– Det krever at vi tar opp og aktivt søker løsninger på problemer som ekstrem fattigdom, sykdom, rasisme, behandling av fremmede og ansvar for innvandrere.
Tilgjengelighet overfor Gud åpner oss for en tilgjengelighet overfor våre søsken og overfor et liv som forstås som en solidarisk og gledelig oppgave.
For rettferdig lønn
Pave Leo XIII understreker i Rerum novarum at man skal behandle sine medmennesker med rettferdighet og gi «enhver sitt» – noe som inkluderer å gi arbeideren «den lønnen han har krav på» (17).
Ideen om en «rettferdig lønn» har vært viktig i katolsk sosiallære siden før Rerum novarum. Den engelske kardinal Henry Edward Manning tok til orde for rettferdig lønn under havnearbeiderstreiken i London i 1889, og dette skal ha hatt stor innflytelse på pavens encyklika.
– Hva kjennetegner en rettferdig lønn?
– Arbeideren er verd sin lønn, leser vi allerede i Det gamle testamente. Rettferdig lønn er en grunnleggende rettighet for arbeidere, og den skal være så tilstrekkelig at den støtter arbeiderne og deres familier til et liv i verdighet.
Sr. Else-Britt påpeker at fastsettelsen av en rettferdig lønn involverer flere hensyn, men sier at den ikke kan overlates utelukkende til markedskreftene eller til de mektiges vilje.
Du skal ikke gjøre urett mot en fattig og nødlidende dagarbeider, enten det er en landsmann eller en innflytter som bor i en av byene i landet ditt. Du skal gi ham lønn samme dagen, før solen går ned, for han er fattig og lengter etter den. Ellers kan han rope til Herren og klage på deg, og du blir skyldig i synd.
Alle har et ansvar
Retten til privat eiendom blir fastslått av Leo XIII i Rerum novarum. Samtidig har eiere en moralsk plikt til å dele av sin rikdom med de fattige, skriver han. Han vil at «staten tar seg av arbeiderne» (27), men lærer at hjelp på frivillig initiativ er minst like viktig.
Paven påpeker at noen kritiserer Kirkens karitative arbeid som «upassende og ønsker å erstatte det med et rent statlig system». Men hvor, spør han, «finnes det statlige eller menneskelige ordninger som kan erstatte kristen kjærlighet og offerånd, som springer ut fra Kirken?» (24).
– Hva bør være forholdet mellom statlig og kirkelig hjelp?
– Solidaritet omfatter både statlig støtte og veldedige handlinger fra Kirken, så vel som individuelt ansvar.
Sr. Else-Britt understreker at staten har et grunnleggende ansvar for å ivareta samfunnets felles gode, først og fremst ved å gi et rettferdig juridisk rammeverk.
– Statlig støtte bør ta sikte på alle menneskers helhetlige utvikling. Det betyr å sikre tilgang til grunnleggende livsopphold som mat, vann, bolig, medisinsk behandling og utdanning, og muligheten til å danne og forsørge en familie.
Samtidig innebærer solidaritetsprinsippet at alle har et ansvar for å hjelpe. I encyklikaen Caritas in veritate fra 2009 skriver pave Benedikt XVI: «Solidaritet betyr først og fremst at alle føler ansvar for alle, og kan derfor ikke alene overlates til staten» (38).
Katekismen om fattigdom
«De som tynges av den, er gjenstand for en særlig kjærlighet fra Kirkens side, den som helt fra begynnelsen av, og til tross for at mange av dens lemmer har sviktet, aldri har opphørt å arbeide for å hjelpe dem, forsvare dem og sette dem fri. Den har gjort dette ved utallige velgjørenhetstiltak som alltid og overalt forblir uomgjengelig nødvendige.» (Den katolske kirkes katekisme, 2448)
Preferanse for de fattige
I solidaritetssammenheng brukes også begrepet «preferanse for de fattige» – som ble overveid under Det annet vatikankonsil, men først brukt i 1968 av jesuittenes ordensgeneral Pedro Arrupe i et brev til sine brødre i Latin-Amerika.
Ja, Guds kjærlighet viser seg på en spesiell måte overfor de hjelpeløse og ulykkelige i denne verden. Jesus Kristus priser de fattige salige; han kaller med kjærlighet til seg alle som har møye og sorg for å trøste dem; de undertrykte og forfulgte omfavner han med en helt spesiell velvilje.
– Begrepet er inspirert av bibelske tekster der de fattige og marginaliserte begunstiges, blir gitt preferanse, og Jesus knytter seg til dem. Her dreier det seg ikke bare om materiell, men også åndelig fattigdom, påpeker sr. Else-Britt.
Hun forteller at begrepets tilknytning til «frigjøringsteologi» gjorde det kontroversielt, men at pave Johannes Paul II brukte det i Sollicitudo rei socialis fra 1987 og Centesimus annus fra 1991 – encyklikaen som markerte hundreårsjubileet for Rerum novarum.
Internasjonal solidaritet
I encyklikaen Pacem in terris fra 1963 skriver pave Johannes XXIII om solidaritet mellom ulike stater og land, i tillegg til innad i hvert enkelt land. Blant annet oppfordrer han «de mer velstående land til å bistå utviklingslandene med hjelp i diverse former» (121).
Videre oppfordrer paven til solidaritet mellom «folk av ulik rasemessig opprinnelse» som lever «sammen i ett og samme samfunn» (100), og solidaritet med «dem som tvinges til å utvandre fra et land til et annet» (107).
– Vår forpliktelse til solidaritet strekker seg til hele den menneskelige familie og overskrider nasjonale, rasemessige, etniske, økonomiske og ideologiske forskjeller, understreker sr. Else-Britt.
Hun sier at solidaritet med mennesker i andre land innebærer å bekjempe global fattigdom og urettferdighet, like mye som å fremme global fred og rettferdighet.
– Hvordan viser vi solidaritet med dem som innvandrer til oss?
– Evangeliets bud om å ta imot den fremmede er klart. Vi oppfordres til å forsvare individers rett til å bevege seg og til å respektere menneskeverdet til migranter, selv i tilfeller av ikke-lovlig innvandring. Dette kan gjøres ved å yte praktisk hjelp og støtte, fremme integrering og overvinne fremmedfrykt.
Katekismen om innvandring
«Bedrestilte nasjoner har plikt til, i den grad det er mulig, å ta imot utlendinger på leting etter trygghet og livsressurser som de ikke kan finne i sitt hjemland. Offentlige myndigheter skal påse at naturretten, som setter en gjest under deres beskyttelse som tar imot ham, blir overholdt.
De politiske myndigheter kan, av hensyn til det allmennvel de er ansvarlige for, underkaste utøvelsen av innvandringsretten visse juridiske betingelser, særlig med hensyn til overholdelsen av de plikter innvandrerne har overfor mottagerlandet. Innvandreren er forpliktet til i takknemlighet å vise aktelse for mottagerlandets materielle og åndelige arv, å overholde dets lover og bidra til dets forpliktelser.» (Den katolske kirkes katekisme, 2241)
Fagforeninger
I encyklikaen Laborem exercens fra 1981 skriver pave Johannes Paul II om retten til å danne fagforeninger og beskriver dem som «et uunnværlig element av det sosiale liv, fremfor alt i de moderne industrisamfunn» (20). Fra pavens perspektiv er fagforeningene ikke del av en «kamp» mellom klasser og mennesker.
– Kirken har konsekvent forsvart arbeidernes rettigheter og tatt til orde for ordentlige arbeidsforhold. Dette standpunktet er forankret i prinsippet om at hvert menneske har en unik gudgitt verdighet, sier sr. Else-Britt.
Hun beskriver fagforeninger som viktige arenaer hvor arbeidere kan uttrykke seg, forhandle kontrakter og delta i livet på arbeidsplassen. Solidaritet med arbeidere og arbeidere imellom har ført til forbedringer i arbeidsforhold, lønn og sosiallovgivning, sier hun.
Pave Johannes Paul II kommer imidlertid med en advarsel: «Fagforeningenes krav må ikke utarte til gruppe- eller klasse-egoisme», og: «Misbruk av streik kan føre til lammelse av hele det sosialøkonomiske liv» – noe som står i strid med det felles gode (20).
– Hvordan kan solidaritet forhindre konflikt mellom ulike klasser?
– En solidaritet som inkluderer alle grupper, krever et skifte fra en konfronterende «arbeid vs. kapital»-mentalitet til en som er preget av delt ansvar og gjensidig respekt. Man må anerkjenne at arbeidsgivere og arbeidstagere er medskapere i den økonomiske prosessen, og at begge er kalt til å bidra til det felles beste.
Markedet
I Caritas in veritate skriver pave Benedikt XVI at «tradisjonelle solidaritetsnettverk», som for eksempel fagforeninger, trues i en verden som er preget av internasjonale selskaper og finansinstitusjoner (25).
Paven skriver at markedet må «preges av indre solidaritet og gjensidig tillit» (35), og at økonomisk aktivitet må «rettes mot søken etter det felles gode». Markedet er ikke iboende negativt, men kan «orienteres i negativ retning» (36).
– Sosiallæren understreker at markedet må formes av solidaritetsprinsippet og rettes mot det felles beste. Når markedet opererer uten slike hensyn, kan det føre til urettferdighet og true velferden til enkeltpersoner og samfunnet, sier sr. Else-Britt.
Hun forklarer at solidaritet i markedet betyr å prioritere menneskeverd, fremme inkludering og gjensidig ansvar og sikre at økonomiske aktiviteter bidrar til en helhetlig utvikling i stedet for utnyttelse eller kommersialisering av mennesker.
Miljøvern som solidaritet
I encyklikaen Laudato si’ fra 2015 skriver pave Frans at verden «trenger en ny universell solidaritet» for at alle kan «samarbeide som Guds redskaper i å ta vare på skapningen» (14). Paven påpeker at miljøvern hører inn under solidaritet, ikke minst fordi «solidaritet mellom generasjonene» innebærer å «tenke over hvilken verden vi etterlater oss» (159).
Vår omgang med miljøet gir oss et ansvar overfor fattige, fremtidige generasjoner og hele menneskeheten. Dersom naturen og særlig mennesket betraktes som et resultat av tilfeldighet eller evolusjonistisk determinisme, blir samvittighetens ansvarsbevissthet svekket.
– Kirken understreker at miljøvern er uløselig knyttet til solidaritet. Det omfatter både fremtidige generasjoner og våre samtidige, spesielt de fattige. Denne forbindelsen er forankret i forståelsen av at skaperverket er en gave fra Gud og betrodd menneskeheten for ansvarlig forvaltning, ikke vilkårlig herredømme, sier sr. Else-Britt.
Hun minner om at pave Frans oppfordret oss alle til å spørre hva slags verden vi ønsker å overlate til dem som kommer etter oss, spesielt barna. Det kan bety å strebe etter en ny livsstil og leve enkelt for å møte dagens behov uten å svekke fremtidige generasjoners evne til å møte sine egne.
Sr. Else-Britt om det økonomiske liv
Kardinal Manning og rettferdig lønn
Les mer
- Artikler om sosiallæren på katolsk.no
- Det pavelige råd for rettferdighet og fred: Compendium of the Social Doctrine of the Church (flere språk)
