Pave Leo XIVs apostoliske brev om konsilet i Nikea

Brevet, som har som mål å «oppmuntre hele Kirken til å fornye sin iver for trosbekjennelsen», er delt inn i tolv punkter og kan leses i sin helhet nedenfor.

I 2025 feirer Den katolske kirke 1700-årsjubileet for det første konsilet i Nikea, som ble sammenkalt i år 325 av keiser Konstantin I i byen Nikea.

Pave Leos kommende reise til Tyrkia vil føre ham til Ankara, Istanbul og İznik, tidligere kjent som Nikea, i anledning 1700-årsjubileet for det første økumeniske (det vil si universelle) konsil.

Les mer

• Hele saken hos Vatican News (engelsk)
• Det første konsil i Nikea (325)

In unitate fidei

Ved 1700-årsjubileet for konsilet i Nikea

1. I troens enhet, som har vært forkynt siden Kirkens begynnelse, er kristne kalt til å vandre samstemt og med kjærlighet og glede å bevare og overlevere den gaven de har mottatt. Denne uttrykkes med ordene i trosbekjennelsen: «Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn ... for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen», som ble formulert av konsilet i Nikea, den første økumeniske begivenheten i kristendommens historie, for 1700 år siden.

Idet jeg forbereder meg til å gjennomføre min apostoliske reise til Tyrkia, ønsker jeg med dette brevet å oppmuntre hele Kirken til å fornye sin iver for trosbekjennelsen.

 

Idet jeg forbereder meg til å gjennomføre min apostoliske reise til Tyrkia, ønsker jeg med dette brevet å oppmuntre hele Kirken til å fornye sin iver for trosbekjennelsen, hvis sannhet, som i århundrer har utgjort en felles arv blant kristne, fortjener å bli bekjent og utdypet på en stadig ny og aktuell måte. I denne forbindelse er det godkjent et rikt dokument fra Den internasjonale teologiske kommisjon: «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser: 1700-årsjubileet for det økumeniske konsil i Nikea». Jeg henviser til dette fordi det gir nyttige perspektiver for å utdype betydningen og aktualiteten av konsilet i Nikea – ikke bare teologisk og kirkelig, men også kulturelt og sosialt.

Bilde

2. «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn»: Slik innleder Den hellige Markus sitt evangelium, idet han oppsummerer hele budskapet nettopp i Jesu Kristi guddommelige sønnekårs tegn. På samme måte vet apostelen Paulus at han er kalt til å forkynne Guds evangelium om hans Sønn, død og oppstanden, for oss (jf. Rom 1,9), som er Guds definitive «ja» til profetenes løfter (jf. 2 Kor 1,19–20). I Jesus Kristus ble Ordet, som var Gud før tiden og ved hvem alt er blitt skapt, «kjøtt og tok bolig iblant oss» – som det heter i prologen til Johannesevangeliet (Joh 1,14). I ham har Gud gjort seg til vår neste, slik at alt det vi gjør mot en av våre søsken, har vi gjort mot ham (jf. Matt 25,40).

Det er derfor et forsynlig sammenfall at vi i dette hellige år, viet vårt håp som er Kristus, også feirer 1700-årsjubileet for det første økumeniske konsil i Nikea, som i 325 forkynte trosbekjennelsen om Jesus Kristus, Guds Sønn. Dette er kjernen i den kristne tro. Fremdeles i dag, i messen på søndag, uttaler vi den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse – som forener alle kristne. Den gir oss håp i de vanskelige tidene vi lever i, midt i bekymringer og frykt, trusler om krig og vold, naturkatastrofer, alvorlige urettferdigheter og ubalanser, sult og nød som millioner av våre brødre og søstre lider under.

Det er derfor et forsynlig sammenfall at vi i dette hellige år, viet vårt håp som er Kristus, også feirer 1700-årsjubileet for det første økumeniske konsil i Nikea, som i 325 forkynte trosbekjennelsen om Jesus Kristus, Guds Sønn.

 

3. Tiden da konsilet i Nikea ble avholdt, var ikke mindre urolig. Da det åpnet i 325, var sårene etter forfølgelsen av de kristne fortsatt åpne. Toleranse-ediktet i Milano (313), utstedt av de to keiserne Konstantin og Licinius, syntes å innvarsle begynnelsen på en ny periode med fred. Etter de ytre truslene oppstod det imidlertid snart stridigheter og konflikter i Kirken.

Arius, en prest fra Alexandria i Egypt, lærte at Jesus ikke virkelig var Guds Sønn. Selv om han ikke var en enkel skapning, skulle han være et mellomvesen mellom den utilnærmelige Gud og oss. Dessuten skulle det ha vært en tid da Sønnen «ikke var». Dette var i tråd med tidens rådende tankegang og virket derfor plausibelt.

Bilde

Men Gud forlater ikke sin kirke. Han reiser alltid opp modige menn og kvinner, vitner i troen og hyrder som leder hans folk og viser dem evangeliets vei. Biskop Alexander av Alexandria innså at Arius’ lære slett ikke var i samsvar med Den hellige skrift. Da Arius ikke viste seg forsonlig, innkalte Alexander biskopene i Egypt og Libya til en synode som fordømte Arius’ lære. Deretter sendte han et brev til de andre biskopene i Østen for å informere dem i detalj. I Vesten engasjerte biskop Ossius av Cordoba i Spania seg. Han hadde allerede vist seg som en ivrig bekjenner av troen under forfølgelsen under keiser Maximian og nøt tilliten til biskopen av Roma, pave Sylvester.

Stridens tema var nemlig ikke en sekundær detalj. Det handlet om kjernen i den kristne tro, nemlig svaret på det avgjørende spørsmålet som Jesus stilte disiplene i Cæsarea Filippi: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?»

 

Men også Arius’ tilhengere samlet seg. Dette førte til en av de største krisene i Kirkens historie i det første årtusen. Stridens tema var nemlig ikke en sekundær detalj. Det handlet om kjernen i den kristne tro, nemlig svaret på det avgjørende spørsmålet som Jesus stilte disiplene i Cæsarea Filippi: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» (Matt 16,15).

4. Mens striden raste, innså keiser Konstantin at ikke bare Kirkens enhet, men også imperiets enhet var truet. Han innkalte derfor alle biskopene til et økumenisk, det vil si universelt, konsil i Nikea for å gjenopprette enheten. Synoden, kjent som «de 318 fedre», ble avholdt under keiserens presidentskap: antallet biskoper som var samlet var uten sidestykke. Noen av dem bar fortsatt merkene etter torturen de hadde utholdt under forfølgelsen. Det store flertallet av dem kom fra Østen, mens det ser ut til at bare fem var vestlige. Pave Sylvester stolte på den teologisk autoritative skikkelsen som var biskop Ossius av Cordoba, og sendte to romerske prester.

Bilde

5. Konsilfedrene bekjente sin troskap til Den hellige skrift og den apostoliske tradisjon, slik den ble bekjent under dåpen i henhold til Jesu befaling: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matt 28,19). I Vesten fantes det forskjellige formler, blant annet den såkalte apostoliske trosbekjennelse.[1] Også i Østen fantes det mange dåpsbekjennelser, like i strukturen. Det var ikke tale om et lærd og komplisert språk, men snarere – som det senere ble sagt – et enkelt språk som var forståelig for fiskere ved Genesaretsjøen.

På dette grunnlaget begynner den nikenske trosbekjennelse med å bekjenne: «Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, Skaper av alt synlig og usynlig».[2] Med dette uttrykte konsilfedrene troen på den ene og eneste Gud. Det var ingen uenighet om dette på konsilet. Derimot ble det diskutert en annen artikkel, som også bruker Bibelens språk for å bekjenne troen på «én Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn». Debatten skyldtes behovet for å svare på spørsmålet som Arius hadde reist om hvordan uttrykket «Guds Sønn» skulle forstås, og hvordan det kunne forenes med bibelsk monoteisme. Konsilet ble derfor bedt om å definere den riktige betydningen av troen på Jesus som «Guds Sønn».

For å uttrykke troens sannhet brukte konsilet to ord ... som ikke finnes i Skriften. Dermed ønsket det ikke å erstatte Bibelens utsagn med gresk filosofi. Konsilet brukte tvert imot disse begrepene for tydelig å bekrefte den bibelske troen og skille den fra Arius’ helleniserende vranglære. 

 

Fedrene bekjente at Jesus er Guds Sønn, fordi han er av Faderens vesen (ousia): «... født, ikke skapt, av samme vesen (homooúsios) som Faderen». Med denne definisjonen ble Arius’ tese radikalt avvist.[3] For å uttrykke troens sannhet brukte konsilet to ord, «vesen» (ousia) og «av samme vesen» (homooúsios), som ikke finnes i Skriften. Dermed ønsket det ikke å erstatte Bibelens utsagn med gresk filosofi. Konsilet brukte tvert imot disse begrepene for tydelig å bekrefte den bibelske troen og skille den fra Arius’ helleniserende (sterkt påvirket av gresk filosofi, red. anm.) vranglære. Anklagen om hellenisering gjelder derfor ikke fedrene i Nikea, men den falske læren til Arius og hans tilhengere.

På den positive siden ønsket fedrene i Nikea å forbli trofaste mot Bibelens monoteisme og inkarnasjonens realitet. De ønsket å understreke at den ene sanne Gud ikke er utilgjengelig langt borte fra oss, men tvert imot har gjort seg nær og kommet oss i møte i Jesus Kristus.

6. For å uttrykke sitt budskap i Bibelens og liturgiens enkle språk, som er kjent for hele Guds folk, gjentar konsilet noen formuleringer fra dåpsbekjennelsen: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud». Konsilet tar dermed opp den bibelske metaforen om lyset: «Gud er lys» (1 Joh 1,5; jf. Joh 1,4–5). Slik lyset stråler og formidler seg selv uten å minske, så er Sønnen utstrålingen (apaugasma) av Guds herlighet og bildet av hans vesen (hypostasis) (jf. Heb 1,3; 2 Kor 4,4). Den inkarnerte Sønnen, Jesus, er derfor verdens og livets lys (jf. Joh 8,12). Gjennom dåpen blir vårt hjertes øyne opplyst (jf. Ef 1,18), slik at også vi kan være lys i verden (jf. Matt 5,14).

Trosbekjennelsen bekrefter til slutt at Sønnen er «sann Gud av sann Gud». Mange steder skiller Bibelen mellom døde avguder og den ene, sanne og levende Gud. Den sanne Gud er den Gud som taler og handler i frelseshistorien: Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, som åpenbarte seg for Moses i den brennende busk (jf. 2 Mos 3,14), Gud som ser folkets elendighet, hører deres rop, leder dem og følger dem gjennom ørkenen med ildsøylen (jf. 2 Mos 13,21), taler til dem med tordnende røst (jf. 5 Mos 5,26) og har medlidenhet med dem (jf. Hos 11,8–9). Den kristne er derfor kalt til å vende seg fra døde avguder til den levende og sanne Gud (jf. Apg 12,25; 1 Tess 1,9). I denne sammenheng bekjenner Simon Peter i Cæsarea Filippi: «Du er Den salvede [Kristus], den levende Guds Sønn» (Matt 16,16).

Bilde

7. Trosbekjennelsen fra Nikea formulerer ikke en filosofisk teori. Den bekjenner troen på den Gud som har forløst oss gjennom Jesus Kristus. Det handler om den levende Gud: Han vil at vi skal ha liv, og ha det i overflod (jf. Joh 10,10). Derfor fortsetter trosbekjennelsen med ordene fra dåpsbekjennelsen: «For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned, ... ble menneske, led, oppstod den tredje dag, fór opp til himmelen, og skal komme igjen for å dømme levende og døde.» Dette gjør det klart at konsilets kristologiske troserklæringer er forankret i frelseshistorien mellom Gud og hans skapninger.

Den hellige Athanasius, som hadde deltatt på konsilet som diakon for biskop Alexander og etterfulgte ham på bispestolen i Alexandria i Egypt, understreket flere ganger og med stor kraft den frelsesmessige dimensjonen som Den nikenske trosbekjennelse uttrykker. Han skriver nemlig at Sønnen, som steg ned fra himmelen, «gjorde oss til Faderens barn og, ved å bli menneske, guddommeliggjorde menneskene. Han ble ikke Gud fra å ha vært menneske, men fra å være Gud ble han menneske for å kunne gjøre oss guddommelige».[4] Bare hvis Sønnen virkelig er Gud, er dette mulig: Intet dødelig vesen kan i virkeligheten beseire døden og frelse oss; bare Gud kan gjøre det. Det er han som har frigjort oss i sin Sønn, som ble menneske for at vi skulle være frie (jf. Gal 5,1).

Det er nettopp i kraft av hans inkarnasjon at vi møter Herren i våre brødre og søstre i nød: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg».

 

Det er verdt å understreke verbet descendit, «steg ned», i den nikenske trosbekjennelse. Den hellige Paulus beskriver denne bevegelsen med sterke uttrykk: «[Kristus] ga avkall på sitt eget, tok på seg slaveskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Som det står i prologen til Johannesevangeliet: «Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Derfor lærer Hebreerbrevet at vi ikke har «en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (Heb 4,15). Kvelden før han døde, bøyde han seg som en slave for å vaske disiplenes føtter (jf. Joh 13,1–17). Og først da apostelen Tomas kunne legge fingrene i såret i siden på den oppstandne Herren, bekjente han: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28).

Det er nettopp i kraft av hans inkarnasjon at vi møter Herren i våre brødre og søstre i nød: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40). Den nikenske trosbekjennelse taler altså ikke om en fjern, uoppnåelig og ubevegelig Gud som hviler i seg selv, men om en Gud som er nær oss, som følger oss på vår vei gjennom verden og på jordens mørkeste steder. Hans uendelighet viser seg i det at han gjør seg liten, kler av seg sin uendelige majestet og blir vår neste i de små og fattige. Dette revolusjonerer de hedenske og filosofiske forestillingene om Gud.

Et annet ord i den nikenske trosbekjennelse er for oss i dag særlig avslørende. Det bibelske utsagnet «ble kjød», presisert ved å sette inn ordet «menneske» etter ordet som betyr «inkarnert». Nikea tar dermed avstand fra den falske læren om at Logos kun antok et legeme som et ytre hylster, men ikke den menneskelige sjel, utstyrt med intellekt og fri vilje. Tvert imot ønsker det å fastslå det som konsilet i Kalkedon (451) senere skulle erklære uttrykkelig: I Kristus har Gud antatt og forløst hele mennesket, med kropp og sjel. Guds Sønn ble menneske – forklarer Den hellige Athanasius – for at vi mennesker skulle kunne bli guddommeliggjort.[5] Denne strålende innsikten i Guds åpenbaring var blitt forberedt av Den hellige Ireneus av Lyon og Origenes, og utviklet seg deretter med stor rikdom i østlig spiritualitet.

Guddommeliggjøring har ingenting å gjøre med menneskets selvguddommeliggjøring. Tvert imot beskytter guddommeliggjøringen oss fra ur-fristelsen til å ville være som Gud. Det Kristus er av natur, blir vi av nåde. 

 

Guddommeliggjøring har ingenting å gjøre med menneskets selvguddommeliggjøring. Tvert imot beskytter guddommeliggjøringen oss fra ur-fristelsen til å ville være som Gud (jf. 1 Mos 3,5). Det Kristus er av natur, blir vi av nåde. Gjennom forløsningsverket har Gud ikke bare gjenopprettet vår menneskelige verdighet som Guds bilde, men han som skapte oss på underfullt vis har på enda mer underfullt vis gjort oss delaktige i sin guddommelige natur (jf. 2 Pet 1,4).

Guddommeliggjøring er derfor den sanne menneskeliggjøring. Derfor peker menneskets eksistens utover seg selv, søker utover seg selv, lengter utover seg selv og er urolig til den hviler i Gud:[6] Deus enim solus satiat, Gud alene tilfredsstiller mennesket![7] Bare Gud, i sin uendelighet, kan tilfredsstille menneskehjertets uendelige lengsel, og derfor ville Guds Sønn bli vår bror og forløser.

8. Vi har sagt at Nikea klart avviste Arius’ lære. Men Arius og hans tilhengere ga seg ikke. Selv keiser Konstantin og hans etterfølgere stilte seg stadig mer på arianernes side. Begrepet homooúsios ble stridens kjerne mellom nikenere og anti-nikenere, og utløste dermed andre alvorlige konflikter. Den hellige Basilios av Cæsarea beskriver forvirringen som oppstod med talende bilder, og sammenligner den med et sjøslag om natten i en voldsom storm[8] – mens Den hellige Hilarius vitner om legfolkets ortodoksi i motsetning til mange biskopers arianisme, idet han erkjenner at «folkets ører er helligere enn prestenes hjerter».[9]

Bilde

Den nikenske trosbekjennelses klippe var Den hellige Athanasius, urokkelig og fast i troen. Selv om han ble avsatt og forvist hele fem ganger fra bispesetet i Alexandria, vendte han hver gang tilbake som biskop. Selv fra eksil fortsatte han å lede Guds folk gjennom sine skrifter og brev. I likhet med Moses fikk Athanasius ikke gå inn i den kirkelige fredens lovede land. Denne nåden var forbeholdt en ny generasjon, kjent som «den nikenske ungdom»: i Østen, de tre kappadokiske fedre, Den hellige Basilios av Cæsarea (ca. 330–379), som fikk hedersnavnet «den store», hans bror Den hellige Gregor av Nyssa (335–394) og Basilios’ beste venn, Den hellige Gregor av Nazianz (329/30–390). I Vesten var Den hellige Hilarius av Poitiers (ca. 315–367) og hans elev Den hellige Martin av Tours (ca. 316–397) viktige. Deretter særlig Den hellige Ambrosius av Milano (333–397) og Den hellige Augustin av Hippo (354–430).

De tre kappadokiernes særlige fortjeneste var å fullføre formuleringen av den nikenske trosbekjennelsen ved å vise at Guds enhet og treenighet slett ikke står i motsetning til hverandre. I denne sammenheng ble trosartikkelen om Den Hellige Ånd formulert på det første konsilet i Konstantinopel i 381. Slik lyder det som fra da av ble kalt den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse: «Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene.»[10]

Vi må derfor spørre oss: Hvordan står det til med den indre mottagelsen av trosbekjennelsen i dag? Opplever vi at den også angår vår egen situasjon i dag? Forstår og lever vi det vi sier hver søndag, og hva betyr det vi sier for vårt liv?

 

Fra konsilet i Kalkedon i 451 ble konsilet i Konstantinopel anerkjent som økumenisk, og den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse ble erklært universelt bindende.[11] Den utgjorde dermed et enhetsbånd mellom øst og vest. På 1500-tallet ble den også beholdt av de kirkelige fellesskapene som oppstod fra reformasjonen. Den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse er dermed en felles bekjennelse for alle kristne tradisjoner.

9. Veien fra Den hellige skrift til trosbekjennelsen i Nikea, deretter til dens mottagelse i Konstantinopel og Kalkedon, og videre frem til det 16. og vårt eget 21. århundre, har vært lang og sammenhengende. Alle vi, som disipler av Jesus Kristus, er døpt «i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», vi gjør korsets tegn over oss selv og blir velsignet. Vi avslutter hver salme i tidebønnene med: «Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd». Liturgien og det kristne livet er derfor solid forankret i trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel: Det vi sier med munnen, må komme fra hjertet, slik at det kan vitnes om i livet. Vi må derfor spørre oss: Hvordan står det til med den indre mottagelsen av trosbekjennelsen i dag? Opplever vi at den også angår vår egen situasjon i dag? Forstår og lever vi det vi sier hver søndag, og hva betyr det vi sier for vårt liv?

10. Den nikenske trosbekjennelse begynner med å bekjenne troen på Gud, den allmektige, himmelens og jordens skaper. I dag har Gud og spørsmålet om Gud nesten ikke lenger noen betydning i livet for mange. Det annet vatikankonsil påpekte at kristne i hvert fall delvis er ansvarlige for denne situasjonen, fordi de ikke vitner om den sanne tro og skjuler Guds sanne ansikt med en livsstil og handlinger som er fjernt fra evangeliet.[12] Det er blitt ført kriger, drept, forfulgt og diskriminert i Guds navn. I stedet for å forkynne en barmhjertig Gud, har man talt om en hevngjerrig Gud, som vekker frykt og straffer.

Bilde

Den nikenske trosbekjennelse inviterer oss derfor til en samvittighetsransakelse. Hva betyr Gud for meg, og hvordan vitner jeg om troen på ham? Er den ene og eneste Gud virkelig livets Herre, eller finnes det avguder som er viktigere enn Gud og hans bud? Er Gud for meg den levende Gud, nær i enhver situasjon, Faderen jeg henvender meg til med barnlig tillit? Er han Skaperen som jeg skylder alt jeg er og har, og hvis spor jeg kan finne i hver skapning? Er jeg villig til å dele jordens goder, som tilhører alle, på en rettferdig og likeverdig måte? Hvordan behandler jeg skaperverket, som er hans henders verk? Bruker jeg det med ærbødighet og takknemlighet, eller utnytter og ødelegger jeg det, i stedet for å ta vare på det og dyrke det som menneskehetens felles hjem?[13]

11. I sentrum av den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse står bekjennelsen om Jesus Kristus, vår Herre og Gud. Dette er kjernen i vårt kristne liv. Derfor forplikter vi oss til å følge Jesus som mester, følgesvenn, bror og venn. Men den nikenske trosbekjennelse krever mer: Den minner oss om at vi ikke må glemme at Jesus Kristus er Herren (Kyrios), den levende Guds Sønn, som «for vår frelses skyld steg ... ned fra himmelen» og døde «for oss» på korset, og som gjennom sin oppstandelse og himmelfart åpnet veien til nytt liv for oss.

Den nikenske trosbekjennelse inviterer oss derfor til en samvittighetsransakelse. Hva betyr Gud for meg, og hvordan vitner jeg om troen på ham? Er den ene og eneste Gud virkelig livets Herre, eller finnes det avguder som er viktigere enn Gud og hans bud? 

 

Å følge Jesus Kristus er selvsagt ikke en bred og behagelig vei, men denne stien, som ofte er krevende og til og med smertefull, fører alltid til liv og frelse (jf. Matt 7,13–14). Apostlenes gjerninger taler om Den nye veien (jf. Apg 19,9.23; 22,4.14–15.22), som er Jesus Kristus selv (jf. Joh 14,6): Å følge Herren setter oss inn på korsets vei, som gjennom omvendelse fører oss til helliggjørelse og guddommeliggjøring.[14]

Hvis Gud elsker oss med hele seg, må også vi elske hverandre. Vi kan ikke elske Gud som vi ikke ser, uten også å elske vår bror og søster som vi ser (jf. 1 Joh 4,20). Kjærlighet til Gud uten kjærlighet til vår neste, er hykleri; radikal kjærlighet til vår neste – særlig kjærlighet til våre fiender – uten kjærlighet til Gud, er en heroisme som overvelder og undertrykker oss. I Jesu fotspor går oppstigningen til Gud gjennom nedstigningen og hengivelsen til våre brødre og søstre – særlig de siste, de fattigste, de forlatte og de marginaliserte. Det vi har gjort mot en av disse minste, har vi gjort mot Kristus (jf. Matt 25,31–46). I møte med katastrofer, kriger og nød kan vi vitne om Guds barmhjertighet til mennesker som tviler på ham, bare når de erfarer hans barmhjertighet gjennom oss.[15]

12. Til slutt er konsilet i Nikea aktuelt på grunn av sin høye økumeniske verdi. I denne forbindelse var oppnåelsen av enhet blant alle kristne et av hovedmålene for det siste konsilet, Det annet vatikankonsil.[16] For nøyaktig tretti år siden videreførte og fremmet Johannes Paul II konsilets budskap i encyklikaen Ut unum sint (25. mai 1995). Så med den store jubileumsdagen for det første konsilet i Nikea feirer vi også jubileumsdagen for den første økumeniske encyklikaen. Den kan betraktes som et manifest som oppdaterte det samme økumeniske grunnlaget som ble lagt av konsilet i Nikea.

Selv om full synlig enhet med de ortodokse og orientalsk-ortodokse kirkene og med de kirkelige fellesskapene som oppstod fra reformasjonen ennå ikke er gitt oss, har den økumeniske dialogen ... ført oss til å anerkjenne våre brødre og søstre i Jesus Kristus i de andre kirkene og kirkelige fellesskapene.

 

Den økumeniske bevegelsen har, Gud være lovet, oppnådd mange resultater de siste seksti årene. Selv om full synlig enhet med de ortodokse og orientalsk-ortodokse kirkene og med de kirkelige fellesskapene som oppstod fra reformasjonen ennå ikke er gitt oss, har den økumeniske dialogen, på grunnlag av den ene dåpen og den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse, ført oss til å anerkjenne våre brødre og søstre i Jesus Kristus i de andre kirkene og kirkelige fellesskapene – og til å gjenoppdage det ene og universelle fellesskapet av Kristi disipler over hele verden. Vi deler nemlig troen på den ene og eneste Gud, alle menneskers Far, vi bekjenner sammen den ene Herre og sanne Guds Sønn Jesus Kristus og den ene Hellige Ånd, som inspirerer oss og driver oss mot full enhet og felles vitnesbyrd om evangeliet. Det som forener oss, er virkelig mye større enn det som skiller oss![17] Slik kan det ene, universelle kristne fellesskap i en verden som er splittet og sønderrevet av mange konflikter, være et tegn på fred og et redskap for forsoning – og dermed bidra på en avgjørende måte til en global innsats for fred. Den hellige Johannes Paul II minnet oss særlig om vitnesbyrdet fra de mange kristne martyrene fra alle kirker og kirkelige fellesskap: minnet om dem forener oss og ansporer oss til å være vitner og fredens tjenere i verden.

Bilde

For å kunne utføre denne tjenesten på en troverdig måte, må vi vandre sammen for å oppnå enhet og forsoning mellom alle kristne. Trosbekjennelsen fra Nikea kan være grunnlaget og målestokken for denne vandringen. Den gir oss nemlig en modell for sann enhet i legitimt mangfold. Enhet i treenigheten, treenighet i enheten, fordi enhet uten mangfold er tyranni, mens mangfold uten enhet er oppløsning. Treenighetens dynamikk er ikke dualistisk, som et ekskluderende enten–eller, men et inkluderende både–og: Den Hellige Ånd er enhetens bånd som vi tilber sammen med Faderen og Sønnen. Vi må derfor legge bak oss teologiske stridigheter som har mistet sin eksistensberettigelse, for å nå frem til en felles tankegang og enda mer en felles bønn til Den Hellige Ånd, så han kan samle oss alle i én tro og én kjærlighet.

Dette betyr ikke en økumenikk som ser tilbake til tiden før splittelsene, og heller ikke en gjensidig aksept av den nåværende status quo i kirkenes og de kirkelige fellesskapenes mangfold, men snarere en økumenikk som er rettet mot fremtiden: mot forsoning gjennom dialog og gjensidig utveksling av våre gaver og åndelige arv. Gjenopprettelsen av kristen enhet gjør oss ikke fattigere, tvert imot, den beriker oss. Som i Nikea vil dette målet bare kunne nås gjennom en tålmodig, lang og til tider krevende vandring i gjensidig lytting og mottagelse. Det er en teologisk utfordring og, enda mer, en åndelig utfordring, som krever bot og omvendelse fra alle. Derfor trenger vi en åndelig økumenikk i bønn, lovprisning og tilbedelse, slik det er tilfelle i trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel.

Vi må derfor legge bak oss teologiske stridigheter som har mistet sin eksistensberettigelse, for å nå frem til en felles tankegang og enda mer en felles bønn til Den Hellige Ånd, så han kan samle oss alle i én tro og én kjærlighet.

 

La oss derfor påkalle Den Hellige Ånd, så han kan ledsage og veilede oss i dette arbeidet.

Guds Hellige Ånd, du leder de troende på historiens vei.

Vi takker deg fordi du har inspirert trosbekjennelsene og fordi du vekker i våre hjerter gleden over å bekjenne vår frelse i Jesus Kristus, Guds Sønn, 

av samme vesen som Faderen. Uten ham kan vi ingenting.

Du, Guds evige Ånd, fornyer Kirkens tro fra tidsalder til tidsalder. Hjelp oss å utdype den og alltid vende tilbake til det vesentlige for å forkynne den.

For at vårt vitnesbyrd i verden ikke skal være kraftløst, kom, Hellige Ånd, med din nådes ild, for å gjenopplive vår tro, tenne håpet i oss og fyre oss opp med kjærlighet.

Kom, guddommelige Trøster, du som er harmoni, for å forene de troendes hjerter og sinn. Kom og gi oss gleden av fellesskapets skjønnhet.

Kom, Faderens og Sønnens kjærlighet, og samle oss i Kristi ene hjord.

Vis oss veien vi skal gå, så vi med din visdom igjen kan bli det vi er i Kristus: ett, for at verden skal tro. 

Amen.

Fra Vatikanet, 23. november 2025, høytiden for vår Herre Jesus Kristus, universets konge (Kristi kongefest)

LEO PP. XIV

Uoffisiell oversettelse ved katolsk.no
 

Les mer

• Brevet på Vatikanets nettsider (flere språk)
• Det første konsil i Nikea (325)

Noter

[1] Denzinger og Hünermann, Enchiridion Symbolorum, Bologna 2018 (heretter DH), 30.

[2] Ibid., 125.

[3] Av uttalelsene til den hellige Athanasius i Contra Arianos I, 9 fremgår det klart at homooúsios ikke betyr «av likt vesen», men «av samme vesen» som Faderen. Det dreier seg altså ikke om vesenslikhet, men om vesensidentitet mellom Faderen og Sønnen. Den latinske oversettelsen av homooúsios taler derfor med rette om unius substantiae cum Patre (jf. DH 125).

[4] Contra Arianos I, 38, 7 – 39, 1.

[5] Jf. De incarnatione, 54, Contra Arianos I, 39; 42; 45; II, 59ff.

[6] Hl. Augustin, Confessiones, 1.

[7] Hl. Thomas Aquinas, In Symbolum Apostolorum, a. 12

[8] Hl. Basilios, De Spiritu Sancto, 30.

[9] Hl. Hilarius, Contra Arianos, vel Auxentium, 6. Med tanke på fedrenes vitnesbyrd undersøkte den lærde teolog, senere kardinal og i dag helgen og kirkelærer John Henry Newman (1801–1890) denne striden og konkluderte med at Nikeas trosbekjennelse først og fremst ble bevart av sensus fidei hos Guds folk. Jf. On consulting the Faithful in Matters of Doctrine (1859).

[10] DH 150. Uttrykket «utgår fra Faderen og Sønnen (Filioque)» finnes ikke i teksten fra Konstantinopel. Det ble innført i den latinske trosbekjennelsen av pave Benedikt VIII i 1014 og er gjenstand for dialog mellom ortodokse og katolikker.

[11] DH 300.

[12] Det annet vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, 19.

[13] Jf. Frans, encyklikaen Laudato si’ (24. mai 2015), 67; 78; 124.

[14] Jf. den apostoliske formaning Gaudete et exsultate (19. mars 2018), 92.

[15] Jf. encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 67; 254.

[16] Jf. Det annet vatikankonsil, dekretet Unitatis redintegratio, 1.

[17] Jf. Johannes Paul II, encyklikaen Ut unum sint (25. mai 1995), 20.