Den hellige Ambrosius av Milano (~339-397)

Den hellige Ambrosius (it: Ambrogio) ble født rundt 339, sannsynligvis i Trier (Trèves) i Gallia (i dag i Tyskland), hvor den vestromerske keiseren da residerte, eller muligens i Arles eller Lyon. Hans far Galliarum (eller Ambrosius av Gallia), som tilhørte den romerske adelen, var prefekt i pretorianergarden (Praefectus praetorio Galliarum) og stattholder for Gallia, inkludert Spania, Nederland og Britannia. Familien var tidlig blitt kristen og hadde martyrer i slekten. Ambrosius var den yngste av tre barn, den eldste var den hellige søsteren Marcellina (ca 330-398) og den nest eldste den hellige broren Satyrus (ca 334-ca 379).

Ambrosius ble ikke døpt som barn, fordi kristne på den tiden betraktet alle synder etter dåpen med en slik skrekk at sakramentet ble utsatt så lenge som mulig. Det fantes imidlertid en formanings- og velsignelsesseremoni med salt og korstegn, hvor barnet ble knyttet til Gud og trukket bort fra djevelens onde krefter.

Da Galliarum døde i 345 (eller 354) mens Ambrosius ennå var ung gutt, dro han sammen med den fromme moren og søsknene tilbake til Roma. Marcellina ble nonne i 353, men fortsatte å bo hjemme, siden det på den tiden fantes få regulære kvinneklostre. Brødrene Ambrosius og Satyrus fikk en fremragende utdannelse av den lærde og hellige romerske presten Simplician, som guttene elsket og som senere skulle etterfølge Ambrosius som biskop av Milano. Deretter studerte de gresk, retorikk, jus og litteratur.

Deretter ble Ambrosius advocatus ved domstolen i Sirmium (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia). I Roma arbeidet han som advokat og ble berømt for sin veltalenhet og dyktighet. Hans suksess fikk Ancius Probus, pretorianerprefekten for Italia, til å utnevne ham til sin assessor. Han slo også inn på en politisk løpebane, og rundt år 372, da han var rundt 33 år gammel, utnevnte keiser Valentinian (364-75) ham til guvernør over provinsen Aemilia og Liguria, hvor Milano var hovedstaden, med full senatorrang. Milano hadde siden begynnelsen av 300-tallet vært det administrative sentret for keiserrikets regjering i vest. Der viste Ambrosius seg som en flittig og populær hersker.

Dette var midt i striden om arianismen, og Milanos arianske biskop Auxentius nektet katolske menigheter gudstjenester i bispedømmets kirker. Milano utøvde metropolittjurisdiksjon over hele Nord-Italia. Da Auxentius døde i 374 etter nesten tyve år i embetet, ble det en bitter strid mellom katolikkene og arianerne i byen om etterfølgeren, og det gikk så langt at det brøt ut gatekamper. Da menigheten kom sammen i katedralen for å velge ny biskop, ble det en voldsom uro. Det var guvernørens ansvar å sørge for ro og orden, så Ambrosius skyndte seg til katedralen og forsøkte å megle og appellere om fred, og dette gjorde han med sin vanlige veltalenhet. Under hans tale ropte en stemme (etter tradisjonen et barn): «La Ambrosius bli biskop!» Til guvernørens forskrekkelse istemte forsamlingen ropet, og det endte med at han mot sin vilje selv ble valgt til biskop med stor folkelig tilslutning, både fra arianere og katolikker. Også de andre biskopene i provinsen ratifiserte valget.

Selv om han hadde fått en kristen oppdragelse, var han på det tidspunktet bare katekumen, altså ennå ikke døpt. Han protesterte heftig og bedyret at han var uverdig, men folket ga seg ikke. Han flyktet da og prøvde å ødelegge sitt eget rykte for å slippe å bli biskop. Den hellige Paulinus av Nola forteller at han sammenkalte sitt tribunal, og i motsetning til det han pleide ga han ordre til at folk skulle tortureres. Men folket ropte bare: «Må hans synder falle på oss!», og lovte at han ville forlates alle synder gjennom dåpen. Han vendte tilbake til sitt hjem, hvor han åpenlyst tilkalte prostituerte for at folket skulle gjøre om beslutningen. Men de ropte enda høyere: «Måtte dine synder falle på oss!»

Han prøvde da å gjemme seg i huset til senator Leontius og ba keiseren om å omstøte valget. Men keiseren godkjente utnevnelsen og avviste Ambrosius' protester med kommentaren: «Det gleder meg stort å ha utnevnt til guvernører menn som er egnet for embetet som biskop». Da utleverte Leontius Ambrosius til det entusiastiske folket, og et par dager etter utnevnelsen, den 24. november 374, ble han døpt av Simplician. Raskt mottok han de lavere vielser og vielsene til subdiakon, diakon og prest. Den 7. desember 374 ble han viet til biskop av Milano, rundt 35 år gammel.

Hans første handling i embetet var å gi sine penger til de fattige i byen og sin eiendom til Kirken, og han beholdt bare en liten inntekt til søsteren. Da Ambrosius ble biskop, gikk broren Satyrus av fra sitt prefektur og kom for å bo sammen med broren og lette hans byrder ved å ta seg av hans verdslige saker, slik at biskopen kunne konsentrere seg om åndelige spørsmål. Men rundt 379, etter en forretningsreise til Afrika, led Satyrus skipbrudd på veien hjem. Selv om han klarte å svømme til land, var han så svekket at han ble syk og døde i Milano i Ambrosius' og Marcellinas armer. Ambrosius' gravtale over sin bror, De excessu fratris sui Satyri, viser at broren må ha vært svært from, i likhet med sin mor og søsken.

Ambrosius var smertelig klar over sin mangel på formell og dyptgående teologisk utdannelse, derfor fordypet han seg nå sammen med sin lærer Simplician lidenskapelig i studiet av teologiske tekster, særlig av de greske kirkefedrene Origenes og den hellige Basilios den Store. Ambrosius ble en innflytelsesrik talsmann for deres tanker i vesten; han oppmuntret klosterliv og anbefalte Jomfru Maria som skytshelgen og modell for nonner. Snart ble han regnet som en av tidens dyktigste predikanter, og hans karisma dro mange mennesker til kirken. Simplician ble en nær venn og rådgiver av Ambrosius, som priste ham for hans lærdom og nidkjærhet. Det er bevart noen brev som Ambrosius senere skrev en gang Simplician var borte fra Milano.

Bilde

En god del av natten tilbrakte Ambrosius med studier og bønn. Ved morgengry leste han messen og satte seg til arbeidsbordet. Men hans dør var åpen for alle, og når han hørte skriftemål, gråt han med synderne. Han var mild, men likevel gjennomtrengende. Han levde et liv i enkelhet, spiste middag bare på søndager, på festene til visse berømte martyrer og hver lørdag, i henhold til skikken i Milano (men han fastet på lørdager når han var i Roma). Alltid når han døpte nye kristne, vasket biskopen deres føtter, selv om han visste at dette ikke var vanlig romersk skikk.

Han hadde som prinsipp, for å unngå kontroverser, aldri å delta i ekteskapsarrangementer, som ofte i stor grad var forbundet med eiendomstransaksjoner; aldri å overtale noen til å tjene i hæren og aldri å anbefale noen for en plass ved hoffet.

Bispeembetet var et meget stort ansvar. Milano var på den tiden det administrative sentrum for hele den vestlige del av Romerriket, og den stedlige biskop ville uvegerlig bli innblandet i politikk og ville komme til å stå overfor alvorlige problemer. Det var en bølge av konvertitter som skulle undervises, men hedenskapet var ennå utbredt, og mange kristne var tilhengere av arianismen, som fikk støtte fra høyeste hold.

I 375 døde keiser Valentinian, og hans bror Valens (364-78) begynte en felles regjering med Valentinians sønn Gratian (367-83). Til den unge keiser Gratian skrev Ambrosius i 377 «Til Gratian, om troen» for å advare ham mot arianismen, som hans onkel Valens var beskytter av. Anledningen var at goterne invaderte romerske territorier i øst, og Gratian bestemte seg for å lede en hær for å hjelpe onkelen. Da goterne feide langs Adriaterhavet og gjennom Hellas, brukte Ambrosius alle penger han kunne skaffe til å kjøpe fri fanger, og han smeltet om gullkar som tilhørte Kirken for å skaffe mer penger. Arianerne anklaget ham for helligbrøde, men han svarte at det var mer presserende å redde menneskeliv enn å redde gull. «Hvis Kirken eier gull, er det i orden å bruke det for de trengende, ikke å beholde det.»

Valentinians enke, keiserinne Justina, som satt med regjeringsmakten og var ivrig arianer, satte sin fireårige sønn og Gratians stebror Valentinian på Italias trone, og Ambrosius ble naturlig nok hennes fiende. Han vaklet aldri i denne striden, og han begrenset dermed de skadene arianerne kunne ha gjort. I 383 ble Gratian myrdet i Lyon av en usurpator, Maximus (383-88), som overtok som keiser. Men på Justinas anmodning dro Ambrosius til Trier og overtalte Maximus til å nøye seg med Gallia, Spania og Britannia og overlate resten av riket til hennes sønn Valentinian II (375-92). Dette skal ha vært første gang at en kristen prest ble tilkalt for å intervenere i storpolitiske spørsmål, og Ambrosius gjorde det for å forsvare rettferdighet og orden mot en væpnet usurpator.

På denne tiden forsøkte en gruppe senatorer å gjenopplive seiersgudinnens kult i Roma. Deres leder var Quintus Aurelius Symmachus, en lærd og dyktig taler, som skrev en anmodning til den unge keiser Valentinian II om å gjenetablere seiersalteret i senatsbygningen, og han tilskrev det gamle Romas seire og blomstring til dyrkelsen ved dette alteret. Anmodningen var et fordekt angrep på kristendommen. Ambrosius skrev til Valentinian og ba om en kopi, og han satte opp sitt eget svar. Dette gjorde narr av antydningen om at det som var oppnådd av militær verdi, skyldtes innvollene av ofrede kveg, og han manet romerne til å endre seg med en endret verden. Han appellerte til Symmachus og hans venner til å lære om naturens mysterier av Gud som skapte den.

Begge dokumentene, både Symmachus' og Ambrosius', ble lest opp for keiseren i rådet. Valentinian sa at hans far verken hadde fjernet seiersalteret eller satt det tilbake, og han ville derfor fortsette denne tradisjonen ved ikke å gjøre noen ting. Bevegelsen for å få seiersgudinnen tilbake mislyktes derfor, ikke fordi den var for gammel, men fordi keiseren fremstilte den som en ikke rettferdiggjort nyvinning.

Selv om Ambrosius hadde hjulpet keiserinne Justina ved å sikre fred med Maximus, støttet hun arianerne. Kort før påske 383 fikk hun sønnen Valentinian til å kreve at Ambrosius overlot en basilika utenfor Milano, nå kalt St. Viktor, som kirke for arianerne, inkludert henne selv og mange offiserer ved hoffet. Men Ambrosius sa nei. Da krevde Valentinian den nye Apostelbasilikaen, men Ambrosius nektet igjen. Offiserer ved hoffet ble sendt for å ta basilikaen i besittelse, men folket støttet sin overhyrde, og rasende grep de en ariansk prest. Ambrosius ville ikke at det skulle flyte blod, så han sendte ut prester og diakoner for å redde arianeren.

Gjennom alle urolighetene var Ambrosius omhyggelig med å ikke gjøre noe som kunne fremprovosere vold eller sette keiserens eller hans mors posisjon i fare, selv om han ble forsikret om at han hadde støtte fra folkemengden og mye av hæren. Han sto fast ved sin beslutning om ikke å oppgi kirkene, men han feiret ikke messe i noen av dem av frykt for å skape uro. Ambrosius skrev en beretning om disse hendelsene til Marcellina, og han la til at han forutså enda verre bråk. En keiserlig kammerherre hadde sagt til ham: «Du forakter Valentinian. Jeg vil skjære av deg hodet.» Til det svarte Ambrosius: «Må Gud la det skje. Da vil jeg lide som en biskop bør, og du ville handle i henhold til din natur.»

I januar 386 ble det vedtatt en lov som ga arianerne rett til religiøse forsamlinger og som i praksis forbød katolikkenes. Den forbød alle under trussel om dødsstraff å motsette seg arianske forsamlinger eller å hindre dem i å overta kirker. Ambrosius ignorerte loven og nektet å oppgi en eneste kirke: «Jeg har sagt det en biskop bør si, la nå keiseren gjøre det en keiser burde gjøre. Nabot ville ikke gi opp sine forfedres arv, og skal jeg da oppgi Jesu Kristi?»

På palmesøndag prekte han om ikke å overlevere kirker. Folket, som fryktet for hans liv, barrikaderte seg i basilikaen sammen med sin hyrde. De keiserlige troppene omringet stedet for å sulte dem ut, men på påskedag var de fortsatt der. For å få tiden til å gå lærte Ambrosius dem salmer og hymner komponert av ham selv, som de under hans ledelse sang i to kor. Ambrosius fortalte menigheten om alt som hadde skjedd mellom ham og Valentinian de siste årene og oppsummerte det som sto på spill gjennom det prinsippet som han selv hadde formulert: «Keiseren er i Kirken, ikke over den.»

Ikke lenge etter brukte Maximus Valentinians forfølgelse av katolikkene som en unnskyldning for å invadere Italia, og Valentinian og Justina måtte flykte til Hellas og overga seg til østkeiseren Theodosios Is (379-95) nåde. Theodosios beseiret og drepte Maximus i 388 og ble boende en stund i Milano, og selv om han gjeninnsatte den unge keiseren, ble Theodosios selv den reelle hersker i vest som i øst. Han fikk Valentinian til å gi avkall på arianismen og å ha respekt for Ambrosius, og da moren Justina døde, stilte Valentinian seg på Ambrosius' side mot Theodosios.

For Theodosios' støtte hindret ikke Ambrosius i å konfrontere ham ved minst to anledninger. Den første gjaldt situasjonen i Kallinikum i Mesopotamia, hvor nidkjære kristne rev ned en jødisk synagoge. Theodosius var opptatt av å sikre religiøs toleranse, så han ga dem ordre om å bygge den opp igjen. Men Ambrosius støttet de kristne og argumenterte med at ingen kristen biskop kunne betale for byggingen av en bygning som skulle brukes til det han anså som falsk gudsdyrkelse. Selv om dette i dag virker som en svært intolerant holdning, må vi huske at han forsvarte en Kirke som var herjet av konflikter og kjempet for dens eksistens mot uortodoks og kjettersk tro. I en dramatisk gest konfronterte han keiseren i kirken og nektet å fortsette med messen før keiseren motvillig ga etter. Det endte med at keiseren selv betalte for gjenoppbyggingen av synagogen.

Men det var særlig én begivenhet i Ambrosius' liv som ble berømt som et eksempel på hvordan en biskop kunne tukte en fyrste, selv en allmektig keiser som Theodosios. I år 390 brøt det ut opptøyer i Thessaloniki i Hellas. Foranledningen var at guvernør Butherik hadde kastet en populær veddeløpskjører i fengsel for å ha forført en tjenestepike i hans familie, og nektet å løslate ham da tilskuerne i Circus krevde det. Det rasende folket gjorde opprør og steinet noen offiserer til døde, og under opptøyene ble også guvernøren myrdet.

Keiser Theodosios befant seg i Milano på dette tidspunktet, og han sendte befaling om at en brutal avstraffelse skulle settes i verk. Flere tusen av veddeløpskjørerens beundrere ble invitert til å overvære en spesiell forestilling i det lokale sirkus. Så snart alle var kommet inn, ble portene stengt, og keiserens soldater gikk i gang med å drepe dem. Massakren varte i tre timer, og rundt syv tusen ble drept, både menn, kvinner og barn, skyldige og uskyldige.

Da Ambrosius fikk høre om dette, konsulterte han de andre biskopene og gjorde Theodosios personlig ansvarlig. Han skrev til keiseren og sa at han ikke kunne gi ham nattverden før han offentlig hadde gjort bot for sin forbrytelse. Theodosios holdt seg borte fra kirken en tid, men det endte med at han godtok Ambrosius' betingelser. Foran en tettpakket forsamling tok han av seg sine praktfulle keiserlige gevanter og ba om tilgivelse for sine synder. Dette måtte han gjenta ved flere anledninger – inntil Ambrosius endelig ga ham sakramentet på juledag. Menigheten beundret keiseren og elsket biskopen for dette oppriktige oppgjør mellom rikets to førende menn. Theodosios var meget troende, og kom under sterk innflytelse av Ambrosius. Selv om de også senere skulle komme i konflikt med hverandre ved utallige anledninger, anerkjente de hverandres storhet. Theodosios roste Ambrosius ved å si at han var den eneste biskop han visste om som var tittelen verdig.

Den 27. februar 380 hadde vestkeiseren Gratian og østkeiseren Theodosios utstedt et edikt som anerkjente kristendommen som romersk statsreligion. I 384 utstedte Theodosios forbud mot hedenske fester og i 391 ble hedenske ofringer forbudt. I 392 kunngjorde Theodosios at han bare ville tåle én religion i sitt vidstrakte rike. Både kristent kjetteri og hedensk gudsdyrkelse ble forbudt. Overtredelse av forbudet ble erklært for crimen maiestatis, landsforræderi. Det førte til et hedensk opprør anført av Roma. Da keiser Valentinian II ble myrdet av den hedenske usurpatoren Arbogastes i mai 393, mens Ambrosius var på vei for å døpe ham, nektet Milanos biskop å akseptere denne eventyreren, som var oppsatt på å bekjempe kristendommen i imperiet.

Men Theodosios knuste opprørshæren under Arbogastes i et slag ved Aquileia i 394, og det var i virkeligheten dødsstøtet for hedendommen. For deretter ble alle Romas templer stengt og alle senatorene tvangsdøpt. Kristendommen var for alvor blitt statsreligion. Dette skjedde bare få måneder før Theodosios døde i Ambrosius' armer i januar 395, bare 50 år gammel. Det var Ambrosius som holdt begravelsespreken over keiseren, som til tross for sine mange feil hadde gjort den kristne tro så store tjenester.

En annen begivenhet av stor rekkevidde fant sted høsten 386, da den hellige Augustin, senere kalt «av Hippo», kom til Milano fra Afrika og etter seks måneder ble døpt av Ambrosius. Da Augustin kom for å besøke Ambrosius, fant han ham overveldet av arbeid og en strøm av besøkende. Ved en anledning var ikke Augustin i stand til å få hans oppmerksomhet, så han forlot rommet uten forklaring. Da han kom tilbake en tid senere, hadde Ambrosius ikke en gang lagt merke til at han hadde vært borte.

Ved siden av arianismen oppsto andre kjetterier, inkludert Priscillianismen i Spania. Priscillian forkynte en ekstrem askese som en reaksjon på Kirkens voksende verdliggjøring. Mot protestene til Ambrosius og de hellige Martin av Tours og pave Siricius (384-99) intervenerte staten i kirkelige saker og fikk Priscillian og seks andre henrettet. Ambrosius ekskommuniserte keiser Maximus for hans deltakelse i henrettelsen.

Et motsatt kjetteri oppsto i Ambrosius' eget kloster ledet av Jovinian, som fordømte faste og jomfruelighetens dyd, og som benektet Marias vedvarende jomfruelighet. Jovinian ble fordømt og ekskommunisert av pave Siricius i 390. Den hellige Hieronymus i 393 skrev Adversus Jovianianum og Contra Vigilantium mot Jovinian. De var skrevet i Hieronymus karakteristiske heftige stil, og visse uttrykk i dem virket for noen i Roma alt for grove og nedsettende overfor den respekt man skyldte ektestanden.

Ambrosius' dogmatiske arbeider innbefatter katekismen De mysteriis for nydøpte om dåpen, fermingen og eukaristien. Hans undervisning ble, som det sømmer seg for en biskop, i høyere grad gitt i form av prekener enn av lærde avhandlinger. Hans viktigste oppgave var ikke hos keiser eller teologer, men hos folket, og hans prekener var meget konkrete. Ambrosius var teolog stor nok til at han innførte Seneca og Cicero i sin kristne lære. Da hans søster Marcellina mottok sløret, samlet han sine prekener til jomfruelighetens pris for å lage en traktat som ble umåtelig populær, De Virginibus eller Libri III de virginibus ad Marcellinam.

Siden keiserriket var så avhengig av at kvinner i fødedyktig alder konstant leverte nye lojale undersåtter for å beskytte grensene, holdt mødre sine døtre borte fra Ambrosius' prekener, og han ble anklaget for forsøk på å undergrave staten med sin lære. Han svarte som sant var at befolkningen var utsatt for større farer fra kriger enn fra et antall innviede jomfruer. Det er et faktum at denne vektleggelsen på kyskhet som kristent ideal bidro til å øke klostervesenets popularitet de neste århundrene. Kjent er også Ambrosius' avhandling om kristen etikk skrevet for presteskapet, De officiis ministrarum.

Ambrosius var den første lærer i vesten som med utbytte anvendte hymner som folkelig middel til lovprisning og fremme av den rette tro, og han diktet, komponerte og skrev mange bøker. Det blir sagt at fra ham stammer den ambrosiske sang (av ambrosia, gudenes føde), den liturgiske sangen i kirken i Milano, og den fortsatt eksisterende ambrosianske ritus, men dette er ikke helt sikkert. Ved siden av den hellige Hilarius av Poitiers var han den første av de store latinske hymnedikterne.

Noen få av hans salmer har overlevd og brukes stadig, for eksempel breviarhymnen Aeterne rerum conditor og adventshymnen Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»). Flere av hans hymner står i Breviarium Romanum. Det berømte Te Deum, som kalles «Den Ambrosianske lovsang» og som tradisjonen hevder at Ambrosius og Augustin skrev sammen til Augustins dåp, er likevel ikke av ham. Noen moderne forskere foreslår den hellige biskop Niketas av Remesiana (ca 340-414) som Te Deums opphavsmann, men hymnen har først gradvis fått sin nåværende form.

Den såkalte Athanasiske Trosbekjennelse tilskrives noen ganger Ambrosius; det er neppe trolig. Det var Ambrosius som først brukte begrepet «Messe» om eukaristifeiringen. Han innførte seks søndager i advent, som begynner nærmeste søndag etter 11. november, festa di San Martino. Det finnes også andre særegenheter, for eksempel den at menigheten selv har med seg brød og vin til nattverden. Paven ga i år 1497 kirken i Milano tillatelse til å praktisere sin kirkeskikk til evig tid. Ambrosius ønsket Paulinus av Nola velkommen sammen med hustruen Teresa, selv om de fleste hadde hånet og avvist ham fordi han hadde blitt preste- og bispeviet mens han ennå var gift, noe som var i strid med gjeldende regler.

Et av Ambrosius' siste skrifter var «Om dødens godhet». Han ble syk og forutså sin egen død, men sa at han ville leve til påske. Han fortsatte sine vanlige studier og begynte å utlegge salme 43, men han fullførte aldri denne kommentaren. På dødeleiet fikk han besøk av delegasjoner av bekymrede tjenestemenn, som ba ham om å be Gud om å spare hans liv for imperiets beste. Men Ambrosius avslo. På langfredag lå han med armene utstrakt som et kors i mange timer, mens han beveget leppene i konstant bønn. Den hellige Honoratus av Vercelli var der, hvilte i et annet rom, da han syntes å høre en stemme som ropte tre ganger til ham: «Stå opp! Skynd deg! Han dør!» Han gikk ned og ga ham sykesalvingen og Kristi legeme, og snart etter var Ambrosius død, tidlig på morgenen på påskeaften, den 4. april 397, ennå ikke seksti år gammel.

Den store kirkefader med tittelen «kristen konsul» ble gravlagt på påskedag i den basilikaen i Milano som han selv hadde bygd mellom 379 og 386 på en tidlig kristen gravplass og viet til de hellige martyrene Gervasius og Protasius, som han hadde funnet i 386. Etter bisettelsen fikk kirken navnet Basilika Sant'Ambrogio. Kirken er fortsatt en vakreste og mest severdige kirken i Milano. I 835 ble hans og de to martyrenes relikvier overført til en porfyrsarkofag under høyalteret i basilikaen. Den 8. august 1871 fant man de helliges skjeletter under alteret, og de ble den 7. desember 1873 erklært ekte gjennom en pavelig bulle. I dag hviler Ambrosius' påkledde skjelett mellom Gervasius og Protasius i et glasskrin i krypten. Han har vært Milanos skytshelgen siden han i 1338 skal ha slått fienden på flukt med sin svøpe.

I kunsten fremstilles han ofte med en bikube, fordi en gang mens han var gutt skal en sverm bier ha slått seg ned på ham og krøpet inn i munnen hans, uten å skade ham, som et symbol på hans fremtidige veltalenhet. Legenda Aurea forteller at «Ambra» eller «Ambrosia» er englenes føde og dufter så søtt som honning. Dette kan ha forbindelse med legenden om bisvermen. Hans andre attributt er en svøpe, som symboliserer keiser Theodosios' bot, noen ganger med tre knuter som symbol på treenighetslæren. Ellers kan han også ses med bok, skrivefjær, due eller kirkemodell. Han avbildes også sammen med barnet som ropte at han skulle bli biskop eller når han nekter keiseren adgang til katedralen i Milano.

Den eldste avbildning av ham finnes i et kapell som er viet hans bror Satyrus i Sacello di S. Vittore in Ciel d'Oro i kirken Sant'Ambrogio i Milano, det dreier seg om en mosaikk fra rundt 470. Da Achille Ratti, den senere pave Pius XI, var ved Det ambrosianske Bibliotek i Milano, påpekte han at St. Ambrosius' høyre øye satt lavere enn det venstre. Som støtte for teorien viste han til dette tidlige portrettet av ham, hvor denne deformitet er umiskjennelig. Til da var alle gått ut fra at det var en feil som skyldtes kunstnerens udyktighet.

I 1295 utnevnte pave Bonifatius VIII Ambrosius til kirkelærer med sammen med Kirkens tre andre store latinske kirkefedre: Augustin, Hieronymus og Gregor den Store. Han har tittelen «den honning-tungede doktor». Han nevnes i den ambrosianske messens kanon.

Hans kult er eldgammel og veletablert. Siden 1000-tallet er hans fest feiret i Roma den 7. desember, dagen for hans bispevielse, og det er også i dag hans minnedag, selv om han noen steder feires den 4. april, dagen for hans død. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Se en side med bilder av Ambrosius.