Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødenes ledere hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa [Jesus] til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19–23 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
Vår tros sentrum og vårt håps hjerte er forankret i Kristi oppstandelse. Når vi leser evangeliene nøye, legger vi merke til at dette mysteriet er overraskende, ikke bare fordi en mann – Guds Sønn – sto opp fra de døde, men også på grunn av måten han valgte å gjøre det på. Jesu oppstandelse er jo ingen buldrende triumf, ingen hevn eller revansje mot hans fiender. Det er det vidunderlige vitnesbyrdet om hvordan kjærligheten er i stand til å reise seg etter et stort nederlag og fortsette sin ustoppelige vandring.
Jesus ønsker ikke å ta igjen
Når vi reiser oss igjen etter traumer forårsaket av andre, er vår første reaksjon ofte sinne – et ønske om at noen må betale for det vi har blitt utsatt for. Den oppstandne reagerer ikke slik. Etter å ha kommet ut av dødens rike, søker ikke Jesus hevn. Han vender ikke tilbake med maktdemonstrasjoner, men viser med mildhet gleden over en kjærlighet som er større enn alle sår og sterkere enn ethvert forræderi.
Han gir fred
Den oppstandne føler ikke behov for å hevde eller bekrefte sin overlegenhet. Han viser seg for sine venner – disiplene – og det gjør han med stor diskresjon, uten å tvinge mer på dem enn de er klare til å ta imot. Hans eneste ønske er igjen å være i fellesskap med dem og hjelpe dem å overvinne skyldfølelsen. Vi ser dette tydelig i rommet ovenpå, hvor Herren viser seg for sine venner som har stengt seg inne i frykt. Det er et øyeblikk som uttrykker en usedvanlig kraft: Etter å ha fart ned i dødens avgrunn for å sette fri dem som var fanget der, går Jesus inn i det lukkede rommet til dem som er lammet av frykt, med en gave som ingen kunne ha våget å håpe på: fred.
Etter å ha kommet ut av dødens rike, søker ikke Jesus hevn. Han vender ikke tilbake med maktdemonstrasjoner, men viser med mildhet gleden over en kjærlighet som er større enn alle sår og sterkere enn ethvert forræderi.
Han viser disiplene sårene
Hans hilsen er enkel, nesten alminnelig: «Fred være med dere!» (Joh 20,19). Men den følges av en gest så vakker at den nesten er upassende: Jesus viser disiplene sine hender og sin side, med sårmerkene etter lidelsen. Hvorfor vise fram disse sårene for dem som i de dramatiske timene hadde fornektet og forlatt ham? Hvorfor ikke skjule disse smertens tegn og unngå å åpne skammens sår på nytt?
Han er forsonet
Likevel sier evangeliet at da disiplene så Herren, ble de glade (jf. Joh 20,20). Det er en dyp årsak til det: Jesus er nå helt forsonet med alt han har lidd. Det finnes ikke en skygge av bitterhet. Sårene tjener ikke til å bebreide, men til å bekrefte en kjærlighet som er sterkere enn all troløshet. De er beviset på at nettopp i det øyeblikk da vi sviktet, trakk ikke Gud seg unna. Han ga oss ikke opp.
Han opptrer naturlig
Slik viser Herren seg naken og ubevæpnet. Han krever ingenting, han driver ikke utpressing. Hans kjærlighet ydmyker ikke; den er freden til den som har lidd av kjærlighet, og som nå endelig kan stadfeste at det var verdt det.
Iblant skjuler vi heller hvor vanskelig det er for oss å tilgi, for ikke å virke sårbare og for ikke å risikere å lide enda mer. Ikke Jesus. Han tilbyr sine sår som en garanti for tilgivelse.
Sårene viser hans tilgivelse
Vi derimot maskerer ofte våre sår av stolthet eller av frykt for å virke svake. Vi sier «det gjør ingenting», «det er over nå», men er ikke virkelig i fred med forræderier som har såret oss. Iblant skjuler vi heller hvor vanskelig det er for oss å tilgi, for ikke å virke sårbare og for ikke å risikere å lide enda mer. Ikke Jesus. Han tilbyr sine sår som en garanti for tilgivelse. Og han viser at oppstandelsen ikke utsletter fortiden, men forvandler den til et håp om barmhjertighet.
«Som Far har sendt meg, sender jeg dere»
Deretter gjentar Herren: «Fred være med dere!» Og han legger til: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (vers 21). Med disse ordene betror han apostlene et oppdrag som ikke først og fremst innebærer makt, men ansvar: å være redskaper for forsoning i verden. Det er som om han sa: «Hvem kan forkynne Fars barmhjertige ansikt, om ikke dere, som selv har erfart nederlag og tilgivelse?».
Jesus ånder på disiplene
Jesus ånder på dem og gir dem Den hellige ånd (vers 22). Det er den samme Ånd som holdt ham oppe i lydigheten mot Far og i kjærligheten helt til korset. Fra det øyeblikket vil ikke apostlene lenger kunne tie om det de har sett og hørt: at Gud tilgir, reiser opp, og gir ny tillit.
Dette er kjernen i Kirkens sendelse: ikke å forvalte makt over andre, men å formidle gleden til dem som har erfart å bli elsket nettopp da de ikke fortjente det.
«Gi som gave det dere fikk som gave»
Dette er kjernen i Kirkens sendelse: ikke å forvalte makt over andre, men å formidle gleden til dem som har erfart å bli elsket nettopp da de ikke fortjente det. Dette er kraften som fikk kristne fellesskap til å oppstå og vokse: menn og kvinner som har oppdaget skjønnheten i å vende tilbake til livet, for å kunne skjenke det til andre.
Fred være med oss alle!
Kjære brødre og søstre, også vi er utsendt. Også til oss viser Herren sine sår og sier: «Fred være med dere!» Vær ikke redde for å vise deres sår, helbredet av barmhjertigheten. Vær ikke redde for å nærme dere dem som er innestengt i frykt eller skyldfølelse. Må Åndens pust gjøre også oss til vitner om denne freden og denne kjærligheten – som er sterkere enn ethvert nederlag.
Generalaudiensen 1. oktober
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generaludiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
- Påskedag på katolsk.no
