Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst:«Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» […] Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15,33–39 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre,
god dag og takk for at dere har møtt opp – det er et fint vitnesbyrd! [Det hadde regnet tett, og mer regn var ventet. Likevel var 35 000 mennesker kommet til til audiensen.]
Jesus forlater livet med et rop
I dag betrakter vi høydepunktet i Jesu liv i denne verden: hans død på korset. Evangeliene vitner om en svært verdifull detalj, som fortjener å bli betraktet med troens forstand. Det er ikke i taushet Jesus dør på korset. Han slokner ikke langsomt, som et lys som brenner ut, men forlater livet med et rop: «Jesus ropte høyt og utåndet» (Mark 15,37). Dette ropet rommer alt: smerte, forlatthet, tro og overgivelse. Det er ikke bare stemmen fra en kropp, som gir etter, men det siste tegnet fra et liv som hengir seg helt.
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Før ropet stiller Jesus et spørsmål – et av de mest hjerteskjærende som kan stilles: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Dette er første vers i Salme 22, men på Jesu lepper får det en helt egen tyngde. Sønnen, som alltid har levd i dypt fellesskap med Faderen, opplever nå stillheten, fraværet, avgrunnen. Det er ikke en troskrise, men det siste stadiet i en kjærlighet som gir seg helt. Jesu rop er ikke uttrykk for desperasjon, men for oppriktighet – sannhet ført til yttergrensen, en tillit som holder ut selv når alt tier.
Det er der, i denne sterkt lidende mannen, at den største kjærligheten åpenbares. Det er der vi kan erkjenne en Gud som ikke forblir langt borte, men gjennomgår vår smerte fullt ut.
Gud åpenbares på korset
I det øyeblikket mørknet himmelen og forhenget i tempelet revnet i to (jf. Mark 15,33.38). Det er som om selve skaperverket deltok i denne smerten, og åpenbarte noe nytt: Gud bor ikke lenger bak et forheng, hans ansikt er nå fullt synlig i den korsfestede. Det er der, i denne sterkt lidende mannen, at den største kjærligheten åpenbares. Det er der vi kan erkjenne en Gud som ikke forblir langt borte, men gjennomgår vår smerte fullt ut.
Offiseren hørte og så, og forsto med hjertet
Offiseren, en hedning, forstår dette. Ikke fordi han hadde hørt en tale, men fordi han så Jesus dø på den måten: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15,39). Dette er den første trosbekjennelsen etter Jesu død. Det er frukten av et rop som ikke ble borte i vinden, men berørte et hjerte. Det vi ikke makter å si med ord, kan vi iblant uttrykke med stemmen. Når hjertet er fullt, roper det. Og dette er ikke alltid et tegn på svakhet, men kan være et dypt uttrykk for menneskelighet.
Jesu rop er ikke uttrykk for desperasjon, men for oppriktighet – sannhet ført til yttergrensen, en tillit som holder ut selv når alt tier.
Verdien av rop
Vi er vant til å tenke på rop som noe kaotisk, som må holdes tilbake. Evangeliet gir vårt rop en enorm verdi, og minner om at rop kan være påkallelse, protest, lengsel, overgivelse. Det kan til og med være en ekstrem form for bønn, når vi har sluppet opp for ord. I det ropet la Jesus alt det han hadde igjen: hele sin kjærlighet, hele sitt håp.
Rop rommer håp
Ja, for i ropet finnes også dette: et håp som ikke gir opp. Man roper når man tror at noen fortsatt kan høre. Man roper ikke av desperasjon, men av lengsel. Jesus ropte ikke mot Faderen, men til ham. Selv i stillheten var han overbevist om at Faderen var der. På denne måten viste han oss at vårt håp kan rope, selv når alt virker tapt.
Rop som en åndelig gest
Å rope blir derfor en åndelig gest. Ikke bare er rop det første vi gjør når vi blir født og kommer gråtende til verden: Det er også en måte å holde oss i live på. Vi roper når vi lider, men også når vi elsker, kaller på andre eller påkaller Gud. Å rope er å si at vi er her, at vi ikke ønsker å slokne i stillhet, at vi fortsatt har noe å gi.
Jesus lærer oss ikke å være redde for å rope ut, så lenge det er oppriktig, ydmykt og rettet mot Faderen. Et rop er aldri meningsløst, så lenge det springer ut av kjærlighet.
Rop til Faderen
På livets reise finnes det øyeblikk når å holde alt inne gradvis kan tære oss ned. Jesus lærer oss ikke å være redde for å rope ut, så lenge det er oppriktig, ydmykt og rettet mot Faderen. Et rop er aldri meningsløst, så lenge det springer ut av kjærlighet. Og det blir aldri overhørt, hvis det overgis til Gud. Det er en måte ikke å gi etter for kynisme på, en måte å fortsette å tro at en annen verden er mulig.
Et rop for å gå fremover
Kjære brødre og søstre, la oss lære også dette av Herren Jesus: La oss lære håpets rop når den ytterste prøvelsens time kommer. Ikke for å såre, men for å betro oss. Ikke for å rope mot noen, men for å åpne vårt hjerte. Et ekte rop kan bli terskelen til et nytt lys, en ny fødsel. Som for Jesus: Da alt så ut til å være over, var frelsen i virkeligheten i ferd med å begynne. Uttrykt med Guds barns tillit og frihet kan vår menneskehets lidende stemme, sammen med Kristi stemme bli en kilde til håp for oss selv og for dem rundt oss.
Generalaudiensen 10. september 2025
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
