Den katolske kirkes sosiallære, læren om å leve i samfunn med andre, fikk sin moderne form da pave Leo XIII på slutten av 1800-tallet tok opp urettferdige samfunnsforhold under den industrielle revolusjon. Senere paver har bidratt til å utvikle sosiallæren og anvende den på nye problemstillinger. Sosiallæren kan struktureres etter fire grunnleggende prinsipper, selv om disse ikke er de eneste:
- Menneskets verdighet
- Subsidiaritet
- Solidaritet
- Det felles gode
Prinsippet om det felles gode (bonum commune) eller «det felles beste» går tilbake til antikken. Den hellige Thomas Aquinas (1225–1274) utviklet ideen, og den står sentralt i moderne katolsk sosiallære.
Det annet vatikankonsil definerer det felles gode som «summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt» (Gaudium et spes, 26).
– Det felles gode er et gode i seg selv, men også et gode for mennesket. Hvis man forveksler det felles gode med statens eller «allmennhetens» umiddelbare interesse, faller fokuset på mennesket bort. Statlige tiltak som bryter med moralske prinsipper, undergraver det felles gode.
Det sier Gregory Reichberg, forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og medlem av Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap. Han legger til at den katolske filosofen Jacques Maritain, i boken The Person and the Common Good fra 1947, bidro til å klargjøre begrepet om det felles gode.
Katekismen om det felles gode
«Det felles gode innebærer tre vesentlige elementer: respekt for og fremme av enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter; de åndelige og timelige samfunnsgoders velferd og utvikling; fred og trygghet for gruppen og dens medlemmer.» (Den katolske kirkes katekisme, 1925)
Materielle og åndelige goder
I den berømte sosialencyklikaen Rerum novarum fra 1891 skriver pave Leo XIII: «Det felles gode består riktignok først og fremst i at rettskaffenhet og dyd blir ivaretatt». Men han påpeker at «også fremskaffingen av de jordiske midler, hvis eksistens og bruk er uunnværlig for utøvelsen av dyd, faller inn under statens område» (27).
På pave Leos tid var Kirken blitt kritisert for å være opptatt utelukkende av folks åndelige velferd og deres endelige skjebne.
– Han ville understreke at fysiske behov er en del av menneskets liv, og at Kirken har et engasjement på dette området. På den annen side inkluderer det felles gode også åndelige goder: tankeliv, samvær med andre mennesker, kulturliv og moral, sier Greg.
– Hvordan vil du beskrive forholdet mellom den materielle og den åndelige siden av det felles gode?
– Materielle goder er bare gode hvis vi bruker dem på en moralsk god måte. Hvis du ikke har dyden til det, vil rikdom undergrave din åndelige velferd. Det vil være til skade for deg. Innenfor det felles gode er det en prioritering av det åndelige, deriblant det moralske, fordi det er det som setter deg i stand til å gjøre god bruk av materielle goder.
Statens formål omfatter alle undersåtter, fordi det sikter til det allmenne offentlige vel [felles gode], og alle har rett til å nyte alle dets fordeler; og staten betegnes nettopp derfor som «samfunnet», fordi man, for å bruke den hellige Thomas’ ord, «forener menneskene til dannelsen av et samfunn».
Statens oppgaver
Ifølge Leo XIII kan staten bidra til det felles gode gjennom «alminnelige, lovlige forordninger og ordninger, som fremmer en gunstig utvikling av velstanden» (26). Noen av statens oppgaver, som «lovgivning, rettsvesen, administrasjon og militære anliggender», har «en høyere rang [...], fordi de umiddelbart og på en mer fremtredende måte arbeider for det felles gode» (27).
– På hvilke måter mener katolsk sosiallære at staten bør bidra til det felles gode?
– Her må vi skille mellom stat og politisk samfunn. Staten er den styrende delen av et politisk samfunn, så staten eksisterer for dette samfunnets skyld. Staten står til tjeneste for det felles gode, men etablerer det ikke. Lovene bør anerkjenne de sentrale delene av det felles gode.
Greg sier at pave Leo har rett når han anerkjenner et hierarki av statlige oppgaver, der noen har forrang fremfor andre.
– Ikke alle aspekter av statlig styring er like sentrale for det felles gode som andre. Moderne stater opererer med et lovverk som anerkjenner grunnleggende rettigheter. Å sørge for landets forsvar er også svært viktig. Under dette vil jeg inkludere opprettholdelsen av sivil orden og kampen for å holde kriminaliteten i sjakk. Det er viktig å rette opp urett på måter som er i samsvar med det felles gode.
Greg viser til at Thomas Aquinas skriver om sosiale dyder i tillegg til individuelle dyder. Noen av dem gjelder politisk lederskap, andre gjelder borgerne.
– En av dem er militær klokskap (prudentia), fordi han sier at militær styring er direkte knyttet til det felles gode. Han kontrasterer dette med virksomheten til forretningsfolk. De ser først og fremst på sitt private gode, det som er til deres egen fordel.
Godenes allmennbestemmelse
Katolsk sosiallære forsvarer privat eiendomsrett, men understreker at retten har visse begrensninger som følge av «godenes allmennbestemmelse», det vil si at «Gud [ga] jorden og dens ressurser i hele menneskehetens felles varetekt» (Den katolske kirkes katekisme, 2402). Dette innebærer at ens egen eiendom også bør komme andre til gode.
Gud har ikke overgitt jorden til samfunnet i den forstand at alle uten forskjell skulle være herrer over den, men for så vidt som han selv ikke har anvist noe menneske en særskilt del av den til eiendom, tvert imot har overlatt avgrensningen og fordelingen av privateiendommen til menneskenes flid og til de ordninger nasjonene måtte innføre.
Siden eierskap er et gode, lærer Leo XIII at «staten [...] bør i sine tiltak rette seg mot at så mange undersåtter som mulig streber etter å erverve seg en beskjeden eiendom» (35). Men han beskriver det som «et angrep på rettferdigheten og det felles gode når man søker å tilegne seg andres eiendom under det fornuftsstridige påskudd at det må skje en fullstendig utjevning i samfunnet» (30).
– Hvis «prinsippet om alles delaktighet i godene» er «den sosialetiske ordens grunnprinsipp» (Johannes Paul II, Laborem exercens, 19), hvorfor avviser Kirken forsøk på å avskaffe privat eiendom?
– Thomas Aquinas diskuterer privat eiendom i sammenheng med dyden rettferdighet. Hans syn er: Da Gud skapte universet, opprettet han et hierarki. De fysiske tingene ble skapt for de åndelige tingene, særlig for mennesket. Dette er kilden til godenes allmennbestemmelse. Spørsmålet er: Hvordan kan vi best gjøre bruk av godene som er skapt for oss?
Katekismen om privat eiendom
«Retten til privat eiendom som er blitt ervervet eller mottatt på rettmessig måte, opphever ikke at jorden opprinnelig ble gitt til menneskeheten som helhet. Godenes allmennbestemmelse forblir det grunnleggende, selv om allmennvellet [det felles gode] krever at den private eiendomsrett og utøvelsen av den blir respektert.» (Den katolske kirkes katekisme, 2403)
Arbeid og eierskap
Greg påpeker at mange av de materielle godene vi trenger, ikke ble gitt oss ferdige. De må forvandles ved menneskelig arbeidskraft, og det er slik eierskap oppstår: «Idet mennesket setter legemlig flid og åndelig omsorg inn på å dyrke jorden, gjør han nettopp derved den oppdyrkede del til sin eiendom» (Leo XIII, Rerum novarum, 7).
– Mennesker arbeider mest effektivt når de har en viss kontroll over de materielle godene de utfører arbeidet sitt med. Dette fører til ideen om at privat tilegnelse av goder er til fordel for menneskers arbeid. Det er ikke en påstand om at arbeid ikke kan finne sted uten privat eierskap, men at dette er den beste måten å gjøre det på, sier Greg.
Greg minner om at jordens goder er skapt for alle mennesker, og at alle bør ha del i dem. Det innebærer at når vi bruker goder som er privat eid, må bruken ta hensyn til det felles gode. Pavene advarer også mot å la rikdom bli samlet på bare noen få hender.
– Det bør ikke lovfestes i alle tilfeller, for det kan være mange uønskede konsekvenser av overregulering. På den annen side er det noe galt med et politisk system og en lovgivning som tillater enorme ulikheter i samfunnet. Staten bør kanskje ikke gripe inn og fortelle folk hvordan de skal bruke pengene sine, men staten kan iverksette tiltak for å hindre at kløften blir for stor. Det kan nemlig undergrave det felles gode.
Vi trenger ikke en stat som regulerer og behersker alt, men en stat som i samsvar med subsidiaritetsprinsippet generøst anerkjenner og støtter de initiativer som springer frem fra forskjellige krefter i samfunnet, og som forener spontanitet med nærhet til dem som har behov for hjelp.
Frihet og moralsk orden
I encyklikaen Pacem in terris fra 1963 skriver pave Johannes XIII at «almenvellet [det felles gode] gjelder det hele menneske, både dets åndelige og dets materielle behov. Det felles beste krever da at myndighetene fører en politikk i overensstemmelse med dette faktum, slik at de respekterer verdienes rangordning» (57).
Paven skriver at menneskets rettigheter må beskyttes, men at de ikke kan løsrives fra den moralske orden som de er en del av. Mennesket har rett «til fritt å søke sannheten og – under det skyldige hensyn til almenvellet og den moralske ordens krav – til fritt å hevde sin mening og utbre den» (12).
– Er det en spenning eller potensiell konflikt mellom visse friheter og den «moralske orden» som en del av det felles gode?
– Thomas Aquinas har et godt uttrykk: Loven (den menneskelige lov) skal ikke påby utøvelsen av alle dyder, og den skal heller ikke forby utøvelsen av alle laster. Så det bør vises en viss tilbakeholdenhet. Jeg vil si at bare de mest ekstreme ytringer bør begrenses med lov, altså oppfordring til vold og lignende.
Hittil har vi minnet om en rekke av menneskets naturgitte rettigheter. Hos hver enkelt er de imidlertid uløselig knyttet til en serie tilsvarende plikter. Både rettigheter og plikter har sitt grunnlag og opphav i naturens lov, som også opprettholder dem og gjør dem urokkelige.
Frem til det 20. århundre var det en aksept for sensur i katolsk lære og praksis. Thomas Aquinas mente for eksempel at det ikke burde være lov å fremme heresier i det offentlige rom.
– Selv i vår samtid mener man at det finnes noen ytringer som går over streken. Utveksling av tanker er en grunnleggende del av det felles gode, men noen ganger fører det til feil og splittelse i samfunnet, sier Greg.
– Det finnes skadelige tanker og ytringer, og det må man erkjenne. Det må imidlertid utvises forsiktighet når det gjelder hvor lovens grense skal trekkes. Generelt sett er det ikke statens rolle å uttale seg om hva som er sant eller usant.
Greg viser til boken The Captive Mind fra 1953 av Czesław Miłosz, som hadde en offisiell rolle i den kommunistiske regjeringen i Polen, men som innså hvor skadelig kontrollen av ytringer og tanker var – hvordan den undergraver det felles gode.
Det globale felles gode
Pave Johannes utvider også det felles gode fra «nasjonens almenvel» til å inkludere «hele den menneskelige families vel» (98). Han fortsetter: «I våre dager stiller det universelle almenvel problemer av verdensomspennende dimensjoner. De kan ikke løses på annen måte enn gjennom en offentlig myndighet [som] kan utøve sin gjerning over hele jorden» (137).
– Hvordan er et «organ med verdensomfattende myndighet og utrustet med effektive midler til å fremme sitt mål, det universelle almenvel» (138) i tråd med katolsk sosiallære?
– Ideen om at det felles gode overskrider det enkelte politiske samfunn, er veldig gammel. Thomas Aquinas snakker om «hele universets felles gode». Samtidig identifiserte han det «perfekte» eller fullstendige samfunn i den verdslige sfære med res publica, på nivå med en by eller et kongerike. Det fullstendige samfunn i den åndelige sfære er Kirken, s0m fullendes i de helliges samfunn i himmelen.
Et fullkomment samfunn (societas perfecta) i enten den verdslige eller åndelige sfære er, ifølge Greg, et samfunn der alle aktiviteter som er en del av det felles gode kan utføres. Han forteller at det også i middelalderen fantes en idé om at det felles gode hadde en bredere horisont enn individuelle stater.
– Når Aquinas snakker om krig, sier han at det er en av flere «synder mot fred». Opprør er en synd mot freden i det enkelte samfunn, og skisma er en synd mot freden i Kirken. Siden krig er en synd mot freden mellom stater, innebærer det et bredere fellesskap av folk eller nasjoner.
Gregory Reichberg går mer i dybden på dette temaet i sin bok Thomas Aquinas on War and Peace (Cambridge University Press, 2017).
Det er da ikke verdensmyndighetens sak å begrense enkeltstatenes makt på deres eget område eller å erstatte dem. Tvert imot må den i samtlige land søke å fremme vilkår som gjør det lettere ikke bare for regjeringene, men også for individene og sammenslutningene å utføre sine funksjoner, overholde sine plikter og nyde sine rettigheter under trygge forhold.
Angår oss alle
Den italienske filosofen Luigi Taparelli (1793–1862), som la grunnlaget for moderne katolsk sosiallære, utviklet ideen om at det fullkomne samfunn oppnås på et høyere nivå enn den enkelte stat.
Han hevdet at det finnes et fellesskap av folk, og at det ideelt sett bør finnes en myndighet og et lovverk for å regulere dette fellesskapet – akkurat som det finnes en myndighet og et lovverk for det enkelte samfunn.
– FN (De forente nasjoner) ble opprettet for å håndtere saker som går utover de enkelte lands grenser. Det finnes blant annet avtaler om «allmenninger» som havene, Antarktis og verdensrommet, som er felles for alle.
Greg understreker at subsidiaritetsprinsippet fortsatt gjelder:
– De som best forstår hva som må gjøres, er de som befinner seg nærmest problemet. Men det finnes problemer som angår oss alle, på stadig høyere nivåer, og slike beslutninger må tas på et høyere nivå.
Goder på markedet
I encyklikaen Caritas in veritate fra 2009 skriver pave Benedikt XVI: «Fortjeneste er nyttig dersom den brukes som et middel til å oppnå et mål», men: «Et rendyrket fokus på fortjeneste, dersom den skapes på usunne måter og uten det felles beste som endelig mål, risikerer å ødelegge verdier og skape fattigdom» (21).
Paven understreker at økonomisk aktivitet på markedet, som ikke kan «løse alle sosiale problemer», like fullt bør «rettes mot søken etter det felles gode, som også det politiske samfunn særlig må ta ansvar for» (36).
– På hvilke måter kan markedet bidra til det felles gode, og på hvilke måter kan det virke mot det felles gode?
– Mange av de pavelige encyklikaene snakker om hvordan den økonomiske sfæren kan bli løsrevet fra arbeid og tilegnet kapital alene. Dermed blir akkumulering av kapital et mål i seg selv. Det er en visjon av markedet som er skadelig for det felles gode. Katolske tenkere, som støtter seg på pavene, understreker at markedet ikke bør løsrives fra etikk.
En må huske på at markedet ikke finnes i en ren form. Det formes av kulturelle forhold som gir det en konkret karakter og orientering. Økonomien og finanssektoren kan brukes til skade når de ansvarlige bare lar seg styre av egoistiske interesser. Slik kan midler som i seg selv er gode, forvandles til å bli ødeleggende.
Greg viser til bekymringer som flere har uttrykt om at KI (kunstig intelligens) skal erstatte mennesker på forskjellige områder. Resultatet kan bli enorm rikdom for noen få, og en mengde mennesker som har mistet evnen til å arbeide. I verste fall kan det føre til stor nød og sosial uro.
– På den annen side er markedet en arena der folk kan finne måter å bidra til fellesskapet på. Jeg er en fotografientusiast, og jeg er glad for at det finnes selskaper som lager gode kameraer. Som filosof er jeg glad for at det finnes forlag som produserer bøker. For ikke å nevne våre grunnleggende behov, som mat. Faren er at penger blir et mål i seg selv, at man glemmer at markedet er et middel til tjeneste for goder vi trenger.
Katekismen om økonomisk liv
«Målet for det økonomiske liv er ikke bare å produsere stadig mer og øke profitt eller makt; det skal først og fremst tjene mennesker, hele mennesket og hele menneskeheten. For å være i samsvar med Guds plan med mennesket må økonomisk aktivitet, gjennomført etter sine egne metoder, holde seg innenfor rammene av den moralske orden, i henhold til sosial rettferdighet.» (Den katolske kirkes katekisme, 2426)
Klimaet som fellesgode
I encyklikaen Laudato si’ fra 2015 skriver pave Frans at forandring bør være «rettet mot det felles gode» (18). Han ser på klimaet som et «fellesgode» i seg selv, fordi det er «forbundet med mange av de mest vesentlige betingelser for menneskelig liv» (23). Derfor advarer han om at klimaet trues av global oppvarming.
Paven legger til: «Begrepet om det felles gode involverer også kommende generasjoner» (159). Når det gjelder klimaendringer, må vi stille oss følgende spørsmål: «Hva slags verden ønsker vi å gi videre til dem som kommer etter oss, til barna som nå vokser opp?» (160).
– Hva innebærer det for oss at klimaet er en del av det felles gode, og at dette godet også tilhører fremtidige generasjoner?
– Mennesket har en overlegen stilling i forhold til resten av naturen som i seg selv ikke er en dårlig ting, men over tid har vi funnet nye måter å påvirke verden vi lever i på. Naturen er grunnlaget for vårt felles liv, og vi må pleie og beskytte den. Spesielt nå som vi innser at vi ikke bare er mottagere av dens goder, men at vi også har innvirkning på naturen selv.
Politikk og økonomi har en tendens til å skylde på hverandre når det kommer til fattigdom og miljøødeleggelser, mens det som forventes, er at de erkjenner egne feil og søker former for samvirke med det felles gode for øye.
Greg påpeker at menneskets oppfinnsomhet gjennom tidene har gjort at deler av vår verden som vi trodde var faste og uforanderlige – der Gud «lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Matt 5,45) – plutselig, på grunn av menneskelig handling, ikke er så faste og uforanderlige som vi trodde.
– For tusen år siden ville ingen ha trodd at vi kunne påvirke luften og havstrømmene. Jeg tror fremtidige generasjoner er svært relevante. Det er også en del av det å være forelder at man ønsker å sikre stabilitet for sine barn og barnebarn.
Men det er mulig å gå for langt i sin bekymring:
– Noen kan bli ganske ekstreme og si at folk må slutte å få barn fordi det vil ødelegge jorden, men vi kan ikke forutse alle de komplekse årsakssammenhengene i fremtiden. Vi må vise en viss ydmykhet og moderasjon.
Les mer
