Av alle konsilets 16 dokumenter fremstår den dogmatiske konstitusjonen om Kirken som det viktigste. Dette fordi det representerer den mest grundige læren om Kirken fra noe konsil i Kirkens historie. I de to innledende kapitler understreker konsilet flere fundamentale elementer som bidrar til en korrekt fortåelse av Kirken. For det første handler Kirken om Guds frelse for hele verden, for alle mennesker – den kan kun forstås i forhold til sin misjon. Den er kalt til å spre det glade budskap som det nye Gudsfolket. Videre er den for evig knyttet til Gud: Kirken ble etablert av Sønnen, ledes i Den Hellige Ånd og har sitt endelige mål i Faderen. For det andre kan ikke Kirkens forstås med ett bilde eller en enkelt setning. Bibelen gir oss et helt vell med bilder på Kirken (Guds fåreflokk, Guds åker, vintreet, Guds tempel, det nye Jerusalem, Kristi brud, Kristi legeme), og i løpet av Kirkens tradisjon har alle blitt tatt i bruk for å forklare Kirkens mysterium. Kirken er ikke enkel å forstå, noe som har sammenheng med at den ikke er av mennesker, men av Gud for mennesker. For det tredje er Kirken både synlig og åndelig, den er institusjon og mysterium. Det er utenkelig for Kirken å anse seg selv enten bare som en institusjon i verden, eller kun som en åndelig størrelse.
Kapittel 3 fremsetter en av de mest sentrale lærene om katolsk ekklesiologi: Jesus Kristus valgte 12 menn til sine disipler og gav dem av sin myndighet og sendte dem som Kirkens første hyrder, lærere og prester. Apostlene kalte i sin tur nye menn til å bistå og etterfølge dem i sin gjerning – biskopene. Biskopene kalles derfor med rette apostlenes etterfølgere. Og som apostlene, med St. Peter som sin leder, er biskopene samlet som et kollegium med Peters etterfølger, paven, som sin leder: bispekollegiet. Det er dette kollegium, aldri foruten paven, som leder Kirken. Etter å ha forklart biskopenes embete, går kapittelet videre til å behandler i to korte avsnitt biskopens medhjelpere: prestene og diakonene.
Konsilet var fullstendig klar over legfolkets betydning for hele Kirken (LG 30), og uttrykket dette ved å understreke at legfolket har et oppdrag i verden, et oppdrag kun de kan utføre: De skal helliggjøre verden ved å arbeide for at de kristne verdier i stadig større grad preger samfunnets liv. Dette inkluderer alt fra familiens liv og verdighet til de politiske prosesser som styrer nasjonene og verden. Legfolket er i dåpen salvet til prest (og spiller en rolle i Kirkens liturgiske liv og bønn), profet (i sine liv misjonerer de ved ord og gjerning, og gjør slik budskapet om Herren kjent for alle) og konge (ved å bidra til Kirkens liv og støtte Kirkens hyrder). Jesus har kalt alle mennesker til hellighet: «Vær derfor fullkomne, slik som deres Fader i himmelen er fullkommen» (Matt 5,48). Dette kall påligger derfor alle kristne, uansett deres livssituasjon og særskilte kall. Lumen Gentium understreket også ordensfolkets stilling: de som lever de evangeliske råd: fattigdom, kyskhet og lydighet, og som i en særlig grad knyttes til Kirken og dens mysterium ved kjærligheten (LG 44). Ordenslivet styrker Kirken med sin bønn og sine tjenester, og gir et vitnesbyrd som kaller hele Kirken til hellighet og til større trofasthet mot Kristus.
Eskatologien, læren om de siste ting, knyttes til Kirken i det syvende kapittel. Konsilet understreker først at begrepet «Kirken» ikke bare handler om de troende på jorden, men består av tre grupper: de på jorden, de som renses i skjærsilden, og de som gleder seg for Guds åsyn i himmelen. Derfor er Kirken en størrelse som spenner ut over tid og rom, og som hver eneste dag vitner om sitt mål i det evige liv. Kirken står også sammen: vi på jorden ber for de troende i skjærsilden, og ber de hellige i himmelen om deres forbønn for oss. Lumen Gentiums siste kapittel handler om Jomfru Maria og gir en helhetlig gjennomgang av Marias plass og rolle i frelsens mysterium, som forbilde for alle kristne og som et vitne om Kirken. Pave Paul VI, helt på tampen av konsilet, utropte Maria «Kirkens mor».
Som det mest sentrale konsildokument forgreiner Lumen Gentium seg inn i mange av de andre dokumentene, og viktige poeng videreføres og gjøres konkrete der: spesielt gjelder det dokumentene om Kirken i verden av idag, økumenikk, østkirkene, og om biskopenes og prestenes tjenester. I etterkant av konsilet har spesielt to spørsmål fra Lumen Gentium vært debattert: Det første er vanskelighetene med å finne et praktisk og korrekt uttrykk for biskopenes felles ansvar for hele Kirken. Selv med regelmessige bispesynoder i Roma, bispekonferansene, og en kirkestruktur som gir betydelig ansvar og myndighet til den enkelte biskop, er dette ennå noe åpent. Det andre er mer teknisk: i LG 8 forklares forholdet mellom Kristi Kirke (den ene, sanne Kirke som Jesus Kristus grunnla og overgav sin misjon til på jorden) og Den katolske kirke med ordene «subsistit in» (tidligere brukte man det kompromissløse «er lik»). «Subsistit in» er vanskelig å oversette men kan bety noe som «dveler i», «finnes i», «kommer til uttrykk i». Etter langvarige debatter kom Troskongregasjonen med en avklaring i 2007 hvor ordene ble forklart som den «vedvarende historiske kontinuitet og permanens av alle elementer som er innstiftet av Kristus i Den katolske kirke, hvori Kristi ene Kirke finnes konkret på denne jord».