I. Innledning
52. I sin grenseløse godhet og visdom har Gud villet fullføre verdens forløsning og har «i tidens fylde sendt sin Sønn, født av en kvinne… så vi skulle få barnekår» (Gal 4,4–5). «For oss mennesker og for vår frelses skyld er han steget ned fra himmelen, og han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria».[1] Dette guddommelige mysterium om frelse åpenbares og videreføres i Kirken, som Herren har gjort til sitt legeme. I Kirken forenes de troende med Kristus som med sitt hode, og delaktige i alle hans helliges samfunn bør de ære minnet «fremfor alt om den hederskronede, alltid rene jomfru Maria, mor til vår Gud og Herre Jesus Kristus».[2]
53. Jomfru Maria, som ved engelens budskap mottok Guds Ord i sitt hjerte og i sitt legeme, for dermed å føre Livet inn i verden, erkjennes og æres som Guds og For-løserens virkelige mor. Hun ble løskjøpt på særlig opphøyet vis av hensyn til Sønnens fortjeneste, sterkt og uløselig bundet til ham: Hun fikk den enestående oppgave og verdighet å være mor til Guds Sønn og dermed Faderens høyest elskede datter og Den Hellige Ånds tempel, og en så stor nådegave stiller henne langt foran alle de øvrige skapninger i himmelen og på jorden. Ikke desto mindre er hun i Adams slekt knyttet sammen med alle mennesker som trenger frelse, ja, hun er «likefrem en mor for (Kristi) lemmer … for hun har bidradd med sin kjærlighet til at de troende, som hører til ham som lemmer til sitt hode, ble født i Kirken».[3] Kirken hylder henne derfor som et av sine lemmer, enestående ved sin opphøyethet, og i henne og hennes tro og kjærlighet hilser den sitt forbilde og sin ypperste virkeliggjørelse. Den katolske Kirke har lært av Den Hellige Ånd å nære overfor henne det hengivne sinnelag som barn nærer overfor en høyt elsket mor.
54. Derfor vil kirkemøtet, i behandlingen av Kirken som det sted hvor den guddommelige Forløser utøver frelsen, også nøye fremstille både jomfru Marias funksjon i mysteriet om det menneskevordne Guds Ord og dets mystiske legeme, og de forpliktelser det forløste menneske har overfor Guds og Kristi mor, som også er menneskenes og særlig de troendes mor, uten at det dermed vil legge frem en fullstendig lære om Maria, og heller ikke avgjøre spørsmål som teologene ennå ikke har bragt full klarhet i. Det blir derfor fortsatt anledning til, når disse har hjemmel i den katolske undervisning, å forfekte de eksisterende oppfatninger av henne som i den katolske Kirke, nest etter Kristus, inntar den plass som både er den høyeste og oss den nærmeste.[4]
II. Jomfru Marias funksjon i frelsesordningen
55. Det gamle og Det nye testamentes hellige skrifter og den ærverdige tradisjon viser på en stadig tydeligere måte den funksjon som Frelserens mor har i frelsesordningen: De likesom fremlegger den for vårt blikk. Det gamle testamentes bøker skildrer frelseshistorien, som langsomt forbereder Kristi komme til verden. Slik som disse eldre dokumenter blir lest i Kirken og tolket i lys av en senere og fullstendig åpenbaring, bringer de gradvis sterkere frem i lyset kvinnens, Forløserens mors, skikkelse. I dette lys skimter vi henne allerede på profetisk vis i det løfte som ble gitt våre stamfedre etter syndefallet, om seier over slangen (jmf. 1 Mos 3,15). Hun er likeledes den jomfru som skulle bli fruktsommelig og føde en sønn med navn Emmanuel (jmf. Jes 7,14; Mik 5,2–3; Matt 1,22–23). Hun fremheves blant Herrens ydmyke og fattige som med tillit venter og mottar frelsen av Ham. Og endelig, med denne opphøyede Sions datter, følger tidens fylde etter den lange ventetid, og en ny frelsesordning innføres ved at Guds Sønn hos henne tilegner seg den menneskelige natur, for å frelse mennesket fra synden ved det han virket i sitt kjød.
56. Den miskunnsrike Fader har villet la den forutbestemte mors samtykke gå forut for selve menneskevordelsen: Likesom en kvinne en gang hadde bidradd til døden, skulle således en kvinne nå bidra til livet. Slik er det i høy grad med Jesu mor som ga verden selve Livet som fornyer alt, og som av Gud mottok de gaver som svarte til en så stor oppgave. Derfor kan det ikke forundre noen når fedrene pleier å kalle Guds mor helt hellig og ren for enhver synd, som formet av Den Hellige Ånd til å bli den nye skapning.[5] Jomfruen fra Nasaret, som fra unnfangelsens første stund var blitt preget av en enestående hellighetsglans, blir på Herrens befaling hilset «full av nåde» (jmf. Luk 1,28) av engelen som bringer budskapet, og til det himmelske sendebud svarer hun: «Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg etter ditt ord» (Luk 1,38). Ved å samtykke i Guds ord, ble Maria, Adams datter, Jesu mor, og fordi hun sluttet seg til Guds frelsende vilje med et helt hjerte og uten å la seg hindre av noen synd, henga hun seg totalt som en Herrens tjenerinne til sin Sønns person og verk. Ved Gud den Allmektiges nåde gikk hun inn for å tjene forløsningens mysterium under Sønnen og med ham. Det er altså med rette fedrene mener at Maria ikke har vært et rent passivt redskap i Guds hånd, men at hun tvert om i frihet, tro og lydighet medvirket til menneskenes frelse. Irenaeus sier jo: «Ved sin lydighet bidro hun til både sin egen og menneskeslektens frelse».[6] Derfor er det også blant de eldste fedre flere som i likhet med ham spontant uttaler i sin forkynnelse: «Den knute som Evas ulydighet hadde laget, ble løst ved Marias lydighet; det som jomfruen Eva bandt ved sin vantro, ble frigjort av jomfruen Maria ved hennes tro».[7] Og ved å sammenligne Maria med Eva, kaller de Maria «de levendes mor»[8] og gjentar ofte: «Døden ved Eva, livet ved Maria».[9]
57. Morens tilslutning til Sønnen i hans frelsesverk manifesterer seg fra det øyeblikk Kristus ble unnfanget i hennes jomfruelige skjød og helt til hans død: Først, da Maria dro avsted og skyndte seg for å besøke Elisabet, som priset henne salig på grunn av hennes tro på den forjettede frelse, mens Kristi forløper sprang i morens liv (jmf. Luk 1,41–45); dernest da Jesus ble født og Guds mor i glede viste frem for hyrder og vismenn sin førstefødte Sønn, som ikke hadde krenket, men stadfestet hennes jomfruelige renhet.[10] Da hun bar ham frem for Herren i templet og ofret de fattiges gave, fikk hun høre Simeons dobbelte profeti om hennes Sønn som et motsigelsens tegn og om det sverd som skulle trenge inn i hennes morshjerte, for at mange hjerters tanker skulle åpenbares (jmf. Luk 2,34–35). Barnets foreldre fant Jesus i templet etter at de hadde mistet ham og lett etter ham med sorg, og han var opptatt av det som hørte hans Fader til: Da forsto de ikke hva deres Sønn sa til dem. Men hans mor bevarte alt dette i sitt hjerte til ettertanke (jmf. Luk 2,41–51).
58. Under Jesu offentlige virke trer hans mor tydelig frem. I begynnelsen overværer hun bryllupet i Kana i Galilea, og det er hun som av medlidenhet, ved sin forbønn, lar Jesus innlede rekken av sine tegn som Messias (jmf. Joh 2,1–11). I den tid han preket, tok hun imot hans ord når han satte riket over kjødets bånd og blodets røst ved å erklære dem salige som hører og bevarer Guds ord (jmf. Mark 3,35 og i paralleller; Luk 11,27–28), slik som hun selv også gjorde (jmf. Luk 2,19 og 51). Den salige jomfru vandret således frem i tro og bevarte sin forening med Sønnen uten svik helt til korset. Det var ikke uten hensikt at Gud lot henne stå ved korset (jmf. Joh 19,25) for å la henne inntrengende ta del i sin enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer som en mor kan det, i kjærlighet gi sitt samtykke til oppofrelsen av det offerlam hun hadde født. Og til slutt, da Kristus Jesus hang døende på korset, ble hun gitt til disippelen som en mor, i det Jesus sa: Kvinne, se din sønn (jmf. Joh 19,26–27).[11]
59. Fordi Gud ikke ville gi høytidelige tegn på innfrielsen av av menneskehetens frelse før Han hadde utgydt den Ånd som Kristus hadde lovet, ser vi apostlene før Pinse «holde ved, alle som én, i bønn, med kvinnene, Maria, Jesu mor, og hans brødre» (Apg 1,14) og Maria ved sine bønner nedkalle Ånden som allerede ved bebudelsen hadde senket seg over henne. Og da den rene jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot arvesyndens plett,[12] hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet[13] og av Herren opphøyet til universets dronning, for enda sterkere å bli likedannet med sin Sønn, Herrenes Herre (jmf. Åp 19,16) og seierherren over synden og døden.[14]
III. Jomfru Maria og Kirken
60. «Det er bare én Gud, og én mellommann mellom Gud og menneskene, mennesket Jesus Kristus, han som ga seg selv som en løsepenge for alle», skriver apostelen (1 Tim 2,5–6). Vår mellommann er altså én. Men det oppdrag som Maria har fått som menneskenes mor, hverken skygger for eller forminsker i minste grad Kristi stilling som den ene formidler: Det manifesterer tvert om dens kraft. For langt fra å skyldes en naturnødvendighet har hver saliggjørende innflytelse som Maria øver på menneskene, sin rot i Guds frie vilje; den utgår fra Kristi overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som den helt og fullt er avhengig av, i det den der henter hele sin kraft. Den umiddelbare forening mellom de troende og Kristus blir dermed ikke på noen måte forhindret, men styrket.
61. I pakt med Guds Ords inkarnasjon har det guddommelige Forsyn i sin visdom forutbestemt Maria til å være Guds mor. Her på jorden ble hun den som ga liv til den guddommelige Forløser, og, mer enn noen annen, Herrens villige medarbeider og ydmyke tjenerinne. Ved å unnfange Kristus, ved å føde og nære ham, ved å fremstille ham i Faderens tempel og ved å dele lidelsene med sin døende korsfestede Sønn, tok hun en enestående del i Frelserens verk. Hun gjorde det ved sin lydighet, sin tro, sitt håp og sin brennende kjærlighet, for at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene. Av den grunn er hun vår mor i nådens verden.
62. I dette nådens perspektiv forblir Maria uopphørlig vår mor, helt fra bebudelsesdagen da hun trodde og ga det samtykke som hun uten forbehold fastholdt under korset, og inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål. Hun ga ikke fra seg dette frelsebringende oppdrag da hun ble opptatt i himmelen, hun går tvert om på alle måter i forbønn for å oppnå den evige frelses nådegaver for oss.[15] Hennes moderlige kjærlighet omfatter Sønnens brødre, som under sin jordiske valfart er omgitt av farer og trengsler, inntil de har nådd frem til salighetens fedreland. Derfor blir Maria påkalt i Kirken som de kristnes talsmann, deres hjelp, støtte og formidler.[16] Alt dette bør tolkes slik at det hverken gjør inngrep i eller føyer noe til Kristi verdighet og kraft som den ene mellommann mellom Gud og menneskene.[17] For ingen skapning kan noensinne sidestilles med det menneskevordne Ord, vår Forløser. Men på samme måte som både prestene og det troende folk på forskjellig vis får del i Kristi prestedømme, på samme måte som Guds fullkommenhet, uten å ha noe sidestykke, dog meddeler seg virkelig på mangfoldig vis til skapningene, lar også Kristi enestående stilling som formidler seg forene med, ja, den fremkaller hos skapningen en medvirken og en delaktighet i forskjellige former som alltid har sitt utspring i denne ene kilde.
Kirken vegrer seg ikke for å bekjenne at Maria har en så stor, skjønt underordnet, funksjon. Den erfarer det jo stadig og anbefaler de troendes hjerter å støtte seg til denne moderlige hjelp, for alltid inderligere å forenes med sin Formidler og Frelser.
63. I kraft av de gaver og oppdrag som Maria har fått som Guds mor, og som knytter henne til hennes Sønn, Forløseren, og likeledes i kraft av sine andre enestående nåder og oppgaver, er hun også intimt forenet med Kirken: Guds mor er Kirkens forbilde, det lærte allerede Ambrosius, både når det gjelder troen, håpet og den fullkomne forening med Kristus.[18] Betraktet i sitt mysterium, blir Kirken selv med rette kalt både mor og jomfru, det vil si at den hellige jomfru Maria, som har gitt et enestående og opphøyet eksempel på moderskap og jomfruelighet, er den første i dette mysterium.[19] I tro og lydighet fødte hun Faderens egen Sønn til verden, uten manns medvirken, men overskygget av Den Hellige Ånd, som den nye Eva som møter, ikke den gamle slange, men Guds sendebud, med en tro som ingen tvil vansirer. Hun fødte en Sønn som Gud gjorde til den førstefødte blant mange brødre (jmf. Rom 8,29), nemlig de troende som Maria ved sin moderlige kjærlighet bidrar til å føde og oppdra.
64. Ved å betrakte hennes skjulte hellighet, ved å etterligne hennes kjærlighet, ved trofast å oppfylle Faderens vilje, ved tillitsfullt å motta Guds ord, blir Kirken selv mor: Ved forkynnelsen og dåpen skjenker den de sønner den har unnfanget ved Den Hellige Ånd, og som er født av Gud, det nye og uforgjengelige liv. Og samtidig er Kirken den jomfru som purt og rent verner om den troskap den har lovet sin Brudgom. I likhet med sin Herres mor bevarer hun som en ukrenket jomfru den hele tro, det faste håp og den oppriktige kjærlighet.[20]
65. Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke (jmf. Ef 5,27), kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å beseire synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria, som for hele de utvalgtes samfunn lyser som et forbilde på alle dyder. Ved andektig å vende sin tanke mot henne og betrakte henne i lyset av det menneskevordne Guds Ord, trenger Kirken med ærbødighet dypere inn i Inkarnasjonens opphøyede mysterium, og blir stadig mer likedannet med sin Brudgom. Maria, som har fått plass i hjertet av frelseshistorien, forener i seg og gjenspeiler på et vis troens største grunnsannheter: Derfor innebærer forkynnelsen og dyrkelsen av henne at hun kaller de troende til sin Sønn, til hans offer og Faderens kjærlighet. Til Kristi ære blir Kirken mer lik sitt høye forbilde når den stadig vokser i tro, håp og kjærlighet, og i alt søker og adlyder Guds vilje. Kristus ble unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria for gjennom Kirken slik å fødes og vokse i de troendes hjerter, og derfor vender Kirken i sitt apostolat med rette sitt blikk mot den mor som har født Kristus. Ved sitt liv gir Maria et eksempel på den moderlige omsorg som bør fylle alle dem som har del i Kirkens apostoliske misjon for å gi nytt liv til menneskene.
IV. Mariadyrkelsen i Kirken
66. Det er med rette at Kirken med særlig dyrkelse ærer Maria, som ved Guds nåde er blitt opphøyet nest etter Sønnen over alle engler og mennesker, fordi hun er Guds høyhellige mor og har fått sin del i Kristi mysterier. Og fra de aller første tider ble jomfru Maria også dyrket under navnet av «Guds mor», i hvis varetekt de troende i bønn anbefaler seg i alle farer og trengsler21. Særlig etter kirkemøtet i Efesus vokste Guds folks andakt til Maria på underfull måte: Hun ble æret og elsket, påkalt og etterlignet, slik som hun selv hadde forutsagt: «Alle slekter skal prise meg salig, for store ting har Han gjort mot meg, Han den Mektige» (Luk 1,48). Selv om den setter Maria i en helt egen stilling, er denne dyrkelse, slik som vi til enhver tid finner den i Kirken, ikke desto mindre vesensforskjellig fra, ja, støtter opp om den tilbedelse som rettes mot det menneskevordne Guds Ord såvel som mot Faderen og Den Hellige Ånd. nå finnes der forskjellige former for andakt til Guds mor, og Kirken har, innenfor grensene for en sunn og rett lære, godkjent dem i pakt med tids- og stedsforholdene, i pakt også med de troendes mentalitet og særtrekk. Hensikten med disse andaktsformer er at hengivenheten til moren skal bidra til at Sønnen, til hvem alt er skapt (jmf. Kol 1,15–16) og i hvem det var Guds vilje at all fylde skulle bo (Kol 1,19), blir virkelig kjent, elsket, æret og hans bud overholdt.
67. Kirkemøtet bekjenner uttrykkelig denne katolske lære, og samtidig oppfordrer det alle Kirkens barn til ivrig å fremme Mariadyrkelsen, især den liturgiske, å verdsette de andaktsformer og fromhetsøvelser til hennes ære som i tidens løp er blitt anbefalt av Kirkens læreembede. Alle oppfordres til samvittighetsfullt å overholde alt det som tidligere er blitt stadfestet med hensyn til Kristi, Marias og helgenenes bilder.[22] Kirkemøtet anmoder inntrengende teologene og forkynnerne av Guds ord om, i sin omtale av Guds mors særegne verdighet, omhyggelig å holde seg like langt fra enhver falsk overdrivelse som fra en overdreven forsagthet.[23] Ved under læreembedets ledelse å studere Den hellige skrift, fedrene og kirkelærerne samt Kirkens liturgiske tradisjoner, vil de kunne kaste det rette lys over jomfru Marias nådegaver og privilegier, som alle peker henimot Kristus, opphavet til all sannhet, hellighet og fromhet. De må oppmerksomt vokte seg for alt det som kunne villede våre adskilte brødre eller andre med hensyn til Kirkens sanne lære. Og de bør minne de troende om at den sanne fromhet ikke består i golde og flyktige stemninger og heller ikke i naiv troskyldighet, men at den utgår fra en sann tro som fører oss til å anerkjenne Guds mors høyhet og vekker i oss en barnlig kjærlighet til vår mor og trang til å etterligne henne.
V. Maria, tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk.
68. I mellomtiden, på samme tid som Jesu mor, herliggjort i himmelen på legeme og sjel, er et bilde på og en innledning til Kirken slik som den skal bli fullendt i den kommende verden, lyser hun også her på jorden i påvente av Herrens dag (jmf. 2 Pet 3,10), som et tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk.
69. Det bringer kirkemøte stor glede og trøst at mange, blant våre adskilte brødre, gir Herrens og Frelserens mor den ære som tilkommer henne, særlig blant Orientalerne, som med varme og inderlighet ivrer for å ære Guds mor alltid jomfru.[24] Måtte alle kristne rette sine inntrengende bønner til Guds mor, som også er menneskenes mor, om at hun, som bisto Kirkens førstegrøde med sin bønn, også nå, når hun er blitt opphøyet i himmelen over alle salige og engler i alle de helliges samfunn skal gå i forbønn for oss hos sin Sønn, inntil alle folkeslag,enten de nå kaller seg kristne eller fremdeles er uvitende om sin Frelser, med glede samles i fred og enighet i Guds ene folk til den hellige og udelelige Treenighets ære.
Noter
[1] Konstantinapolitanske trosbekjennelse: Mansi 3,566. Jmf. Efesus: Mansi 4,1130 (også Mansi 2,665 og 4,1071); Kalkedon: Mansi 7,111–116; Konstantinopel II: Mansi 9,375–396. Romersk missale, trosbekjennelsen.
[2] Romersk missale, kanon.
[3] Augustin, Hellig jomfrudom, 6: PL 40, 399.
[4] Jmf. Paul VI, Tale til konsilet, 4. des. 1963: AAS 56 (1964), s. 37.
[5] Jmf. Germanos av Konstantinopel, Preken om Herrens bebudelse: PG 98, 328 A; Om innsovningen, 2: PG 98, 357. Anastasius av Antiokia, 2. preken om Herrens bebudelse, 2, PG 89, 1377 AB; Prekener, 3, 2: PG 89, 1388 C. Andreas av Kreta, Kanon til den salige jomfrus fødsel, 4: PG 97, 1321 B; Den salige jomfrus fødsel, 1: PG 97, 812 A; Preken om innsovningen, 1: PG 97, 1068 C. Sophronius, 2. bønn til Herrens bebudelse, 18: PG 87 (3), 3237 BD.
[6] Irenaeus, Mot vranglærene, III, 22, 4: PG 7, 959 A; Harvey 2,123.
[7] Irenaeus, ibid.: Harvey 2,124.
[8] Epiphanius, Vranglærer, 78, 18: PG 42, 728 CD-729 AB.
[9] Hieronimus, Brev 22,21: PL 22, 408. Jmf. Augustin, Prekener, 51, 2, 3 og 232,2: PL 38, 335 og 1108. Kyrillos av Jerusalem, Katekeser 12,15: PG 33, 741 AB. Johannes Krysostomos, Om salmene, 44, 7: PG 55, 193. Johannes av Damaskus, 2. preken om den salige jomfrus innsovelse, 3: PG 96, 728.
[10] Jmf. Lateransynoden i år 649, kan. 3: Mansi 10,1151. Leo den Store, Brev til Flavian: PL 54, 759. Kalkedon: Mansi 7,462. Ambrosius, Jomfrukonsekrasjon: PL 16, 320.
[11] Jmf. Pius XII, encyklika Mystici Corporis: AAS 35 (1943), s. 247–248.
[12] Jmf. Pius IX, bulle Ineffabilis, 8. des. 1954: Acta etter Pius IX, 1, I, s. 616: Denz 1641 (2803).
[13] Jmf. Pius XII, ap. konstitusjon Munificentissimus, 1. nov. 1950: AAS 42 (1950); Denz 2333 (3903). Jmf. Johannes av Damaskus, Enkomium om innsovningen, prekener 2 og 3: PG 96, 721–761, især 728 B. Germanos av Konstantinopel, Om innsovningen, prekener 1 og 3: PG 98 (6), 340–348 og 361. Modestus av Jerusalem, Om innsovningen: PG 86 (2), 3277–3312.
[14] Jmf. Pius XII, encyklika Ad coeli Reginam, 11. okt 1954: AAS 46 (1954), s. 633–636; Denz 3913ff. Jmf. Andreas av Kreta, 3. preken om innsovningen: PG 97, 1089–1109. Johannes av Damaskus, Den ortodokse tro, IV, 14: PG 94, 1153–1161.
[15] Jmf. Kleutgen, revidert tekst Om det inkarnerte Ord, kap. IV: Mansi 53,290. Jmf. Andreas av Kreta, Om Marias fødselsdag, preken 4: PG 97, 865 A. Germanos av Konstantinopel, Om Herrens bebudelse: PG 98, 321 BC; Om innsovningen, 3: PG 98, 361 D. Johannes av Damaskus, Om innsovningen, preken 1,8: PG 96, 712 BC-713 A.
[16] Jmf. Leo XIII, encyklika Adiutricem populi, 5. sept. 1895: ASS 15 (1895–1896), s. 303. Pius X, encyklika Ad diem illum, 2. feb. 1904: Acta etter Pius IX, I, s. 154: Denz 1978 a (3370). Pius XI, encyklika Miserentissimus, 8. mai 1928: AAS 20 (1928), s. 178. Pius XII, Radiobudskap den 13. mai 1946: AAS 38 (1946), s. 266.
[17] Ambrosius, Brev, 63: PL 16, 1218.
[18] Ambrosius, Kommentar til Lukasevangeliet, 2, 7: PL 15, 1555.
[19] Jmf. Pseudo-Peter Damian, Prekener, 63: PL 144, 861 AB. Godfred av St. Viktor, Den salige Marias fødsel, Ms. Paris, Mazarin 1002, koll. 109r. Gerhohus Reichsbergus, Om Menneskesønnens gloria og ære, 10: PL 194, 1105 AB.
[20] Ambrosius, Kommentar til Lukasevangeliet, 2, 7 og 10,24–25: PL 15, 1555 og 1810. Augustin, Om Johannesevangeliet, 13, 12: PL 35, 1499; jmf. Prekener, 191, 2, 3: PL 38, 1010 osv. Jmf. også Beda den Ærverdige; Kommentar om Lukasevangeliet, I, kap. 2: PL 92, 330. Isak av Stjernen, Prekener, 51: PL 194, 1863 A.
[21] Jmf. Romersk breviar, antifonen «Sub tuum praesidium» til første vesper til det lille officiet til Den salige jomfru Maria.
[22] Nikea II, i 787: Mansi 13,378–379; Denz 302 (600–601). Trent, sesjon 25: Mansi 33,171–172.
[23] Jmf. Pius XII, Radiobudskap den 24. okt. 1954: AAS 46 (1954), s. 679. Encyklika Ad coeli reginam, 11. okt. 1954: AAS 46 (1954), s. 637.
[24] Jmf. Pius XI, encyklika Ecclesiam Dei, 12. nov. 1923: AAS 15 (1923), s. 581. Pius XII, encyklika Fulgens corona, 8. sept. 1953: AAS 45 (1953), s. 590–591.